Gravid med samboer, svigerfamilie er kreasjonister.

[AnonymBruker]

Eneste grunnen til at dette plager meg er at jeg vil ha et helt ok forhold til svigerfamilien. Samboer er ikke kristen, men dette holder han for seg selv. Han har en helt annen dynamikk med sin familie, enn det jeg har med min. Han er en tøffel når det kommer til familien, noe jeg synes er frustrerende til tider. Eneste grunnen til at de godtok at vi bor sammen er at vi forlovet oss etter årevis med mas, og tilbud om at de kunne betale for bryllupet (ikke aktuelt). Forstålig nok så plaget dette min samboer.

Jeg er ikke interessert i noe kirkelig bryllup, jeg er ikke interessert i dåp eller konfirmasjon. For meg er det ritualer helt uten betydning for meg selv. Jeg vil helst bare skrive under noen papirer, for syns det er koselig med ring og at vi heter det samme til etternavn. (blir begges med bindestrek, lurer på hvordan det evnt blir mottatt) Om barnet mitt vil døpes senere kan h*n alltids gjøre det ved en senere anledning. Jeg ble selv døpt og konfirmert med "frivillig tvang", og vil at barnet vårt skal få lov til å bestemme selv hva han eller hun vil tro på. 

Vi har også vært forlovet i mange år nå, og det blir ikke noe bryllup med det første. Føler ikke på noe hastverk. 

Familien hans er veldig hyggelige mennesker. De bryr seg om andre, men de tror genuint på helvete og at jorden er 5000 (eller var det 6000?) år. Der krasjer vi veldig, men jeg prater aldri om religion eller lignende om det til dem. Og nå er jeg gravid, veldig planlagt. Det jeg ikke tenkte på, fordi meningen deres her burde ikke være relevant, er at det kanskje er verre å takle at sønnen får barn med noen utenfor ekteskap enn det er å bo sammen med noen utenfor ekteskap?

Jeg er vant med hjemme at om det er noe som jeg er uenig i, så har jeg aldri nølt med å si meningen min. Og jeg har kranglet med foreldrene mine også. Men samboer har aldri opplevd å bli kjeftet på, eller at det har blitt høylytt hjemme hos sin familie. Han oppfører seg som om, spesielt moren, er laget av porselen. Han motsier henne aldri. Og ja, på en måte forstår jeg det, fordi hun virker som den type person som lett "knuser".

I utgangspunktet ville jeg ikke brydd meg om hva de mente, og gjort det som passer for oss. Men samboer blir dradd mellom to stoler. Han vil ikke skuffe familien sin, samtidig som han vil leve med meg. Han holder sin manglende tro skjult. Om de kommer på besøk, begynner han å gjemme vekk ting som de "ikke kan se". Altså helt normale ting, vinglass og lignende som står i vitrineskapet. (begynner å bli veldig lei det der.)

Er det overhode mulig å opprettholde et greit forhold over tid? Hvordan takler man noen som genuint er redd for at sønnen skal havne i helvete? Mest av alt er jeg nok mer irritert på samboer fordi han ikke kan krangle med foreldrene sin som normale folk. Samtidig som jeg skjønner at det kanskje ikke er bare bare å motsi familien. 

Anonymkode: b1d5a...2ae

[AnonymBruker]

Religion er individuelt, bare ikke gjøre det til et tema. Når spørsmålet om dåp kommer opp, så gjelder det å svare konfliktdempende. Være bestemt og hyggelig og kort, ikke åpne for diskusjon.

Anonymkode: 803eb...044

[AnonymBruker]

Før eller senere blir dere kjent og det blir vansleligere å holde på sånn. 

Hans foreldre vil nok ha dey vondt over at barnet ikke blir døpt. Det vil være en greie

Anonymkode: 8b58d...d51

[AnonymBruker]

Gjør kort prosess og gå og gift deg på tinghuset nå som dere skal ha barn. Han får en livsarving og du kun 4G om han skulle falle ifra.

Da stilner kanskje svigerstøyen også 😊

Anonymkode: 0476f...e76

[Lysistrata]

Jeg skjønner veldig godt at du nå, med et barn på vei, gjør deg noen ekstra tanker om hvordan dette vil bli. Faktisk er situasjonen din veldig lik min egen, da jeg var gravid. 
 

