Selvtillit

[Gjest __lilli__]

hei, vet ikke hvor dette passer inn egentlig.

Jeg sliter med dårlig selvtillit i perioder. Det er så ille i de verste periodene at det går utover mitt sosiale liv ellers. Jeg har en fantasktisk samboer som forsøker å hjelpe meg når jeg har det dårlig. Men jeg klarer ikke å se om jeg blir bedre, eller verre, eller om jeg er akkurat like dårlig nå som før.

I de dårlige periodene føler jeg at jeg ikke er bra nok på noen måte, og en liten kommentar kan sende meg i dype tanker og tristhet. Enkelte ganger ønsker jeg bare å dø. Eller bare ikke være mer.

Jeg ønsker ikke å ha kontakt med noe psykolog. Jeg ønsker å fikse dette selv. DEt må da være overkommelig selvom det har vart i flere år nå. Jeg syntes ikke problemet mitt er så stort som andre som står i psykologkø og føler det kan hjelpe med snakk.

Er det noen som har erfaring med dette problemet, og har kommet seg ut av det?

[Nabodama]

Jeg har aldri hatt dårlig selvtillit, selv om den har vært lavere enn nå i enkelte perioder.

Det jeg kjenner er at jeg får større selvtillit ved å tørre å ta utfordringer, gjøre ting jeg ikke har gjort før, og oppleve at jeg mestrer dem.

Det er ikke nødvendigvis så store ting som skal til.

[Gjest Føler med deg.]

Jeg kjente meg så alt for godt igjen i det du skrev. Jeg har altid slitt med dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske, jeg var altid et rolig og sjenert barn.

Her kommer en kraftig forkortet fortelling om mitt liv som en person med dårlig selvtillit.

Jeg gikk mye uten venner, rett og slett jeg ikke turde å spør om de ville ver med meg, og fordi jeg trodde de ikke hadde interesse for meg, så holdt meg derfor heller hjemme... Dette at jeg for det meste holdt meg alene slo ekstra godt ut på skolen(barneskolen), der gikk jeg alene i hvert friminutt og de andre barna fant fort ut at jeg var en jente det var lett å hakke på fordi jeg ikke tok igjen, eller fortalte det til lærerne.. Grunnen til at jeg ikke fortalte lærerne var rett og slett at de kunne stå rett ved siden av mens dette pågikk uten å forta seg noe, dette resulterte jo i at jeg igjen trodde at dette var noe jeg fortjente siden de ikke gjorde noe med det.

Husker at jeg ved en anledning fortalt foreldrene mine hvordan jeg hadde det, de troppet opp på skolen og forlangte møte med læreren min. På møtet ble de fortalt at det aldri hadde foregått mobbing på skolen og det måtte bare meg som var sensitiv og hadde misforstått, men at de lovte å følge ekstra med (yeah right).

Etter møtet fortsatte alt som før, men jeg sa ingenting om det til foreldrene mine, ønsket ikke å bekymre de, så lot som om alt hadde blitt bedre. Alt dette gjor slik at jeg gikk så og si uten venner til jeg begynnte i 2 på videregående.. Men da kom forandringen

Jeg sa til meg selv: jeg er ikke stygg, jeg er like god som alle andre, nå skal jeg også få det bra.

Jeg begynnte med å spille en rolle utad som sosial, åpen og utadvendt.... i begynnelsen var det vanskelig, men etter hvert fant jeg ut at folk virkelig var interessert i meg og at de likte meg, og ettersom tiden gikk var det ikke lenger en rolle jeg spilte, jeg var faktisk blitt utadvendt og et midtpunkt i vennegjengen

Jeg så på livet med et helt nytt lys!

Nå er jeg 23,forlovet med verdens beste gutt, har MANGE venner og har det kjempebra med meg selv, har fortsatt dager der jeg blir innesluttet, og selv en tur i butikken tar på, men jeg biter det i meg og går, jeg vet jo at jeg overlever. Jeg kommer aldri til å føle meg som kongen på haugen, men jeg føler meg likeverdig, og det er nok for meg

Dette innlegget som skulle hjelpe deg endte opp i å bli et innlegg om meg, beklager, men følte jeg måtte fortelle min bakgrunn for å kunne gi "riktig" hjelp...

