Kunne du tenke deg å leve i Korona-tiden resten av livet?

[AnonymBruker]

Kunne du tenke deg å leve alene, isolert fra alle mennesker, ingen jobb, ingen fritidsaktiviteter, ingen kafebesøk, ingen kinobesøk, ingen konserter, ingen treningssenter, ingen fester resten av livet ???

Isåfall så er du velkommen til å søke om uføretrygd.

 

For det er sånn mange av oss uføre med alvorlig sykdom lever livene sine. Jeg har selv blant annet sosial angst og er alvorlig psykisk syk, og jeg lever slik hver eneste dag. Hvis noen er misunnelige så anbefaler jeg dere å dra ned til nav når dette er over å søke.

Anonymkode: ef046...26e

[AnonymBruker]

Ja! Jeg har sosial angst, og nå gjør jeg masse ting jeg ikke har turt å gjøre før. Er som å ha fått tilbake livet. Går tur på dagen istedenfor midt på natta, går på butikken uten å måtte vente til  rett før stengetid, har vært på skitur for første gang på 15 år, vært hos legen, har endelig hatt en psykologtime jeg fikk noe ut av fordi jeg kunne ha den over video chat. Så om jeg skulle tenkt kun på meg selv, så skulle jeg ønske det kunne vært sånn som nå hele tiden. 

Anonymkode: 76b6a...fbd

[Tarmegenbolle]

Ja, det hadde passet meg kjempegodt.

[AnonymBruker]

nei jeg trener styrke. hvis jeg hadde fått innredet treningsrom og fått utstyr på statens regning så kanskje 

Anonymkode: 5fd93...7b5

[AnonymBruker]

Akkurat nå så klarer jeg meg greit, men hvis dette blir vedvarende tror jeg at jeg blir dårligere. Sliter med tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg er heldig med at jeg fortsatt får gå fysisk på DPS, tross Korona. Er det, og noen få øyeblikk som holder meg oppe.

Anonymkode: 27d36...4f1

[AnonymBruker]

 Folk som er friske og lever et normalt liv med jobb og familie og venner,forstår ikke hvordan det er å falle utenfor samfunnet. Jeg er også ufør etter kollisjon med alvorlige skader i rygg og nakke/ hodet. Ikke noe sosialt liv, utenom behandling hos fysioterapeut og trening på treningssenter for å prøve å bli bedre. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det ikke var Corona, men det som er fint er at ingen  går ut på byen eller gjør  aktiviteter med venner nå, så da føler jeg meg ikke utenfor, bortsett fra at mange drikker vin med venner via Skype da, det gjør ikke jeg. Men nå løper alle folk rundt omkring i fjellene på tur og går på ski og det er jeg ikke stand til, men likevel så  føler jeg meg mindre utenfor. 

Anonymkode: 015e4...a09

[AnonymBruker]

Tilpasningsevne😎

Anonymkode: e0558...9d3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 Folk som er friske og lever et normalt liv med jobb og familie og venner,forstår ikke hvordan det er å falle utenfor samfunnet. Jeg er også ufør etter kollisjon med alvorlige skader i rygg og nakke/ hodet. Ikke noe sosialt liv, utenom behandling hos fysioterapeut og trening på treningssenter for å prøve å bli bedre. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det ikke var Corona, men det som er fint er at ingen  går ut på byen eller gjør  aktiviteter med venner nå, så da føler jeg meg ikke utenfor, bortsett fra at mange drikker vin med venner via Skype da, det gjør ikke jeg. Men nå løper alle folk rundt omkring i fjellene på tur og går på ski og det er jeg ikke stand til, men likevel så  føler jeg meg mindre utenfor. 

Anonymkode: 015e4...a09

Samme her. Føler meg jo mye mindre utenfor og ensom nå som heller ingen får dra ut å hygge seg. Nå er vi i samme båt alle sammen.

Anonymkode: ef046...26e

[AnonymBruker]

Det er ikke slik at alle uføre lever isolerte liv uten venner. Ufør er ikke det samme som at man ikke kan ha eg sosialliv. 

Anonymkode: 3f34f...f01

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke slik at alle uføre lever isolerte liv uten venner. Ufør er ikke det samme som at man ikke kan ha eg sosialliv. 

Anonymkode: 3f34f...f01

Det er sant... 

Anonymkode: 015e4...a09

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke slik at alle uføre lever isolerte liv uten venner. Ufør er ikke det samme som at man ikke kan ha eg sosialliv. 