Min mann er, som din, en ikke-troende født inn i en stor slekt der det dominerende synet er fundamentalistisk indremisjonskristendom. Man tror på himmel og helvete, engler og demoner som konkrete ting, alt fra kortspill til vin er syndig (iallfall foran besteforeldrene og enkelte venner av familien), og ja: Verden er rundt 6000 år gammel, skapt på sju dager, evolusjon er et stort bedrag, og kulturell relativisme finnes ikke. 
 

Det er mange utenforstående som tror jeg overdriver når jeg beskriver hvor lukket og sosialt kontrollert det samfunnet de lever i faktisk er - for det er liksom bare Jehovas Vitner og noen av våre nye landsmenn som holder på slik, ikke sant? 
 

Rådet du får ovenfor, om at religion er noe individuelt, og tar du det ikke opp så blir det ikke noe bråk, er faktisk ikke noe som vil fungere over tid i den familiekonteksten du beskriver. Det vet jeg av erfaring. 
 

Mannen min har alltid vært tydelig på at han og jeg deler samme syn på dette her, og på hvordan fremtidige barn skulle oppdras osv, men han var som din veldig konfliktsky i mange år. Jeg syntes det var vanskelig å skulle balansere det at jeg forventer at han står på kravene, og det at det er vondt for ham å gå imot slekta. Så det slutte og gikk, helt til vi fikk barn.

 

Da valgte vi navnefest, i regi av HEF til og med, og det ble faktisk litt brudulje ut av det. Vi fikk signaler om at dette var tungt for slekten, at vi hindret barnet i å få del i guds rike osv. Men vi ga oss ikke, og jeg tror gleden over det nye barnet på en måte hindret de helt store kraftsalvene. Alle gjorde iallfall gode miner der og da. 
 

MEN, så har vi seinere gjort andre valg for barnet vårt, som å forhindre familiemedlemmer i å indoktrinere barnet, si nei til deltakelse på barneleir med bibelstudium osv, samt informert barnet om vårt syn vs slektningers syn på f.eks andre religioner, homofili, seksualitet, oppstandelses-greia osv - og DA har det blitt bråk så det virkelig har ristet i slektstreet. 
 

Det gikk til slutt så langt at jeg satte foten ned overfor mannen min, og sa at nå forlangte jeg at han tok et ordentlig oppgjør med familien sin og fortalte dem hvor han stod, og at alt dette her kunne de bare droppe å legge seg opp i, uansett hvor bekymret de måtte være for våre sjelers frelse. Ellers ville jeg fra da av ta utgangspunkt i at jeg ikke kunne stole på ham i oppdragersammenheng, dersom han ikke engang hadde ryggrad til å stå opp for seg selv. 
 

Det fungerte veldig fint, og selv om vi vet at det fortsatt murrer ute i mosen fra tid til annen, så viser de oss faktisk i praksis den respekten trosfriheten og foreldreansvaret krever. 
 

Så min erfaring er at dette skal du ikke la ligge. 

[AnonymBruker]

Samboeren din må bare tøffe seg opp. Han trenger jo ikke rope og skrike til moren og faren sin, men å sette dem ned og si "dere, jeg tror faktisk ikke på gud og det tullet dere mener er riktig, og jeg er faktisk ikke interessert i å høre om overtroen deres, og jeg kommer aldri til å gifte meg eller døpe ungene mine" er helt innafor. Man respekterer hverandre ikke om man lyver til dem. Og det er det samboeren din gjør - år ut og år inn - lyver. Så han må bare ta seg på tak. Ellers må dere faktisk revurdere om dette er liv laga. Et forhold med en løyner vil ikke gå godt.

