Er så sliten...

[Gjest Anonym...]

...noen flere som har kranglet mer under forberedelsene? Merker at jeg er så innmari sliten. Av bryllup, folk som blander seg inn. og petty krangling med mannen. Den ene saken har såvidt rukket å bli avsluttet før det dukker opp noe nytt.

Har egentlig bare lyst til å sette meg ned og gråte...

Gleder meg bare til vi blir gift så vi kan slappe av og nyte hverandre igjen. Er det flere enn meg?

[lol75]

Uffda.. :klem2: Ikke noe koselig det.

Lykke til med bryllupet iallefall.

[Gjest Anonym...]

Tviler ikke et sekund på forholdet. Tror bare at min tretthet tar det beste av meg...

[Nuwanda]

Kjenner meg litt igjen. :cry: Vi har aldri krangla... men nå har vi "skarpere meningsutveksling" enn noen gang... på den andre siden er det bra han også har meninger for det er jo mange brudgommer som ikke har det. Vi har litt over 1 mnd igjen og det er mye som ennå ikke har falt på plass og det stresser meg...

Men det som stresser meg enda mer..... er ALLE som spør om vi har alt på plass!!!! De mener det sikkert bare godt og det er jo hyggelig at folk bryr seg... men.... sukk! Jeg blir stressa av at jeg må svare "nei - det har vi ikke ennå".. på den andre siden - er det noen som faktisk har alt på plass??

[Gjest Detgårnokbra]

Vil gi deg en og si at jeg vet hvordan du har det.

Jeg og min forlovede er uenige i så og si alt, og han skal ikke gi etter på noe + foreldrene hans kommer med innspill hele tida, som selvfølgelig er på hans side..

Kjenner at jeg har lyst å legge hele planlegginga på hylla

Er ligsom bare jeg som må gi etter, men jeg har jo også ønsker om hvordan det skal være..

Men det ordner seg nok, får ta tida til hjelp

[Gjest Anonym...]

Vi har snart alt på plass. Det er kortere tid til det er vår tur og gudskjelov for det. Som du selv skriver så har ikke vi heller kranglet, men hatt noen misforståelser/krasse menigsutvekslinger. Tror egentlig at jeg er mer sliten. Har blitt litt kort i svarene og distanserer meg kanskje litt for mye fra bryllupet...

[Gjest Anonym...]

Vil gi deg en og si at jeg vet hvordan du har det.

Jeg og min forlovede er uenige i så og si alt, og han skal ikke gi etter på noe + foreldrene hans kommer med innspill hele tida, som selvfølgelig er på hans side..

Kjenner at jeg har lyst å legge hele planlegginga på hylla

Er ligsom bare jeg som må gi etter, men jeg har jo også ønsker om hvordan det skal være..

Men det ordner seg nok, får ta tida til hjelp

HERREGUD, det er som om jeg skulle ha skrevet det selv!!!

[BergensBrud05]

på den andre siden - er det noen som faktisk har alt på plass??

NEI! Vi gifter oss om to og en halv uke, og det er MASSE ting som ikke er kommet på plass enda!!! Vet ikke en gang om alt kommer til å komme på plass heller. Uansett; jeg har ingen problemer med å forstå at arrangering av bryllup anses som en av de mest stressende perioder i livet. (faktisk).

Uansett vedlig viktig at selv om man krangler litt underveis og kanksje ikke alt går helt som planglagt på selve dagen, så klarer man å slappe av og fokusere på de tingene som faktisk betyr noe - at man faktisk har giftet seg for eksempel.

[Angelheart]

Men det som stresser meg enda mer..... er ALLE som spør om vi har alt på plass!!!! De mener det sikkert bare godt og det er jo hyggelig at folk bryr seg... men.... sukk! Jeg blir stressa av at jeg må svare "nei - det har vi ikke ennå".. på den andre siden - er det noen som faktisk har alt på plass??

