Hvordan si ifra om at nå er det nok?

[AnonymBruker]

Jeg har en veninne som har holdt på med ivf og inseminering i flere år nå. Rundt fem seks tipper jeg. 
Vi har stått hverandre veldig nære i mange år og jeg har vært til stede og støttet igjennom flere av forsøkene når mannen ikke har kunnet stille. Jeg har vært hobbypsykolog når tankene har blitt for mange, en skulder og gråte på når nedturene har kommet, en støttespiller på legebesøk, en oppmuntrende venn når motivasjonen er på bunn. Jeg har lånt dem penger av egen lomme når de ikke har hatt økonomi til nye forsøk, og jeg begynner vel i grunnen  og innse at dette ikke er penger jeg kommer til å se igjen noen gang. Og jeg maser ikke etter dem heller. 
Som dere kanskje skjønner har det ikke gått veien for venninna mi. Hun har blitt gravid ett par ganger men det har endt i spontanaborter. Hun har noen diagnoser som gjør at hennes odds for å lykkes er svært små og hun er på feil side av 30. Hun har vel delvis blitt rådet til å roe litt ned på forsøkene. Selv om jeg utad fremdeles støtter henne og er positiv, så tror jeg ikke lenger at de noen gang vil få barn . Ikke egentlig.
Nå begynner jeg å bli ferdig med dette. Jeg har fått min egen familie og fikk svært lite støtte når jeg selv gikk gravid i ett vanskelig svangerskap med for lav vekt, blødninger, oppkast og sykemeldinger. I perioder fikk jeg en følelse av at hun "ville" at jeg skulle miste, men jeg bet det i meg. 
Jeg har en forelder som har fått påvist alvorlig kreft (og er svært utsatt om dagen pga Corona og jeg får ikke besøkt henne!!!) og en mann som har skadet seg stygt og er iferd med å bli ufør fordi kroppen aldri blir helt bra. På toppen av det hele er barnet i en vanvittig trassperiode og vi har ingen barnehager eller noe som kan avlaste oss noen timer. Familien min går igjennom mye akkurat nå og fremtiden er uviss. Ting er ikke en dans på roser og mitt fokus er å få forholdet mitt igjennom denne krisen. det eneste venninna mi tenker på er egne fertilitetsproblemer. Det er liksom slik at uansett hvor ille det er hos meg, så vil det alltid være verre hos henne fordi hun ikke har fått barn enda. Det eneste hun snakker om er horomonsprøyter, slimhinner, egg, sædceller og graviditetstester. Og når hun nå igjen trenger penger til forsøk kjapt og jeg ikke har mulighet (eller ønsker) å låne ut disse går hun inn i en slags fase hvor hun ikke svarer på meldinger eller tar kontakt. Det er liksom min feil at forsøket blir avblåst denne gangen.
Hun mener jeg er en dårlig venn som ikke støtter og det virker som om hun helt har glemt alle årene jeg har vært der. 
Jeg har ikke gjort annet enn å støtte men nå er jeg sliten. Jeg har nok med meg selv nå. 
jeg trenger en pause fra IVF og informasjon om hvor kroppen er akkurat nå ift innsett og om nervene for avlyste forsøk og negative graviditetstester. De har brukt sekssifrede beløp på dette og har lånt mye penger - ikke bare fra meg - og det skal bare fortsette og fortsette. 
Jeg orker ikke mer. Og uansett hva jeg sier så er jeg den egoistiske og dårlige vennen. Det er liksom bare hun som har problemer. 

Nå lurer jeg på å sette hele vennskapet på en pause. Jeg har ikke mer å gi. Jeg må tenke på meg selv en periode. 
Er det noen som selv har vært i hennes håpløse situasjon som kan hjelpe meg å diktere en melding til henne hvor jeg forklarer meg slik at hun ikke føler seg så jævelig tråkka på? Jeg føler at uansett hva jeg sier nå så blir det feil. 
Jeg orker ikke denne bobla lengre. 
 

 

Anonymkode: 137ff...763

[AnonymBruker]

Bare det som venninne å låne ut penger for andres ivf-behandling skurrer. Jeg har selv vært igjennom flere ivf behandlinger, men det kunne aldri falle meg inn å låne penger til dette. Ja, prosessen er altoppslukende, men man mister da ikke empati for andres problemer av den grunn. Venninnen din høres syk ut, jeg tror hun trenger hjelp, og det av profesjonelle, ikke av deg. Det blir et usunt vennskap. 

Jeg hadde sagt at nå må jeg pleie meg selv og min familie. Ønsket henne lykke til og alt godt. Ev. bistått og anbefalt henne å få støtte fra noen kyndige. Respekteres ikke det, hadde jeg brutt kontakten, og heller vært tilgjengelig dersom hun tar opp igjen kontakten og ser at hun må bidra til et gjensidig vennskap. 

Anonymkode: 1c984...f03

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare det som venninne å låne ut penger for andres ivf-behandling skurrer. Jeg har selv vært igjennom flere ivf behandlinger, men det kunne aldri falle meg inn å låne penger til dette.

Anonymkode: 1c984...f03

Ja det var dumt av meg.
Jeg har hatt økonomi til å hjelpe venner med penger så da har jeg gjort det. Ved flere anledninger og ikke bare dem. Vel og merke har de lånt ett høyere beløp enn de andre. På det aktuelle tidspunktet hadde de begge jobb også og jeg trodde de kom til å betale meg tilbake kjapt slik de andre vennene mine har gjort. Var vel også veldig positive på det tidspunktet til at det kom til å bli barn da hun hadde blitt gravid to ganger på rad (men mistet) og vi hadde skikkelig tro på det neste forsøket. 
Jeg syntes det var fint å hjelpe dem med å realisere drømmen og hadde økonomi til å hjelpe. 
Det gnager på meg at de ikke betaler tilbake, kanskje spesielt nå når vår egen økonomi blir mer usikker, men jeg skal la det passere da jeg ikke tror det vil komme noe godt utav å kreve inn penger akkurat nå. Vi har heller ingen papirer som dokumenterer lånet så jeg har egentlig ingen sak dersom jeg skulle tatt det via advokat. 

