Selvtillit

[Minerva Grey]

Vil gjerne føye dette til diskusjonen:

Ikke vær redd for å gå til psykolog.

Du trenger ikke å være suicidal eller ha alvorlige psykoser for å dra dit - noen ganger trenger man bare en utenforstående å snakke med, en man vet ikke 'sladrer', som ikke dømmer.

Det høres ut som om dette er noe du sliter med, og du skal ikke få dårlig samvittighet for at dette ikke er noe du bare kan 'heve' deg over.

Veldig mange av de menneskene som sier 'jeg var så deprimert/ulykkelig/sett inn problemtilstand her, men så bet jeg tenna sammen og se på meg nå', har slett ikke 'løst' problemet sitt - de har lært seg å skjule symptomene, å ikke tenke på de 'vanskelige' tingene.

Spørsmålet er: Lærer man noe av dette?

En 'fagperson' jeg snakket med for noen år siden var tilhenger av en teori som går ut på at problemer du slet med for flere år siden kan dukke opp igjen når alt egentlig er helt ok - fordi du nå er klar til å jobbe deg gjennom dem!

Mobbeofferet som nå har fått venner, gjør det bra på skole/jobb, og plutselig får depresjoner, sosial angst og usikkerhet - kanskje er det fordi hun ikke hadde nok ressurser til å takle alle de sjelelige sårene da hun fikk dem?

Dersom du bare 'biter tennene sammen' og kommer deg videre, kan det være du bare begraver problemene til neste gang de bobler opp til overflaten.

Jeg anbefaler deg å ta en prat med lege/psykolog.

Dersom fastlegen din er for 'nær', ta en tur til en annen lege - eller kontakt psykolog direkte, men det blir fort dyrt.

Uansett ønsker jeg deg lykke til videre!

[aline]

Men jeg føler meg ikke deprimert. Ikke at jeg vet hvordan det føles å virkelig være dette, men for meg er folk som er deprimert virkelig deprimerte. Ikke som meg. Som kan ha det helt topp også plutselig bli helt utfor, inni meg. Og alt jeg ønsker er å komme meg bort.

Jeg syns det var greit at jeg fikk den linken der. For å lese litt mer om forskjellige ting.

Jeg har en teori (tåpelig kanskje) om at de fleste mennesker klarer å heve seg over problemene sine, og på den måten jobbe seg ferdig med dem. Problemet er bare at jeg faller tilbake igjen, gang på gang.

jeg kjenner meg så godt igjen...

jeg har ett dårlig selvbilde, men en rimelig god selvtillitt.

men gikk i mange ÅR å sleit med problemer, å ikke føle meg bra nok, og ikke heeelt se endel ting.

jeg hadde endel problemer som slo ut på magen f.eks. og jeg var vel inne på tanken om at det kunne være psykisk.... men, det JEG leste og hørte om angst (som er det jeg har) var jo ikke slik jeg hadde det!

jeg leste og hørte BARE om de tilfellene som var helt altoppslukende, de som ikke klarer å gå utafor døra pga angst, som ikke fungerer i hverdagen. og jeg var jo ikke slik, så det kunne da ikke være angst!?!

og i forhold fungerte jeg rett og slett ikke, klarte ikke å "bruke" partneren, jeg forsto jo ikke selv hva som var galt, og aksepterte vel ikke egentlig min egen situasjon som annet en "syt" og noe jeg burde kunne fikse selv....

inntil jeg til slutt måtte i terapi, jeg var syk hele tiden (selv om jeg var ute og "fungerte") og det gikk utover både meg og alle rundt meg.

gikk i terapi i ett halvt år, lærte MASSE!!

mine problemer, som jeg hadde kimset av og syntes var for små eller tullete til å få hjelp til, syntes terapautene/psykologene at var kjempeinteressant.

å se den sammenhengen mellom utadvendte, viljesterke, bevisste, sosiale og oppegående person som jeg faktisk er slite med psykiske problemer som gjør at jeg ikke så klart i det hele tatt.... kjempeinteressant syntes de!!

og de fikk meg til å se det også, og se først alle tingene som gjorde at jeg sleit, for så å bygge meg opp igjen ved å ta tak i ting og vise meg hvordan jeg skulle kunne takle ting og vise meg hva jeg faktisk ER, og hva jeg faktisk KAN.

det VAR en barriere å gå til psykolog!

og det føltes "unødvendig"..... men som psykologene mine sa (ja, hadde flere samtidig), så kunne så godt som alle egentlig trengt det og hatt godt av det.

problemet ditt er ikke for lite!

selv om du KAN klare å komme ut av det selv, så kan du pådra deg mer underveis fordi du vil bruke mye lenger tid på det en nødvendig.

har du da folk rundt deg som heller ikke egentlig forstår, noe som ikke er så rart, så vil ikke det hjelpe deg.

du vil kunne bli frisk mye fortere om du får hjelp, det er derfor de er der.

mitt råd er innstendig at du tar dette med legen din slik at du får henvisning til proff hjelp.

at du kjenner legen din er jo kanskje litt kjipt, men han har taushetsplikt, så det kan ikke komme lenger en til ham uansett om du kjenner ham eller ikke.

han er i tillegg lege og BØR kunne se at det beste for deg er hjelp når du ber om det.

ta dette seriøst, ta deg selv seriøst.

det blir mye enklere for de rundt deg også om du finner ut hva det er du sliter med og dermed vet hvordan du og andre best mulig kan hjelpe deg.

lykke til.