:enig_animasjon:

Yepp!

Alle velmenende ord om at "det er jo så mye å ordne", "er du stresset", "er alt på plass, eller?", gjør at jeg tror hele tiden det er noe jeg har glemt!!

Bortsett fra dette så synes jeg ikke det er noe stress i det hele tatt, bare kos. Men nå har jeg en veldig hjelpsom gubbe, da

Han stresser nesten mer enn meg.....

[Coria]

Det er veldig synd når brylupsplanleggingen blir sånn som dette. Jeg tror man bare må sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en selv den dagen og hva er viktig for at det skal bli en hyggelig dag for gjestene.

Mange bruder har et behov for kontroll på alt og at alt skal være på en bestemt måte. Det viktigste den dagen er faktisk at man skal gifte seg. Når det gjelder festen, så har gjestene det bra bare de får mat, drikke og et sted og være.

Når det gjelder din kjære, så er det vel hyggelig at han engasjerer seg i alle fall. Det dummeste jeg vet er de gutta som bare kommer på dagen og ikke hjelper til noe på forhånd. Da får jo de gjerne heller ikke den dagen de ønsker seg. Tenk på om det dere krangler om egentlig er så viktig.

Alt kommer til å gå bra! Lykke til!

[Jannibrud]

Håper dere klarer å finne tilbake til kosen med planleggingen

Vi syns det er viktigere å ikke ha stress på forhånd enn å ha et "perfekt" bryllup.

Kjenn etter hva som virkelig er viktig

[Minerva Grey]

Herregud, som jeg kjenner meg igjen!

Han ønsket (en gang for lenge siden, da vi først snakket om det) stort kirkebryllup, men da vi faktisk begynte å diskutere gjennomføring for alvor ønsket han seg plutselig lite, borgerlig bryllup med bare forlovere og foreldre, og så kjempebryllupsreise i stedet!

Jeg ville ha familie og venner til stede, så han ga seg - men hadde innstillingen 'jeg skal møte opp og si ja, jeg, resten ordner du'...

De få tingene han påtok seg ansvaret for holdt på å drive meg til vanvidd - han gjorde dem jo ikke! Vi er sånn begge to - 'skal ordne det i morra, ikke stress', 'det er jo ingen sak, fikser det på en-to-tre - bare ikke nå'...

Endte opp med at jeg tok ansvar for nesten alt underveis, fordi jeg fikk panikk ved tanken på at jeg skulle stå der to dager før bryllupet og ingenting skulle være klart!

Siste uka var kjempestress, men da hadde også mannen kastet seg ombord 100 prosent - han og forloveren hans tok ansvar, ordnet bil, kjørte ærend, shoppet og bar og var kjempeflinke!

Jeg hadde migreneanfall annenhver dag av stress og ville bare ha hele greia overstått!

Kom meg i seng kl.04 dagen før bryllupet, sto opp kl.08...

Han var i seng 05, men kunne sove til 10.

Tror det som hjalp oss gjennom det hele var det vi hadde 'felles' - vi gledet oss begge to hemningsløst til den 15. mai...

Da var det hele endelig over!

Perioden like før bryllupet var en anstrengelse - vi kranglet vel ikke så mye høylydt, men jeg begynte å gråte for små filleting, var stresset og pjusk og fortvilet over at jeg ikke hadde noen å lempe over mer av ansvaret på (selv om søsteren min var fantastisk).

Vi var begge to stresset og lei av alt bryllupsmaset, men var aldri i tvil om at vi ville gifte oss og at alt ville bli bedre så snart dagen faktisk var der - og det ble det!

Gled deg til dagen-derpå!

Prøv å huske på at dere fremdeles skal ha et liv innimellom alt maset - det er lov å ta seg en kinotur eller en rødvinsmiddag for to selv om man sparer og er stressa!

Lykke til - det ordner seg nok, skal du se!

