Samarbeid med barnefaren..

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Føler bare alt er veldig tungt nå..

Jeg er lykkelig skilt, har to fantastiske sønner, og samarbeider til dels greit m barnefar. Barnefar er en ok pappa, men han kan være litt (for?) streng og autoritær til tider- En av flere ting som vi var uenige om i ekteskapet.. I ekteskapet var det kun han og hans jobb som gjaldt. Han var utro, usikker, hissig, og hadde få nære venner.. Når vi diskuterte noe så var det for han om å gjør å snakke høyest og ha siste ordet.. Ingen andre burde uttale seg for han viste alltid best, og han hadde alltid rett.. Til slutt ga jeg opp å diskutere noe med han, og forble stille.. 

Personlig har jeg mistet respekten for han over tid både pga hvordan han var i ekteskapet, og hans egoistiske og lite reflekterte uttalelser og handlinger i ettertid.. 

Nå sist for eksempel (i disse koronatider), så har han ringt skolen rektor, løyet for henne- slik at han fikk skoleplass til begge barna, selv om han langt ifra har et samfunnskritisk arbeid, og faktisk er permittert fra sin egen jobb!! Dette for å slippe å ha barna hjemme hele dagen...! 

Han kan sende sinte mld om det er noe med barna, selv om det 98% av gangene er han som har glemt fotballsko, matpakke, skisko osv osv... Men NÅDE meg om det er min forglemmelse!! 

Føler jeg går på nåler for at han ikke skal bli irritert og sint på meg. Er redd for han snakker om barna om meg, og på hvilken måte... 

Og idag ble jeg litt mer bekymret for dette. Eldste guttan sier at pappan han er hans store helt. At ham MÅ ringe han hver kveld. At de har en hemmelighet som han IKKE får lov å fortelle meg "for da vil det skje noe fælt med han selv, eller noen han er glad i..."!! Sønnen min sier de er kristne og slik er det... Samtidig ringer aldri sønnen min meg mens han er hos faren- for han "tror ikke han får lov til det.."

En ting er at de har en hemmelighet, men måten han sier det på gjør meg litt stresset! Jeg vil ikke at sønnen min skal tro at han må holde noe hemmelig for ellers går det ille med han... 

Xmannen min er overtroisk og lite reflektert, og jeg bli så lei meg når han er helten til sønnen vår.. Samtidig så vet jeg jo det er bra han liker pappaen sin, men skulle vel ønske han hadde et annet forbilde.. 

Hjelp! Hvordan skal jeg klare å forholde meg til dette?? Noen tips? Føler meg bare helt Hjelpesløs.. 

Anonymkode: 1b240...601

[Annie1990]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Føler bare alt er veldig tungt nå..

Jeg er lykkelig skilt, har to fantastiske sønner, og samarbeider til dels greit m barnefar. Barnefar er en ok pappa, men han kan være litt (for?) streng og autoritær til tider- En av flere ting som vi var uenige om i ekteskapet.. I ekteskapet var det kun han og hans jobb som gjaldt. Han var utro, usikker, hissig, og hadde få nære venner.. Når vi diskuterte noe så var det for han om å gjør å snakke høyest og ha siste ordet.. Ingen andre burde uttale seg for han viste alltid best, og han hadde alltid rett.. Til slutt ga jeg opp å diskutere noe med han, og forble stille.. 

Personlig har jeg mistet respekten for han over tid både pga hvordan han var i ekteskapet, og hans egoistiske og lite reflekterte uttalelser og handlinger i ettertid.. 

Nå sist for eksempel (i disse koronatider), så har han ringt skolen rektor, løyet for henne- slik at han fikk skoleplass til begge barna, selv om han langt ifra har et samfunnskritisk arbeid, og faktisk er permittert fra sin egen jobb!! Dette for å slippe å ha barna hjemme hele dagen...! 

Han kan sende sinte mld om det er noe med barna, selv om det 98% av gangene er han som har glemt fotballsko, matpakke, skisko osv osv... Men NÅDE meg om det er min forglemmelse!! 

Føler jeg går på nåler for at han ikke skal bli irritert og sint på meg. Er redd for han snakker om barna om meg, og på hvilken måte... 

Og idag ble jeg litt mer bekymret for dette. Eldste guttan sier at pappan han er hans store helt. At ham MÅ ringe han hver kveld. At de har en hemmelighet som han IKKE får lov å fortelle meg "for da vil det skje noe fælt med han selv, eller noen han er glad i..."!! Sønnen min sier de er kristne og slik er det... Samtidig ringer aldri sønnen min meg mens han er hos faren- for han "tror ikke han får lov til det.."

En ting er at de har en hemmelighet, men måten han sier det på gjør meg litt stresset! Jeg vil ikke at sønnen min skal tro at han må holde noe hemmelig for ellers går det ille med han... 

Xmannen min er overtroisk og lite reflektert, og jeg bli så lei meg når han er helten til sønnen vår.. Samtidig så vet jeg jo det er bra han liker pappaen sin, men skulle vel ønske han hadde et annet forbilde.. 

Hjelp! Hvordan skal jeg klare å forholde meg til dette?? Noen tips? Føler meg bare helt Hjelpesløs.. 

Anonymkode: 1b240...601

Den hemmeligheten gjør meg bekymret også. Prøv å snakk mer med gutten. Si at det ikke kommer til å skje noe vondt med noen og at hemmeligheter er ikke alltid gode å ha. Du må bygge tillit til barnet. 
Det jeg oppfatter er at kanskje far ber om at ungen skal sladre på deg til far eller så skjer det noe annet skremmende. Misbruk ellernoe.. ikke for å skremme deg. Dette hadde jeg tatt litt seriøst. 
Ring barnevernet eller familievernkontoret å spør om råd. Jeg fikk en skikkelig ekkel følelse over alt dette. 

[jabx]

Det høres ut som myndighetene bør involveres her. Kontakt barnevernet og spør om råd.