Bryr vi oss virkelig om de svakeste?

[AnonymBruker]

I disse coronatider tror jeg mange opplever å tenke og reflektere over litt dypere spørsmål.

For meg har et av dem vært: Bryr vi oss virkelig om de svakeste? Med vi mener jeg folk flest, og jeg tror svaret er nei; folk flest bryr seg mest om seg og sine. Folk sier ofte de følger tiltak for å beskytte noen de kjenner. De bryr seg kanskje om foreldre og barn, venner og slektninger. Men det er jo del av dem - og deres egne?

Jeg ser innslag fra Italia og scener av folk i sorg. Ja - jeg føler med dem, men hvor mye skal man velte seg i sorg og tragedie? Det føles som om folk forventer at vi alle skal være i kollektiv sorg og bekymring for tiden. Og er man ikke det - så er det noe galt med deg.

Men kan jeg være ærlig? Det er ikke mer trist at en europeer dør av corona enn at andre i verden dør av sult eller ebola, eller for den saks skyld at en fremmed nordmann dør av hjerteinfarkt, kreft eller slag. Millioner av mennesker dør hvert eneste år. Og det er millioner av mennesker som lever i lignende tilstander, med faren for smitte og sykdom rundt seg hele livet. Bare at de har det enda verre; de har verken levestandarden eller sikkerhetsnettene vi har i Norge.

Og de svakeste i det norske samfunnet? Eldre, psykisk syke, funksjonshemmede, uføretrygdede, rusmisbrukere, hjemløse, fattigdom blant barn osv. Hvor ofte bryr folk flest seg, eller ofrer det en tanke? Det er enorm forskjell på å la samfunnet ta seg av mennesker med utfordringer - enn å selv ta aktive valg som har konsekvenser for eget liv og hverdag, som er hva som gjøres nå for å beskytte de få. Folk er villige til å forandre egen hverdag - kun når noe kan ramme dem selv.

Jeg tror panikktilstanden vi ser rundt oss kommer av at vi er utrolig heldige - men også veldig beskyttede og bortskjemte.

Anonymkode: 8e92d...17b

[AnonymBruker]

Folk som lever vanlige, beskjyttede norske liv har ingen forutsetninger for å forstå de som har vesentlig annerledes liv fra dem selv. Det blir for annerledes, ikke relaterbart. "De andre", de som ikke er som "oss" kan overse.

Anonymkode: 6f578...8b9

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg om de svakeste. Og jeg tror det har alt å gjøre med at jeg nettopp har vært en av dem. Mennesker som ikke har erfart livets skyggeside på den måten tror jeg ikke kan bryr seg så mye. De gjør det de kan men som alle andre tenker de på egne utfordringer osv. Og glemmer fort de på bunn. Tror ikke det kunne vært annerledes heller.

Det er vondt å se når man har gått over fra å være blant de svakeste til å være blant de privilegerte. Jeg føler på en måte jeg ikke passer inn. Og det er veldig tydelig for meg hvorfor folk er mest opptatt av sitt og ikke de store vanskelige problemene: fordi når jeg f.eks bryr meg altfor mye om de på bunn blir jeg handlingslammet og nedbrutt. Paradokset er at jeg ender med å kunne bidra mindre enn de som bryr seg mindre. 

Anonymkode: bce9c...334

[AnonymBruker]

Det har kommet til et punkt hvor jeg nesten blir skamfull på egen og folkets vegne av å følge med på nyheter. På den ene siden fordi overskriftene begynner å miste litt av effekten - det er store bokstaver over hele linja. Det føles som om journalistene fråtser og griper hver minste sjanse for leserklikk. Som om tragedie er underholdning, og man skyr ingen midler for å holde på oppmerksomheten. Og mange mennesker har en litt skrudd tiltrekning til å selv fråtse i negativitet og krise. Eller være nysgjerrig på å se verden i grusomme/stressende tilstander - litt som når folk ser skrekkfilmer.

Har lest artikler der overskriftene forteller at ungdom smittet av corona er døde. Dagene etter kommer ofte informasjon om at dødsårsaken var en annen; som hjerteinfarkt, kreft eller hjernehinnebetennelse. Eller at flere unge, friske lå i respirator på Bærum sykehus - noe som ble avvist etterpå. Folk er så opphauset at de hopper på før ting blir bekreftet.

