Dere som jobber på sykehjem/innen helse, usikkerhet, hjelp

[AnonymBruker]

Er dere ofte usikre i møte med nye pasienter? Hvordan takler dere denne usikkerheten i så tilfelle? Jeg sliter en del, og bruker mye energi på å grue meg til å møte nye pasienter og til å bli mer kjent med de. Er rett og slett livredd for å ikke bli likt, få kritikk osv. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse så kan hende det henger i tråd med det, men lurte på hvordan folk flest takler slikt? Jeg er ikke særlig selvsikker i jobben min og føler alle andre er flinkere enn meg, dyktigere, de får bedre kontakt med pasientene osv. Syns det er spesielt vanskelig når jeg skal bli kjent med pasienter som trenger mye tid på å bygge tillit, som ikke liker deg fra starten av uansett, som herser og er kritisk, kjefter og ja. Det er så ekkelt og jeg tar det så personlig. Er så redd for å si feil ting og ender ofte opp med å si helt teite ting, stammer og mumler osv. 

Hvordan bli litt mer selvsikker.... Jeg spør fordi jeg nå skal ha ansvar for en pasient fem dager på rad, vedkommende kjenner meg knapt og førsteinntrykket var tydeligvis ikke så bra, virker ikke som hen likte meg. Vedkommende er en "tung" pasient og vedkommende klikker fort om ting ikke blir gjort 100% slik hen er vandt til det. Det vil jo skje at jeg gjør feil, sannsynligvis, siden jeg knapt kjenner vedkommende og hen sine rutiner. Jeg trenger tid til å bli kjent og føle meg trygg men det bryr ikke denne personen seg om, hen blir fort sint og kan kjefte voldsomt. Det verste jeg vet er å få kjeft (fikk veldig mye kjeft av mine foreldre som barn, så jeg blir veldig nervøs/redd når noen hever stemmen og glefser til meg). Jeg gruer meg sånn og aner ikke hvordan dette vil gå, gråter bare jeg tenker på de kommende dagene. Og for de som kanskje tenker jeg legger ut for mye info; en del er vridd om på for å anonymiseres. 

Anonymkode: 72362...eae

[AnonymBruker]

Med tiden så blit man bedre. Og husk, du trenger ikke bli likt, du skal gjøre en jobb. Ikke bli venn med. Blir men det et det en bonus, men for egen helse er det faktisk greit å holde avstand

Anonymkode: 72609...94d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med tiden så blit man bedre. Og husk, du trenger ikke bli likt, du skal gjøre en jobb. Ikke bli venn med. Blir men det et det en bonus, men for egen helse er det faktisk greit å holde avstand

Anonymkode: 72609...94d

Dette med å holde avstand føler jeg at jeg har vært flink på. Når jeg kommer hjem tenker jeg ikke på jobben før neste dag. Jeg klarer å legge fra meg det aller meste på jobb, til og med når det skjer dødsfall osv så klarer jeg å ikke tenke på det hjemme. Er det noen jeg kom veldig godt overens med, eller en pasient som krøp under huden på meg, så kan jeg gråte en skvett i bilen på vei hjem. Ellers så klarer jeg å opprettholde en distanse. 

Men dette "tilfellet" er litt mer spesielt. Det er ikke vanlig på min arbeidsplass at man har ansvar for en pasient over lengre tid, men det er tilfellet nå og blir den nye hverdagen. Vedkommende har også en sykdom jeg ikke er så godt kjent med men har lest meg opp litt. 

Jeg føler selv jeg er flink til å hjelpe (obviously, det er jobben min), jeg er flink til å lytte og jeg er opptatt av verdighet. Men er redd at jeg her må knytte et vennskapelig bånd for å bli likt og akseptert, og for at det da skal gå bra videre, om ikke så er jeg doomed og må bli kjefta på dag ut dag inn, om du skjønner? 

Dette er så vanskelig, jeg gruer meg sånn og har gjort det nå i to uker, jeg gråter hver dag.... Huff. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få sove i natt! 

