Blir uvel av å snakke med mamma

[AnonymBruker]

Jeg og mamma har et litt komplisert forhold, og jeg merker at jeg alltid blir sliten/i dårlig humør/ eller i verste fall fysisk uvel hver gang jeg snakker med henne.. hun prøver ofte å være snill, men pga ting hun har sagt før så sliter jeg skikkelig med å være hyggelig med henne. ting hun har sagt kan være å si (med andre ord) at jeg er en så dårlig datter at hun ville tatt selvmord om jeg ikke hadde hatt søsken, å si rett ut at hun ikke bryr seg om hvordan min samboer (over mange år) har det og ofte hinte om at hun ikke liker ham, pluss at hun alltid sladrer om og snakker stygt om folk jeg kjenner eller ikke kjenner.. Helt fra jeg var liten har hun f.eks. fortalt meg hemmeligheter om mine venners foreldre, ting om mine venner som ikke jeg burde vite, og ting om faren min og stefaren min som jeg ikke burde vite. Nå har det nettopp blitt slutt med typen hennes og hun forteller meg alle mulige detaljer som jeg ikke vil vite noe om. Jeg har prøvd å si til henne at jeg ikke vil høre på de verste detaljene, men hun begynner bare å gråte og hinter om at jeg tar hans parti. Hun har åpenbart en del problemer selv..Jeg har kanskje lurt på om hun kan ha borderline eller en personlighetsforstyrrelse, fordi hun kan bli så sinsykt følelseslada og sint, knuse ting, gråte og rope osv (selv om hun prøver å ikke bli sånn foran meg de siste årene)

til tross for dette så merker jeg at hun som regel prøver å være snill og hyggelig mot meg, men jeg syns det er såå vanskelig å være det tilbake. Litt fordi jeg aldri vet når hun kan "snu" og begynne å si ting jeg ikke vil høre om. Jeg er skikkelig konfliktsky av meg og sier nesten aldri ifra til henne, fordi jeg vet at hun klikker av å få kritikk. Det er de få gangene jeg har prøvd å si fra at hun f.eks. truer med selvmord, og gir meg syykt dårlig samvittighet over hvor dårlig datter jeg er. Hun kan begynne å gråte av ingenting (f.eks. bli sjalu fordi jeg heller vil feire bursdag med kjæresten enn familien, og møte familien dagen etterpå)

Jeg blir så sliten av dette, og prøver å snakke med henne så sjelden jeg kan, uten at hun skal merke at det er noe galt.. noen som har noen råd eller tips? mine små forsøk på konfrontasjon tiligere har alltid gjort ting verre.. men hun er liksom ikke så "fæl" at jeg kan bryte kontakten, føler at jeg må være der og støtte henne også. noen som kan kjenne seg igjen i dette? 

Anonymkode: 6b75a...500

[AnonymBruker]

Dramatisk personlighetsforstyrrelse.100% sikker.Har ei mor som er helt likedan.

Anonymkode: abcbe...ecc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dramatisk personlighetsforstyrrelse.100% sikker.Har ei mor som er helt likedan.

Anonymkode: abcbe...ecc

leste litt om den nå, og ja, er faktisk en del som stemmer der.. selv om hun ikke er så hele tida, ofte så er hun jo helt normal. utbruddene kommer når hun føler kritikk av noe slag, først om fremst. og hun tar alt veldig personlig, evt legger skylden for egne følelser over på mannen/andre (min tolkning)

hvordan forhold har du til din mor? 

Anonymkode: 6b75a...500

[Missbehave]

Har jeg et søsken jeg ikke vet om? Spøk til side; min mor er lik. Vi har ikke hatt kontakt på ett år. 

