«Hjemmeværende husmor» - noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer venter vårt første barn over sommeren, og jeg tar meg selv oftere og oftere i å vurdere om jeg bare skal gå hjemme noen år. Vi jobber begge veldig mye, og jeg føler egentlig at hele mitt voksne liv til nå har gått med til jobb (er ikke misfornøyd med det altså). Men nå som vi blir en liten familie kunne det kanskje vært fint å få bedre tid, og ta noen år hjemme med full fokus på den lille og familien. 

Er det noen med erfaring på dette området? Hvordan er det, og hvordan hindrer du at det blir veldig «skjevt» mellom deg og den som jobber? Nå snakker vi mye jobb sammen... og hvordan er det å komme tilbake i jobb etter noen år hjemme, lar det seg i det hele tatt gjøre?

Vi er begge i slutten av 30-årene, felles økonomi og pensjons sparing er ikke noe problem. 

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

Jeg var hjemme 2.5år ekstra med minste. Har i tillegg jobbet redusert etter dette. 

Det er veldig fint å være hjemme, men man mister seg selv på veien. Man blir kun mamma, og det er faktisk dørgende kjedelig å bare være hjemme. Det passet ikke meg, så jeg jobbet 2-3kvelder i uka, og det hjalp på vettet mitt. Deilig å ha noe å snakke om, deilig å se noen andre. Deilig å bruke hodet og kroppen. Samtidig var det jo godt å alltid ha god tid hjemme. Vi gjorde det ville den dagen. Var i åpen barnehage. Det ble heller ikke skjev fordeling mellom oss siden jeg jobbet. Eneste som var stress var at han av og til måtte komme hjem tidligere enn ønsket for jeg måtte på jobb. Måtte i tillegg komme en time senere på jobb  pga overlapping. 

Jeg tror det er vanskelig å komme inn i jobbhverdagen igjen, men kommer jo helt an på. Holder du deg oppdatert? Kan du bruke tiden på nettstudier? 

Anonymkode: 53b4a...7d9

[AnonymBruker]

Jeg ble hjemmeværende. Det er en del ting som er selvsagt når en jobber hjemme og en jobber ute, at den som er hjemme tar hovedsakelig husarbeidet og matlaging, samt det å ta seg av barnet selvfølgelig, men det kan være lurt å snakke om rollefordeling likevel. 

Forventer han middag hver dag? Skal durydde opp etter ham når han har spist? Bidrar han med husarbeid når han har kommet hjem fra jobb? Hvor mye skal han faktisk gjøre selv? 

Mannen har nå lange arbeidsdager og blir sur om han ikke får ferdig oppvarmet mat til han kommer hjem, og det i store mengder. Fridagene bruker han til å slappe av, så alt faller på meg da også. Som om han ikke er her, men mer intenst da han roter noe sinnsykt og slurver til alt av rutiner med barnet.. Kveldene er derfor hellige for meg, da er alt rydda vanligvis og jeg kan slappe av en times tid om han ikke er her. Vi får se hvor lenge jeg gidder det. 

Anonymkode: e1aa7...608

[Blingblingtahei]

Hadde vi hatt økonomi til det så hadde nok jeg vært hjemme litt lenger med min. Det funket dessverre ikke får oss.. Men dere må jo ha økonomi til at dere kan klare dere på 1 lønning pluss kontantstøtte, og ha en felles økonomi. 

Du vil da gå hjemme med barnet på dagen, ta deg av husarbeid og matlaging. Det kan være tøft å gå hjemme med barn så når ting åpner igjen ville jeg benyttet meg flittig av åpen barnehage tilbud, dra på biblioteket, svømmehallen og litt sånt slik at du og barnet får sosialisert litt og kommer dere ut av huset. Skogstur er også veldig koselig, men når barnet fortsatt er liten så må du ha barnet I bæresele eller meis, det er tungt når barnet blir 12 kg i oppoverbakke, men det er god trening! Er dere flinke til å finne på ting så går det nok fint, personlig hadde jeg nok blitt veldig rastløs hvis jeg bare skulle vært hjemme i et år uten noe å gjøre eller noen andre å prate med.. Kjenner det allerede etter 2 uker med landskarantene.. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble hjemmeværende. Det er en del ting som er selvsagt når en jobber hjemme og en jobber ute, at den som er hjemme tar hovedsakelig husarbeidet og matlaging, samt det å ta seg av barnet selvfølgelig, men det kan være lurt å snakke om rollefordeling likevel. 