Anonymkode: 0e0d1...4d7

[AnonymBruker]

Familien min er fryktelig kristne når det gjelder dåp og konfirmasjon, resten av tiden finnes de ikke religiøse. Det var stor oppstandelse da vi valgte å ikke døpe barnet vårt, gamle bestemødre som truet med å ikke komme og bekymring for at vi lagde et mobbeoffer som ikke fikk konfirmere seg med vennene sine 🙄

Vi tok det enda et steg lengre og hadde en norrøn knesetting, med hjemmebrygget øl og det som hører til. Vi ble latterliggjort hele veien. Men jammen møtte de ikke opp alle sammen, hele greia ble en kjempekoselig dag, og i ettertid har vi fått skryt for den flotte seremonien. Det hadde jeg aldri trodd. Og ingen har nevnt det siden. Gjorde det samme for barn nr 2 og 3, da kom det ingen kommentarer. Regner med det blir en ny runde ved konfirmasjonstider om et par år, men ellers har det vært stille. Det har vært noen sporadiske forsøk på kirke og misjonering, men det har vi slått hardt ned på fra start så det tok aldri av. 
 

Jeg tror det beste er å bare stå på sitt og aldri vike. Man trenger ikke ta fryktelig store oppgjør hvis det ikke er helt nødvendig, bare informere om hvordan det er og hvordan det blir. Og så stå ved det. Og slutte å rydde vekk vinglass.. 

Anonymkode: bd818...091

[AnonymBruker]

Haha, en ting som dere som ikke er vokst opp i religiøse familier glemmer, er at religion går er en sentral del av den troendes verdenssyn. Ofte kan hele livet være fundamentert på denne troen. Hvis de oppriktig tror at Jesus er nøkkelen til paradis, vil ikke det at sønnen ikke tror være nok til å få dem til å tie. De bryr seg oppriktig om sønnen og familien hans. De ønsker det beste for han, og ønsker selvsagt at han blir frelst. Dette oppleves som viktigere enn at svigerdatter liker dem. Hvis de må velge mellom bråk eller evig fortapelse, velger de selvsagt bråk. 

Anonymkode: f3369...f95

[Lysistrata]

Nettopp - troen har en så sentral posisjon i verdensbildet deres: Det de tror på ER SANT for dem; de ser ikke nødvendigvis noen veier rundt sin plikt til å spre budskapet, få sine tilbake inn i folden, eller kreve at andre forholder seg til ting med de samme sosiologiske brillene. 
 

Våre slektninger «valgte bråk», og fikk helt sjokk da vi satte dem fast ved å knytte det hele opp til menneskerettigheter og filosofi. De trodde oppriktig at ytringsfrihet, trosfrihet og råderett over eget liv var noe som naturlig måtte kunne lempes på til fordel for deres tro, kun fordi de oppfattet at de var i flertall. At det var noe jeg hadde «sagt fra meg» da jeg kom inn i familien. Så da vi fullstendig avviste deres mandat til å styre oss var det nok veldig forvirrende og vondt for dem.
 

Det var vondt for oss også, fordi det avdekket noe ved dem som dypest sett faktisk er ganske skremmende: De ville faktisk gjort nær sagt hva som helst dersom de trodde at guden deres ville det. De er den rotnorske parallellen til sharia-samfunn, og de idealiserer det å IKKE tenke selv. De går etter Bibelen der den avviker fra både norsk lov og overordnede juridiske konsepter, og det er noe vi må ha i mente. De er oppdratt innenfor dette regimet, og har aldri hverken lært seg eller fått det presentert som ønskelig å kunne argumentere logisk og sammenhengende. Det er den mest sentrale kulturforskjellen jeg har støtt på som inngiftet i en sånn familie. 

Og det er noe mannen min og jeg hele tiden har i bakhodet når vi introduserer barna våre for temaer innen religion, etikk, samfunnsforståelse osv. At vi oppdrar barn som en dag skal forstå at halve slekten faktisk lever i et lukket parallellsamfunn med til dels veldig farlige holdninger. 

Endret 1. april 2020 av Lysistrata

[SoWhat?]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren din må bare tøffe seg opp. Han trenger jo ikke rope og skrike til moren og faren sin, men å sette dem ned og si "dere, jeg tror faktisk ikke på gud og det tullet dere mener er riktig, og jeg er faktisk ikke interessert i å høre om overtroen deres, og jeg kommer aldri til å gifte meg eller døpe ungene mine" er helt innafor. Man respekterer hverandre ikke om man lyver til dem. Og det er det samboeren din gjør - år ut og år inn - lyver. Så han må bare ta seg på tak. Ellers må dere faktisk revurdere om dette er liv laga. Et forhold med en løyner vil ikke gå godt.

