Foreldre som ikke uttrykker at de er glad i barna

[AnonymBruker]

Hei! 

I oppveksten fikk jeg sjelden klemmer fra foreldrene mine. De sa heller aldri at de var glad i meg. Jeg tror allikevel at de var glade i meg, men at de bare er veldig dårlige på å uttrykke dette. 

Nå når jeg har fått barn selv synes jeg at dette er veldig rart. Jeg forteller barna mine hver dag at jeg er glad i dem, og de får masse kos og fysisk nærhet. 

Jeg har tenkt på, er dette noe som var mer vanlig før? Jeg er i midten av 30-årene. Noen som vil dele deres erfaring fra oppveksten? 

Anonymkode: 1d79a...421

[Cata]

Jeg kan ikke huske at mine foreldre noensinne SA de var glad i meg, men jeg var ikke det minste i tvil om at de faktisk var det. Husker jeg satt på fanget innimellom da jeg var liten og fikk "natta-klem" før jeg skulle legge meg, men utover det så var ikke klem og kos noe dagligdags. 

[Gjest Saph]

 Ble sjeldent fortalt det, men det har aldri vært noen tvil om at de var, og er kjempeglad i meg. Har aldri hatt noe behov for å høre ordene bli sagt. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre sa heller aldri at de var glad i meg og klemt meg veldig sjeldent, men jeg vet at de selv vokste opp i hjem med lite kjærlighet og hvor de aldri snakket om eller viste følelser. Søsteren min har blitt slik med sine egne barn, mens jeg er helt omvendt og gi mye klemmer og kos og forteller barnet mitt ofte at jeg er glad i han. 

Anonymkode: d0970...b81

[AnonymBruker]

Er i 30årene selv, kan huske at mamma ga meg klemmer og kos og sa hun var glad i meg (det sier hun fremdeles innimellom). Kan ikke huske noe spesielt mye slikt av pappa men han er ikke helt typen til det, viser det på andre måter og stiller mye opp både for oss barna og barnebarna.   

Jeg og samboer overøser barna med klemmer og sier at vi er gla i dem   

Anonymkode: 5350f...bd6

[AnonymBruker]

Mine foreldre sa det sjelden rett ut, men viste selvsagt omsorg i form av å sørge for at alle våre behov ble dekket. Det har heller ikke manglet på fysisk nærhet, uten at jeg føler at vi har vært overdrevet kosete. Jeg er mye mer kosete med mine barn og sier også ofte at jeg elsker dem. Jeg er i slutten av 20-årene. 

Anonymkode: 5add1...172

[Hr. Aktiv]

Opplevde dette skjeldent jeg også. 

Mine barn opplever det hele tiden. Jeg prøver å gi de den oppmerksomheten jeg ikke fikk da jeg var liten.

[AnonymBruker]

Jeg er midten av 20 åra og min foreldre sa ofte de var glad i meg. Men har ikke tro for at dette var eller er sant. Siden de slo, sparket, sultet, og offentlig latterliggjore meg og søsknene mine.

Familien til mannen min sier heller ikke så mye at de er glad i hverandre, ikke da han var barn heller. Men jeg blir rørt av hvor mye kjærlighet og omsorg de viser hverandre.

Jeg koser og klemmer babyen min og sier jeg er glad i han, flere ganger om dagen. Og gjør at jeg kan for at han skal føle seg elsket.

Tror ikke at man sier det at man er glad i noen som er det viktigste, men at man viser det med handlingene sine. 💖

Anonymkode: bdf1d...ff3

[AnonymBruker]

Jeg kan knapt huske klemmer eller «glad i deg» fra mamma. Pappa var noe rausere på det. 

Synes det er rart. Jeg er ingen «klemmer» men barna mine klemmer jeg mange ganger daglig (2 og 7 år) Sier glad i deg og elsker deg flere ganger dagtid. Føles helt naturlig og ikke påtatt. 

Litt trist å tenke tilbake på egen barndom. Jeg sliter med fysisk kontakt (fra alle andre enn barna mine) 

Anonymkode: 16346...a59

[AnonymBruker]

Har en sønn på snart 21, susser han i nakken og sier jeg er glad i han flere ganger i uken.  Viktig.  Han er bebisen min livet ut.   Kan ikke huske at jeg heller noen gang ble fortalt av mine foreldre at de var glad i meg, kan ikke huske at jeg fikk klemmer.  All kjærlighet gikk til lillesøsteren min. 

Anonymkode: eca3a...8a5

[AnonymBruker]

Vi er ulike, det er sikkert. Serv ville jeg ikke ha klemmer. Aldri likt det. 

Anonymkode: 6d72b...7d0

[AnonymBruker]

Selv*

Anonymkode: 6d72b...7d0

[AnonymBruker]

Er i midten av 40-årene. Foreldrene mine klemte meg og ønsket god natt, sa sjelden at de var glad i meg, men har likevel alltid følt meg elsket av dem. Er mange måter å vise kjærlighet på 💕

De er fremdeles svært omsorgsfulle på en ikke-invaderende måte. Jeg vet jeg kan stole på dem, og at de alltid vil stille opp for meg og ungene mine. 

