Hvordan har psyken din det?

[AnonymBruker]

Jeg klarte meg helt fint de første dagene, da koste jeg meg mer serier, bøker og små spaserturer, men nå begynner jeg å merke de mentale konsekvensene av isolasjon. Jobber hjemmefra, følger alle anbefalinger og treffer nesten ingen. Bor alene.

Har slitt med depresjon og angst tidligere, og merker at dette er på full fart tilbake nå. Å gjøre hyggelige ting hjemme har mistet effekt, det er den trykkende stemningen og følelsen av klaustrofobi som tar på. At man ser så få mennesker i gatene, alle kafeer man går forbi er stengt. Samfunnet er avslått, man er overlatt til seg selv. Og så i tillegg går vi en usikker framtid i møte. Tankene begynner å bli utflytende og jeg merker at den mentale helsen skranter.

Flere som kjenner på psykisk stress nå?

Anonymkode: fd9c5...049

[AnonymBruker]

Forferdelig, demokratiet og friheten er borte og få bryr seg.

Anonymkode: 381f1...053

[AnonymBruker]

Kjenner veldig.. Livet skulle akkurat til å fikse seg selv økonomisk med ny jobb osv... Har levd i mange måneder med ekstremt dårlig råd. Nå har vi 400 kr på to mnd. Jævlig gøy. Og mer stress.. 

Anonymkode: b9738...c98

[AnonymBruker]

Jeg har vært arbeidsledig i noen måneder og har "normale" dager som tidligere. Søke på jobber, gå tur med hunden, husarbeid, osv. 
Jeg begynte å slite med søvnen for en uke siden. Våkner hele tiden og har det som føles som en svær klump i magen. Jeg er så stressa og klarer ikke sette fingeren på om det er på grunn av corona eller andre ting.. 😕

Anonymkode: 343ad...b56

[AnonymBruker]

Absolutt! Jeg kan fint takle følelsen isolasjon, men kjenner sterkt på utmattelsen av å ha to barn under 5 hjemme samtidig som jeg skal skjøte jobben min.. Barn, jobb og husarbeid vekselsvis fra kl 05-24 og alt blir halvveis... sliter veldig med å ikke ane hvor lenge dette marerittet skal fortsette

Anonymkode: 9dbf2...d97

[youcancallmejune]

Psyken min har det helt utmerket så langt. Jeg synes det er deilig å slippe å mase rundt ute og å ha kontakt med folk uten å møte dem fysisk. Deilig å jobbe hjemmefra også. Jeg tåler nok fint noen uker til før jeg begynner å savne den normale hverdagen. 

[AnonymBruker]

Jeg er sliten av å prøve å kombinere hjemmekontor og hjemmeskole for barna, og litt bekymret for samfunnsutviklingen både i Norge og globalt etter en så stor krise.

Men ellers har jeg det fint. Verken spesielt stressa, nervøs eller ensom, selv om vi jo har murt oss inne på ubestemt tid. Vi gjør det vi må gjøre i en sånn situasjon, og sånn er det.

Anonymkode: 89e4a...e6d

[Kågebruker]

Opp og ned. Har mistet litt av strukturen jeg hadde. Savner kollegene mine og morgenmøter. Savner tryggheten jeg følte.I Februar gledet jeg meg til våren og sommeren. Nå savner jeg Februar. Glir innimellom inn i en surfemodus på reddit og KG. Leser negative nyheter og blir lei meg. Går en tur og føler meg bedre. Kjenner på en uro i kroppen. Det som har hjulpet meg mest den siste uken er joggeturer og gåturer. Mine kolleger virker også preget av situasjonen. Er glad for at dette ikke skjedde for noen år siden. Føler meg sterkere nå enn tidligere. Jeg skal takle dette. 

[AnonymBruker]

Psykisk sett var jeg veldig ovenpå den første coronatiden. Hadde akkurat blitt sykemeldt fra jobben min, og hadde begynt på diverse prosjekter hjemme og i hagen. Happy camper, kan man si. Var på nydelig ferie i vinterferien, så gledet meg over det også. 

Men jeg er periodevis deprimert, og i går kom den gjenkjennelige følelsen snikende: alt er dritt, veien er tung å gå, jeg føler meg ensom (selv med mann og barn rundt meg). Og noe av det som gjør meg deprimert nå, er når jeg ser hvordan naboer og nabobarn kjører på med sosialt samvær. Her har jeg sett til at jeg og mine barn ikke treffer en sjel, og så løper "alle andre" rundt og sprer eventuell smitte. Det gjør meg skikkelig vondt, for jeg holder jo barna mine borte fra deres venner. Og så gjør det vondt å se hvor usolidariske mange andre er, der de kun ser seg selv og sitt ego. Jeg har mistet troen på samholdet og omsorgen vi nordmenn burde ha oss i mellom, og igjen står et egoistisk folk jeg ikke ønsker å være en del av. Det gjør meg svært lei meg og frustrert. Og deprimert.

 

Anonymkode: 79fd6...335

[AnonymBruker]

Ikke bra.. konkurs innen et par måneder. Vi vil miste huset, barna har da ikke et sted å bo. Så da blir det å flytte hjem til besteforeldre..... hvis vi kan det på grunn av risiko for smitte. Og før noen skyter ut fra hofta, så har vi hatt ekstreme mengder uforutsette utgifter det siste 1,5-2 årene. Alt av buffer er brukt opp, og ligger nå bakpå med en måned. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 5acab...2d2

[AnonymBruker]

Jeg har en alvorlig angstlidelse. Jeg hadde en forverring like etter at de første tilfellene ble oppdaget der jeg hverken spiste eller sov, men alt i alt så takler jeg dette godt. Jeg er hverken en av dem som klager og jeg er heller ikke én av dem som belaster helsevesenet. Jeg takler også isolasjon godt. 

