Å besøke foreldre som voksen

[Gjest datter]

Jeg skal reise hjem til foreldrene mine i morgen, og jeg gleder meg bare ikke...

Dette blir nærmest et pliktbesøk, for vi skal feire en bursdag i familien.

Saken er at jeg bor hos foreldrene mine når jeg er på besøk hos dem, vi bor ikke i samme by. Jeg har ikke andre jeg kan bo hos.

Uff, jeg skammer meg nesten over å si det, men jeg trives ikke når jeg bor hos dem. Jeg har et veldig godt forhold til dem i utgangspunktet, men det blir bare for nært! Jeg er over 30, har bodd for meg selv i mange mange år, men fremdeles behandler de meg som om jeg var et barn.

Jeg har ingenting jeg skal ha sagt over noe når jeg er hos dem. Jeg tror de ser på meg som litt hjelpeløs siden jeg er alenemor, men det er jeg virkelig ikke. Barnet mitt er ni år nå, og vi har det veldig fint.

Jeg har litt vanskelig for å sett fingeren på hva det er som er galt, men det er noe med å bli styrt fra man kommer til man reiser igjen. Min mor utfordrer meg på måten jeg oppdrar barnet mitt, gir henne lov til ting hun vet at jeg ikke tillater og på en måte motarbeider meg. De har også en fæl uvane med å poengtere f.eks. ting man sier feil, og gjør det til en stor greie. De gjør avtaler på mine/våre vegne uten at jeg får vite det før jeg kommer, og skjønner ikke at jeg kanskje har andre å besøke de gangene jeg først er i hjembyen... I det hele tatt er det mange små ting som blir store sammenlagt.

Dette med foreldre er vanskelig. Har jo ikke lyst til å krangle med dem, men jeg kjenner at allerede nå bygger irritasjonen seg opp i meg.

Er jeg bare sær og vanskelig?

Er det bare jeg som skal ta hensyn når jeg er hos dem?

Det er forresten likt når de besøker meg også, de overtar hele livet mitt og styrer alt ned i minste detalj...

[Gjest minimann]

kjenner meg litt igjen i det du skriver...

er du minst i søskenflokken? eller kansje alenebarn??

inbiller meg nesten det iallfall....

jeg er minst og opplever ofte påpakk av sånn og sånn skal du gjøre, men jeg driter egentlig i hva dei sier, og gjør alt på min måte uansett..

Men vær glad for at du har dem!! De prøver sikkert bare å være hyggelige, og hjelpsomme, skal liksom ordne mest mulig for deg....

Se på det som noe positivt, og prøv å snu det til noe godt, det som gjøre for deg.

[Nabodama]

Jeg kjenner meg også igjen, for jeg hadde det likedan.

Irriterte meg grenseløst over at spesielt mamma tok over kontrollen, hadde planer for oss osv.

Jeg tok det opp med henne, og det viste seg at problemet hennes var at hun syntes jeg begynte å oppføre meg som et barn igjen når jeg kom dit, selv om jeg var voksen.

Måtte gå i meg selv litt, og fant ut at hun faktisk hadde litt rett i det. Blant annet fordi jeg ble trassig pga oppførselen hennes.

Da jeg klarte å endre oppførsel, ved å se på dem som likeverdige voksne mennesker som jeg var på besøk hos og ikke ha fokus på at jeg var hos foreldrene mine, endret oppførselen hennes seg også.

Og hun prøvde aktivt å ikke ta over "barneoppdragelsen" når det gjaldt ungene.

Når en er på besøk hos andre, er det ofte at disse har et lite opplegg klart, altså noen planer for dagene. Synes ikke det blir helt feil å ha det selv om de er foreldrene dine.

Ofte er det også sånn at når en besøker foreldrene, vil en gjerne besøke mange andre når en først er "hjemme". Det skal en gjøre, men også huske å prioritere samvær med de en er på besøk hos.

En annen ting er at en ikke bor på hotell. Bidra med det du ser trengs, matlaging, oppvask osv. Det er strevsomt å ha besøk som en må varte opp hele tiden.

Lykke til!

[Gjest Hotell]

MÅ du bo der da? Finnes det ikke hotell eller lignende i byen de bor? Stusser de på at du tar inn på hotell istedet for å bo hos dem kan du bruke det som en anledning til å stikke hyll på byllen og fortelle dem at det blir for tett/at dere går tilbake til gamle roller når dere bor i samme hus.

