Livet uten pappa

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

[AnonymBruker]

Skriv hvordan du har det, og hvordan situasjonen får deg til å føle deg (slik som over), i et brev til faren din. Såpass fortjener han å høre! 

 

Anonymkode: 964fc...c3b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skriv hvordan du har det, og hvordan situasjonen får deg til å føle deg (slik som over), i et brev til faren din. Såpass fortjener han å høre! 

 

Anonymkode: 964fc...c3b

Det har jeg gjort flere ganger, får aldri direkte svar på meldingen. Annet enn at han tar kontakt en liten periode etterpå.. 

 

Anonymkode: 93193...828

[AnonymBruker]

Jeg har ikke møtt faren min på kanskje 10 år. Jeg hadde en sånn periode du beskriver at du har nå i tenårene. 
 

For å kunne klare å akseptere situasjonen, kan det hende du trenger hjelp. Undersøk lavterskeltilbud i din kommune for samtaler. Du har det tydeligvis vanskelig nå. For faren din er som han er, og det får du ikke gjort så mye med. 

Anonymkode: e1392...2f6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke møtt faren min på kanskje 10 år. Jeg hadde en sånn periode du beskriver at du har nå i tenårene. 
 

For å kunne klare å akseptere situasjonen, kan det hende du trenger hjelp. Undersøk lavterskeltilbud i din kommune for samtaler. Du har det tydeligvis vanskelig nå. For faren din er som han er, og det får du ikke gjort så mye med. 

Anonymkode: e1392...2f6

Hva er det med fedre som skal være sånn mot sine egna barn lurer jeg 😢

har vurdert å søke hjelp ja, men er vanskelig å ta det steget. At faren min er som han er, er også vanskelig, da jeg er det eneste av alle barna han ikke har kontakt med 😕

Anonymkode: 93193...828

[Peter007]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

Hei jeg skjønner du har det vanskelig. Men hva er det bakenforliggende som gjør din far holder avstand? Dette tenker jeg er et sentralt spørsmål. Det er sannsynligvis ikke lett å få svar på hva det er. Hva sier din mor om din historie du skriver her? Kanskje hun vet noe?

Lykke til. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Peter007 skrev:

Hei jeg skjønner du har det vanskelig. Men hva er det bakenforliggende som gjør din far holder avstand? Dette tenker jeg er et sentralt spørsmål. Det er sannsynligvis ikke lett å få svar på hva det er. Hva sier din mor om din historie du skriver her? Kanskje hun vet noe?

Lykke til. 

Han svarer aldri på det, og mamma mener det ikke har noe med hu eller meg å gjøre.. men vi vet jo ikke. Hu vet heller ikke.. 

har prøvd å snakke med han og spørre, men får bare til svar «det finnes ingen unnskyldning», så da tenker jeg at han gir f.. ☹️ Vanskelig, da jeg langt ifra klarer å gi f.. 

Anonymkode: 93193...828

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

Det gjør vondt å lese slike innlegg💔 Det er ikke deg det er noe galt med men derimot han som ikke klarer å være en farsfigur for deg og det er skammelig, og du trenger ikke å ha en slik person i livet ditt. 

Anonymkode: 4c85e...67b

[Peter007]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han svarer aldri på det, og mamma mener det ikke har noe med hu eller meg å gjøre.. men vi vet jo ikke. Hu vet heller ikke.. 

har prøvd å snakke med han og spørre, men får bare til svar «det finnes ingen unnskyldning», så da tenker jeg at han gir f.. ☹️ Vanskelig, da jeg langt ifra klarer å gi f.. 

Anonymkode: 93193...828

Han sier "det finnes ingen unnskyldning"

Er det en metal sperre for å åpner seg ovenfor deg? Vet du hvordan forholdet mellom dine foreldre var når du ble unnfanget og født? Var du ønsket?

[AnonymBruker]

Flere med samme utfordring, kanskje dere kan snakkes? 

Anonymkode: 7a9d2...b5b

[AnonymBruker]

11 timer siden, Peter007 skrev:

Han sier "det finnes ingen unnskyldning"

Er det en metal sperre for å åpner seg ovenfor deg? Vet du hvordan forholdet mellom dine foreldre var når du ble unnfanget og født? Var du ønsket?

Er usikker på forholdet, virker som de har hver sin oppfatning av det, uten at jeg har fått høre noe spesifikt fra min far.

det har vært utroskap inn i bildet, og dermed en dårlig avslutning I allefall.

jeg var ønsket fra mamma sin side, men pappa vet jeg ikke, tviler på at jeg var ønsket fra hans side med tanke på hvordan han er nå.. Var hvertfall ikke ønske til så mye kontakt da jeg var baby, etter hva jeg har hørt.. 