Så for å oppsummere, sett deg ned og si til deg selv "jeg er like god som alle andre, jeg er en person det er kjekt å kjenne, jeg skal vise hele verden hvem jeg er" Dette høres kansje merkelig ut, men tro meg, det hjelper!

Ønsker deg lykke til

[Gjest Føler med deg.]

Jeg kjente meg så alt for godt igjen i det du skrev. Jeg har altid slitt med dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske, jeg var altid et rolig og sjenert barn.

Her kommer en kraftig forkortet fortelling om mitt liv som en person med dårlig selvtillit.

Jeg gikk mye uten venner, rett og slett jeg ikke turde å spør om de ville ver med meg, og fordi jeg trodde de ikke hadde interesse for meg, så holdt meg derfor heller hjemme... Dette at jeg for det meste holdt meg alene slo ekstra godt ut på skolen(barneskolen), der gikk jeg alene i hvert friminutt og de andre barna fant fort ut at jeg var en jente det var lett å hakke på fordi jeg ikke tok igjen, eller fortalte det til lærerne.. Grunnen til at jeg ikke fortalte lærerne var rett og slett at de kunne stå rett ved siden av mens dette pågikk uten å forta seg noe, dette resulterte jo i at jeg igjen trodde at dette var noe jeg fortjente siden de ikke gjorde noe med det.

Husker at jeg ved en anledning fortalt foreldrene mine hvordan jeg hadde det, de troppet opp på skolen og forlangte møte med læreren min. På møtet ble de fortalt at det aldri hadde foregått mobbing på skolen og det måtte bare meg som var sensitiv og hadde misforstått, men at de lovte å følge ekstra med (yeah right).

Etter møtet fortsatte alt som før, men jeg sa ingenting om det til foreldrene mine, ønsket ikke å bekymre de, så lot som om alt hadde blitt bedre. Alt dette gjor slik at jeg gikk så og si uten venner til jeg begynnte i 2 på videregående.. Men da kom forandringen

Jeg sa til meg selv: jeg er ikke stygg, jeg er like god som alle andre, nå skal jeg også få det bra.

Jeg begynnte med å spille en rolle utad som sosial, åpen og utadvendt.... i begynnelsen var det vanskelig, men etter hvert fant jeg ut at folk virkelig var interessert i meg og at de likte meg, og ettersom tiden gikk var det ikke lenger en rolle jeg spilte, jeg var faktisk blitt utadvendt og et midtpunkt i vennegjengen

Jeg så på livet med et helt nytt lys!

Nå er jeg 23,forlovet med verdens beste gutt, har MANGE venner og har det kjempebra med meg selv, har fortsatt dager der jeg blir innesluttet, og selv en tur i butikken tar på, men jeg biter det i meg og går, jeg vet jo at jeg overlever. Jeg kommer aldri til å føle meg som kongen på haugen, men jeg føler meg likeverdig, og det er nok for meg

Dette innlegget som skulle hjelpe deg endte opp i å bli et innlegg om meg, beklager, men følte jeg måtte fortelle min bakgrunn for å kunne gi "riktig" hjelp...

Så for å oppsummere, sett deg ned og si til deg selv "jeg er like god som alle andre, jeg er en person det er kjekt å kjenne, jeg skal vise hele verden hvem jeg er" Dette høres kansje merkelig ut, men tro meg, det hjelper!

Ønsker deg lykke til

[Gjest manic]

Kanskje du har sosial fobi? Det er en veldig vanlig sykdom, og et av de sentrale symptonene er nettopp dårlig selvtillit.

Jeg tror de regner med at 15 % av nordmenn har dette i større eller mindre grad.