[aline]

jeg har det sånn når jeg er hos pappa, jeg vet han mener det godt, men han mener mye om hva jeg skal gjøre når jeg er der... og vil ikke jeg det han vil at jeg skal ville, så blir han furten.

jeg har satt meg ned å snakket med ham om det jeg, at for meg er det viktig med slik og sånn, og at når jeg er der så ønsker jeg å både gjøre det han vil men også det jeg vil og at vi må finne på noe som blir bra for begge.

han surmuler litt, men jeg har ikke sagt det som ett spørsmål, men som en konstatering på hvordan det er.

og med tanke på at din mor lar barnet ditt gjøre ting hun VET du ikke mener er ok, så ville jeg faktisk satt meg ned og tatt en prat med henne/dem.

si ifra at du ikke vil ha noe av at hun bryter med dine regler så lenge du er der ihvertfall. det er greit nok at besteforeldre skal få skjemme bort og alt det der, men når du er der, så undergraver hun dine ord ved å tillate ting du ikke gjør.

jeg føler likevel at jeg drar på pliktbesøk når jeg drar til pappa, selv om vi har pratet og jeg gjør som jeg vil når jeg er der. det blir likevel ikke like koselig som når jeg drar til mamma der jeg bare kan være meg selv. og prøver alltid å få tiden hos ham til å bli så kort som jeg kan uten å være uhøflig, men det får bare være.

prat med dem ihvertfall. så lenge du ikke setter foten ned og sier ifra at du ikke vil ha noe av det, så vil det fortsette også. og så lenge du lar de overkjøre deg, så vil de kanskje fortsette å tro at du ikke er sterk nok ellers heller? Vis dem at det er du som bestemmer over deg og ditt barn, og at du sørger for at det er det når noen prøver å "bølle" med dere.

[Gjest porselen]

Jeg kjenner meg så godt igjen, og er sjeleglad for at det finnes hytter å leie i nærheten av mine foreldre slik at jeg og mine kan trekke oss tilbake når det blir for mye. Og slik at vi kan styre dagen vår selv og ikke innvirke for mye på mine foreldres rutiner. De er hjemmeværende begge to og har gått seg inn i rutiner som for dem er vanskelig å vende, og da er det å sove et annet sted en ypperlig løsning. Og så kjenner jeg at jeg blir skikkelig fjortis av å være hjemme, blir furten og irritert av alle kommentarer om ditt og datt og skikkelig rødstrømpe når jeg ser min mor jatte med min far.

[Gjest jeg også]

har det sånn. men det er vel fordi mamma har alltid ordnet alt for meg, jeg har vært avhengig av henne når det gjelder alt. jeg har bodd hjemmefra et år, og det er så herlig. men når jeg kommer hjem igjen føler jeg meg elendig, avhengig og at jeg blir behandlet som et barn. jeg liker heller ikke å være sammen med foreldrene sammen med andre, for jeg låser meg selv på en måte. jeg er ikke helt meg selv. blir fort sur og grinete.

[:-) anna]

Jeg skjønner hva du mener.

Foreldre mener det så godt men kan være litt dominerende, og kan ha tendenser til å tro at de har rett til å si/bestemme hva de vil. Fordi de har gode intensjoner. Moren min avslutter ofte kvelden med å si "nå går vi og legger oss dere". Som om ingen av oss andre var voksne nok til å bestemme selv når vi skal legge oss. Jeg tror ikke hun er klar over at hun sier det selv en gang.

Hva med å nevne på forhånd at "det er lurt om dere ikke legger noen planer for meg, for jeg har mange jeg vi treffe denne gangen, og har ikke fått gjort alle avtalene enda" Og så faktisk legge et løp som de må forholde seg til. Så får de heller avlyse besøket hos tante Agda og turen til kusine Trine.

Det er noe med å "la seg bli hersa med"

Om de overstyrer oppdragelsen din så synes jeg du skal ta det opp der og da. "Nå sa jeg faktisk nei til brus på en hverdag, og da forventer jeg at dere respekterer det"

[smidja]

Jeg skjønner at jeg er veldig heldig. Har det ikke sånn i det hele tatt. Når jeg besøker mine foreldre har vi det bare koselig. Jeg gjør litt mine ting og så bruker jeg tid på de. Jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan, og vi har heldigvis en veldig god tone, og koser oss skikkelig....

[Gjest datter]

Så godt å komme tilbake og se at jeg ikke er alene i verden! Hadde ventet meg mye pepper fordi jeg er en "utakknemlig" datter, men det er jeg virkelig ikke. Jeg regner virkelig forholdet til mine foreldre som godt, men det beror nok mye på at det er avstand mellom oss.

Takk for støtte og kommentarer.

[Gjest datter]

Så godt å komme tilbake og se at jeg ikke er alene i verden! Hadde ventet meg mye pepper fordi jeg er en "utakknemlig" datter, men det er jeg virkelig ikke. Jeg regner virkelig forholdet til mine foreldre som godt, men det beror nok mye på at det er avstand mellom oss.

Takk for støtte og kommentarer.