Jeg er jo myndig nå, så dem trenger ikke ha noe med hverandre å gjøre selvom han hadde tatt kontakt med meg nå.. har gledet meg en del til å bli eldre, for har alltid trodd at kontakten skulle komme da.. men der tok jeg grundig feil.. 

Anonymkode: 93193...828

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

Skjønner virkelig hvordan du har det 😕 faren min bare kuttet kontakt med alle 4 barna sine når jeg var 15 år 😕 møtte han i begravelsen til min bror i fjor og da sa han at han skulle ta opp kontakten med oss alle sammen men jeg har ikke hørt et kvekk på over 1 år og det er så forferdelig sårende , savner han virkelig og skjønner ikke hva jeg har gjort galt 😔

Anonymkode: 24b92...538

[Tatja]

På 7.4.2020 den 5.26, AnonymBruker skrev:

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

Tror dessverre en del fedre er slik mot barn de ikke har fulgt fra liten. Det beste du kan gjøre, er nok å få hjelp til å kunne leve med situasjonen. Din far er som han er, du får ikke forandret det. 

Men skjønner jo godt at situasjonen er vanskelig. Håper du har godt kontakt med din mor og hennes fam.

[AnonymBruker]

Min tanke er at man ikke skal legge skylden over på seg selv. Det er så begrenset hva man som barnet her kan gjøre. Uansett bakgrunn, ser at det antydes til samværssabotasje her, så er nå barnet nå voksent og prøver å ta kontakt uten å få respons. Det går da utelukkende på foreldren som ikke opprettholder kontakt eller tar noe intiativ selv. Man kan ikke forandre noen andre enn seg selv.

 

Jeg har gitt opp for min del at min far skal ta kontakt. Det gjør han bare ikke. Det får gå på hans regning.

Jeg prøver samtidig å få faren til ungen min å ha kontakt, men han er så stokk dum (dårlig samværskompetanse) at dattera ikke ønsker å være med han nå. At han driver å truer henne, hjelper jo da absolutt ikke på. Det har jo heller motsatt effekt og hun drar seg bare lenger unna.

Anonymkode: a6b28...fcf

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver samtidig å få faren til ungen min å ha kontakt, men han er så stokk dum (dårlig samværskompetanse) at dattera ikke ønsker å være med han nå. At han driver å truer henne, hjelper jo da absolutt ikke på. Det har jo heller motsatt effekt og hun drar seg bare lenger unna.

Finnes det noe form for hjelp å få i disse tilfellene? Var selv i en lignende situasjon for 20 år siden som far. Vil ikke si at jeg er stokk dum, men må innrømme at jeg syntes det var en ukomfortabel situasjon når jeg hadde samvær. Jeg klarte aldri å være meg selv. Jeg bodde langt unna, så alt samvær skjedde sammen med mor og stefar. Ofte andre familiemedlemmer også. Jeg fikk en slags birolle de helgene jeg var der. Følte meg langt ifra som noen far. Barnet ble aldri helt komfortabel med meg og vi gled fra hverandre. Dette var jo selvfølgelig noe jeg ikke ønskte, men håpet at ting skulle bli bedre etterhvert som barnet ble eldre. Det skjedde aldri. Barnet viser ingen tegn til å ønske kontakt nå 20 år etter, selv om jeg hele tiden har invitert barnet hjem til meg eller at jeg reiser til barnet. Har i ettertid innsett at jeg burde søkt hjelp. Vet at familievernkontor kunne hjulpet idag, men var det noe form dette for 20 år siden? Tenkte på advokat i den tiden, men hadde aldri hatt råd til det da.

Anonymkode: a74fe...f05

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en som kuttet kontakten med barna for åtte år siden. Det er tragisk og trist at noen gjør sånt mot eget kjøtt og blod.

Håper du kan legge energien din i terapi for din egen del. Slik at du får jobbet med tankene og alle følelsene rundt dette. Det er aldri barns feil. Det er faren din som har ansvaret for relasjonen. Du vil nok aldri få det du trenger fra han. Håper du kan få noen å snakke med så du kan bygge opp deg selv. Det er det ultimate svik å ikke ha kontakt med barna sine. 

Anonymkode: 4dba4...ac1

[AnonymBruker]

På 7.4.2020 den 5.26, AnonymBruker skrev:

Skal prøve å gjøre en lang historie kort, må bare få det ut et sted.. 