Her kan du lese om lidelsen:

http://www.thefarm.nu/13.htm

Hvis du blar deg fram og tilbake på disse sidene så finner du masse andre artikler om psykiske lidelser. The Farm er drevet av folk som selv har hatt ulike spykiske lidelser, og de jobber for å normalisere psykiske lidelser

Jeg synes det er en fin side!

[Gjest Anonymous]

Tror det er en ganske så vanlig tanke blant de som sliter psykisk at de ikke vil søke hjelp fordi de ikke føler at de er syk nok. Men jeg tror du skal ta deg en prat med fastlegen din. For du vil vel bli bedre, og dersom han kan hjelpe deg er vel ingenting bedre.

[Gjest __Lilli__]

Tusen takk for svar

Jeg har alltid hatt masse venner, og jeg vet jeg er godt likt blandt folk. Jeg vet ikke hvorfor jeg har dårlig selvtillit. Jeg føler at jeg på en måte er en annen person på overflaten enn det jeg egentlig er. At folk liker meg fordi jeg dekker over hvordan jeg egentlig har det.

Dette med selvtilliten har i grunn blitt verre etter at jeg ble sammen med samboeren min. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Det burde jo heller blitt bedre skulle man tro.. Jeg har en mann som elsker meg og syns jeg er vakker.

Og, jeg ønsker ikke ta det opp med fastlegen min fordi jeg kjenner han så godt. Jeg syns det er flaut. Jeg skal se inne på siden du sendte meg manic. Kanskje jeg rett og slett har sosial fobi. Enkelte ganger gruer jeg meg noe helt forfærdelig til å gå ut fordi jeg føler meg ikke komfortabel i det hele tatt.

[Gjest manic]

Selv om du har en fantastisk samboer som synes du er fantastisk og roser deg opp i skyene, så kan du likevel få/ha sosial angst. Når du har ham så er det ikke så tvingende nødvendig å oppsøke andre, for du vet jo at du alltid har noen hjemme som du kan sosialisere deg med.

Men du skal være glad for at du har han!!

Det er nok mange som sitter med problemene sine helt alene uten noen å støtte seg til.

Hilsen en som selv sliter med selvtillitten

[Nabodama]

Synes det er litt farlig å foreslå diagnoser som trådstarter "kanskje" har.

Nesten uansett diagnose (spesielt psykiske) så kan de fleste av oss finne et eller annet symptom som vi kjenner oss igjen på, uten at det dermed er denne tilstanden som er årsaken til problemet.

Hvis nå trådstarter begynner å tro at hun lider av sosial angst fordi lav selvtillit passer inn som et symptom, vil hun ha et større problem enn før.

Hun spurte om råd for å bedre selvtillit, ikke om forslag til hva som "feiler" henne.

[Gjest __lilli__]

Etter å ha lest på de sidene der, virker det for meg som om jeg er deprimert mer enn jeg har sosial angst. Det eneste jeg ikke har er nedsatt seksuallyst

Men jeg føler meg ikke deprimert. Ikke at jeg vet hvordan det føles å virkelig være dette, men for meg er folk som er deprimert virkelig deprimerte. Ikke som meg. Som kan ha det helt topp også plutselig bli helt utfor, inni meg. Og alt jeg ønsker er å komme meg bort.

Jeg syns det var greit at jeg fikk den linken der. For å lese litt mer om forskjellige ting.

Jeg har en teori (tåpelig kanskje) om at de fleste mennesker klarer å heve seg over problemene sine, og på den måten jobbe seg ferdig med dem. Problemet er bare at jeg faller tilbake igjen, gang på gang.

[Gjest __lilli__]

og, kan føye til at det er godt å kunne lufte seg her da jeg vet at samboer ser på det som en belastning for oss. Noe som gjør at jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med om dette. Selvom jeg i grunn føler meg litt dum som skriver ut til et forum.

Samboeren min har ytret at i en alder av 24 burde man være over sånt, og at han kan jo forsøke å være (enda) mer tålmodig. Stakkars fyr. Jeg må jo ødelegge for ham.

Men, alt ordner seg vel til slutt skulle man tro.

