Å ikke være ønsket av sin egen pappa...

[AnonymBruker]

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vidt møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke å føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd lignende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: 6cc9d...f39

[AnonymBruker]

Jeg tror nok du bør prøve å kontakte han. Skriv noe ala det du skriver her. En gang dør han (eller du). Dette er sånn man aldri vet. Det er bedre å gjøre det nå enn å angre senere. Daer det ikke noe å gjøre.

Anonymkode: 3c92a...fb9

[wintergirl]

Har ingen erfaring selv, men vil bare sende deg en klem❤️ Som en over skrev, så kan du sende han et brev og forklare hva du føler om alt. Reagerer han ikke på det så er han virkelig ikke mye til et  menneske , annet enn det som er forventet av han. Familien hans er kanskje følelsesmessig avstumpede hele gjengen, så lenge de ikke bryr seg om deg de heller. 

[AnonymBruker]

jeg forstår at det er sårt. Tenk også på at det er mange som vokser opp med fedre, som er null tilgjengelig mentalt, og rett og slett driter i barna sine. Jeg tror det er lettere å kjenne på et svik overfor en far man ikke kjenner, kontra en far som har vært tilstede i oppveksten, men som likevel ikke var der. Jeg tar meg i å ønske at jeg var oppvokst uten far.

 

Anonymkode: 74006...08b

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle var det mamma som ikke ville ha meg. Har fortrengt henne og sorgen over å være uønsket. Dukka opp for fullt da jeg fikk barn. Har aldri tilgitt henne. Kommer aldri til å gjøre det. Barnet mitt kan få ta kontakt om selv, men jeg kommer aldri til å initiere kontakt dem imellom.

Anonymkode: 326c5...898

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg forstår at det er sårt. Tenk også på at det er mange som vokser opp med fedre, som er null tilgjengelig mentalt, og rett og slett driter i barna sine. Jeg tror det er lettere å kjenne på et svik overfor en far man ikke kjenner, kontra en far som har vært tilstede i oppveksten, men som likevel ikke var der. Jeg tar meg i å ønske at jeg var oppvokst uten far.

 

Anonymkode: 74006...08b

Det tror jeg virkelig ikke! 

Anonymkode: 6cc9d...f39

[AnonymBruker]

Ingen som liker å bli lurt og påtvunget noe man ikke ønsker selv, ikke du heller. 

Anonymkode: 3e6e2...591

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen som liker å bli lurt og påtvunget noe man ikke ønsker selv, ikke du heller. 

Anonymkode: 3e6e2...591

Har en sex frivillig må en stå til ansvar for at det evt kan oppstå graviditet uansett! 

Anonymkode: 6cc9d...f39

[AnonymBruker]

På 28.3.2020 den 17.00, AnonymBruker skrev:

Han var en god onkel til mine søskenbarn.

Med den setningen, så er dine foreldre søsken eller svigersøsken?

Anonymkode: feccd...e58

[Gjest O.G.]

På 29.3.2020 den 21.32, AnonymBruker skrev:

Ingen som liker å bli lurt og påtvunget noe man ikke ønsker selv, ikke du heller. 

Anonymkode: 3e6e2...591

Står ingenting om at denne mannen ble lurt.

[AnonymBruker]

På 28.3.2020 den 17.00, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vidt møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke å føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd lignende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: 6cc9d...f39

Hvorfor bryr du deg når han driter i deg? Han er ingen pappa når han ikke oppdro deg, da er han bare sæddonor. Bruk energien din på de som bryr seg om deg  

Anonymkode: ac901...191

[AnonymBruker]

Ja, hadde det bare vært så lett å drite i. Jeg ønsker ikke å tenke på det/han, men det dukker opp av og til. Og gjør meg trist. 

Anonymkode: 6cc9d...f39