Anonymkode: 0e0d1...4d7

Så å kalle troen deres tull og overtro er respektfullt? 

Han kan og bør nok si ting på en litt mer voksen måte om han skal si fra. Hallo

[SoWhat?]

Det er nok vanskelig for samboeren din å krangle med foreldrene. At han gjemmer bort ting syns jeg ikke er ok. Da tyder det ikke bare på at han har respekt for dem, men at de har for mye makt over ham. 

Dere er voksne og velger hvordan dere vil gjøre ting. Det som er viktig er at dere to er enige. Det går fint an å si hvordan dere velger å gjøre ting på en hyggelig, men bestemt måte. Helt greit at mennesker er troende, men de bør godta at andre velger annerledes. Selv om de syns det er vanskelig. 

[AnonymBruker]

Som en person som er vokst opp i kristent hjem, selv kristen, gift med kristen, og kristne svigers forstår jeg at det ikke er lett for deg og sambo.. 

Ser det er mangen som skriver at for hans foreldre er dette hele livet, og det vil jeg understreke.. For svigers er dette vondt, og sårt at sin sønn har valgt noe som de ikke tror, for de er dette nesten hele livet! 

Personlig mener jeg at dere må velge det som er rett for dere, men prøv å ha med i tankene at dette er  noe av det største for hans foreldre..

Prøv å prat med sambo, og be han kanskje prate rolig og fornuftig med sine foreldre, om at dere har valgt noe annet, å ønsker å bli respektert for dette. 

Det kan bli mye baluba fremover og mangen kamper, men om han kanskje kan prate med sine foreldre og fortelle sin side, deres meninger så kanskje det roer seg.. 

Anonymkode: 2cf66...25a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Haha, en ting som dere som ikke er vokst opp i religiøse familier glemmer, er at religion går er en sentral del av den troendes verdenssyn. Ofte kan hele livet være fundamentert på denne troen. Hvis de oppriktig tror at Jesus er nøkkelen til paradis, vil ikke det at sønnen ikke tror være nok til å få dem til å tie. De bryr seg oppriktig om sønnen og familien hans. De ønsker det beste for han, og ønsker selvsagt at han blir frelst. Dette oppleves som viktigere enn at svigerdatter liker dem. Hvis de må velge mellom bråk eller evig fortapelse, velger de selvsagt bråk. 

Anonymkode: f3369...f95

Glemmer ingenting her. Jeg er vokst opp i en religiøs familie. Skriver at jeg både er døpt og konfirmert. Jeg er ikke interessert i å bli likt for min egen del, vil bare ha et OK forhold, alt tatt i betraktning for samboers skyld. 

 

7 timer siden, Lysistrata skrev:

Jeg skjønner veldig godt at du nå, med et barn på vei, gjør deg noen ekstra tanker om hvordan dette vil bli. Faktisk er situasjonen din veldig lik min egen, da jeg var gravid. 
 

Min mann er, som din, en ikke-troende født inn i en stor slekt der det dominerende synet er fundamentalistisk indremisjonskristendom. Man tror på himmel og helvete, engler og demoner som konkrete ting, alt fra kortspill til vin er syndig (iallfall foran besteforeldrene og enkelte venner av familien), og ja: Verden er rundt 6000 år gammel, skapt på sju dager, evolusjon er et stort bedrag, og kulturell relativisme finnes ikke. 
 

Det er mange utenforstående som tror jeg overdriver når jeg beskriver hvor lukket og sosialt kontrollert det samfunnet de lever i faktisk er - for det er liksom bare Jehovas Vitner og noen av våre nye landsmenn som holder på slik, ikke sant? 
 

Rådet du får ovenfor, om at religion er noe individuelt, og tar du det ikke opp så blir det ikke noe bråk, er faktisk ikke noe som vil fungere over tid i den familiekonteksten du beskriver. Det vet jeg av erfaring. 
 

Mannen min har alltid vært tydelig på at han og jeg deler samme syn på dette her, og på hvordan fremtidige barn skulle oppdras osv, men han var som din veldig konfliktsky i mange år. Jeg syntes det var vanskelig å skulle balansere det at jeg forventer at han står på kravene, og det at det er vondt for ham å gå imot slekta. Så det slutte og gikk, helt til vi fikk barn.