[_____]

Dette blir et langt innlegg...

Jeg vil først fortelle min egen historie,

1-3 klasse: begynte i første klasse, på en liten plass med bare to gutter i klassen utenom meg. disse to var fra før naboer, og selvfølgelig hang de to sammen, og det var ikke stort annet å ha det moro med enn å mobbe meg.

gikk på denne skolen frem til 4.

4.klasse. flyttet fra nord-norge til midt-norge. Ble her kraftig mobbet, fysisk og psykisk. fikk blant annet erfare hvordan det er å bli banket opp av en man er forelsket i, mens halve skolen står rundt og skrattler.

5.klasse. Allerede kraftig nedbrutt, ble asosial, depresjoner og angst plaget meg veldig herfra. Ny skole i samme fylke, fortsatt mye mobbing, kanskje verre enn forrige skole.

6-7 klasse. tilbake nordover. Her hadde jeg det fint. Alle var like rare som meg.

8. klasse. flyttet til annen skole nordpå. endel mobbing igjen, ingen venner.

9. klasse. flyttet langt sørover, ikke så mye mobbing, men var alene hele tiden.

VG1, 2 og 3: Hadde problemer med å bli kjent med folk. var alltid bare stille, og for meg selv. ble veldig nervøs, og fikk dermed en veldig klønete måte å snakke på. (ikke stamming eller slikt, men alt jeg sa hørtes rett og slett dumt ut.)

i Videregående og årene etter: Satt stort sett alene på rommet mitt og tenkte. Tenke, tenke, tenke, hele tiden. Om du spør meg nå, kan jeg ikke si akkurat hva jeg tenkte på, men det var hvertfall mye negativt. Ingenting betyr noe. jeg bryr meg ikke. Stor, tung sort sky over hodet. slik føles det. til tider angst, som også er grusomt. Å være redd, må være den verste følelsen i verden. med kraftig angst er man bare redd, ofte uten å vite hvorfor. Det er helt forferdelig å ha det slik, og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Jeg vet hvordan man kommer ut av det, og jeg håper jeg kan hjelpe noen som har det ille.(trådstarter eller andre.)

OK, så satt jeg der da. Det jeg ikke så hele den tiden, (og som skulle bli mitt livs oppdagelse.) var at dette er jo tankene mine!! Altså, depresjon og angst=tankene mine. Noen vil kanskje tenke at det er ikke så enkelt, det handler jo om en sykdom. Vel det er ikke min erfaring.

Men, man kan jo ikke styre tankene sine, bestemme hva man skal tenke?

Jo, det er nettopp det man kan! man må bare være litt bevisst på det i begynnelsen, etterhvert vil det bli "innlært" som det meste annet vi har oppe i knollen.

tror du ikke at man kan styre tankene sine? Vel, faktisk så kan jeg styre tankene dine!

ikke?

neivel, så bare la vær å tenke på en rosa bil med vinger.

Over til hva man faktisk må gjøre:

1. Noen av rådene jeg vil gi, kan virke litt teite å utføre. svelg det. Gjør det allikevel. Du vil ikke angre.

2.Fjern all tvil.

TRO på at det skal bli bedre er hva du trenger for å lykkes. å tvile samtidig, blir som å gasse og bremse samtidg.

3.Endre tankegang.

Vet det høres vanskelig og omfattende ut, men det er faktisk ikke det. det krever bare at du er bevisst. Med en positiv tankegang er du allerede halvveis i mål. Det du må gjøre er å "ta deg selv på fersken" hver gang du tenker noe negativt. Og ja, har du dårlig selvtillit, tenker du negativt. Når du har kommet på at du sitter og tenker på noe negativt, prøv alltid å komme på noe positivt. (Vi har en merkelig tendens til å alltid tenke på problemer, og sjelden på alt det fine vi har i livet, ikke sant?) Grunnen til at du har liten tro på deg selv, er kanskje at du har fått det innlært, av andre, eller deg selv i form av negative meldinger/opplevelser? Vel, bestem deg nå for å snu på det! Og husk, jo mer seriøst du tar dette punktet, og følger det, jo fortere vil du se resultater, og desto bedre blir utfallet. Og Gud(!!!!), så herlig det føles når du begynner å oppdage det selv!!!