Forventer han middag hver dag? Skal durydde opp etter ham når han har spist? Bidrar han med husarbeid når han har kommet hjem fra jobb? Hvor mye skal han faktisk gjøre selv? 

Mannen har nå lange arbeidsdager og blir sur om han ikke får ferdig oppvarmet mat til han kommer hjem, og det i store mengder. Fridagene bruker han til å slappe av, så alt faller på meg da også. Som om han ikke er her, men mer intenst da han roter noe sinnsykt og slurver til alt av rutiner med barnet.. Kveldene er derfor hellige for meg, da er alt rydda vanligvis og jeg kan slappe av en times tid om han ikke er her. Vi får se hvor lenge jeg gidder det. 

Anonymkode: e1aa7...608

Så nå at jeg ble veldig negativ, hovedpoenget er at om dere har ting klart fra begynnelsen og gjensidig forståelse skal det jo gå fint. Jeg har kost meg hjemme helt siden hun ble født og vi har et fantastisk bånd.. Jeg har vært heldig som har kunnet være med barnet mitt hele tiden all denne tiden ❤️

Anonymkode: e1aa7...608

[Blingblingtahei]

Forresten, jeg gikk hjemme store deler av svangerskapet for så å gå hjemme i permisjon så gikk hjemme i over et år. Men det er noe annet når barnet er såpass lite og kroppen holder på å komme seg etter et slitsomt svangerskap, enn å gå hjemme med en 1-2 åring. De har en annen energi og utforskningstrang, og behov for å være sosial og miljøforandring, akkurat som oss. 

Men å komme tilbake til jobb var helt greit, det tok 2 dager også var jeg tilbake i vanlig rutine. Savnet barnet veldig første tida. 

Når mannen har vært på jobb og kommer hjem så tar jeg husarbeid og matlaging mens han tar seg av barnet, slik at de får noe tid sammen. Og vice versa. Men jeg har en mann som ønsker å tilbringe tid med barnet sitt, vet om enkelte som ikke er så heldige.. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var hjemme 2.5år ekstra med minste. Har i tillegg jobbet redusert etter dette. 

Det er veldig fint å være hjemme, men man mister seg selv på veien. Man blir kun mamma, og det er faktisk dørgende kjedelig å bare være hjemme. Det passet ikke meg, så jeg jobbet 2-3kvelder i uka, og det hjalp på vettet mitt. Deilig å ha noe å snakke om, deilig å se noen andre. Deilig å bruke hodet og kroppen. Samtidig var det jo godt å alltid ha god tid hjemme. Vi gjorde det ville den dagen. Var i åpen barnehage. Det ble heller ikke skjev fordeling mellom oss siden jeg jobbet. Eneste som var stress var at han av og til måtte komme hjem tidligere enn ønsket for jeg måtte på jobb. Måtte i tillegg komme en time senere på jobb  pga overlapping. 

Jeg tror det er vanskelig å komme inn i jobbhverdagen igjen, men kommer jo helt an på. Holder du deg oppdatert? Kan du bruke tiden på nettstudier? 

Anonymkode: 53b4a...7d9

Det er akkurat det du beskriver med å miste seg selv jeg er redd for. Jeg har 6 mnd igjen av ekstra studie jeg kunne bruke litt tid på, men det er jo ikke lange tiden;) og jeg er ikke så flink til å holde meg oppdatert må jeg bare indrømme. Jeg er også redd for hvordan det blir å komme tilbage på jobb etter å ha vært “avskrudd” i flere år. Vanskelig med deltid i min jobb, hvis ikke hadde det vært et glimrende alternativ. 

