Sorg, ventesorg og evig sårhet av å ikke være ønsket av sin egen pappa. Hvordan håndtere slik sorg?

[AnonymBruker]

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vist møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke p føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd liknende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: c8bd1...1f3

[AnonymBruker]

Det er sårt når nær famile ikke vil vite av deg. Jeg har hatt en ønske, et savn etter å bli kjent med fars familie. Det skjedde aldri. Det er som en bit i meg mangler. 

Du kan ikke få mer enn de vil gi. Så enkelt er det. Sårt, men sant.  Ta i mot arv med god samvittiget. Jeg gjorde det. 

Anonymkode: cc630...cee

[AnonymBruker]

Flere råd? 

Anonymkode: c8bd1...1f3

[AnonymBruker]

Hva med å skrive et brev og fortelle ham hvor mye vondt det har gjort deg å ikke bli sett og elsket av sin far ? Kanskje han som mange andre tror at far ikke betyr noe. Les om adopsjon og traumer der bekreftes det at biologi er en del av ens identitet selv om utrolig mange benekter det.

Anonymkode: 77f7b...a87

[AnonymBruker]

Hei.. jeg er i ganske lik situasjon som deg. Kanskje mulighet for å snakkes litt mer privat hvis du vil? 
jeg er ganske ny på forumet, så vet ikke hvordan jeg får det til isåfall. Men syntes det hadde vært fint å snakke med noen som har forståelse.. 

 

Anonymkode: 4f097...30b

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon med min biologiske far. Noe av det som har hjulpet, er en slags aksept. Ikke tilgivelse, for det fortjener han ikke - tilgivelse krever jo at personen har en forståelse av hva han gjorde galt, og et ønske om å endre atferd. Det er ikke tilfelle. Han driter i deg, sånn vil det alltid bli. Så da står du igjen med aksept.

Du må rett og slett akseptere at du fikk utdelt en ræva far i livets lotteri. Ikke prøv å gjøre faren din til noe han ikke er, ikke legg masse drømmer og håp på ham - han har aldri vist seg verdig. Vi har en tendens til å bli besatt av de menneskene som avviser oss, desperat etter smulene vi får kastet til oss, og vi lar dem få ekstrem definisjonsmakt i vårt liv og selvfølelse. De blir nesten viktigere enn de personene som faktisk er til stede og elsker oss. Du må frigjøre deg fra dette tankemønsteret. Din far fortjener ikke at du bruker resten av livet ditt på å være "god nok". Sannheten er at det spiller ingen rolle hva du gjør, han ville oppført seg likt uansett. Foreldrekjærlighet er betingelsesløs, et instinkt, og din far mangler noen viktige emosjonelle brikker. Noe er ikke riktig skrudd sammen inni ham.

Du må snu fokuset bort fra "hva er galt med meg?", og heller ta innover deg at noe er galt med ham. Du vil aldri kunne forstå hans valg, nettopp fordi du har kvalitetene han mangler - empati, omsorg og ansvarsfølelse. Fokuser heller på at du skal leve ditt beste liv med dine barn, og at du skal finne en indre fred. Dropp all kontakt med faren din, og så får han bare seile sin egen sjø inn i alderdommen. Angående besøk når han er gammel, begravelse etc, får du ta stilling til når det skjer. Alt etter hva som føles best for deg der og da. Du skylder ham ingenting. Arv skal du selvsagt ta imot. 

Klem til deg

Anonymkode: ab4df...9e8

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som at han ikke ønsket å bli far, ikke har fått noe ønske om det etterhvert heller, og etterhvert har innsett at han ikke kommer til å være interessert i det heller. Kan det rett og slett være nyttig å prøve og innse at han tenker slik, og respektere hans beslutning? Noen har ikke interesse av å være foreldre, og det er jo egentlig bedre at de er ærlige om det. Følelsene våre kan vi ikke styre. 

Anonymkode: 7c987...967

[AnonymBruker]

Du virker veldig opptatt av pengene? 