Det vil også hjelpe å ha en "tråd rundt fingeren", altså et tegn som skal minne deg om å være bevisst på hva du tenker på. dete kan være hva som helst, en spesiell ring, en tusjprikk på hånden, eller andre ting.

Livets problemer:Føler du deg nedbrutt av problemer? Alle har faktisk problemer, store og små. Det som teller, er hvordan man håndterer dem. Noen problemer er større enn andre, men stort sett er det så enkelt:

kan det løses? løs det.

kan det ikke løses her og nå? tenk på noe annet.

4.Litt mer "avansert".-Alle kan prøve dette!

Dette er den delen jeg nevnte tidligere som man kan føle seg litt "teit" mens man gjennomfører. men det funker, og du gjør det alene, så hva har du å tape??

Hørt om R.E.M.? Nei, ikke bandet, men hva de bokstavene står for?

Rapid Eye Movement. Mens man sover, skjer det mye rart oppe i hodet. Om man er i halvsøvne kan man komme inn i en R.E.M. Øyelokkene beveger seg hurtig og flakkende.Mens man er i denne tilstanden, skjer omtrent det samme som under hypnose; Høykonsentrert læring. Har du noengang våknet, og med detsamme kommet på noe lurt, eler løsningen på et eller annet problem du har tenkt mye på? det er ganske sannsynlig R.E.M'en som har kjørt hjernen på turbo mens du sov.

Denne tilstanden kan man komme i på egenhånd, når som helst, og man kan bruke det til hva som helst; slutte å røyke, gå ned i vekt, komme ut av depresjon, bli kvitt flyskrekk, tørre å synge, bli mer energisk, etc. Det handler om "høykonsentrert læring". Jeg skal holde meg til tema her, som er selvtillit.

opskrift:

(PS: dette er på ingen måte noe å være redd for. Om du trenger å komme til deg selv, vil du gjøre det som ingenting.)

1. Sørg for å finne et sted der du kan slappe av i fred, uten støy utenfra, eller å bli forstyrret.(ørepropper er kjekt å ha.) Det bør også være mørkt. Du kan gjøre dette når som helst på dagen, men for de fleste vil det passe best på kvelden, da det som regel er mindre lyder ute og går. Et soverom i en stille del av huset/leiligheten er ofte best.

2. Legg deg flat, sørg for å ha behagelige, løstsittende klær, eller undertøy/naken. fjern hodeputen. ligg så avslappet som du bare klarer, bena litt spredt, og armene litt ut til siden. ligg der en stund, og kjenn etter om det er noe som forstyrrer.(sengegavl inntil ene foten pleier å plage meg.)

3.konsentrer deg om pustingen din. Pust veeeldig sakte, og dypt, bruk magen. Det skal aldri på noe tidspunkt være anstrengende, som f.eks. å holde pusten for lenge inne. Vær fokusert. Slapp gradvis mer og mer av. Lat som du blir tyngre og tyngre i kroppen etterhvert.

4.Når du er veldig avslappet, se for deg at du står på toppen av en trapp. trappen har syv trinn. Du ser ikke hva som er nedenfor trappen enda. Jeg pleier å bare se området rundt som et skylag. Denne trappen skal representere en gradvis overgang inn i en annen tilstand. fortsett å holde deg konsentrert, og prøv å se alt rundt deg så tydelig som mulig, med detaljer.(dette er en øvingssak, du vil bli flinkere etterhvert, og resultatet blir bedre og bedre.)

5. Nå skal du telle til syv. pust dypt og sakte inn, og idet du puster ut, se deg selv ta ett skritt ned, mens du ser for deg tallet 7. (for eksempel svevende foran deg. Fortsett prosessen til du kommer til 1, og prøv å slappe av ENDA mer for hvert skritt du tar. Prøv å holde kosentrasjonen på tallet, og omgivelsene hele veien.(også øvingssak.)