Jeg er nok mer fysisk kosete med mine barn (som nå er tenåringer), jeg har kjælenavn på dem og snakker mye med dem. Men heller ikke jeg sier daglig glad i deg/elsker deg. 

Anonymkode: 1e070...52e

[Zienna]

Jeg visste alltid, selv om mine foreldre var av en generasjon som aldri sa og brukte ord.  Derfor savnet jeg heller ikke. 

. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er ulike, det er sikkert. Serv ville jeg ikke ha klemmer. Aldri likt det. 

Anonymkode: 6d72b...7d0

Men du visste du var elsket, det er forskjellen.

Anonymkode: eca3a...8a5

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 30-åra, og både mamma og pappa koste og nusset oss hele tiden, og fortalte oss at de elsket oss hver dag. Sånn er det fortsatt, selv om vi er voksne og flyttet ut, så sier vi "Jeg elsker deg" hver gang vi snakkes, og koser masse når vi møtes. De var også veldig gode på å snakke om følelser.

Jeg vil si jeg er emosjonelt kompetent, og veldig empatisk. Jeg er typen som fungerer som hobby-psykolog for vennene mine, og jeg er god til å både formidle egne følelser og tolke/forstå andres. Jeg takler også konflikter godt og har god selvfølelse.

Mine barn får masse kos, ros og gode samtaler, og jeg forteller dem sånt som at jeg elsker dem, at jeg er stolt av dem, at jeg elsker å være sammen med dem og at jeg elsker å være mammaen dems daglig. Vi koser masse og viser også kjærlighet med handlinger. Barna mine har tydelig høy EQ.

Barn kan aldri få for mye kjærlighet mener jeg. 💕

Anonymkode: cfa8b...adf

[AnonymBruker]

Mine foreldre sa vel ikke at de var glad i meg som jeg kan huske, og ikke noe veldig med klemmer heller. Men jeg følte meg elsket så det stod ikke på det. Men i godt voksen alder er jeg og min mor blitt ganske klemmete av oss, det går i hjerter på tlf og innimellom at vi er glad i hverandre. 

Anonymkode: 717a1...e61

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er midten av 20 åra og min foreldre sa ofte de var glad i meg. Men har ikke tro for at dette var eller er sant. Siden de slo, sparket, sultet, og offentlig latterliggjore meg og søsknene mine.

Familien til mannen min sier heller ikke så mye at de er glad i hverandre, ikke da han var barn heller. Men jeg blir rørt av hvor mye kjærlighet og omsorg de viser hverandre.

Jeg koser og klemmer babyen min og sier jeg er glad i han, flere ganger om dagen. Og gjør at jeg kan for at han skal føle seg elsket.

Tror ikke at man sier det at man er glad i noen som er det viktigste, men at man viser det med handlingene sine. 💖

Anonymkode: bdf1d...ff3

Jeg tenker selv begge deler

Fikk ikke så mye kjærlighet som barn hjemme, så er speselt opptatt av både ord og handling. Men jeg har jo merket i voksen alder og mer utover tenårene at foreldrene mine var/er glad i meg, og nå sier min mor det hele tiden. Jeg har brukt alng tid på å klare å si det tilbake, men nå går det greit  

Anonymkode: 42882...590

[AnonymBruker]

Tidene har endret seg. Det var ikke vanlig før. 

Jeg har snakket med venninner om dette. Vi er 35-40. Ingen kan huske at ordene "glad i deg"/"elsker deg" ble brukt. Klemmer var det på bursdager, og nyttårsaften, kanskje en sjelden gang ellers. 

Men jeg har aldri tvilt et sekund på at de var veldig glad i meg, og satt mine ønsker og behov foran seg selv. Da jeg ble syk som student (bare influensa) satt de seg i bilen og kjørte over fjellet samme natt for å være med meg. Om jeg hadde omgangssyke kom pappa hjem med 9-10 ulike typer drikke med næring, for å forsøke å få i meg noe. Og kom det et en CD han visste jeg likte gikk det ikke mange dagene før han plukket den med på vei hjem fra jobb. Det var alltid vi som fikk velge restaurant om vi var ute. Vi som fikk velge film lørdagskvelden. Og mange andre slike historier jeg husker fra barndommen.

Så for meg har disse handlingene betydd mye mer enn ord ville gjort. 

Anonymkode: 4587e...4ec

[AnonymBruker]

Jeg er over halvveis i 30-åra og har alltid følt meg elsket av min familie selv om de aldri sa det. Jeg fikk nattaklem og fikk kose meg på fanget eller i armkroken og har aldri savnet noe mer. Jeg tror jeg gjør omtrent det samme med mine barn. Jeg er nok en som tenker at ord ikke betyr noe uten handling, og derfor er heller ikke orda det viktigste.

Anonymkode: f8d75...8f1