Kjenner ikke faren min, har møtt han Max 5 ganger iløpet av livet som jeg kan huske.

har ikke brydd meg særlig om dette tidligere, helt til for en stund tilbake da jeg endelig møtte han i «voksen» alder. Etter dette har alt ved han han blitt veldig sårt og viktig for meg. 
jeg har prøvd å holde kontakten, men uten å få noe særlig tilbake.. har snakket litt med han over tlf, og møtt han et par ganger.. men kan gå mange måneder uten at jeg hører noe. Jeg prøver ofte, men samtidig vil jeg ikke mase, så alt er egentlig bare vanskelig.. 

jeg har søsken også som jeg har prøvd å ta opp kontakten med, men uten hell. 

problemet i dette ser dere vel allerede, det virker som ingen vil ha kontakt.. noe som er utrolig vanskelig for meg..

får på en måte ikke gjort noe særlig mer heller, men klarer ikke å gi opp, da dette har vært et slags ønske i ganske lang tid nå. Selvom jeg ikke har  brydd meg så mye, har jo alltid savnet Vært der.

Selv om jeg nå er «voksen», kan jeg ofte begynne å gråte om kveldene da jeg er alene på grunn av dette. Føler meg mislykket og ganske lite verdt, Siden det er faren min.. det er bare så utrolig vondt at han ikke gjør noe mer innsats for å bli kjent med meg 😭

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, trengte bare å få det ut et sted.. 

 

Anonymkode: 93193...828

til deg som ikke fikk pappaen du fortjente

Det sier alt om han, ingenting om deg

Anonymkode: 9cd59...c5d

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en slik mann. En gang vil vel min datter føle på det samme som deg. 

Hennes far er bare ekstremt egoistisk, mangler empati, omsorgsevne og ansvarsfølelse. Han gjør bare det som gir han noe akkurat her og nå. Han har flyttet, og jeg aner ikke hvor han er. Bidrag betaler han ikke. 

Kom gjerne med råd til hva en mor kan si i en slik situasjon? Skal man «snakke dritt» om far, eller si som din mor «jeg vet ikke»? 

Anonymkode: 9ce7c...83e

[Ponderoza]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn med en slik mann. En gang vil vel min datter føle på det samme som deg. 

Hennes far er bare ekstremt egoistisk, mangler empati, omsorgsevne og ansvarsfølelse. Han gjør bare det som gir han noe akkurat her og nå. Han har flyttet, og jeg aner ikke hvor han er. Bidrag betaler han ikke. 

Kom gjerne med råd til hva en mor kan si i en slik situasjon? Skal man «snakke dritt» om far, eller si som din mor «jeg vet ikke»? 

Anonymkode: 9ce7c...83e

Umulig å vite hva som surrer i hodet til far. Hvor gammelt er barnet? Kan hende far ønsker kontakt senere. Da er det urettferdig overfor han hvis du har snakket dritt om han uten at han har hatt mulighet til å komme med sin versjon av det som har hendt. Hvorfor han forsvant. Du sitter med mye makt akkurat nå. Deres barn vil høre på deg og stole på deg. I verste fall vil barnet aldri ønske å møte far igjen. Men det er jo en veldig snodig oppførsel fra faren sin side! Hvordan klarer han å sno seg unna bidrag!?!?

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn med en slik mann. En gang vil vel min datter føle på det samme som deg. 

Hennes far er bare ekstremt egoistisk, mangler empati, omsorgsevne og ansvarsfølelse. Han gjør bare det som gir han noe akkurat her og nå. Han har flyttet, og jeg aner ikke hvor han er. Bidrag betaler han ikke. 

Kom gjerne med råd til hva en mor kan si i en slik situasjon? Skal man «snakke dritt» om far, eller si som din mor «jeg vet ikke»? 

Anonymkode: 9ce7c...83e

TS her. 
utrolig trist å høre om flere i lik situasjon, det unner jeg ingen😥

faren min betalte heller ikke, så ble trekt mot hans vilje.. 

Jeg tåler ikke at min mor snakker dritt om han, eller har gjort det. For forholdet dems er ikke noe med meg å gjøre, hun kan spare seg for dritten. Helt ærlig skulle jeg ønske hun aldri fortalte meg og snakket så mye om han til meg, hun var ærlig og åpen om alt, men jeg tror jeg hadde hatt det bedre om jeg var uviten frem til eldre alder. Og bare fikk høre navnet hans og kunne tatt steget videre fra det evt..(selvom jeg ikke kommer noen vei). 

jeg tror jeg har bygget en slags relasjon til han, på alt hun har fortalt. Hun har jo fortalt gode ting også. Og nå idag er det bare vondt å være «glad i» en jeg ikke kjenner, men som også ikke vil bli kjent med meg eller er «glad i» meg tilbake. Jeg kommer alltid til å ha noen følelser der som betyr mye, men som jeg ikke helt kan sette ord på hva er.. 

Anonymkode: 93193...828