[AnonymBruker]

18 timer siden, Missbehave skrev:

Har jeg et søsken jeg ikke vet om? Spøk til side; min mor er lik. Vi har ikke hatt kontakt på ett år. 

såpass ja.. jeg tenker ikke at det er aktuelt å bryte kontakten, hun hadde blitt helt ødelagt av det, og så har vi jo fine stunder også. Men hun er en skikkelig "energivampyr," så jeg prøver å være følelsesmessig distansert og holde kontakten til max et par ganger i uka (i perioder kan hun ringe flere ganger om dagen, før det plutselig kan gå to uker, da føler hun seg skikkelig avvist når jeg til slutt ringer.. hun kan begynne å gråte og lure på om jeg ikke vil ha kontakt med henne) 

Anonymkode: 6b75a...500

[AnonymBruker]

På 5.4.2020 den 21.14, AnonymBruker skrev:

leste litt om den nå, og ja, er faktisk en del som stemmer der.. selv om hun ikke er så hele tida, ofte så er hun jo helt normal. utbruddene kommer når hun føler kritikk av noe slag, først om fremst. og hun tar alt veldig personlig, evt legger skylden for egne følelser over på mannen/andre (min tolkning)

hvordan forhold har du til din mor? 

Anonymkode: 6b75a...500

Jeg har en mor som setter oss søsken opp imot hverandre,sladrer og får energi av drama. Selv om hun er helt utslitt og ufør,virker det som om hele dama lyser opp når hun får med seg noen på den dysfunksjonelle atferden. Hun har ødelagt mange relasjoner. Det nytter ikke å stoppe henne når hun først setter igang.Nå har hun holdt på så lenge med denne atferden at hun lyver helt åpenlyst.
Kuttet henne totalt for 1 år siden,noe jeg burdte ha gjort for lenge siden. Hadde spart meg for mye elendighet.

Lykke til med ditt forhold til din mor. 

Anonymkode: abcbe...ecc

[AnonymBruker]

Hei! Jeg pleier sjelden å skrive noe her inne, men måtte bare svare da jeg så denne tråden.

Dette var omtrent som å lese om min egen mor. Kjenner meg veldig igjen med dette å bli fysisk uvel når jeg snakker med henne, pluss det om å få informasjon som man ikke ønsker. Moren min nevnte f.eks. her om dagen (i en bisetning, som om det var ingenting) at hun pleide å drikke seg full da hun passet meg og søsknene mine da vi var små. Dette er ubehagelig for meg å vite, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med den informasjonen. Hun er også en mester til å vri alt til å handle om seg, noe som er fryktelig slitsomt i lengden. Det høres imidlertid ut som om din mor er hakket drøyere enn min, når hun kan gå så langt som om true med selvmord. Dette er ikke noe man som forelder skal utsette sine barn for sett, uansett om barna er voksne. Jeg forstår at dette må være vanskelig å forholde seg til.

Jeg kan også kjenne meg igjen i det at du ønsker å holde kontakt, selv om relasjonen er utfordrende. Jeg har på ingen måte funnet noen fasit, men jeg har gradvis klart å finne noen metoder som jeg synes fungerer. Det viktigste har vært å sette grenser for kontakten vi har, f.eks. legge opp til kortere besøk eller telefonsamtaler. Her er det helt essensielt at man bestemmer seg for å ikke få dårlig samvittighet. Tenk på at det er nødvendig at du beskytter deg selv (ta på din egen oksygenmasken først osv.) før du kan være en støtte for henne. I tillegg har jeg øvd på å distansere meg, så når hun begynner å snakke om noe jeg synes er ubehagelig prøver jeg å ikke la det gå inn på meg. Dette er lettere sagt enn gjort, men etter en del øvelse så synes jeg faktisk det har blitt litt bedre. Jeg har tidligere også forsøkt å konfrontere henne, men da gjør bare alt mye verre da hun ikke tåler kritikk.

Til slutt vil tipse deg om boken "Adult Children of Emotionally Immature Parents" av Lindsay Gibson, den har hjulpet meg å forstå ganske mye mer om hvordan moren min fungerer. Det høres nok ut som om din mor kan ha en personlighetsforstyrrelse av et eller annet slag, men jeg anbefaler å lese litt om dette med emosjonelt umodne mennesker. Det gikk opp mange lys for meg, og det har hjulpet meg til å finne ut av hvordan jeg kan omgås min mor uten at det gjør meg helt utslitt og nedkjørt. 