Og. Jeg vet jo at de uansett ikke har penger. Og med en gang de får det så bruker de dem jo på fertilitetsklinikken. Ikke på å betale tilbake. 
Jeg har vel vært FOR snill. Og hun har vært veldig overbevisende når hun har trengt hjelp. 
Jeg har tenkt tanken på at hun kan være psyk. Men hun var ikke sånn for ti år siden. Hele dette barneprosjektet har forandret henne helt. Og det har ikke vært sunt for henne. 

Anonymkode: 137ff...763

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, bare at min venninne har et annet oppheng. Det har tatt helt overhånd og jeg er, som deg, lei hele greia. Livet mitt trenger også oppmerksomhet. 

Jeg har snakket med min venninne om at livet må gå videre og at det ikke er sunt å holde på som hun gjør. Jeg har også sagt at nå har jeg hjulpet henne alt jeg har kunnet. Likevel gir hun seg ikke. Derfor lar jeg være å svare når hun tar kontakt, eller jeg svarer kun på ting som ikke omhandler saken. Evt sier jeg at "det der har vi snakket om". Vi bor ikke så nært at det er naturlig å møtes ofte, så jeg risikerer ikke at hun står på døra.

Siden din venninne blir fornærmet og lar være å svare, tenker jeg at det er helt greit å la henne sture. Hun må lære at andres verden ikke kretser rundt hennes problem. Ut over det må du si rett ut hva du tenker. Ta gjerne en "oppsummering" på de siste årene og si at du nå ikke har mer å gi. Hun får bruke egen familie og ektemann. Det kan ende med stor skuffelse hos henne, men sånn må det nesten bli. Jeg tenker at du ikke trenger å nevne egne utfordringer, av den grunn at problemet er at hun aldri gir seg, ikke at du egentlig ikke har tid til henne lenger. Du har bare ikke ork/tid til barnløshet. Så får du benytte coronatiden til å holde avstand og fokusere på deg og dine. 

Har du kontakt med mannen hennes, forresten? Jeg vil tro parforholdet ikke er det beste pga dette?

Anonymkode: 24769...cdc

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en lignende situasjon, bare at min venninne har et annet oppheng. Det har tatt helt overhånd og jeg er, som deg, lei hele greia. Livet mitt trenger også oppmerksomhet. 

Jeg har snakket med min venninne om at livet må gå videre og at det ikke er sunt å holde på som hun gjør. Jeg har også sagt at nå har jeg hjulpet henne alt jeg har kunnet. Likevel gir hun seg ikke. Derfor lar jeg være å svare når hun tar kontakt, eller jeg svarer kun på ting som ikke omhandler saken. Evt sier jeg at "det der har vi snakket om". Vi bor ikke så nært at det er naturlig å møtes ofte, så jeg risikerer ikke at hun står på døra.

Siden din venninne blir fornærmet og lar være å svare, tenker jeg at det er helt greit å la henne sture. Hun må lære at andres verden ikke kretser rundt hennes problem. Ut over det må du si rett ut hva du tenker. Ta gjerne en "oppsummering" på de siste årene og si at du nå ikke har mer å gi. Hun får bruke egen familie og ektemann. Det kan ende med stor skuffelse hos henne, men sånn må det nesten bli. Jeg tenker at du ikke trenger å nevne egne utfordringer, av den grunn at problemet er at hun aldri gir seg, ikke at du egentlig ikke har tid til henne lenger. Du har bare ikke ork/tid til barnløshet. Så får du benytte coronatiden til å holde avstand og fokusere på deg og dine. 

Har du kontakt med mannen hennes, forresten? Jeg vil tro parforholdet ikke er det beste pga dette?

Anonymkode: 24769...cdc

Takk for ett saklig og godt svar! Jeg har god kontakt med mannen hennes også. De har jo vært sammen i mange år, men vi er ikke fortrolige på samme måte som jeg er med henne. Og jeg stoler ikke helt på hvordan han vil legge frem for henne samtalen vi har hatt. Han er litt mer henslengt og "care" hvis du skjønner? Han kan potensielt få meg til å fremstå veldig usympatisk å så la henne gruble ivei på hva jeg tenker og føler.

 

Jeg tror bare jeg dropper å skrive til henne. Har ikke hørt noe nå på 9 dager. Vi snakker som regel daglig. Tror jeg avventer og ser om hun gir lyd fra seg igjen å så skriver jeg heller da. Hun kommer til å bli støtt og skuffa uansett her føler jeg

Anonymkode: 137ff...763

[AnonymBruker]

Jeg tenker du med verdens beste samvittighet kan gi beskjed om at du har mer enn nok som skjer i eget liv, og at du nå ikke har hverken penger eller energi til å fokusere på hennes barneforsøk.

Anonymkode: d76f8...2ce

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du ønsker å finne en måte å si det til henne på så hun ikke føler seg tråkket på. Men ut i fra det du har forklart om henne og reaksjonen da du ikke kunne låne henne penger igjen sier sitt. Jeg tror at uansett hvordan du sier det til henne på, så kommer hun ikke til å reagere noe bra. Du må bare være ærlig med henne. Si at ikke har penger til å låne henne, at du har gjort alt du kan for henne, men nå må du fokusere på deg selv og din egen familie. Hvordan hun reagerer kan du dessverre ikke gjøre noe med. 

Anonymkode: 59e00...3ff