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble hjemmeværende. Det er en del ting som er selvsagt når en jobber hjemme og en jobber ute, at den som er hjemme tar hovedsakelig husarbeidet og matlaging, samt det å ta seg av barnet selvfølgelig, men det kan være lurt å snakke om rollefordeling likevel. 

Forventer han middag hver dag? Skal durydde opp etter ham når han har spist? Bidrar han med husarbeid når han har kommet hjem fra jobb? Hvor mye skal han faktisk gjøre selv? 

Mannen har nå lange arbeidsdager og blir sur om han ikke får ferdig oppvarmet mat til han kommer hjem, og det i store mengder. Fridagene bruker han til å slappe av, så alt faller på meg da også. Som om han ikke er her, men mer intenst da han roter noe sinnsykt og slurver til alt av rutiner med barnet.. Kveldene er derfor hellige for meg, da er alt rydda vanligvis og jeg kan slappe av en times tid om han ikke er her. Vi får se hvor lenge jeg gidder det. 

Anonymkode: e1aa7...608

Vi har allerede veldig adskilte opgaver, så tror akkurat opgavefordelingen vil løse seg fint. Varm middag på bordet når han kommer hjem er en selvfølge;) Han jobber minst 12 timer. Men når han har fri lager vi ofte mat sammen, synes det er hyggelig. Han tar alt praktisk ifht vedlikehold på hus og den type ting (når han har fri), og er veldig flink til å stå på. Jeg tar husvask, klesvask og den type ting. Og det er nok jeg som er den lateste av oss;)

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så nå at jeg ble veldig negativ, hovedpoenget er at om dere har ting klart fra begynnelsen og gjensidig forståelse skal det jo gå fint. Jeg har kost meg hjemme helt siden hun ble født og vi har et fantastisk bånd.. Jeg har vært heldig som har kunnet være med barnet mitt hele tiden all denne tiden ❤️

Anonymkode: e1aa7...608

Takknemlig for din input:) og tror du har veldig rett i det du sier med å være klar på rollene fra start. Takk for tips!

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Blingblingtahei skrev:

Hadde vi hatt økonomi til det så hadde nok jeg vært hjemme litt lenger med min. Det funket dessverre ikke får oss.. Men dere må jo ha økonomi til at dere kan klare dere på 1 lønning pluss kontantstøtte, og ha en felles økonomi. 

Du vil da gå hjemme med barnet på dagen, ta deg av husarbeid og matlaging. Det kan være tøft å gå hjemme med barn så når ting åpner igjen ville jeg benyttet meg flittig av åpen barnehage tilbud, dra på biblioteket, svømmehallen og litt sånt slik at du og barnet får sosialisert litt og kommer dere ut av huset. Skogstur er også veldig koselig, men når barnet fortsatt er liten så må du ha barnet I bæresele eller meis, det er tungt når barnet blir 12 kg i oppoverbakke, men det er god trening! Er dere flinke til å finne på ting så går det nok fint, personlig hadde jeg nok blitt veldig rastløs hvis jeg bare skulle vært hjemme i et år uten noe å gjøre eller noen andre å prate med.. Kjenner det allerede etter 2 uker med landskarantene.. 

Vi får dessverre ikke kontantstøtte (bor ikke i Norge). Men lever for under en lønning pr i dag, så vi vil bare skulle spare litt mindre pr måned. 

Takk for masse gode aktivitets tips:) avhengig av hvordan barnet er tenker jeg evt redusert dag i barnehagen, bare for å få det sosiale med. Men må uansett passe på å finne på ting så vi ikke bare blir hjemme. Ser at det er en risiko. 

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Blingblingtahei skrev:

Forresten, jeg gikk hjemme store deler av svangerskapet for så å gå hjemme i permisjon så gikk hjemme i over et år. Men det er noe annet når barnet er såpass lite og kroppen holder på å komme seg etter et slitsomt svangerskap, enn å gå hjemme med en 1-2 åring. De har en annen energi og utforskningstrang, og behov for å være sosial og miljøforandring, akkurat som oss. 