[Martha Stewart]

Håper dere klarer å finne tilbake til kosen med planleggingen

Vi syns det er viktigere å ikke ha stress på forhånd enn å ha et "perfekt" bryllup.

Kjenn etter hva som virkelig er viktig

Prøv å tenke på hva det er som stresser deg/dere mest og hvordan dere kan få redusert noe av stresset. Kan dere f.eks delegere flere oppgaver til andre? Kanskje du og din kjære kan ta en prat om at dere begge føler presset bygge seg opp nå, og at dere derfor må bære litt ekstra over med hverandre. Men viktig å ikke miste den gode stemningen helt da, slik at dere ikke klarer å glede dere over den store dagen! Lykke til!

Vi har selv halvannen uke igjen...

[Gjest Rikke]

Da var det "heldigvis" ikke bare meg som begynner å få nok av alt som har med bryllup å gjøre... Synes det virker som alle andre her har en rosenrød planleggingstid. Vi krangler også, ikke alvorlig uvennskap, men hakking på hverandre og min tålmodighet er lik null for tiden... Det er så mye som skal gjøres og litt for liten tid å gjøre det på. Mange ting som stresser meg, bl. a kjolen som ikke er helt ferdig enda. (Bryllup om halvannen uke) Ja da! Og to familier skal tas hensyn til, og det kan være vanskelig.

Men jeg trøster meg med at det tross alt bare er et bryllup, og det går bra til slutt og vi er tross alt fryktelig glad i hverandre og jeg gleder meg til bryllupsreise og bare slappe av vi to!! Lykke til.

[Gjest Anonym...]

Vi har omtrent alt klart, så det er ikke selve bryllupet som er anstrengende. For meg er det det rundt. Familie, misforståelser, osv osv. Hmm...og vi krangler ikke.

Ikke har jeg for store forventninger til dagen heller. Gleder meg masse, og om noe skulle går galt så får det bare være. Tror det heller ville endt med morsomme minner

10 dager igjen, så er det finito....

[Gjest lillelou]

Herregud, som jeg kjenner meg igjen!

Han ønsket (en gang for lenge siden, da vi først snakket om det) stort kirkebryllup, men da vi faktisk begynte å diskutere gjennomføring for alvor ønsket han seg plutselig lite, borgerlig bryllup med bare forlovere og foreldre, og så kjempebryllupsreise i stedet!

Jeg ville ha familie og venner til stede, så han ga seg - men hadde innstillingen 'jeg skal møte opp og si ja, jeg, resten ordner du'...

De få tingene han påtok seg ansvaret for holdt på å drive meg til vanvidd - han gjorde dem jo ikke! Vi er sånn begge to - 'skal ordne det i morra, ikke stress', 'det er jo ingen sak, fikser det på en-to-tre - bare ikke nå'...

Endte opp med at jeg tok ansvar for nesten alt underveis, fordi jeg fikk panikk ved tanken på at jeg skulle stå der to dager før bryllupet og ingenting skulle være klart!

Siste uka var kjempestress, men da hadde også mannen kastet seg ombord 100 prosent - han og forloveren hans tok ansvar, ordnet bil, kjørte ærend, shoppet og bar og var kjempeflinke!

Jeg hadde migreneanfall annenhver dag av stress og ville bare ha hele greia overstått!

Kom meg i seng kl.04 dagen før bryllupet, sto opp kl.08...

Han var i seng 05, men kunne sove til 10.

Tror det som hjalp oss gjennom det hele var det vi hadde 'felles' - vi gledet oss begge to hemningsløst til den 15. mai...

Da var det hele endelig over!

Perioden like før bryllupet var en anstrengelse - vi kranglet vel ikke så mye høylydt, men jeg begynte å gråte for små filleting, var stresset og pjusk og fortvilet over at jeg ikke hadde noen å lempe over mer av ansvaret på (selv om søsteren min var fantastisk).