[Fat Sally Lee]

Jeg skjønner at jeg er veldig heldig. Har det ikke sånn i det hele tatt. Når jeg besøker mine foreldre har vi det bare koselig. Jeg gjør litt mine ting og så bruker jeg tid på de. Jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan' date=' og vi har heldigvis en veldig god tone, og koser oss skikkelig....[/quote']Jeg også! Kjenner meg overhodet ikke igjen i problemstillingen om at noen faller tilbake i gamle roller. Men det kan komme av at jeg har unge foreldre og alltid har vært selvstendig. Flyttet ut tidlig og ble voksen fort. Nå ser jeg på dem som likeverdige voksne (Selv om de fortsatt er mamman og pappan min) Skal å besøke dem snart, og gleder meg som alltid til å komme "hjem"!

[monja]

[Gjest bankboksen]

Definitivt pliktløp å dra seg opp til dem på besøk. De bare gnåler i vei om hvor mye penger de mener vi burde klare å spare (på en "normal jobb" og et vikariat og med over en halv mill i studielån og en drøy husleie..) Og om at vi burde gjøre og ikke gjøre. osv osv

Det virker egentlig ikke som de setter pris på besøk i det hele tatt.. De tror at det er en selvfølge at jeg skal komme og tenker ikke på å forsøke å gjøre det hyggelig i det hele tatt..

Har seriøst vurdert å droppe kontakten med dem, men fortsetter av pliktfølelse.. :-?

[Krølltoppen]

Vi er likeverdige voksne .

Måtte sitere Monjas setning her. Så fint at dere er blitt likeverdige!

Jeg tror at ganske mange familier har utfordringer med at foreldre og barn fortsetter i rollene sine, selv om de egentlig er blitt likeverdige voksne.

Tror det er viktig å være litt overbærende og romslig i slike situasjoner. Spesielt hvis man ikke ser foreldrene sine ofte. Og så kan man jo tenke over om man "spiller med" på den måten at man opptrer som barn sammen med dem.

Den fella går ihvertfall jeg i stadig vekk.

[Malama]

Jeg gleder meg til å få mamma og pappa på besøk, og dra på ferie sammen med dem jeg Og videre på ferie/besøk hos min samboers mor.

Mamma er mamma, og jeg er hennes datter, men jeg har bodd hjemmefra i 7 år, og er et selvstendig, voksent menneske. Det innser både jeg og mamma, selv om jeg likevel ser oss i et mor-datter forhold. Mamma styrer litt ivei, det gjør hun. Når de kommer nå, så har hun med seg mat til oss alle i ferien. Bestandig når de besøker meg så er det de som handelr innmat, enda jeg prøver å påpeke at jeg ikke lever på studielån lenger. Men de vil så gjerne, dvs, de vil ikke være en belastning for oss når de er på besøk. Når vi er der skal jo selvsagt ikke vi betale maten... Jeg prøver av og til å si at vi kan dele på det der da, men det vil hun ikke gå med på ("og min bror spiser jo stadig middag hos dem" (han bor i samme by som dem, i motsetning til meg) Så jeg har egentlig gitt opp det der. Det plager meg ikke.

Nå har ikke vi barn enda, men når den tid kommer bli jeg mor, og hun mormor, og hun vil neppe legge seg opp i hvordan jeg oppdrar mine barn, men jeg kan nok spørre henne om råd når det tregns.

Så, jeg er også av de heldige, som ikke har noe promel med å bo hos mine foreldre fra tid til annen, utn pliktfølelse.

Men jeg vet, min ex, han var av den typen som gle rett tilbake i gamle roller. Det irriterte faktisk meg, at hans mor skulle behandle ham (og derved også meg) som et lite barn, og han oppførte seg slik også, som en bortskjemt drittunge. Kanskje ikke helt tilfeldig at det var etter en lang påskeferie sammen med hene hans familie og slekt at jeg tilslutt innså at dette ikke var noe for meg?

Både jeg og min samboer er, oppfører oss som, og behandles som, voksne mennesker når vi er hos mine eller hans foreldre, eller har dem på besøk.

Når din mor gir din datter lov til ting du har sagt nei til, ta det opp med henne. Si fra om at du har itt av hvert å gjøre når du er i hjembyen, men sett av litt tid til dem også, de er ikke et hotell. Snakk med dem om hvordan du føler det. Dersom du ikke tar det opp vil ingenting forandre seg, og du vil føle det på denne måten antakelig til du følger dine foredlre til graven, og det er jo dumt. Ta henner en prat emd dem og se om det er muig å få orden på forholdet deres slik at du kan kose deg med dine foreldre på dine voksne dager Eller så må du rett og slett finne et annet sted å bo, og henner bare BESØKE dem når du er i hjembyen.