Det skremmer folk - men jeg tror det kun er fordi det kan påvirke noen de selv er glad i. Mens resten av verden suser forbi slik den alltid har gjort. Og dette gjør meg litt lei, og motvillig til å være med i "fråtsingen." Jeg følger alle tiltak, mer enn gjerne. Men har ikke tenkt å bli "gråtekone" for hele Norge eller Europa nå - som jeg heller ikke har vært gråtekone for resten av verden før dette.

Anonymkode: 8e92d...17b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bryr meg om de svakeste. Og jeg tror det har alt å gjøre med at jeg nettopp har vært en av dem. Mennesker som ikke har erfart livets skyggeside på den måten tror jeg ikke kan bryr seg så mye. De gjør det de kan men som alle andre tenker de på egne utfordringer osv. Og glemmer fort de på bunn. Tror ikke det kunne vært annerledes heller.

Det er vondt å se når man har gått over fra å være blant de svakeste til å være blant de privilegerte. Jeg føler på en måte jeg ikke passer inn. Og det er veldig tydelig for meg hvorfor folk er mest opptatt av sitt og ikke de store vanskelige problemene: fordi når jeg f.eks bryr meg altfor mye om de på bunn blir jeg handlingslammet og nedbrutt. Paradokset er at jeg ender med å kunne bidra mindre enn de som bryr seg mindre. 

Anonymkode: bce9c...334

Ja, enig i dette. Gjør det kanskje litt uklart i innlegget hva jeg egentlig tenker på. Bryr meg også om de svakeste, både i Norge og ellers i verden. Men selv om mange har det forferdelig kan jeg ikke bryte ned meg selv på grunn av det. Det hjelper ingen. Og dette synes jeg blir litt voldsomt i situasjonen vi er i nå. Det føles om om alle forventer man skal synes synd på den ene eller andre og ha det forferdelig - på vegne av samfunnet. Og at media presser denne holdningen til det ytterste. Jeg tror mange som sliter psykisk fra før virkelig kan oppleve en knekk av situasjonen.

Jeg synes det blir kunstig og hyklersk. Praktisk sett forholder jeg meg til dette på en annen måte enn jeg gjør i mange andre av verdens utfordringer. Men følelsesmessig forholder jeg meg til dette på ganske samme måte som ellers, kriser er kriser uansett hvor de er. Det er trist og forferdelig, og håper ikke det rammer noen jeg er glad i. Men kriser er triste uansett hvor de er, og vi graver oss ikke ned resten av tiden.

Anonymkode: 8e92d...17b

[334]

Hvis man ser på hele verdens historie så sitter man oftest igjen med det gamle ordtaket "survival of the fittest". Det er universalt i menneskets natur. Spesielt når ting ikke går på skinner, og alt ikke er en dans på roser.

[AnonymBruker]

Det får da være måte på selvpisking. Det er nettopp fordi noen av oss forstår hvor ille det kan bli at vi gjør så mye for å ikke havne i samme situasjon. Vi er ikke et uland, og vi trenger ikke oppføre oss som et bare for å vise sympati. Alle sikkerhetsnett vi har i Norge har vi bygget opp selv, fordi vi følger en kultur som oppfordrer oss til det.

Anonymkode: ce338...4ee

[AnonymBruker]

Man må tenke med både hjertet og hodet. Til nå har vi ikke brukt hodet nok. Det er ikke mangel på empati selv om man må ta vanskelige valg

Anonymkode: 5ac9b...9fc

[AnonymBruker]

Nei. Ikke egentlig. 

Anonymkode: fbdc6...1c7

[AnonymBruker]

At myndigheter og media går ut tungt og sier at "kriser får frem det beste i oss" er en bevisst strategi. Sier du ofte nok at folk (flest) oppfører seg bra nå så vil folk som ikke føler for å oppføre seg bra tro de er unormale. Å si at folk er mer rause i kriser gjør dem altså mer rause enn de ville vært i samme krisen uten denne beskjeden.

Folk (flest eller andre) er selvsagt verken rause eller gavmilde. Dersom vi som samfunn var rause ville vi satt oss ned og regnet ut verdien på et menneskeliv. Denne verdien ville vi brukt som mal. 1 liv = feks 100 million. 1 livsår = 1 million. Så ville vi brukt den summen på ting som virkelig monnet. Luftforurensing (5 millioner døde årlig, mange av dem små barn med 90 livsår tapt), sult (igjen, mange av dem barn, alle vesentlig mer verdt enn en på 84). Fredsbevarende tiltak. Gratis utdanning til hele verden. Bekjempelse av religion. Teknologiutvikling innen landbruk. 

