Dere som sliter psykisk fra før. Nå i Korona tider.

[AnonymBruker]

Av dere som fra før sliter psykisk, kjenner dere at dere sliter xtra nå? Eller at det er vanskeligere?

Hvordan holder dere ut?❤

Ingen som snakker om psykiatrien som jeg har lest eller hørt.

Anonymkode: 93aa0...22e

[Gjest Fallabella]

Kunne ikke vært bedre sett ut fra egne følelser! Jeg slipper å gå ut, vi får ikke besøk, ingen møter eller sosiale ting å delta på. Helt supert for meg med angst. Har fått en helt ny ro i kroppen.

Selvsagt ser jeg alvoret i det her å føler med alle sammen, men isolert sett for min psyke føles dette så langt lettende. Er på sikt redd for uro eller opprør blandt folk hvis dette trekker ut i tid, men ingen annen frykt eller uro.

Kan nevne at jeg bruker privat nettbasert hjelp og akkurat nå er jo det midt i blinken.

[AnonymBruker]

Å være innesperret for meg er veldig ødeleggende, både for den psykiske og den fysiske helsen. Vi er i lockdown her hvor jeg bor, så jeg får ikke forlate boligen min. Det betyr trolig at jeg må på legevakten hver andre dag, fra slutten av uken, for smertelindring og medisinering for blodtrykket.

Anonymkode: 7f3c2...eaa

[Silva Pluvialis]

Ja. Dette er en ekstra belastning nå. Vi får bare holde ut sammen så skal vi komme oss gjennom dette ❤️
 

 

[AnonymBruker]

Har det bra! Jeg får medisinene mot tankespinnet. Og nå slipper jeg å føle på presset om å delta sosialt. Jeg kan isolere meg og gjøre en god gjerning. Gleder meg nesten ikke til dette er over. Selvfølgelig liker jeg ikke at folk blir syke og går mister inntekt. Det er mulig å se det positive i noe uten å fryde seg over det negative. Men når folk våkner til liv er jeg stygt redd alle skal t igjen det tapte og man må være sosial igjen -_-

Anonymkode: 1051c...cf5

[Dalmatian]

Ja, jeg tenker på hvordan ting var før og alt jeg savner. Hater å være alene.

[AnonymBruker]

Hadde det verre en noen gang den første uken etter at første tilfellet ble avdekket. Jeg sov ikke, spiste ikke og var skremt ut av mitt gode skinn. Men alt i alt er isolasjon min normal. Jeg har ingen problemer med å være alene over lang tid, så lenge jeg har internett. Hovedutfordringen min vil bli når jeg må ut for å skaffe mat, medisiner, må til lege osv.

Anonymkode: 532d3...9ae

[AnonymBruker]

Jeg sliter ekstremt. Det er ikke isolasjon som er problemet sånn sett. Jeg føler meg ekstra ensom siden hele familien har noen andre (søsken som bor hos mamma og pappa), mens jeg er den eneste som er helt alene. De tar ikke corona seriøst heller og ser på det som en ferie og de ler av meg når jeg sier at jeg har tankekjør og ikke får sove. Det er litt vondt å være så alene. Men det er ikke det verste. Det verste er utryggheten rundt psykologbehandling. Jeg er redd for at psykologen skal bli syk og ikke kan gå på jobb og at dps skal stenges. Jeg er redd for å havne så langt nede at det bare er en vei ut. Jeg er bekymret for økonomien, AAP som går ut snart, alt av tiltak stoppes og jeg vil ikke bli avklart før tiden renner ut og jeg står her uten inntekt. 

Jeg er i krisemodus.... samtidig så er jeg rolig til tider. Fordi jeg klarer å dytte ting vekk for en kort periode. Har en ganske sterk forsvarsmekanisme (dissosiativ lidelse). Jeg har tatt meg selv i å være 100% distansert fra alt også slår realiteten meg rett ned og jeg får panikk. Veldig ekkel følelse, det er en evig dommedagsfølelse, at nå er alt forandret og fordømt, og jeg vil ikke komme meg ut på den andre siden av krisen levende. 
Det kan ikke forklares. Det er litt som en utav kroppen-følelse. Jeg veksler mellom å konstant gråte og å være helt nummen. Og har de få periodene med fullstendig ro og distansering fra realiteten. Jeg blir helt oppslukt i en film og alt forsvinner rundt meg, og når filmen er over så slår realiteten meg rett ned. Veldig ekkelt og skremmende følelse. 

