Faren til samboeren min er død

[AnonymBruker]

... Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Samboeren min tar det tilsynelatende pent. Han har hatt en gammel far (samboeren min er 28, faren hans var nesten 80), og han har vært dement de siste årene. Han har sånn sett mistet faren sin for flere år siden. Det blir jo likevel noe annet nå som han ikke puster lenger og vi ikke skal besøke ham mer... 

Jeg var på sykehuset sammen med kjæresten min i hele går, men måtte dra en tur på jobb i dag, og var således ikke til stede da han døde. Samboeren min var der sammen med mor og søster. Hjemstedet til kjæresten min er om lag 2 timer unna byen vi bør og jobber, og han er nå der sammen med mor og søster. Han vil selvfølgelig være der inntil videre. Selv om det går bra med ham, har jeg så lyst til å trøste ham på en eller annen måte. Vise at jeg er her for ham. Jeg har sagt dette uttrykkelig flere ganger til ham, og at jeg gjør den minste ting han måtte ønske. Er det noe annet jeg bør si/gjøre?

Jeg kom inn i familien etter at faren var blitt dement, og har sånn sett ikke hatt noe nært forhold til ham. Jeg har imidlertid besøkt ham en del ganger på sykehjemmet, og merker at jeg synes det er veldig vemodig at samboeren min har mistet faren sin. Jeg gruer meg til begravelsen fordi jeg er så utrolig lettrørt, og tar lett til tårene. Særlig dersom jeg ser andre ha det vondt. Jeg gruer meg derfor til begravelsen fordi jeg er redd for at jeg vil gråte, og at kjæresten min nærmest må trøste meg. Noen som har noen tips for å unngå dette?

 

Anonymkode: 8a426...97e

[SPOCA]

Jeg opplevde noe av det samme da samboeren mistet begge sine foreldre. 

Det var en vanskelig periode, men jeg tenker det er også er lov å føle sorg du også - for alt man gjerne skulle gjort og delt, og for den sorgen du føler på fordi samboeren din føler sorg. Det er lov å gråte og ha medfølelse. Jeg er lettrørt selv, og måtte ta meg selv i begravelsene, men det virket som de rundt satt veldig pris på at jeg både tok meg fri fra jobb for å være i begravelsen og følte sorgen så sterkt, selv om jeg ikke kjente dem like godt som samboeren og hans søsken.

Tenker at vi takler sorg ulikt, og det eneste du kan gjøre nå er å være der for din samboer og kanskje snakke litt om dette med sorg og reaksjoner. 

Og kondolerer og lykke til!

[Gjest Dævendøtte]

På 27.3.2020 den 16.37, AnonymBruker skrev:

Noen som har noen tips for å unngå dette?

Ta en valium før begravelsen starter. Husk lommetørkle og ikke se på noen, se ned i fanget ditt. Det er trist, men ikke tragisk at han er død, prøv å fokuser på andre ting enn de nærmeste pårørende. 

[Høna79]

Det gjør da ingenting om du gråter i begravelsen? Regner med at du kan «gråte stille», altså ikke hulke/hyle, men at tårene triller uten drama.

Jeg brød meg nada om andre gråt i begravelsene til mine foreldre, inkl samboeren. Jeg hadde nok med å håndtere egen sorg og trengte bare at samboeren var der. 

[AnonymBruker]

På 27.3.2020 den 16.37, AnonymBruker skrev:

... Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Samboeren min tar det tilsynelatende pent. Han har hatt en gammel far (samboeren min er 28, faren hans var nesten 80), og han har vært dement de siste årene. Han har sånn sett mistet faren sin for flere år siden. Det blir jo likevel noe annet nå som han ikke puster lenger og vi ikke skal besøke ham mer... 

Jeg var på sykehuset sammen med kjæresten min i hele går, men måtte dra en tur på jobb i dag, og var således ikke til stede da han døde. Samboeren min var der sammen med mor og søster. Hjemstedet til kjæresten min er om lag 2 timer unna byen vi bør og jobber, og han er nå der sammen med mor og søster. Han vil selvfølgelig være der inntil videre. Selv om det går bra med ham, har jeg så lyst til å trøste ham på en eller annen måte. Vise at jeg er her for ham. Jeg har sagt dette uttrykkelig flere ganger til ham, og at jeg gjør den minste ting han måtte ønske. Er det noe annet jeg bør si/gjøre?

Jeg kom inn i familien etter at faren var blitt dement, og har sånn sett ikke hatt noe nært forhold til ham. Jeg har imidlertid besøkt ham en del ganger på sykehjemmet, og merker at jeg synes det er veldig vemodig at samboeren min har mistet faren sin. Jeg gruer meg til begravelsen fordi jeg er så utrolig lettrørt, og tar lett til tårene. Særlig dersom jeg ser andre ha det vondt. Jeg gruer meg derfor til begravelsen fordi jeg er redd for at jeg vil gråte, og at kjæresten min nærmest må trøste meg. Noen som har noen tips for å unngå dette?

 

Anonymkode: 8a426...97e

Jeg lukker ørene og begynner å telle jeg. Og lager regnestykker av salmetallene på tavla etc. Funker hver gang. 

Anonymkode: 84340...124