6. I det du tar skrittet fra siste trinn, og helt ned, kommer du til drømmeplassen din. Den lager du selv. Du kan bestemme selv akkurat hvordan det skal se ut der. Dette er en fin plass å være. Prøv å gjøre detaljene så tydelige som mulig, føl på barken på trærne, kjenn varmen av solen, hør fuglene kvitre, vannet bruse, etc. Du kan også tenke deg en lukt av blomster om du har det. Det er viktig at du ser deg selv utenfra her, og ikke tenker i førsteperson.

7. Her er du hypnotisert, og kan lære deg selv hva som helst. Det går på hvordan du ser deg selv. Se deg sprudlende glad, og med selvtillit. Se deg med en fin glød i ansiktet, velg noen fine klær, og storkos deg på denne plassen. Kort sagt, se deg selv slik du ønsker å være, og du vil ta den samme følelsen med deg i våken tilstand!

8. Når du har lyst til å komme tilbake, se deg selv sprudlende glad og veldig energisk, og med god tro på deg selv! gå mot trappen, og følg samme prosedyre, bare andre veien. gå opp trappen, og tell fra 1 til 7. I det du kommer til øverste skritt, ta et ekstra dypt pust, og åpne øynene. Du vil føle deg helt utrolig, og vil ikke ha lyst til å reise deg med det samme. nyt det!!

Effekten fungerer på nøyaktig samme måte som å lese til en prøve. første gang vil effekten vare en stund, men ebbe ut. Gjør det så ofte du vil, så vil det etterhvert sette seg. På samme måte som du vil kunne lære deg leksearket utenat.

Thats it!!!

Dette har fungert veldig bra for meg, jeg vet hvor ille det kan være å ha dårlig selvtillit, depresjon og/eller angst, så jeg håper dette kan hjelpe andre.

Hvem som helst kan ha utbytte av dette.

Er spent på tilbakemeldinger fra dere som vil prøve denne metoden.

[Kafka]

Så fint ____ Jeg mediterer på noenlunde samme måte. Gøy å lese teknikken din her.

Velkommen forresten

[Gjest _lilli_]

Tusen takk for "oppskriften". Dette skal jeg klare! Jeg har stor tro på at man kan helbrede seg selv

Hvilken metode bruker du Kafka?

[Kafka]

Tusen takk for "oppskriften". Dette skal jeg klare! Jeg har stor tro på at man kan helbrede seg selv

Hvilken metode bruker du Kafka?

Hei, _lilli_

Samme som ditt punkt 3,

3.konsentrer deg om pustingen din. Pust veeeldig sakte, og dypt, bruk magen. Det skal aldri på noe tidspunkt være anstrengende, som f.eks. å holde pusten for lenge inne. Vær fokusert. Slapp gradvis mer og mer av. Lat som du blir tyngre og tyngre i kroppen etterhvert.

Forskjellen er kansje at jeg prøver å ikke konsentrere meg om så mye. Ingen strender, ingen trapper, ingen tall.. Bare pusten, maven og der og da. Og noen ganger gjentar jeg en setning for meg selv, om og om og om igjen. Som en meteronom.

Fortsatt fin dag til deg

[Gjest Siljemor]

Min "lille" oppskrift på bedre selvtillit;

1. Finn din komfortsone..dvs. når føler du deg trygg på deg selv? I hvilke settinger? Med hvilke mennesker? Hvilke ting føler du at du mestrer? Hva er talentene dine? Hva er det du vanligvis får god feedback på?

Skriv dette ned på papir, forsøk å finne ut når du føler du er på topp av situasjonen.

2. Finn ut hva du er redd for.

Er det frykt for å feile, frykt for sukesess, frykt for å bli avvist, frykt for å ikke bli forstått, frykt for å være en belastning, frykt for å gjøre for mye ut av deg, frykt for å ikke våge gjøre noe ut av deg, frykt for stillhet, frykt for å bli hørt/sett, frykt for å ikke bli aksptert..osv..