Anonymkode: 3f34f...f01

Nja, både og. Enklere å holde kontakt via sosiale medier, men angst er avgjørende for hva man kan finne på med andre, når det skal skje, dvs dagsformen osv. Ikke kan man avtale stort heller, for hvem vet hva som er tilfelle den aktuelle dagen. Og sosiallivet blir ødelagt da man må takke nei, og ender opp med å ikke bli spurt mer.

Det verste som fins er folk som dukker opp uanmeldt, det kan føre til enda verre angst, evt man later som om man ikke er hjemme. Så jo, det går utover sosiallivet uansett hvordan man ser på det.

Anonymkode: 74685...125

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nja, både og. Enklere å holde kontakt via sosiale medier, men angst er avgjørende for hva man kan finne på med andre, når det skal skje, dvs dagsformen osv. Ikke kan man avtale stort heller, for hvem vet hva som er tilfelle den aktuelle dagen. Og sosiallivet blir ødelagt da man må takke nei, og ender opp med å ikke bli spurt mer.

Det verste som fins er folk som dukker opp uanmeldt, det kan føre til enda verre angst, evt man later som om man ikke er hjemme. Så jo, det går utover sosiallivet uansett hvordan man ser på det.

Anonymkode: 74685...125

Og andre som er uføreuten angst, havner også inn under dagsform-kategorien.

Anonymkode: 74685...125

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kunne du tenke deg å leve alene, isolert fra alle mennesker, ingen jobb, ingen fritidsaktiviteter, ingen kafebesøk, ingen kinobesøk, ingen konserter, ingen treningssenter, ingen fester resten av livet ???

Isåfall så er du velkommen til å søke om uføretrygd.

 

For det er sånn mange av oss uføre med alvorlig sykdom lever livene sine. Jeg har selv blant annet sosial angst og er alvorlig psykisk syk, og jeg lever slik hver eneste dag. Hvis noen er misunnelige så anbefaler jeg dere å dra ned til nav når dette er over å søke.

Anonymkode: ef046...26e

Begge de jeg kjenner som er uføretrygdet gjør ingen av de tingene du nevner. Hun ene er virkelig så alvorlig syk at jeg kjenner jeg er redd for at hun skal bare falle om og dø en dag, men hun isolerer seg ikke. 

Anonymkode: e40bc...e4b

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Kunne du tenke deg å leve alene, isolert fra alle mennesker, ingen jobb, ingen fritidsaktiviteter, ingen kafebesøk, ingen kinobesøk, ingen konserter, ingen treningssenter, ingen fester resten av livet ???

Isåfall så er du velkommen til å søke om uføretrygd.

 

For det er sånn mange av oss uføre med alvorlig sykdom lever livene sine. Jeg har selv blant annet sosial angst og er alvorlig psykisk syk, og jeg lever slik hver eneste dag. Hvis noen er misunnelige så anbefaler jeg dere å dra ned til nav når dette er over å søke.

Anonymkode: ef046...26e

For å være helt ærlig, ja. Jeg jobber 100% fra hjemmekontor nå da, så trenger ikke uføretrygd, og konserter og kino og cafe går jeg så og si aldri på. Jeg har også sosial angst (tidvis så ille at jeg har vært sykemeldt i lengre perioder), men nå som jeg kan jobbe hjemmefra er alt 1000 ganger lettere for meg. Så for min del kan det bare vare, kan ikke huske sist gang jeg var så avslappet.

Anonymkode: 3aab2...e48

[AnonymBruker]

Nei, selv om det er enkelte ting som er ok. Min mann vokser visst aldri fra det å gå ut på byen. Nå slipper jeg mas om det. 

Ellers nei. Jeg vil være sosial og reise. 

Synes forsåvidt også noen svar her i tråden er rare. Jeg fikk ptsd etter å ha blitt truet og trakassert i flere år. (En eks.) En av sidene ved det var at jeg utviklet sterk angst. Angst for å gå ut og angst for å snakke med mennesker jeg ikke kjente. Tidvis også dem jeg kjente. Det var aldri aktuelt for meg å ønske at samfunnet skulle tilpasse seg det. Det var heller aldri et alternativ for meg å skulle leve slik for alltid. 

Angst kan overvinnes. Museskritt av gangen ja, men jeg forstår ikke holdningen "Jeg har angst, og derfor passer dette meg." 

Har dere ikke heller lyst til å bli kvitt angsten? Kunne leve normalt? 

Det tok meg 8 år fra jeg gjemte meg når noen ringte på, med hamrende hjerte, så redd som om det definitivt hadde vært noe fra en grøsser som sto utenfor, til jeg gikk fritt rundt i verden. Mestret alt igjen. Det var aldri et alternativ for meg å ikke overvinne angsten. Hver eneste dag pushet jeg meg litt og litt. 