 

Da valgte vi navnefest, i regi av HEF til og med, og det ble faktisk litt brudulje ut av det. Vi fikk signaler om at dette var tungt for slekten, at vi hindret barnet i å få del i guds rike osv. Men vi ga oss ikke, og jeg tror gleden over det nye barnet på en måte hindret de helt store kraftsalvene. Alle gjorde iallfall gode miner der og da. 
 

MEN, så har vi seinere gjort andre valg for barnet vårt, som å forhindre familiemedlemmer i å indoktrinere barnet, si nei til deltakelse på barneleir med bibelstudium osv, samt informert barnet om vårt syn vs slektningers syn på f.eks andre religioner, homofili, seksualitet, oppstandelses-greia osv - og DA har det blitt bråk så det virkelig har ristet i slektstreet. 
 

Det gikk til slutt så langt at jeg satte foten ned overfor mannen min, og sa at nå forlangte jeg at han tok et ordentlig oppgjør med familien sin og fortalte dem hvor han stod, og at alt dette her kunne de bare droppe å legge seg opp i, uansett hvor bekymret de måtte være for våre sjelers frelse. Ellers ville jeg fra da av ta utgangspunkt i at jeg ikke kunne stole på ham i oppdragersammenheng, dersom han ikke engang hadde ryggrad til å stå opp for seg selv. 
 

Det fungerte veldig fint, og selv om vi vet at det fortsatt murrer ute i mosen fra tid til annen, så viser de oss faktisk i praksis den respekten trosfriheten og foreldreansvaret krever. 
 

Så min erfaring er at dette skal du ikke la ligge. 

Takk for utfyllende svar. Du har gitt meg litt å tenke på. 

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Familien min er fryktelig kristne når det gjelder dåp og konfirmasjon, resten av tiden finnes de ikke religiøse. Det var stor oppstandelse da vi valgte å ikke døpe barnet vårt, gamle bestemødre som truet med å ikke komme og bekymring for at vi lagde et mobbeoffer som ikke fikk konfirmere seg med vennene sine 🙄

Vi tok det enda et steg lengre og hadde en norrøn knesetting, med hjemmebrygget øl og det som hører til. Vi ble latterliggjort hele veien. Men jammen møtte de ikke opp alle sammen, hele greia ble en kjempekoselig dag, og i ettertid har vi fått skryt for den flotte seremonien. Det hadde jeg aldri trodd. Og ingen har nevnt det siden. Gjorde det samme for barn nr 2 og 3, da kom det ingen kommentarer. Regner med det blir en ny runde ved konfirmasjonstider om et par år, men ellers har det vært stille. Det har vært noen sporadiske forsøk på kirke og misjonering, men det har vi slått hardt ned på fra start så det tok aldri av. 
 

Jeg tror det beste er å bare stå på sitt og aldri vike. Man trenger ikke ta fryktelig store oppgjør hvis det ikke er helt nødvendig, bare informere om hvordan det er og hvordan det blir. Og så stå ved det. Og slutte å rydde vekk vinglass.. 

Anonymkode: bd818...091

Det hørtes utrolig koselig ut 😊 Ja jeg tror jeg må forlange av samboer at han får litt mer bein i nesa når det kommer til familien.

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren din må bare tøffe seg opp. Han trenger jo ikke rope og skrike til moren og faren sin, men å sette dem ned og si "dere, jeg tror faktisk ikke på gud og det tullet dere mener er riktig, og jeg er faktisk ikke interessert i å høre om overtroen deres, og jeg kommer aldri til å gifte meg eller døpe ungene mine" er helt innafor. Man respekterer hverandre ikke om man lyver til dem. Og det er det samboeren din gjør - år ut og år inn - lyver. Så han må bare ta seg på tak. Ellers må dere faktisk revurdere om dette er liv laga. Et forhold med en løyner vil ikke gå godt.

Anonymkode: 0e0d1...4d7

Ja, han må det. Men ikke ordlegge seg helt på den måten der da. Han "lyver" ikke. Mer at han unnlater å korrigere dem. 

Anonymkode: b1d5a...2ae