Anonymkode: 05a88...c53

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig pga barn og jobb hjemme. Det går egentlig ikke, men må jo jobbe så ikke arbeidsplassen går konkurs.

Anonymkode: 8c242...a6f

[AnonymBruker]

Det går fint. Jeg er vant til å være mye hjemme, og passer på å gå ut og få frisk luft i alle fall annenhver dag. Spiser sunnere enn jeg pleier, har gode søvnrutiner og passer på meg selv så godt jeg kan.

 

Anonymkode: e8303...357

[Anonymburker]

Tidvis bra og tidvis ikke bra.

Hvis jeg omgjør alt det jeg sliter med ved psyken i prosent, så står frykten for corona for 0 % av dette, mens konsekvensene i form av isolasjon og ingen jobbing står for kanskje 30 %.

De resterende 70 % av problemene skyldes andre ting som uansett hadde vært en problemstilling, uavhengig av denne situasjonen.

[Gjest Alkoholist]

Takler lite sosial omgang bra, det er jeg vant med. Men har mye angst, og kjenner på det hver dag. Det er jeg også vant med, siden jeg i utgangspunktet sliter med angst. Men nå om dagen er det mer enn til vanlig, naturlig nok. 

Endret 23. mars 2020 av Alkoholist

[Honey Dew]

Absolutt fabelaktig. Koser oss hjemme.

[Gjest Lasox]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarte meg helt fint de første dagene, da koste jeg meg mer serier, bøker og små spaserturer, men nå begynner jeg å merke de mentale konsekvensene av isolasjon. Jobber hjemmefra, følger alle anbefalinger og treffer nesten ingen. Bor alene.

Har slitt med depresjon og angst tidligere, og merker at dette er på full fart tilbake nå. Å gjøre hyggelige ting hjemme har mistet effekt, det er den trykkende stemningen og følelsen av klaustrofobi som tar på. At man ser så få mennesker i gatene, alle kafeer man går forbi er stengt. Samfunnet er avslått, man er overlatt til seg selv. Og så i tillegg går vi en usikker framtid i møte. Tankene begynner å bli utflytende og jeg merker at den mentale helsen skranter.

Flere som kjenner på psykisk stress nå?

Anonymkode: fd9c5...049

Påvirker ikke meg noe spesielt annerledes i og med at jeg er stort sett er ensom. Det eneste jeg har merket litt annerledes er jo at jeg er ikke noe ute-liv-menneske til vanligvis er at jeg faktisk har lyst til å gå ut (selv om jeg kan), men holder meg isolert for er i risikogruppa. 

[AnonymBruker]

Jeg sliter egentlig en del psykisk, men akkurat nå har jeg det overraskende bra.

Kanskje, sånn egentlig, hvis jeg tenker etter... Så er jeg vel i en sånn situasjon der jeg ikke har energi til å tenke langt frem i tid. Det er så mye som kan gå galt, og det aller meste er ikke noe jeg kan gjøre for å hjelpe med. Så jeg tror etter at dette brøt ut for fullt har jeg bare fokusert på en dag av gangen.

Jeg har fortsatt jobb, og bor ikke alene. I tillegg bor jeg på landet, så hvis jeg må i isolasjon kan jeg fortsatt gå ute i hagen uten å i det hele tatt høre eller se andre mennesker. Jeg er også sterkt introvert. Så jeg trives svært godt i eget selskap, og at det nå er mindre folk i butikken og på jobben o.l.

Men når det kommer til alt det andre som burde bekymre meg (helse, økonomi, jobb, familie, fremtiden), så gjør det bare ikke det noe mer. Jeg klarer ikke. Jeg orker ikke. Jeg må tenke på i morgen, passe på at jeg og mannen min gjør det vi kan for å holde smitte nede. Jeg må på jobb hver dag. Jeg har kommet så langt i livet, sammenlignet med der jeg var for noen år siden (psykiske problemer), at jeg ikke kan gi opp nå. Jeg må holde hodet kaldt og fortsette.

Det er vel i bunn og grunn ikke den verste måten å takle dette på. Ta en dag av gangen, gi faen i resten.

Anonymkode: f9f39...813

[AnonymBruker]

Livet er veldig nært et helvete nå. Alt er uforutsigbart, alle mine vante gjøremål er forbudt. Jeg kan ikke gjøre noe som helst, ingen ting har med meg å gjøre, kan bare sitte og glo og vente på beskjed fra politikere. Tror ikke jeg er den eneste som opplever dette som meningsløst. 

Anonymkode: 2758a...fc9

[AnonymBruker]

Eg har det veldig bra!! 🙂 Ser på Nrk1 og Tv2 Nyhetskanalen heile dagen og koser meg med god mat og drikka!! Gleder meg til Jesus kjem tilbake!! 🙂 Bibelen (inkl. profetiene) går jo i oppfyllelse no!! Håper berre på at Jesus kjem tilbake før det blir verre (atomkrig, hungersnød, evt. ny pest, osv.)!! Men er jo selvfølgelig kjipt å tenka på alle dødsfallene som kommer til å skje framover...osv. Men ser det slik at ingenting varer evig på jorda, og at eg kjem til å få sjå igjen nokon, altså dei som ikkje er i helvete då..... No er eg ærlig, men snakker frå leveret.....

Anonymkode: 257db...697