Jeg har ingen angst nå lenger. Jeg er fri. Det kostet, men det er mulig, og det må da være bedre å gå for det enn å synes at corona samfunnet er bra. 

Anonymkode: 59980...e67

[AnonymBruker]

For min del er det økonomien som gjør meg stresset. 

Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det stresser meg enormt. 

 

Anonymkode: f5f21...9ee

[AnonymBruker]

Nei, for meg er ikke dette et liv. Selv om jeg også er ufør,ikke psykisk syk da, så inneholder livet mitt både cafebesøk og enkelte konserter.

 

Anonymkode: 7a9c5...28c

[AnonymBruker]

Jeg er ufør og har det ikke sånn som nå til vanlig. Har ikke så mye sosialt liv for egen del, men pleier bl.a. å dra på badeland med barna og ha huset fullt av vennene deres. Savner det litt nå, selv om vi klarer oss fint uten en periode. Men kunne ikke tenke meg å ha det sånn resten av livet nei.

Anonymkode: 638c8...520

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, selv om det er enkelte ting som er ok. Min mann vokser visst aldri fra det å gå ut på byen. Nå slipper jeg mas om det. 

Ellers nei. Jeg vil være sosial og reise. 

Synes forsåvidt også noen svar her i tråden er rare. Jeg fikk ptsd etter å ha blitt truet og trakassert i flere år. (En eks.) En av sidene ved det var at jeg utviklet sterk angst. Angst for å gå ut og angst for å snakke med mennesker jeg ikke kjente. Tidvis også dem jeg kjente. Det var aldri aktuelt for meg å ønske at samfunnet skulle tilpasse seg det. Det var heller aldri et alternativ for meg å skulle leve slik for alltid. 

Angst kan overvinnes. Museskritt av gangen ja, men jeg forstår ikke holdningen "Jeg har angst, og derfor passer dette meg." 

Har dere ikke heller lyst til å bli kvitt angsten? Kunne leve normalt? 

Det tok meg 8 år fra jeg gjemte meg når noen ringte på, med hamrende hjerte, så redd som om det definitivt hadde vært noe fra en grøsser som sto utenfor, til jeg gikk fritt rundt i verden. Mestret alt igjen. Det var aldri et alternativ for meg å ikke overvinne angsten. Hver eneste dag pushet jeg meg litt og litt. 

Jeg har ingen angst nå lenger. Jeg er fri. Det kostet, men det er mulig, og det må da være bedre å gå for det enn å synes at corona samfunnet er bra. 

Anonymkode: 59980...e67

Så flink du er da. 

For andre er det vanskeligere. 

Anonymkode: 76b6a...fbd

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, selv om det er enkelte ting som er ok. Min mann vokser visst aldri fra det å gå ut på byen. Nå slipper jeg mas om det. 

Ellers nei. Jeg vil være sosial og reise. 

Synes forsåvidt også noen svar her i tråden er rare. Jeg fikk ptsd etter å ha blitt truet og trakassert i flere år. (En eks.) En av sidene ved det var at jeg utviklet sterk angst. Angst for å gå ut og angst for å snakke med mennesker jeg ikke kjente. Tidvis også dem jeg kjente. Det var aldri aktuelt for meg å ønske at samfunnet skulle tilpasse seg det. Det var heller aldri et alternativ for meg å skulle leve slik for alltid. 

Angst kan overvinnes. Museskritt av gangen ja, men jeg forstår ikke holdningen "Jeg har angst, og derfor passer dette meg." 

Har dere ikke heller lyst til å bli kvitt angsten? Kunne leve normalt? 

Det tok meg 8 år fra jeg gjemte meg når noen ringte på, med hamrende hjerte, så redd som om det definitivt hadde vært noe fra en grøsser som sto utenfor, til jeg gikk fritt rundt i verden. Mestret alt igjen. Det var aldri et alternativ for meg å ikke overvinne angsten. Hver eneste dag pushet jeg meg litt og litt. 

Jeg har ingen angst nå lenger. Jeg er fri. Det kostet, men det er mulig, og det må da være bedre å gå for det enn å synes at corona samfunnet er bra. 

Anonymkode: 59980...e67

Jeg var 8 år første gang jeg fikk panikkangst,  og tro meg, veien har vært tøff, og jeg har prøvd det jeg kan, i nesten 30 år.. det går "over", men det kommer også tilbake. Jeg vil alltid leve med angst, men klarer å leve med den nå, på min måte. Og det har gått ut over det sosiale. Trives heldigvis i eget selskap 😉

Anonymkode: 74685...125