Anonymkode: dd90a...2fc

[AnonymBruker]

På 28.3.2020 den 16.39, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke planlagt. Mamma ble gravid ved et uhell. De var ikke kjærester, men bekjente. Felles venner/familie. Mamma oppdro meg alene. Vi har klart oss godt. Men jeg har alltid hatt en sårhet i meg pga min egen pappa ikke ønsket å ta del i livet mitt. Jeg visste tidlig hvem han var. Mamma holdt det ikke skjult. Han betalte så vidt for seg, selv om han har mye penger. Jeg så/traff han av og til gjennom felles familie. Han var en god onkel til mine søskenbarn. Men stilte så vidt opp økonomisk til mamma og meg, selv om hadde mulighet. Jeg fikk av og til bursdag/julegaver. Men thats it. Han hadde ikke samvær med meg. Traff han kun hos mine tanter og søskenbarn. De visste han var far min. Men de bare godtok at han ikke stilte opp for meg. Det var sårt det også. 
 

Verre ble det etter tenårene. Sårheten vokste. Selv om jev klarte meg godt i livet og ikke har manglet noe hos mamma. Vi har veldig god kontakt, gode venner. 
Etter jeg selv fikk barn har ikke sårheten, denne sorgen blitt bedre. Han vet han har fått barnebarn. I barndommen var han «flink» til å love meg ting, uten å gjennomføre det. Feks, at hvis jeg trengte penger, kunne jeg ringe. Jeg tok mot til meg en gang pga klassetur, men han sa nei. Jeg har prøvd å få kontakt gjennom årene, både før og etter jeg ble gift og mamma. Men han bare avviser meg. Så for endel år siden fikk jeg nok, og bestemte meg for at mine barn ikke trengte en slik ustabil i livet sitt. Han har så vist møtt eldste barn for mange år siden. Når barnet var baby. Tenkte barnet ville få han til å få mer kontakt med meg. Men dessverre. 
 

Han lever et godt liv med samboer. Veldig god økonomi. Ingen andre barn som jeg vet. Vi bor på samme sted. Heldigvis ser jeg han nesten aldri. Og jeg har aldri kalt han for pappa. 
 

Det er så fryktelig sårt og vondt å tenke på at han faktisk driter i meg, ikke lurer på hvordan jeg har det, og ikke vil ha et forhold til meg og barnebarna😭 
 

Jeg har gått til psykolog. Hun anbefalte meg å ikke tenke på han. Men hvordan skal jeg liksom klare det? Nesten daglig dukker dette opp, selv om jeg ikke vil. Kan ikke forstå at en pappa ikke ønsker sitt eget kjøtt og blod. Jeg gråter bare ved å skrive dette😢 Så vondt gjør det. Det er på en måte en sorg som ikke blir borte/bedre. Føler nesten det hadde vært bedre om han hadde dødd. Han har skadet meg så mye. Gjort at jeg føler meg mislykket og uønsket. Dette har gjort at jeg aldri har følt meg god nok, har dårlig selvbilde og er veldig usikker. Og tenker mye. Og tåler lite. Gråter lett. Jeg liker ikke p føle meg så svak...
 

Så tenker jeg på hva som skjer hvis han en dag blir syk, gammel og dør. Skal jeg besøke han da? Tilgi? Gå i begravelsen? Hva ville dere gjort? 
 

Kan han avskrive meg fra all arv? Vil egentlig ikke ha noe av han, men synes virkelig jeg fortjener noe. 
 

Vet ikke hva jeg ville med innlegget. Var godt å få det ut. 
 

Noen andre som har opplevd liknende og føler på samme sårheten? Noen gode råd? 

Anonymkode: c8bd1...1f3

 

Anonymkode: dd90a...2fc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker veldig opptatt av pengene? 

Anonymkode: dd90a...2fc

Det er vel ganske forståelig at man reagerer på at ens egen far ikke har bidratt nok økonomisk? Om han ikke gadd å stille opp emosjonelt så burde han i det minste forsørget barnet sitt skikkelig. Helt innafor å reagere på det.

Anonymkode: ab4df...9e8