Men å komme tilbake til jobb var helt greit, det tok 2 dager også var jeg tilbake i vanlig rutine. Savnet barnet veldig første tida. 

Når mannen har vært på jobb og kommer hjem så tar jeg husarbeid og matlaging mens han tar seg av barnet, slik at de får noe tid sammen. Og vice versa. Men jeg har en mann som ønsker å tilbringe tid med barnet sitt, vet om enkelte som ikke er så heldige.. 

Motiverende å høre at det gikk så hurtig for deg å komme inn i jobbrutinen igjen:)

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

Var hjemme 2,5 år med den ene og 3 år med neste. Jobbet deretter redusert stilling til begge var i tenårene. Har ikke angret et sekund!! Disse årene får man aldri igjen! Eneste problemet med det, er at jeg aldri vil få noe annet enn minstepensjon. Og så er det jo selvfølgelig trangere økonomisk, men det får heller være.

Anonymkode: e7b21...4de

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var hjemme 2,5 år med den ene og 3 år med neste. Jobbet deretter redusert stilling til begge var i tenårene. Har ikke angret et sekund!! Disse årene får man aldri igjen! Eneste problemet med det, er at jeg aldri vil få noe annet enn minstepensjon. Og så er det jo selvfølgelig trangere økonomisk, men det får heller være.

Anonymkode: e7b21...4de

Nå spør jeg sikkert dumt, men hvordan unngikk du at det ble veldig skjevt ifht mannen? Jeg er rett og slett redd vi ikke skal ha noe å snakke om. Men blir glad av å høre suksesshistorier fra de som har valgt denne løsningen:)

Redusert stilling er sånn umiddelbart ikke et alternativ, så det blir litt alt eller ingenting for meg;)

TS

Anonymkode: 8ef09...8b2

[AnonymBruker]

Hvis du er i slutten av 30-åra vil du slite med å få deg jobb igjen. Vil du virkelig sette deg i en vanskelig jobbsituasjon?

Anonymkode: 5a33f...29c

[AnonymBruker]

Jeg gikk hjemme til første var 2 år, men med barn nr 2 så startet jeg i jobb rundt 11 måneders alder. Det var hyggelig å gå hjemme et ekstra år, men hadde aldri gjort det igjen. Økonomisk var det uproblematisk, men jeg kjedet vettet av meg dessverre. Følte jeg utslettet meg selv litt og synes forholdet barn/meg er bedre nå som jeg er tilbake i et vanlig arbeidsliv! Jeg jobber ganske mye og har heller ikke mulighet til delt stilling (hvilket jeg heller ikke ønsker). 
 

Veldig individuelt hva som passer. For meg passer ikke «husmor-tilværelsen», jeg er vant til å arbeide mye og bruke hodet. Savnet også det sosiale med andre voksne hvor man er litt mer med enn å småprate over en kaffe på kafé liksom. Barnet koste seg nok, men jeg så at barnehage ikke var en dag for tidlig for ham for å si det sånn! Nå er alle glade føler jeg fordi alle har sin egen ting i hverdagen. Til tross for mye jobb hos oss voksne, så er vi flinke til å ha mye kvalitetstid sammen allikevel. Føler meg som et helt menneske igjen!

Anonymkode: 8479a...dce

[AnonymBruker]

Jeg var hjemmeværende husmor i ni år; fra jeg ble gravid med nr én, til nr to begynte på skolen. Angrer ikke et sekund 🥰 (Her inne har jeg fått pepper for det pga økonomi, men det har jeg glatt oversett). Jeg har aldri opplevd tidsklemma, og mannen min og jeg har aldri kranglet om husarbeid. Jeg gjorde det aller meste, inkludert "mannearbeidet", da jeg ikke gadd å vente på at han skulle komme hjem for å gjøre det (han jobbet og reiste mye). Jeg trivdes godt med å ta ansvar for meg det meste, det går litt på hva jeg generelt liker å gjøre av oppgaver🙂

Det negative er at man går glipp av kolleger, lunsjpauser med andre, input fra andre, opplevelser fra jobben. Og når man endelig tar funnet seg ei venninne som er i permisjon eller noe, så skal hun tilbake i jobb. Man blir litt sånn...ja, en del alene. Men jeg er introvert, så for min del ble det uansett for mye mas med barselgrupper og syklubber. 