 

At Norge spyr penger og tiltak retning 87-åringer og en og annen likevel syk pasient er ikke "å bry seg". Det er det motsatte. Å saldere et ekstremt fåtall egne liv for verdens beste - det er å bry seg. For Erna gjør jo ikke dette fordi hun gir pokker i om bestemor til Petter på 90 som uansett kjeder vettet av seg dør. Hun gjør det for å bli gjenvalgt.

Anonymkode: a39fd...1f4

[AnonymBruker]

Nei, det gjør vi ikke. Og i isåfall ikke nå. Folk leser kun overskrifter, får ikke med seg at helsepersonell ikke blir testet selv ved symptomer, og vi vet virus er smittsomt før eventuelle symptomer kommer. Tviler vel på covid19 er annerledes der. Så helsepersonell tar da med seg smitte inn til de svake. Så hvordan tar vi vare på de svake, de som trenger hjelp?

Hva med å bli testet, bruke beskyttelsesutstyr når vi går inn til de svakeste? Men nei, viktig vi stenger et helt samfunn og later som vi bryr oss. Men går man litt lengre ned så ser man jo at vi ikke gjør det.

Anonymkode: 2123f...3b3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

At Norge spyr penger og tiltak retning 87-åringer og en og annen likevel syk pasient er ikke "å bry seg". Det er det motsatte. Å saldere et ekstremt fåtall egne liv for verdens beste - det er å bry seg. For Erna gjør jo ikke dette fordi hun gir pokker i om bestemor til Petter på 90 som uansett kjeder vettet av seg dør. Hun gjør det for å bli gjenvalgt.

Anonymkode: a39fd...1f4

Og hvis ulandene du mener vi skal pøse penger inn i hadde velgere og ledere som tenkte på samme måte så ville de klart seg fint selv. I praksis vil det de pengene havne i lommene på kriminelle og korrupte ledere.

Anonymkode: ce338...4ee

[AnonymBruker]

Nei. Pga de svakeste får ikke jeg...osv

Anonymkode: 68466...533

[AnonymBruker]

Det er jo gradsspørsmål det her. Ville ikke ofret livet for å redde noen andre enn mine egne barn. Men jeg kan alltids gjøre en liten innsats for å gjøre alderdommen tryggere og bedre for fremmede Gunnar (81). 

Handler ikke om "svakhet" for min del, men hvor nærme hverandre man er. 

Anonymkode: d9c75...920

[AnonymBruker]

Ja, jeg bryr meg om de svakeste, både i Norge (alt fra syke (ung som gammel) til barn og unge med vanskelig barndom og utrygge foreldre), i flyktningleirer på Lesvos, de som blir rammet av gresshoppen i Øst-Afrika og andre. Samtidig blir det så overveldende, at jeg tvinger meg selv til å ikke tenke på det hele tiden. For å overleve som menneske e det naturlig at man tenker mest på venner og familie,  de som er nære.

Selv om man bryr seg om de sykeste og eldste, så betyr ikke det at man skal beskytte dem for enhver pris. Da jeg hørte at gjennomsnittsalderen på de første døde var 89 år, ble jeg ikke veldig lei meg. Det er selvsagt trist av mennesker dør, men det er samtidig ikke så unaturlig å dø når man er veldig gammel. Det er på et vis en del av livet selv om det er trist. Myndighetene setter begrensninger på medisinkostnader ellers, og det er jo en grunn til det. Jeg mener derfor at det også her er viktig å vurdere om kostnaden av tiltakene er verdt det.

Influensa tar mange hundre liv i året, og vi stenger ikke samfunnet av den grunn, selv ikke når også ungdom dør av influensa (noe som er veldig, veldig mye verre enn at en kreftsyk 74-åring dør).

Ja, jeg vet at viruset er nytt, ingen er immune og vi vet altfor lite om det. Jeg støtter opp om skolestengning og smittebegrensning, men de tiltakene vi gjør nå koster så ekstremt mye at vi ikke kan ha det slik i månedsvis.

Slik tenker jeg altså selv om jeg absolutt bryr meg om de svakeste.

Anonymkode: 6ea9a...76e

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt de fleste bryr seg om de svakeste, men det betyr ikke at vi alle er villige til å ruinere livene våre for dem. Det når en grense og den nærmer vi oss nå. 

Anonymkode: 09e23...cc8