alt blir bedre?

[Gjest gotthard]

kan noen fortelle meg nå at alt vil bli bedre når jentungen blir eldre?

saken er at jeg har hat jentungen alene siden hun var veldig liten, mor har hvert borte for det meste frem til de siste 2 åra nå.Jentungen er nå snart 10 år og gud for en "drittunge" til tider!

Jeg jobber med barn som har adferdsproblemer , og de er kule i forhold!!

hu svarer frekt hele tia, jeg tar hu og hu ler av meg...jeg nekter hu ukelønn og hu bryr seg absolut ikke.

hun har mannelig lærer på skolen og han opplever mye av det samme, mens de kvinnelige i hennes liv ser ikke noe av dette.

føler jeg holder hode over vannet nå, men hva om denne utviklingen skal forsette i noen år?hva når hu kommer til skrekk alderen (12-15?)

men hu vet og smiske og da, skriver fine dikt til meg, skriver sanger og maserer skulderene minne når jeg har vondt..

har prøvd og oppdra hu til og bli snill, empatisk og sosial men samtidig i stand til og stå for det hun mener å ikke la seg bli tråkka på..mulig jeg lærte bort lit for bra de 2 siste punktene?

men,,,kan noen fortelle meg at hun er i opprør nå og det betyr at jeg slipper unna skrekkalderen??

[Dagoberta]

Er det noen spesiell grunn til at hun er vanskelig mot deg og mannlige lærere? Hvis det bare er dere hun har problemer med, stikker det kanskje noe under, og kanskje det går an å fikse på noe vis? Finne en annen måte å 'ta' henne på?

Vet ikke om du kan håpe på å slippe unna skrekkalderen - de fleste har vel et litt trøblete forhold til foreldrene sine gjennom ganske store deler av tenårene... Mine foreldre, for eksempel, begynte ikke å bli kule før jeg var ca. 20

[Gjest Violetta]

Savner hun moren sin veldig? Kan hende det er det som plager henne, siden hun kanskje søker en "morsskikkelse" i kvinnene hun kjenner... Det var det første som falt meg inn. Kanskje det hadde hjulpet henne å ha mer kontakt med en kvinnelig slektning, lærer eller lignende?

Uansett om det stemmer eller ikke så ønsker jeg deg lykke til og håper du finner løsningen.

[mockinbird]

Savner hun moren sin veldig? Kan hende det er det som plager henne, siden hun kanskje søker en "morsskikkelse" i kvinnene hun kjenner... Det var det første som falt meg inn. Kanskje det hadde hjulpet henne å ha mer kontakt med en kvinnelig slektning, lærer eller lignende?

Uansett om det stemmer eller ikke så ønsker jeg deg lykke til og håper du finner løsningen.

Tenkte på det samme... Har et lignende tilfelle jeg kjenner til, og den jenta roa seg betraktelig da hun fikk en fast "morsskikkelse" hun kunne gå til når som helst.

Håper uansett at det ordner seg!

[Gjest Anonymous]

Noen mennesker har rett og slett bare en periode hvor de er ufyselig, som barn tenker jeg på.

Jeg husker selv at jeg nok i perioder ikke var den enkleste for min mor, som var alenemor for meg, å håndtere. Derimot har jeg alltid vært høflig og blid overfor andre mennesker; som lærere. Nå er jeg en "vanlig" person, som oppfører meg bra overfor alle (i utgangspunktet).

Jeg tror nok datteren din kommer til å endre seg etter hvert, til det bedre.

[Gjest jubajuba]

Det kan jo hende din lille frøken er kommet tidlig i puberteten og at hennes oppførsel er av forbigående art.

Mest av alt tester hun vel ut grenser. Jeg har selv en tenåring som tester grenser, litt på samme måte som jenta di. Han kom veldig tidlig i puberteteten, og var/er til tider knapt til å leve med.

Du sier at du jobber med barn med adferdsvansker, det burde kunne gi deg noen tips i forhold til grensesetting i forhold til ditt eget barn også. Nå vet jeg også at å jobbe med andres barn er annerledes enn når man må jobbe med sine egne. Og ofte må man jobbe like mye med seg selv. Nå sier jeg ikke at du gjør en dårlig jobb, det jeg sier er, som jeg har fått høre av en som også jobber med barn med adferdsvansker, er at kanskje du er alt for snill. . Kanskje jobber du så hardt for å være både far og mor at den lille frøkena rett og slett benytter seg av det.

Sett grenser, selv om du føler deg som et beist iblant og ikke helt vet om det du gjør er rett eller galt.

Bli sint, det er lov, hun kan ikke få lov til å behandle hverken deg eller lærere som hun gjør. Og bare la henne være sur.

Jeg har hatt så mange runder med min egen sønn det siste året, og det har gått i musesteg, med noen ganger et skritt frem og to tilbake... Men jeg ser han endrer seg. De vokser og blir store. Det er håp.

Mest av alt ønsker jeg deg lykke til.