Skriv dette ned også.

3. Nå vet du hva som gjør deg trygg og sikker, og hva som gjør deg redd og usikker. Hemmeligheten er da å sørge for å bygge opp under det du vet du mestrer, og sakte men sikkert, litt etter litt, å gjøre slikt som du er redd for. Lag deg en selvtillitsplan over 6 uker.

SELVTILLTSPLAN (eksempel)

UKE 1:

a) Legg inn 3 aktiviteter hver dag som du er god på. Om det er å være en god venn, å lage en god middag, å skrive et dikt, løpe ørten kilometer, ommøblere, strikke, legge tarot...ja whatever du er god på og som du liker. Alle har noe som de mestrer.

B) Mediter som anbefalt over, og/eller sørg for å si til deg selv minimum morgen og kveld: Jeg gjør til enhver tid så godt som jeg kan, jeg fortjener det beste og er god nok som jeg er. Bare si det, du trenger ikke tro det i starten. Men et smart triks er å si det mens du lukter på en lukt du synes er deilig, eller ser på noe som du synes er vakkert, eller lytter til noe som du synes er fint, eller at du stryker deg selv over kinnet (poenget er å knytte det til en positiv sanseopplevelse..du trenegr ikke gjøre alt, men finn den sansen som du opplever som sterkest for deg, og stimuler den når du sier positive ting til deg selv)

c) Ta vare på deg selv. Gi kroppen din bedre livsvilkår. Trenger ikke slanke deg eller bruke millioner på ny garderobe og make-up, men spis sunnere (ikke kutt ut alt du liker) kom deg ut i frisk luft og gå tur eller tren. Skrubb kroppen etpar ganger i uken, (du kan bruke noe så enkelt som havsalt og olje, eller et vridd, fuktig, varmt håndkle som du går over kroppen med til huden blir lett rød...) Det gir velvære og ny giv, bare prøv! Fotbad, pusteøvelser, massasje, hårpleie... ALT du investerer i deg selv gir uttelling, så lenge du gjør det enkelt og tenker velvære og livskvalitet i stedet for resultater! Den som har det godt, ser godt ut!

3. Øv deg på å gi oppriktige komplimenter så ofte som mulig. Let etter ting som gjør deg takknemlig, og vis at du er takknemlig. Gå på oppdagelsesferd i ditt eget liv..ikke fokuser på deg selv, men på det rundt deg, ja omgivelsene, menneskene, situasjonene..hva gir deg noe positivt? Er det ting du har tatt for gitt? Mennesker som du har tatt for gitt? Er det noen du ønsker å vise at du setter pris på?

Mange mennesker som har dårlig selvtillit blir så opptatt av seg selv (redd for hva andre tenker og mener, redd for å bli avvist eller mislikt) at de slutter å legge merke til det positive som faktisk kommer deres vei, og om de gjør det så er de kanskje redde for å gi tilbakemeldinger på det de oppelver som positivt. Takknemlighet og spontane komplimenter er noe de aller fleste opplever som svært positivt. (men husk; om du gir kompliment til en med dårlig selvtillit, så er det ikke sikkert at vedkommende våger å tro på det du sier, eller vet hvordan håndtere det...da er det viktig å ikke ta seg nær av mangelen på respons, og akseptere at slik er det bare...og minne seg på at den største glede ligger å være glad 8) )Men det må være oppriktig altså...

Dette var eksempel på ting du kan gjøre den første uken...som går mest på å øke bevisstheten i forhold til hva du faktisk mestrer, på å øke livskvaliteten ved å ta bedre vare på kroppen, på å endre tankemønstre i en mer positiv retning ved å fokuserer på hva som er godt i stedet for å fornekte eller endre det negative. (for det negative tar vi ikke første uken, vi bare lar det være der, aksepterer men bryr oss ikke med det inntil videre..hvis noe negativt dukker opp, f.eks selvkritikk eller selvmedlidenhet..så bare sier vi til oss selv; okei, jeg hører hva jeg sier, jeg akspterer min motvilje og usikkerhet, men jeg er mer opptatt av andre ting nå...og så kan du bruke sansene dine til å føle bedre følesler...ved å bruke musikk, berøring, lukt, syn..osv..hjernen er lett å avlede hvis du bare vet hva du faktisk liker.)