Ønsker deg masse lykke til, TS. Stor klem til deg! 

Anonymkode: 56613...dde

[AnonymBruker]

På 8.4.2020 den 14.12, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg pleier sjelden å skrive noe her inne, men måtte bare svare da jeg så denne tråden.

Dette var omtrent som å lese om min egen mor. Kjenner meg veldig igjen med dette å bli fysisk uvel når jeg snakker med henne, pluss det om å få informasjon som man ikke ønsker. Moren min nevnte f.eks. her om dagen (i en bisetning, som om det var ingenting) at hun pleide å drikke seg full da hun passet meg og søsknene mine da vi var små. Dette er ubehagelig for meg å vite, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med den informasjonen. Hun er også en mester til å vri alt til å handle om seg, noe som er fryktelig slitsomt i lengden. Det høres imidlertid ut som om din mor er hakket drøyere enn min, når hun kan gå så langt som om true med selvmord. Dette er ikke noe man som forelder skal utsette sine barn for sett, uansett om barna er voksne. Jeg forstår at dette må være vanskelig å forholde seg til.

Jeg kan også kjenne meg igjen i det at du ønsker å holde kontakt, selv om relasjonen er utfordrende. Jeg har på ingen måte funnet noen fasit, men jeg har gradvis klart å finne noen metoder som jeg synes fungerer. Det viktigste har vært å sette grenser for kontakten vi har, f.eks. legge opp til kortere besøk eller telefonsamtaler. Her er det helt essensielt at man bestemmer seg for å ikke få dårlig samvittighet. Tenk på at det er nødvendig at du beskytter deg selv (ta på din egen oksygenmasken først osv.) før du kan være en støtte for henne. I tillegg har jeg øvd på å distansere meg, så når hun begynner å snakke om noe jeg synes er ubehagelig prøver jeg å ikke la det gå inn på meg. Dette er lettere sagt enn gjort, men etter en del øvelse så synes jeg faktisk det har blitt litt bedre. Jeg har tidligere også forsøkt å konfrontere henne, men da gjør bare alt mye verre da hun ikke tåler kritikk.

Til slutt vil tipse deg om boken "Adult Children of Emotionally Immature Parents" av Lindsay Gibson, den har hjulpet meg å forstå ganske mye mer om hvordan moren min fungerer. Det høres nok ut som om din mor kan ha en personlighetsforstyrrelse av et eller annet slag, men jeg anbefaler å lese litt om dette med emosjonelt umodne mennesker. Det gikk opp mange lys for meg, og det har hjulpet meg til å finne ut av hvordan jeg kan omgås min mor uten at det gjør meg helt utslitt og nedkjørt. 

Ønsker deg masse lykke til, TS. Stor klem til deg! 

Anonymkode: 56613...dde

Hei! TS her, glemte å svare. Tusen takk for tips om boka, jeg har kjøpt den og mottok den i går. Har lest en del allerede, og det er masse aha-opplevelser her for meg! har bare kommet til andre kapittel, men det er veldig mange trekk jeg kjenner igjen hos moren min i dag.. jeg klarer ikke helt å huske tilbake til barndommen, men jeg lurer på om mye har blitt verre med årene. Hun var ikke kald og distansert da jeg var liten liksom. Kan huske jeg fikk trøst, f.eks., samtidig som hun ofte kunne bli veldig sint eller hadde en hard tone. men det er jo veldig vanskelig å huske "objektivt" tilbake på barndommen.

Metodene dine om å sette grenser for seg selv høres veldig lure ut, og jeg prøver ut noe lignende selv. Går det greit å omgås henne i dag, har dere det hyggelig sammen?

Noen av venninnene mine som har opplevd mye vondt med moren sin i barndommen sier at de har et "hyggelig, men overfladisk" forhold i dag, men jeg tror de har jobba mye med seg selv. Noe sånn kunne jeg tenke meg med min mor også, at det liksom går greit å omgås uten at jeg skal bli helt tappa for energi. 

Anonymkode: 6b75a...500