Anonymkode: 72362...eae

[TulleJenny]

Prøver å tenke at det ikke er meg det handler om, og at jeg er på jobb for å hjelpe pasienten. En kommer alltid til å møte personer man ikke matcher med, sånn er det også når man jobber i helsevesenet, og det er helt ok. Det hjelper også å være trygg i jobben og trygg på dine kollegaer. Det er alltid utfordrende i starten med slike pasienter, men det letter litt etterhvert og kanskje etter en stund så får dere en god tone. Det har skjedd mange ganger med meg. 😊 ofte så er det et uttrykk for frustrasjon over egen situasjon når det kommer et glefs fra en pasient, og da handlet det ikke om oss som hjelpere, prøv å husk på det. ❤ 

En ting helt til slutt: det er lov å gi beskjed når grensen din er nådd, man skal ikke finne seg i alt fra de du hjelper. Lykke til ❤

[AnonymBruker]

1 minutt siden, TulleJenny skrev:

Prøver å tenke at det ikke er meg det handler om, og at jeg er på jobb for å hjelpe pasienten. En kommer alltid til å møte personer man ikke matcher med, sånn er det også når man jobber i helsevesenet, og det er helt ok. Det hjelper også å være trygg i jobben og trygg på dine kollegaer. Det er alltid utfordrende i starten med slike pasienter, men det letter litt etterhvert og kanskje etter en stund så får dere en god tone. Det har skjedd mange ganger med meg. 😊 ofte så er det et uttrykk for frustrasjon over egen situasjon når det kommer et glefs fra en pasient, og da handlet det ikke om oss som hjelpere, prøv å husk på det. ❤ 

En ting helt til slutt: det er lov å gi beskjed når grensen din er nådd, man skal ikke finne seg i alt fra de du hjelper. Lykke til ❤

Tusen takk nå begynte jeg å gråte, igjen, men fordi jeg syns svaret ditt var så fint. Du har helt rett. Og ja jeg vet jeg ikke kan finne i meg alt men jeg har en tendens til å ta ting utrolig personlig og selv om det kanskje ikke er ment det når en pasient blir sint på meg, så blir jeg såret likevel. Men jeg må lære meg å ikke bli det... Igjen takk for svaret ditt. ❤️ Noen ganger sammenligner jeg meg med de kollegene jeg har som er sprudlende, utadvendte, ikke sjenerte, de tør liksom å gi så mye av seg selv og blir ofte alltid likt med en gang. Du kjenner nok typen, kanskje du er typen selv. Jeg misunner de så mye. Jeg selv er introvert og litt mer inneslutta, jeg er imøtekommende og blid og hyggelig osv men jeg er ikke en sånn superperson om du skjønner? Og det er det jo mange av i helsevesenet.. 

Anonymkode: 72362...eae

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg er selv en ganske rolig og reservert person (i alle fall i begynnelsen, før jeg har blitt litt varm i trøya). Jeg jobbet på sykehjem i tre år som assistent, og i begynnelsen syntes jeg det var utrolig ubehagelig når beboerne ble sinte på meg. Noen av dem kunne kjefte bare man plasserte puten på litt feil sted i senga f.eks, eller fordi man ikke husket om de ville ha fløte i kaffen eller ikke - altså bare småtteri, men jeg er skvetten av meg og tok det veldig personlig. Syntes også det var spesielt flaut hvis jeg fikk "kjeft" foran kollegaene mine, slik at de skulle synes jeg var en dårlig pleier. 

Men! Jeg beit tenna sammen og holdt ut, og etter hvert ble det bedre og jeg fikk mer selvtillit. Etter en stund ble jeg mer hardhudet og forstod at det å jobbe i helsevesenet dessverre betyr at man blir kjeftet huden full for ting man ikke kan noe for, men ofte er det fordi pasienten er redd eller engstelig, og ikke pga deg som person. Etter hvert fant jeg også "min" måte å være pleier på - selv om helsevesenet har mange ekstroverte sjeler som byr på seg selv, så er det viktig å huske på at pasientene er forskjellige og dermed trengs det også litt ulike personlighetstyper blant pleierne. Under stell f.eks småpratet jeg litt med beboeren, smilte, spurte de litt om hvor de kom fra, hva de hadde jobbet med, familie/barn... Mulighetene er uendelige! En beboer sa en gang til meg at h*n likte at jeg var en rolig og tålmodig type, for det smittet av  

 

Anonymkode: c1538...3d8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg er selv en ganske rolig og reservert person (i alle fall i begynnelsen, før jeg har blitt litt varm i trøya). Jeg jobbet på sykehjem i tre år som assistent, og i begynnelsen syntes jeg det var utrolig ubehagelig når beboerne ble sinte på meg. Noen av dem kunne kjefte bare man plasserte puten på litt feil sted i senga f.eks, eller fordi man ikke husket om de ville ha fløte i kaffen eller ikke - altså bare småtteri, men jeg er skvetten av meg og tok det veldig personlig. Syntes også det var spesielt flaut hvis jeg fikk "kjeft" foran kollegaene mine, slik at de skulle synes jeg var en dårlig pleier. 