Har hatt selvmordstanker siden jeg var 8 år, så de er ikke nye. Men nå har det gått fra tanker til planer og trang. Det er litt skremmende. 

Anonymkode: a143d...ddf

[AnonymBruker]

Tenker litt at folk som har hatt liksomangst og liksomdepresjon nå kan kjenne litt på hva det er å ha en virkelig diagnose.  Kanskje det blir en vekker for folk. 

Anonymkode: 40fe3...38a

[Gjest supernova_87]

Jeg har gått på en skikkelig smell. Og jeg merker at hvis jeg ikke gjør grep så nærmer jeg meg tidspunktet der jeg normalt ville fått tilbud om en kriseinnleggelse. 

Men det som slår meg her inne og andre steder hos andre som sliter psykisk er det ekstreme negative fokuset. Situasjonen er krevende for de fleste. Ikke alle sliter psykisk, men lider på andre måter. Og de som ikke lider står på for å finne løsninger for alle. Og noen gjør bare sitt beste for å ikke bli revet med av bekymring for jobben som kanskje ikke er der om en måned. 

Og når jeg sier negativt fokus mener jeg ikke de som snakker om måtene dette er vanskelig på, det må det være rom for. Men de som nekter å prøve å se løsninger, og mener det utelukkende er andres ansvar å være tilgjengelig for dem nå og finne løsninger for dem. F.eks mennesker som skal ha poliklinisk time denne uka, men ikke i dag, som gjør en krise over at de enda ikke har hørt løsningen til DPS-ene. De står på for å finne løsninger. Men det tar nødvendigvis litt tid for psykologene også som kan være syke eller hjemme med barna, å tilpasse seg denne nye situasjonen. 

Hver enkelt må prøve å gjøre det de selv kan. Og selvsagt er det jo nettopp disse tingene som kan være vanskelig om man sliter psykisk. Man sliter med å ta valg, man er overdrevet bekymret for å smitte andre, katastrofetenker og har ekstra vanskelig for å ta initiativ til noe som helst. Men det er det som må til. 

Noe som kan hjelpe i denne situasjonen og også ellers er å flytte fokuset ut av seg selv. Hva skjer rundt en? Fysisk aktivitet er også full. Tenk løsninger og ikke bare på katastrofetanker og problemene dette medfører. Søk støtte og hjelp, og prøv å åpne deg for det andre prøver å bidra med. 

[Gjest supernova_87]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det verre en noen gang den første uken etter at første tilfellet ble avdekket. Jeg sov ikke, spiste ikke og var skremt ut av mitt gode skinn. Men alt i alt er isolasjon min normal. Jeg har ingen problemer med å være alene over lang tid, så lenge jeg har internett. Hovedutfordringen min vil bli når jeg må ut for å skaffe mat, medisiner, må til lege osv.

Anonymkode: 532d3...9ae

Det er mulig å få andre til å både skaffe mat og medisiner (du må gi fullmakt og kanskje kontakte apoteket). Da slipper du å gå ut så ofte. Veldig mange lokalsamfunn har opprettet hjelpegrupper i forbindelse med viruset. 

[AnonymBruker]

Merkelig nok, så har ikke dette preget meg så negativt som jeg hadde trodd med en gang. Slipper å føle press om å være sosial. Slipper å høre om hva alle andre foretar seg og hvor sosiale de er.  Ingenting skamfullt ved å sitte alene hjemme lørdag kveld. Dating slipper jeg å gjøre. 
 

jeg som aldri har likt nærkontakt liker at jeg kan hilde avstand med god grunn. Slipper å håndhilse. 
Ja ting er kjipt, men føler ikke at jeg er alene om den følelsen. 

