Har kanskje for høye krav til familie som jeg har bodd hos

[AnonymBruker]

Jeg lever mitt voksne liv i tro på en lykkelig familie for våre barn , men blir stadig skuffet. Våre venner er mer familie for oss, og jeg er veldig glad for å ha så mange, men jeg klarer ikke å gi opp håpet om at familien min skal bry seg.

I tenårene mistet jeg begge foreldre. Jeg har bodd flere år hos ett nært familiemedlem, men ønsker ikke si hvordan type relasjon. Det er bestemor, tante eller søsken. De valgte selv å la meg bo der , og jeg flyttet fra annen by hvor jeg hadde masse familie for å bo hos dem. Jeg skulle opprinnelig få ett fosterhjem utenfor familie i hjembyen. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk bo hos familie, men tenker ofte nå i voksen alder på om det hadde vært best å bo hos annet type fosterhjem. Kanskje jeg hadde hatt en eks ekstra familie nå? Men det kan også hende jeg hadde kommet til slemme mennesker. 

Så fort jeg ble 18 begynte fosterforeldrene mine å presse meg ut av familien. De spurte om jeg for eksempel ikke skulle feire jul med kjæresten sin familie , fremfor med dem. 

Når jeg skulle flytte ut sa de at jeg hadde jo en familie, jeg hadde jo kjæreste, som kunne hjelpe meg å flytte. Han var jo sterk?

Dette er bare noen eks.

De ønsker ikke bruke tid med oss, men bruker masse tid med mennesker i samme type familierelasjoner.

Nå som jeg selv har barn , så så jeg for meg at de ville vært tilstede for oss og lot oss f eks feire jul sammen, iallefall noen år, men nei. Når jeg ber de , sier de nei, men så hører jeg at de har vært hos andre som har samme type familiebånd.

Mens jeg bodde der ba de f eks med seg andre i familien på turer, mens jeg var hos kjæresten. Dette var mens de fikk penger for at jeg bodde der. Det var f eks turer til fornøyelsesparker med overnatting. Jeg fikk aldri lov å være med. 

Barna våre spør en del etter dem, og jeg spurte om vi kunne treffe dem utendørs nå, de svarte nei, men så ser jeg på nettet at de er sammen med andre . Er vi mer smittsomme enn andre ?

Jeg ber de ofte på middag, de kommer, men når jeg spør de om vi kan komme på besøk planlegger de det til å være rett før middag, så vi bare får være der en time før de selv skal spise.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer , bodde jeg der bare for penger ? Jeg klarer ikke bryte kontakten med dem. Ville dere gjort det ? Synes jeg fortjener bedre 😔

Anonymkode: 2c92c...466

[AnonymBruker]

Virker ikke som de bryr seg overhode. De vet f eks at jeg var på jobbintervju , men de spør ikke hvordan det gikk. 

Anonymkode: 2c92c...466

[Lillfrid]

Dette var trist lesning TS.. Stor klem til deg! ❤️

Noen ganger tar mennesker hverandre for gitt, eller behandler hverandre dårligere enn fortjent. Det er vanskelig å si hva som ligger bak denne rare oppførselen. Slik jeg ser det, har du to valg:

1. Konfronter dem. Fortell hva du føler, og hvilke ønsker du har for forholdet deres. Kanskje de ikke er klar over forskjellsbehandling selv? 

2. La de gå.. Vondt, men kanskje nødvendig. Det er ikke din jobb alene å pleie et forhold. Jeg skjønner at det kan føles sårt mtp barna dine, men jeg tror at hvis dette fortsetter, vil barna etterhvert merke og forstå at disse personene unngår dere. Har dere andre i familien dere kan omgås med? Eller noen fra mannens familie? Hvis ikke, er det sikkert noen naboer eller andre ensomme som har lyst å bli "tante" eller "bestemor" for barna deres. 

Lykke til! ❣️

[Tatja]

Høres leit ut, og skjønner godt at du tenker på hvordan ting KUNNE ha vært om du kom til annet fosterhjem. 

Mulig de gjorde det kun for pengene... men hadde du det ok at du bodde hos dem? Har du forsøkt å snakke med dem om hva slags relasjonen de ønsker?

Uavhengig av om du har bodd hos dem i fosterhjem, så kan jeg si deg at mange har mangelfulle relasjoner til sin familie. Meg inkludert. Jeg har en søster som ikke viser særlig interesse for meg og mine barn. Hun er storesøsteren min, og jeg har vært tante med stor T for hennes barn da de vokste opp. 

Det gjør vondt, men noen ganger så er behovene rett og slett forskjellige. Tok meg mange år å innse det. Du er jo ekstra sårbar, som mistet foreldrene i ung alder, det burde dine fosterforeldre forstå. I et slikt tilfelle er livslangt foreldreskap det eneste riktige når man tar imot et barn i fosterhjem. Jeg har selv et barn i fosterhjem, og selv om hun evt kan få kontakt med biologisk mor, så vil min dør alltid være åpen for henne. Mitt hjem er hennes hjem, så lenge hun ønsker. 

Mitt råd til deg, er vel å knytte nærmere bånd til dem du merker ønsker det. Kanskje er det familien på din kjærestes side... 