Men! Jeg beit tenna sammen og holdt ut, og etter hvert ble det bedre og jeg fikk mer selvtillit. Etter en stund ble jeg mer hardhudet og forstod at det å jobbe i helsevesenet dessverre betyr at man blir kjeftet huden full for ting man ikke kan noe for, men ofte er det fordi pasienten er redd eller engstelig, og ikke pga deg som person. Etter hvert fant jeg også "min" måte å være pleier på - selv om helsevesenet har mange ekstroverte sjeler som byr på seg selv, så er det viktig å huske på at pasientene er forskjellige og dermed trengs det også litt ulike personlighetstyper blant pleierne. Under stell f.eks småpratet jeg litt med beboeren, smilte, spurte de litt om hvor de kom fra, hva de hadde jobbet med, familie/barn... Mulighetene er uendelige! En beboer sa en gang til meg at h*n likte at jeg var en rolig og tålmodig type, for det smittet av  

 

Anonymkode: c1538...3d8

Takk for svaret ditt, kjenner meg igjen i det du skriver! Jeg vet ikke hva min sterkeste side er, og jeg vet egentlig ikke hva andre setter pris på hos meg.. Men jeg får jo høre at jeg er snill og alle pasientene på min avdeling har tillit til meg. Men jeg klarer ikke se hvorfor eller hva som er positivt med meg, om du skjønner. Og jeg kan fort få en sånn holdning at ALLE hater meg om èn er sint på meg. Det er vell sikkert noen som liker "slike som meg" også... 

Anonymkode: 72362...eae

[AnonymBruker]

Noen flere som har gode råd og tips? I dag er dagen...  Gruer meg så sykt.

Anonymkode: 72362...eae

[TulleJenny]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk nå begynte jeg å gråte, igjen, men fordi jeg syns svaret ditt var så fint. Du har helt rett. Og ja jeg vet jeg ikke kan finne i meg alt men jeg har en tendens til å ta ting utrolig personlig og selv om det kanskje ikke er ment det når en pasient blir sint på meg, så blir jeg såret likevel. Men jeg må lære meg å ikke bli det... Igjen takk for svaret ditt. ❤️ Noen ganger sammenligner jeg meg med de kollegene jeg har som er sprudlende, utadvendte, ikke sjenerte, de tør liksom å gi så mye av seg selv og blir ofte alltid likt med en gang. Du kjenner nok typen, kanskje du er typen selv. Jeg misunner de så mye. Jeg selv er introvert og litt mer inneslutta, jeg er imøtekommende og blid og hyggelig osv men jeg er ikke en sånn superperson om du skjønner? Og det er det jo mange av i helsevesenet.. 

Anonymkode: 72362...eae

Bare hyggelig. 😊 

Jeg er langt ifra en sprudlende ekstrovert type. Jeg er introvert, litt sjenert og en rolig type. Men jeg synes det fungerer utmerket på jobb, pasientene er forskjellige og da er det viktig at vi som pleiere også er forskjellige. Kjenner igjen mange av følelsene dine, du må prøve å få litt mer tro på deg selv, du er mer enn bra nok. ❤ Prøv å ikke sammenligne deg med kollegaene dine, vet det er vanskelig men det vil nok hjelpe deg mye. 

[AnonymBruker]

1 time siden, TulleJenny skrev:

Bare hyggelig. 😊 

Jeg er langt ifra en sprudlende ekstrovert type. Jeg er introvert, litt sjenert og en rolig type. Men jeg synes det fungerer utmerket på jobb, pasientene er forskjellige og da er det viktig at vi som pleiere også er forskjellige. Kjenner igjen mange av følelsene dine, du må prøve å få litt mer tro på deg selv, du er mer enn bra nok. ❤ Prøv å ikke sammenligne deg med kollegaene dine, vet det er vanskelig men det vil nok hjelpe deg mye. 

Det er sant. Tusen takk ❤❤

Anonymkode: 72362...eae