[_____]

Hvordan går det med deg __lilli__?

[Gjest _lilli_]

Hei ______ og alle andre. Takk for svar.

Jeg er inne i en veldig god periode nå. Samboer har hjulpet meg mye og vi har kommet frem til enkle grep som gjør det lettere for meg å være meg. Jeg har forsøkt å fokusere på de ting som er bra hos meg, og også forsøkt å finne ut hvorfor jeg føler meg sånn jeg gjør i visse situasjoner. Jeg har ikke fått til meditasjon enda. Jeg vet ikke hvorfor, men antar det kommer med trening.

Og, det er ikke det at jeg er redd for å gå til psykolog, jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke vil. Det skremmer meg kanskje litt fordi jeg vet ikke helt hvordan man skal få begynt. Og hvordan jeg skal få til å virkelig fortelle hvordan jeg har det, når jeg har det dårlig vel og merke. Det er faktisk veldig vanskelig for meg å forstå hvor langt nede jeg er når jeg har det dårlig, når jeg har det bra. Den følelsen jeg har da er så intens at den nesten virker uoppnåelig for meg nå, som jeg har det bra. Det er merkelig. Vel, altså det jeg mener er, jeg klarer ikke sette meg helt og fult inn i min egen situasjon. Hverken objektivt eller subjektivt. Og for meg er det, som sagt, merkelig for om noen skulle forstå hvordan jeg har det, så er det vel meg!

Jeg har det på mange måter slik som Aline har hatt det. Jeg er ressurssterk, jeg har mange venner, jeg har interesser og hobbyer. Men noe gjøre meg så innmarig usikker.

[aline]

Jeg har det på mange måter slik som Aline har hatt det. Jeg er ressurssterk, jeg har mange venner, jeg har interesser og hobbyer. Men noe gjøre meg så innmarig usikker.

finn ut hva det er, og gjerne ved hjelp av psykolog.

Det gjør så fantastisk mye å vite, og det har hjulpet meg til en hverdag som faktisk er utrolig mye bedre en den var før. og jeg lærer stadig, mye fordi jeg har lært å være åpen for det, og lært litt å lære om meg selv.

[Gjest bastafari]

Men noe gjøre meg så innmarig usikker.

Og det er?

[Gjest _lilli_]

Og det er?

Nei, det er det jeg ikke vet. Og heller ikke skjønner hvordan jeg skal få en klarhet i akkurat nå. Det beste vil vel være å gå til en psykolog etterhvert. Det innser jeg.

Jeg vil være "frisk", jeg ønsker å kunne fungere helt og holdent uten min usikkerhet/dårlige selvtillit. Hvorfor jeg har det sånn vet jeg ikke enda, men jeg jobber med saken. Og det er veldig greit å høre fra folk som har gått gjennom det samme, så og si, som jeg gjør. For da ser man at der fins en løsning. Områder må åpnes. Jeg må bare finne den nøkkelen som er meg.

[aline]

det skjer ikke på null komma svisj uansett.

jeg kom langt med min første terapi, men burde vært inne på nytt.

den første runden hjalp til, for min del, å vise meg hva som har utløst problemet, hvorfor usikkerheten er der og tatt ett oppgjør med både meg selv og andre som har del i at det har blitt som det har blitt. og også å forstå endel sider ved livet som jeg ikke forsto uten at jeg var klar over det... lærte masse og gjorde masse, og har det mye bedre.

men fremdeles er ikke selvbildet helt der det skal være. mye fordi at selv om jeg har fått ryddet og plassert mye, så er gammel vane vond å vende. stort sett er det bra, men når noen stikker kjepper i hjulene eller spenner bein på meg, så faller jeg og da er det tøft.

har fremdeles igjen å lære meg hvordan jeg skal bygge opp igjen det selvbildet jeg manglet. har blitt mye tryggere ja, og jevnet vekk mye av det negative, men aner ikke hvordan jeg skal bygge opp det til positivt.

det som er problemet nå, for jeg har henvisning til psykolog på nytt, er at jeg på en måte ikke "må".... jeg har det for bra på en måte, så lenge ikke ting går feil... så det er lett å utsette det. Men jeg vet jeg trenger en runde til, det er nok ikke livsnødvendig, og jeg klarer meg nok uten, men det hadde vært bra for meg å tatt en runde til.