Anonymkode: cbd6a...fea

[Anonymburker]

Jeg har alltid trodd at jeg har vært et asosialt dyr, og jeg har i lange perioder klart meg uten menneskelig kontakt.

Men nå, etter 5 års jobbing i et sosialt yrke merker jeg at denne situasjonen er vanskelig, selv etter bare dag nr 2 uten jobb🤣

Viruset i seg selv har jeg null bekymringer for, det er isolasjonen, den nye hverdagen og økonomien som bekymrer.

[Gjest supernova_87]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter ekstremt. Det er ikke isolasjon som er problemet sånn sett. Jeg føler meg ekstra ensom siden hele familien har noen andre (søsken som bor hos mamma og pappa), mens jeg er den eneste som er helt alene. De tar ikke corona seriøst heller og ser på det som en ferie og de ler av meg når jeg sier at jeg har tankekjør og ikke får sove. Det er litt vondt å være så alene. Men det er ikke det verste. Det verste er utryggheten rundt psykologbehandling. Jeg er redd for at psykologen skal bli syk og ikke kan gå på jobb og at dps skal stenges. Jeg er redd for å havne så langt nede at det bare er en vei ut. Jeg er bekymret for økonomien, AAP som går ut snart, alt av tiltak stoppes og jeg vil ikke bli avklart før tiden renner ut og jeg står her uten inntekt. 

Jeg er i krisemodus.... samtidig så er jeg rolig til tider. Fordi jeg klarer å dytte ting vekk for en kort periode. Har en ganske sterk forsvarsmekanisme (dissosiativ lidelse). Jeg har tatt meg selv i å være 100% distansert fra alt også slår realiteten meg rett ned og jeg får panikk. Veldig ekkel følelse, det er en evig dommedagsfølelse, at nå er alt forandret og fordømt, og jeg vil ikke komme meg ut på den andre siden av krisen levende. 
Det kan ikke forklares. Det er litt som en utav kroppen-følelse. Jeg veksler mellom å konstant gråte og å være helt nummen. Og har de få periodene med fullstendig ro og distansering fra realiteten. Jeg blir helt oppslukt i en film og alt forsvinner rundt meg, og når filmen er over så slår realiteten meg rett ned. Veldig ekkelt og skremmende følelse. 

Har hatt selvmordstanker siden jeg var 8 år, så de er ikke nye. Men nå har det gått fra tanker til planer og trang. Det er litt skremmende. 

Anonymkode: a143d...ddf

Så godt å lese at du innimellom greier å gjøre de vanlige tingene og bli oppslukt f.eks av en film. 

Det med at familien din ikke tar det alvorlig og at du sitter alene skjønner jeg er vanskelig. En strategi jeg lærte når jeg leste om tvangstanker og sånn var at ofte var det usikkerheten folk ikke håndterte, og denne situasjonen er jo ekstremt usikker. Men i møte med dette så er det lurt å ikke søke forsikringer men si "det kan hende". Det kan hende psykologen blir syk f.eks. Men det er ikke noe du kan gjøre med det. Men det finnes ting du kan gjøre noe med som gjør at du kan håndtere situasjonen bedre. Dette har i alle fall hjulpet meg. For i det man begynner å kontrollere så baller det på seg og så er man gjerne stuck i en loop. Hva pleier å hjelpe deg til vanlig? 

[AnonymBruker]

Jeg var allerede langt nede da dette kom. Har hatt en skikkelig nedtur etter nyttår, og de siste par ukene før dette nå, så hadde jeg virkelig satt inn alle krefter for å jobbe med bedre. Så stoppet alt! Sosialt, behandling, hverdag og rutiner. 
 

nå sitter vi i karantene fordi vi er forkjøla alle mann. Jeg er livredd! For ungene mine og for de eldre i familien. Jeg føler meg kvalt av å ikke kunne møte andre. Jeg sliter med å skulle følge opp hjemmeskole og styr da jeg har mer enn nok med å fungere med ungene hjemme 24/7. Jeg har grått utallige ganger og har fått mørkere tanker enn jeg både vil innrømme og er komfortabel med. Jeg føler meg som en fange i mitt eget hjem nå. Og for noen som er så avhengig av frihet som jeg er, så er det drepen. 