En annen ting: det er lett å havne i joggisen 😂 Jeg var veldig bevisst på dette, og gikk til frisør/hudpleier/neglpleier hver måned. Det hjalp mot det å miste seg selv, på en måte. Ikke forfalle helt bare fordi man er hjemme😉

Anonymkode: b2bd4...49d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var hjemmeværende husmor i ni år; fra jeg ble gravid med nr én, til nr to begynte på skolen. Angrer ikke et sekund 🥰 (Her inne har jeg fått pepper for det pga økonomi, men det har jeg glatt oversett). Jeg har aldri opplevd tidsklemma, og mannen min og jeg har aldri kranglet om husarbeid. Jeg gjorde det aller meste, inkludert "mannearbeidet", da jeg ikke gadd å vente på at han skulle komme hjem for å gjøre det (han jobbet og reiste mye). Jeg trivdes godt med å ta ansvar for meg det meste, det går litt på hva jeg generelt liker å gjøre av oppgaver🙂

Det negative er at man går glipp av kolleger, lunsjpauser med andre, input fra andre, opplevelser fra jobben. Og når man endelig tar funnet seg ei venninne som er i permisjon eller noe, så skal hun tilbake i jobb. Man blir litt sånn...ja, en del alene. Men jeg er introvert, så for min del ble det uansett for mye mas med barselgrupper og syklubber. 

En annen ting: det er lett å havne i joggisen 😂 Jeg var veldig bevisst på dette, og gikk til frisør/hudpleier/neglpleier hver måned. Det hjalp mot det å miste seg selv, på en måte. Ikke forfalle helt bare fordi man er hjemme😉

Anonymkode: b2bd4...49d

Men hvordan gikk det å komme tilbake i arbeidslivet? Måtte du søke lenge?

Anonymkode: 5a33f...29c

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig synd at prisnivået har lagt seg på et nivå som forfenter to inntekter per husstand. Det gjør terskelen for å være hjemme med barn alt for høy for veldig mange. Det lider både barn og foreldre av.

Hadde vært bedre om vi gikk tilbake til at bare én i husstanden jobbet, og den andre tok seg av hjemmet. Det var dumt at kvinnene sloss for å få komme seg i arbeid. De burde heller ha sloss for å få mannen hjem i huset!

Anonymkode: cabba...b21

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er veldig synd at prisnivået har lagt seg på et nivå som forfenter to inntekter per husstand. Det gjør terskelen for å være hjemme med barn alt for høy for veldig mange. Det lider både barn og foreldre av.

Hadde vært bedre om vi gikk tilbake til at bare én i husstanden jobbet, og den andre tok seg av hjemmet. Det var dumt at kvinnene sloss for å få komme seg i arbeid. De burde heller ha sloss for å få mannen hjem i huset!

Anonymkode: cabba...b21

Hva gjør man da når det blir samlivsbrudd? Jeg ble selv skilt etter to barn. Ikke mange ekteskap/ forhold overlever i mange år i vår tid. 

Anonymkode: 5a33f...29c

[AnonymBruker]

Jeg var hjemme til min ble 2 år, pga flytting og jobbsøking/vente på barnehageplass. Helt ærlig, så var det ikke noe for meg 🙂. Jeg savnet voksenkontakt og jobb. Barnet hadde ingen å leke med på dagtid. Og man kan liksom ikke banke på døra til venner med barn på ettermiddagen når de nettopp har kommet fra jobb. Det siste halvåret hadde jeg barnet en halv dag i uka hos dagmamma for å få sosialisering med andre barn. Kan ikke si hva som passer for TS, men for meg hadde det perfekte vært å jobbe f.eks 80%. Da kan man f.eks ha en fridag i uka til å vaske hus/storhandle, slik at familien kan få koselige helger med ordentlig fri. 

Anonymkode: 65662...410