Arbeidsplassen har det bedre uten meg

[AnonymBruker]

Jeg har til vanlig jobb A, men av diverse årsaker så har jeg nå jobb B midlertidig. Når den er over så skal jeg tilbake i jobb A. I forkant av at jobb B dukket opp, var jeg desperat etter å bytte jobb. Jeg er alt for usikker på meg selv til å kunne jobbe der, og nå mens jeg er borte klarer jeg ikke tenke annet enn at de har det bedre uten meg... Nå som jeg har vært i jobb B en stund, og jobb A nærmer seg, kjenner jeg virkelig hvor mye jeg ikke vil tilbake. På en side vil jeg si jeg har flotte kolleger så skal ikke stå på det, på den andre siden vet jeg ikke helt om de liker meg i det hele tatt. Det bør nevnes at jeg har psykisk syksom som muligens påvirker akkurat dette. Jeg klarer ikke skille mellom når jeg snakker og når sykdommen "snakker". Hører ikke stemmer altså, men jeg klarer ikke skille hva som er faktisk og hva som er skremselspropaganda fra mitt eget hode.
Jeg forsøker å bytte jobb, men har ikke hatt hellet med meg, ikke fått intervju en gang, spurt om jobbsøkerkurs(fikk ikke det for de fant ikke noe å forbedre), følger opp søknader i etterkant, bruker nettverk osv. men virker bare som om jeg har uflaks. Håper erfaringen med jobb B kan åpne noen dører, men uungåelig må jeg jo tilbake til jobb A først. Og jeg vet at et panikkanfall venter på meg i dagene før jeg skal tilbake... Samtidig vet jeg at dette følger meg uansett hvilken jobb jeg har, men jeg merker at det er hundre ganger mer håndterelig med jobb B enn jobb A. Jobb A innebærer bare jobb, spise, sove. Jobb B har rom for venner, hobbyer, trening og tilogmed kjedsomhet...
Jeg vet at det som venter på meg i jobb A, er en hverdag hvor hjernen min hvisker konspirasjonsteorier til meg, om at ingen liker meg, at jeg er udugelig og verdiløs osv. og jeg sitter igjen med en overveldende følelse av at det er bedre at jeg holder meg unna andre mennesker, slik at jeg i det minste bare ødelegger for meg selv. Så får jeg heller bare være ensom og sitte å hate meg selv... Jeg/hodet mitt snakker skikkelig stygt og nedsettende om meg selv til et punkt hvor jeg faktisk tror på det. Vet ikke om det gir noen mening.

Jeg har vært i behandling for dette, og det ble noe bedre men manglet mer fremgang så den ble avsluttet. Så nå er jeg i jobb nesten av ren stahet fordi jeg nekter å bli ufør eller jobbe redusert. Det kommer til å bli et for stort slag mot psyken, og gjøre alle disse tankene verre. Redd det skal være en "slippery slope."

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle dette, jeg vet jeg mangler mestringsstrategier, og de to jeg har er ikke bra for meg på noen måte... Sikkert tilnærmet umulig men; noen råd?

Anonymkode: 7de65...363