[AnonymBruker]

Så rart å lese. Dere ville jo vært i slekt uansett om du hadde bodd hos dem eller i et fosterhjem utenfor hjemmet. De burde jo vært interessert i deg uansett. Og det slutter ihvertfall ikke når du fyller 18. Veldig rart. Skulle  tro noe hadde skjedd, men siden du er "barnet" skjønner jeg ikke hva du skulle gjort. Folk er rare, altså.

Anonymkode: 658c6...f93

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så rart å lese. Dere ville jo vært i slekt uansett om du hadde bodd hos dem eller i et fosterhjem utenfor hjemmet. De burde jo vært interessert i deg uansett. Og det slutter ihvertfall ikke når du fyller 18. Veldig rart. Skulle  tro noe hadde skjedd, men siden du er "barnet" skjønner jeg ikke hva du skulle gjort. Folk er rare, altså.

Anonymkode: 658c6...f93

Kan hende jeg minner vedkommende om menneskene som er avdød, eller at vedkommende selv er skadet av sin barndom. 

Anonymkode: 2c92c...466

[AnonymBruker]

11 timer siden, Tatja skrev:

Høres leit ut, og skjønner godt at du tenker på hvordan ting KUNNE ha vært om du kom til annet fosterhjem. 

Mulig de gjorde det kun for pengene... men hadde du det ok at du bodde hos dem? Har du forsøkt å snakke med dem om hva slags relasjonen de ønsker?

Uavhengig av om du har bodd hos dem i fosterhjem, så kan jeg si deg at mange har mangelfulle relasjoner til sin familie. Meg inkludert. Jeg har en søster som ikke viser særlig interesse for meg og mine barn. Hun er storesøsteren min, og jeg har vært tante med stor T for hennes barn da de vokste opp. 

Det gjør vondt, men noen ganger så er behovene rett og slett forskjellige. Tok meg mange år å innse det. Du er jo ekstra sårbar, som mistet foreldrene i ung alder, det burde dine fosterforeldre forstå. I et slikt tilfelle er livslangt foreldreskap det eneste riktige når man tar imot et barn i fosterhjem. Jeg har selv et barn i fosterhjem, og selv om hun evt kan få kontakt med biologisk mor, så vil min dør alltid være åpen for henne. Mitt hjem er hennes hjem, så lenge hun ønsker. 

Mitt råd til deg, er vel å knytte nærmere bånd til dem du merker ønsker det. Kanskje er det familien på din kjærestes side... 

Vi har gode relasjoner, men likevel klarer jeg ikke etter tiår og legge vekk skuffelsene. Kanskje en type behandling kan være aktuell?

Jeg har prøvd å si ifra, men da har de møtt med med silent treatment , eller snakket med rolig stemme å sagt "jeg tror du er psykisk syk" , jeg synes du bør ringe legen. Hvem skal si det til deg om ikke jeg gjør det ? Ingen bryr seg om deg (ja jeg har en mann og familie) .

Anonymkode: 2c92c...466

[Tatja]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har gode relasjoner, men likevel klarer jeg ikke etter tiår og legge vekk skuffelsene. Kanskje en type behandling kan være aktuell?

Jeg har prøvd å si ifra, men da har de møtt med med silent treatment , eller snakket med rolig stemme å sagt "jeg tror du er psykisk syk" , jeg synes du bør ringe legen. Hvem skal si det til deg om ikke jeg gjør det ? Ingen bryr seg om deg (ja jeg har en mann og familie) .

Anonymkode: 2c92c...466

Jeg kjenner ikke deg, eller vet noe om hvordan du er. Men jeg ble faktisk veldig provosert over hva dine tidligere fosterforeldre har fått seg til å si.

Syns det er direkte ondskapsfullt. Hvis du har andre nære, ville jeg heller brukt tid på dem. Men sånn er jeg, kanskje du har så sterke bånd at det er vanskelig å gjøre det samme. 

[AnonymBruker]

De var kanskje snille (nok) da du var ungdom, men de er ikke snille nå mer. 

Jeg vet ikke om du trenger å kutte dem ut, eller konfrontere dem. Men du må pleie de relasjonene i livet som gjør deg godt. Og det er ikke din familie .

Sats på kjernefamilien og mannen familie. Bruk tid og krefter der.

Det vil kanskje føre til at kontakten med din familie dør ut..men du har gjort ditt. Du må bare slippe tanken om at de vil være en viktig del av livet ditt.

Anonymkode: 213b2...3ec

[AnonymBruker]

Jeg tror søstre di har vært her og skrevet om relasjonen deres også. Finner ikke tråden nå. Jeg har ikke annet råd til deg enn å gå videre og skape deg et eget liv. 

Anonymkode: 7af5b...307

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror søstre di har vært her og skrevet om relasjonen deres også. Finner ikke tråden nå. Jeg har ikke annet råd til deg enn å gå videre og skape deg et eget liv. 

Anonymkode: 7af5b...307

Har ikke sagt det er søsteren min? Men vil gjerne se.

Anonymkode: 2c92c...466

[AnonymBruker]

Om noen flere har noe å komme med her , så gjør det gjerne. 

Jeg forstår at dette ikke kan endres, og at jeg må jobbe med hvordan jeg tar dette. Skuffelse på skuffelse.

Anonymkode: 2c92c...466