Jeg kunne skrevet bok om dette, men jeg har ikke tid.... Jeg skal skrive litt om neste skritt når jeg får tid...om det er interesse for det da. Det går på å bevege seg ut av komfortsonen, å prøve nye ting og øke følelsen av mestring.

Selvtillit bygger ofte på trygghet, trivsel og mestring. Du er trygg på deg selv (du kjenner deg selv, du vet hva du er god for og hvor du møter dine begrensninger), du trives med deg selv (kroppen føles okei selv om den ikke er perfekt, tankene dine føles verdifulle selv om de heller ikke alltid er perfekte, du har et avslappet forhod til følelsene dine selv om de heller ikke alltid er perfekte) og du våger å prøve nye ting og føler en mestring bare ved å VÅGE uten å nødvendigvis få det til perfekt i starten.

Noen enkle tips er å gi deg selv kreditt hele veien for mot og innsats, innse at du ikke kan gjøre alle til lags, og at selv om noen ikke liker deg og valgene du tar, så kan du aldri gjøre mer enn ditt beste og gjør du det så har du lykkes. Hvis folk er negative mot deg, så sier det like mye om de som om deg, men den eneste personen du kan vite hva egentlig føler og mener er deg selv.

Det du sender ut vil du få mangfold tilbake...med andre ord, er du positiv instilt til andre, er opptatt av det de tilfører deg fremfor hva de krever av deg, møter andre med tillit og glede, er trygg på deg selv og hva du fortjener, så vil det store flertall synes du er toppers å omgås! Du trenger ikke være perfekt, du trenger ikke gjøre alt riktig, men du må være glad i deg selv og stole på at du fortjener å bli behandlet godt!

Urk..skriver avhandling jeg...blir slik når jeg snakker/skriver om dette, for jeg har slitt MYE med dårlig selvtillit og depresjoner, og jobber forsatt med saken, og jeg mener som du at DET ER MULIG å gjøre noe med dårlig selvtillit og milde depresjoner uten medisin og psykolog. (men anbefaler alle å gå til lege om angsten hemmer noen uforholdmessig mye i livet og det oppstår selvmordstanker ol.)

[Gjest Siljemor]

PS. (ting jeg kom på i dusjen 8) )

Gjør ting på egenhånd, uten samboer. Øv deg på å stå på egne bein, å klare sjøl. Trenger ikke være store ting, men gjør det. Lær deg ting du ikke kan, som du har lyst til å lære. Gjør ting du ikke har gjort før og ikke vet om du mestrer, men har lyst til å gjøre.

Det bør være en viss motivasjon og et klart mål bak enhver bevisst endring i livet, for enten det er positivt (du vil det) eller negtivt (forandringer du ikke ønsker) fører endringer gjerne til en periode med litt ambivalens og usikkerhet. Da må du vite hvorfor du gjør endringen, og huske hva målet ditt er...f.eks bedre selvtillit og dermed større livskvalitet. Å få bedre selvtillit krever at du endrer på noe, enten det holdniger og eller verdier. Det er viktig å sette seg realistiske mål, gjerne med delmål på veien mot et større mål, og gi deg selv kreditt underveis. Alle forbedringer, små eller store, er et skritt næmere målet.

*løper videre*

[Gjest _lilli_]

Hei Siljemor. Tusen hjertlig takk for at du har tatt deg tid til å sette deg ned for å skrive alt dette

Jeg skal bli bra!

[Laila]

Dette var skikkelig fine råd synes jeg.

Ble inspirert til å prøve det ut selv også.

[Gjest ny]

Flotte råd siljemor!!! Kom gjerne med fortsettelsen når du kan. :-)