Veldig ofte ignorert som liten jente. Problemer i sosiale situasjoner

[AnonymBruker]

Hei, jeg er i tidlig 20 årene og har noe jeg sliter en del med. Kort fortalt har jeg hatt en helt forferdelig oppvekst med mye psykisk trakassering og vold. Siden jeg var liten har min mor ignorert meg, bevisst - en slags straff. Hun kunne ignorere når vi spørte henne om noe, og jeg ble veldig mye hysjet ned på f.eks. rundt middagsbordet. Når vi hadde gjester sa min mor at jeg ikke kunne snakke så mye, og om jeg gjorde..sendte hun meg sure blikk og sa vær stille, eller gå vekk. Av og til kunne hun gå opp til 2 uker uten å snakke eller si et eneste ord til meg. Hun frøs meg totalt ut....Kunne være dager der hun laget mat til ho og min andre søster - utenom meg. 

Jeg er ikke redd for mennesker, og har heller ikke sosial angst? Kanskje litt.... Jeg merker det er ubehagelig å være med flere enn 3- 4 personer (kan gjerne bli stresset da og). Jeg får hjertebank, blir rastløs, får utrolig vondt i hode fordi jeg anstrenger meg så. Det er fordi jeg føler på en slags rar måte at jeg ikke har noe "viktig" å si, og er redd for å bli ignorert og hysjet på. Jeg vil så gjerne bryte inn mange ganger, men noen ganger når jeg gjør det - snakker folk forbi meg...og jeg blir enda mer redd for å snakke igjen. Jeg føler meg så lite verdt i sosiale situasjoner, og er så lei av det. Jeg ønsker å bryte ut. Jeg blir "fornærmet" eller tar det til meg hvis vi er en gjeng..f.eks. 3 stykk som snakker, så er det ingen som ser på meg, eller gir meg lite blikk mens alle er i samtalen, det får meg til å føle meg utenfor - og igjen IKKE viktig..som gjør at jeg ikke snakker..Jeg setter meg nok i rollen på forhånd - ubevisst/bevisst. 

Noen som har opplevd noe lignende, eller har noen råd for å komme ut av dette? Øvings strategier/tanker? 

Har nettopp begynt hos psykolog. 

Anonymkode: 74550...2cb

[AnonymBruker]

Huff! Ikke greit av din mor. Jeg har det litt på samme måte, men har aldri opplevd omsorgssvikt.

Jeg var sjenert som barn. Så lite når mange var samlet. Opplevde enten at min mor ba meg ikke avbryte (Jeg opplevde jeg ikke gjorde det, men virket som hun ville legge skyld på meg) eller så var hun veldig for å presse på. Feks si "ja, du kan jo fortelle om..." når det var mange tilstede. Noe jeg hatet fordi jeg ikke likte oppmerksomhet rettet mot meg. 

Jeg opplever også veldig ofte å bli ekskludert fra samtaler. Er høflig og venter på tur til å prate. Så sier jeg noe, men noen overkjører meg så jeg ikke kommer til. Og hvis jeg forsøker å avbryte litt (Noe andre ofte gjør og for lov til) så får jeg beskjed om feks "vent litt, jeg må snakke ferdig". Men så slipper jeg likevel ikke til etterpå. 

Synes det er litt merkelig. Men lurer på om kanskje jeg utad oppleves annerledes selv om jeg egentlig føler meg rimelig normal nå i voksen alder ifht kommunikasjon. Og har tenkt opp dette er pga tidligere opplevelser i barndommen. 

Jeg kan også oppleve at andre sier noe uviktig, men likevel blir temaet pratet lenge om. For så at jeg kanskje sier noe uviktig, men blir liksom ignorert. Men jeg tror faktisk det kan være fordi mange, spesielt jenter, kan være overfladisk. Feks om en står de mer nær og sier noe uviktig så later de som om det var interessant.

Anonymkode: 6aaa8...7b6

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er ikke psykolog eller terapeut. Men nettopp lest boken getting past your past, og fikk selv mange aha opplevelser. I denne boken handlet det ene kapittelt om å bli oversett som barn. Faktisk bare små bagateller kan gjøre en stor forskjell senere i livet. Og med din barndom så er det ikke så rart at du har fått  sosialangst i voksen alder. 

Jeg prøver egenhånd å praktisere Emdr. 

Ser det er flere psykologer som praktiserer Emdr. 