Vi var begge to stresset og lei av alt bryllupsmaset, men var aldri i tvil om at vi ville gifte oss og at alt ville bli bedre så snart dagen faktisk var der - og det ble det!

Gled deg til dagen-derpå!

Prøv å huske på at dere fremdeles skal ha et liv innimellom alt maset - det er lov å ta seg en kinotur eller en rødvinsmiddag for to selv om man sparer og er stressa!

Lykke til - det ordner seg nok, skal du se!

Gode ord, Minerva :-)

[IdaC]

Vi krangler ikke, men jeg gleder meg til å bli ferdig med bryllupet fordi jeg begynner å bli fysisk og psykisk sliten. Vi begge to jobber 100% ved siden av planlegginga. Det blir utrolig lite til til overs til å være sosiale og til å være sammen. Jeg gleder meg veldig til bryllupsdagen, men jeg gleder meg om mulig enda mer til bryllupsreisen, hvor vi endelig får tid til å pleie vår kjærlighet.

[dyveke]

De siste par ukene før bryllupet var temmelig slitsomme, og ei uke før den store dagen toppa det seg så til de grader at jeg holdt på å avlyse hele greia.

Når man ikke har erfaring med såpass store arrangement, og i tillegg har mange detaljer som skal falle på plass, kan det bli temmelig overveldende når det nærmer seg.

Jeg for min del fant fort ut at små detaljer som ikke betydde noe for om festen skulle bli bra (serviettfarge etc.) var fullstendig uinteressant da det var kort tid igjen. Det viktige var å sørge for god mat, nok drikke, musikk og at gjestene faktisk følte seg velkomne.

De siste dagene før bryllupet overlot jeg alle smådetaljer til andre. De som skulle lage blomsteroppsatser til bordet fikk frie hender, kjøkkengjengen tok seg av mat etc. uten at jeg la meg opp i noe, kakene ble pynta litt annerledes enn jeg hadde tenkt - men de smakte like godt... og dermed greide jeg å beholde nok vett og krefter til å nyte dagen.

Talen jeg skulle holde for han ble klort ned i form av stikkord under middagen og stort sett tatt på sparket... kjolen min (selvsydd) ble ikke helt ferdig, men det spilte ingen rolle for det var bare jeg som visste hva slags detaljer som mangla.

Til tross for at jeg bare slapp taket og lot ting ordne seg av seg selv/ikke bli helt ferdige - så fikk vi en fantastisk dag som ikke hadde blitt bedre om detaljene hadde vært mer perfekte. Gjestene har kommet med haugevis av tilbakemeldinger om hvor artig de hadde det - og det er i grunnen det viktigste for oss.

Kanskje du også kan klare å gjøre litt mindre enn du har hatt ambisjoner om?

Lykke til uansett

[Gjest Anonym...]

Takk for svar alle sammen.

Som jeg skrev tidligere er omtrent alt klart til dagen, så det er ikke det at jeg stresser som er årsaken til at jeg er sliten. Og ikke krangler vi noe heller (beskrev det feilaktig i første innlegg). Det har vært noen misforståelser, endel innblandinger for mye som kan ta opp unødig mye tid og energi.

Kan ikke skylde på at jeg prøver å ha stålkontroll heller, for du finner ikke mange bruder som tar situasjonen med mer ro enn meg. Det som skjer det skjerm og slik er det bare.

Vi elsker hverandre, er slitne og gleder oss til å bli mann og kone.

[Nuwanda]

Vi elsker hverandre, er slitne og gleder oss til å bli mann og kone.

Og det er jo det viktigste!

Men du Anonym: tusen takk for at du torte å sette ord på noe mange her inne sikkert føler, men kanskje ikke tør å si høyt. Fordi alt "skal" være så rosenrødt når man gifter seg...

Det viktigste er uansett at man har det godt og trygt sammen i hverdagen fordi det er de dagene som det er flest av i livet!