Anonymkode: 682a4...d09

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Rainstorm skrev:

Det er mulig å få andre til å både skaffe mat og medisiner (du må gi fullmakt og kanskje kontakte apoteket). Da slipper du å gå ut så ofte. Veldig mange lokalsamfunn har opprettet hjelpegrupper i forbindelse med viruset. 

Jeg tror jeg skal undersøke litt rundt dette. Tusen takk for tipset. 

Anonymkode: 532d3...9ae

[Leo]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter ekstremt. Det er ikke isolasjon som er problemet sånn sett. Jeg føler meg ekstra ensom siden hele familien har noen andre (søsken som bor hos mamma og pappa), mens jeg er den eneste som er helt alene. De tar ikke corona seriøst heller og ser på det som en ferie og de ler av meg når jeg sier at jeg har tankekjør og ikke får sove. Det er litt vondt å være så alene. Men det er ikke det verste. Det verste er utryggheten rundt psykologbehandling. Jeg er redd for at psykologen skal bli syk og ikke kan gå på jobb og at dps skal stenges. Jeg er redd for å havne så langt nede at det bare er en vei ut. Jeg er bekymret for økonomien, AAP som går ut snart, alt av tiltak stoppes og jeg vil ikke bli avklart før tiden renner ut og jeg står her uten inntekt. 

Jeg er i krisemodus.... samtidig så er jeg rolig til tider. Fordi jeg klarer å dytte ting vekk for en kort periode. Har en ganske sterk forsvarsmekanisme (dissosiativ lidelse). Jeg har tatt meg selv i å være 100% distansert fra alt også slår realiteten meg rett ned og jeg får panikk. Veldig ekkel følelse, det er en evig dommedagsfølelse, at nå er alt forandret og fordømt, og jeg vil ikke komme meg ut på den andre siden av krisen levende. 
Det kan ikke forklares. Det er litt som en utav kroppen-følelse. Jeg veksler mellom å konstant gråte og å være helt nummen. Og har de få periodene med fullstendig ro og distansering fra realiteten. Jeg blir helt oppslukt i en film og alt forsvinner rundt meg, og når filmen er over så slår realiteten meg rett ned. Veldig ekkelt og skremmende følelse. 

Har hatt selvmordstanker siden jeg var 8 år, så de er ikke nye. Men nå har det gått fra tanker til planer og trang. Det er litt skremmende. 

Anonymkode: a143d...ddf

Jeg vet ikke om det hjelper deg, men det ble offentliggjort i dag at AAP-perioden vil bli forlenget nettopp fordi behandling, tiltak etc. ikke kan gjennomføres. 

[AnonymBruker]

Spoiler

 

Én ting som jeg fryder meg litt over, er at min gamle arbeidsplass som sparket meg på en ganske ufyselig måte kanskje går konkurs eller må klare seg med mindre. Jeg har alltid ønsket at de kunne kjenne på det å plutselig miste all inntekt, og det får de vel nå. At andre bedrifter går konk er selvfølgelig ille

Anonymkode: cbd6a...fea

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Leo skrev:

Jeg vet ikke om det hjelper deg, men det ble offentliggjort i dag at AAP-perioden vil bli forlenget nettopp fordi behandling, tiltak etc. ikke kan gjennomføres. 

Det har jeg hørt, har sendt melding til saksbehandler i dag om det. For å forsikre meg om at jeg får det forlenget nå. Slik at jeg kan senke skuldrene bittelitt. Siden det går ut om 1 mnd bare, det haster litt å få et svar. 

Anonymkode: a143d...ddf

[C8H10N4O2]

Akkurat i dette øyeblikket er at timer jeg har på sykehuset (for noe fysisk) blir forandra på den største utfordringa. Blant annet er den ene omgjort til en telefonkonsultasjon. Jeg takler umåtelig dårlig å snakke i telefonen, så dette trigger angsten min ganske heftig nå. 

I tillegg er behandlinga på DPS satt på vent på ubestemt tid, jeg har grunn til å tro at psykologen min er i karantene.