Jeg vurderer selv å ta kontakt med en spesielt for å røske opp litt mer i fortiden. Men mye er falt på plass etter at jeg begynte å praktisere selv

Anonymkode: c8127...8ae

[AnonymBruker]

Jeg har det helt som deg Ts! Men jeg ble ikke oversett av foreldrene mine, men var veldig usynlig og oversett på ungdomsskolen. Jeg var venn med den populære, mente jeg, men alle andre mente at jeg bare hang etter. Ingen gadd å svare når jeg spurte om ting eller sa ting, og jeg ble aldri invitert i bursdager eller fester når venninnen min ble det. 
I dag har jeg en ekstremt angst når det kommer til folk jeg ikke er 100% komfortabel med. Med vennene mine og kjæresten min er jeg midtpunktet, den som ler og prater aller mest, men blir stille som en mus når det kommer et menneske jeg ikke er komfortable med inn. Dette er slitsomt, fordi folk jeg ikke er komfortabel med inkluderer foreldrene til kjæresten min. De er verdens nydeligste mennesker, men jeg klarer ikke å snakke ordentlig med dem fordi jeg er så utrolig redd for «avvisning». 

Anonymkode: 30fcc...4be

[AnonymBruker]

Vet ikke hva annet bidra med enn at jeg kjenner meg igjen.

min mor syns jeg var plagsom ( kortversjonen) og må er jeg helt overnervøs når mer enn en er til og så redd for st jeg skal være plagsom at jeg blir plagsom, tror jeg.

sier tydligvis ting på feil sted og.. blir ignorert. Kjennes som det er en kode jeg ikke skjønner. Pluss at jeg får bare helt hetta og har det fælt

tenkte prøve terapi i gruppe. Paradoks mulig. Men bevisst.

Kari Bremnes tekst:«jeg ble visket ut som barn. Jeg kan ikke tegnes inn igjen som kvinne»

Treffer meg. Men tror det går

er mitt i dette problemet i disse dager da er på ett prosjekt. Og kjenner det viktige nå for meg er å bare være litt stille og ikke kave så mye sammen disse. Kjenne hva jeg føler og være til stede i meg selv og være litt bare der

❤️til deg Ts

Anonymkode: c6b72...45d

[Gjest Mask]

Opplever noe av det samme når jeg er sammen med grupper på mer en 3 blir helt ignorert og blir aldri sport om noe, snakker jeg 1v1 så kan vi ha samtaler om alt og ingenting. Kommer jævel nummer 2 blir alt fucka, da er jeg nederst i rekka igjen. Var en dag jeg prata med min onkel om båt og spurte et spørsmål om båt siden jeg ikke vet noe om det, så ble jeg totalt ignorert fordi en annen jævel kom og da ble jeg skvist ut så jeg bare gikk uten å si hade noe jeg har begynt med når det skjer. Så du er ikke den eneste, men veldig trist å høre om din oppvekst da det hørtest ikke greit ut  

[AnonymBruker]

Ts, her for du heldigvis mange gode råd. Jeg må jo si at det din mor drev med - feks to ukers taushet - er jo terror. Fy døren, stakkars lille deg. Har du kontakt med henne? Hva ned din søster, har dere et godt forhold og så hun forskjellsbehandlingen eller er det avstand? Vet du hvorfor din mor var slik og har du konfrontert henne? 
Det at du nå allerede tidlig i 20-årene er blitt bevisst hvordan det har formet deg, og går til psykolog, gjør at jeg tror du har gode muligheter for å bli fri. Mange, inkl meg selv, ser ikke slike sammenhenger før man eri 40-årene og da er mange tog gått og det er vanskeligere (men fortsatt ikke umulig) å endre.

Anonymkode: 60150...925

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Ts, her for du heldigvis mange gode råd. Jeg må jo si at det din mor drev med - feks to ukers taushet - er jo terror. Fy døren, stakkars lille deg. Har du kontakt med henne? Hva ned din søster, har dere et godt forhold og så hun forskjellsbehandlingen eller er det avstand? Vet du hvorfor din mor var slik og har du konfrontert henne? 
Det at du nå allerede tidlig i 20-årene er blitt bevisst hvordan det har formet deg, og går til psykolog, gjør at jeg tror du har gode muligheter for å bli fri. Mange, inkl meg selv, ser ikke slike sammenhenger før man eri 40-årene og da er mange tog gått og det er vanskeligere (men fortsatt ikke umulig) å endre.

Anonymkode: 60150...925

Håper da ikke det

Anonymkode: 67509...c13