Ensomhet og sterkere følelse av å være alene. «Coronaviruset»

[AnonymBruker]

Hei alle sammen.

Jeg vet vi finner oss i en spesiell periode nå, og jeg er absolutt enig i at vi skal hindre smitte, holde en meter avstand og være føre var. Men jeg med liten baby i permisjon sliter fordi jeg føler enda sterkere ensomhetsfølelse nå enn før. Ikke misforstå meg, jeg mener ikke å klage men jeg synes det er så vondt å føle dette fordi det gjør litt vondt og det er så sårt og tabu..

Jeg sitter mye alene fra før, og babyen er snart 6 måneder. Jeg går turer, prøver å aktivisere oss så mye som mulig, samt prøver å tenke positivt men jeg føler meg ekstra «ensom» nå. Ja, jeg takker mye for å ha vært så heldig å ha fått en frisk og flott datter, men vi er mye alene da pappa er på jobb og jeg har veldig lite nettverk av både familie, og venner. 
 

Jeg har ingen kontakt med familie, og lite nettverk, men har kanskje 3 «venner» som jeg møter veldig sjeldent. Jeg tenkte å dra på kafé men ble bare sittende alene da også mens de rundt meg satt med familien sin og flere og hadde samhold. Jeg følte meg enda mer ensom da.

Jeg vet ikke, men jeg føler meg ekstra mislykket nå som folk i kjernefamilier ser ut til å holde sammen, og folk jeg kjenner har til syvende og sist noen å kanskje ringe til, eller kanskje gå en tur med. Det hjelper heller ikke at forholdet skranter og at psykologen jeg går til har stengt og hjelpetelefonen er aldri ledig. Det er ikke enkelt å slite psykisk i disse tider og alt blir så forsterket synes jeg.
 

Men jeg ser framover å tenker at det vil bli bedre. Håper flere der ute som føler seg alene, enten med eller uten barn har lyst å slå av en prat her inne. Håper denne perioden går over, og at folk flest har det bra❤️

Anonymkode: 9c2b9...b84

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 9c2b9...b84

[Rotemor]

Varme tanker til deg.

Ensomhetsfølelse er vondt og kan bli veldig sterk dersom man ikke føler seg sosialt ivaretatt.

Dette tror jeg mange sliter med og det er fort gjort å se til andre som lykkeligere enn seg selv. Det er ikke nødvendigvis sannheten.

Du har en mann og et barn. Du har mer enn veldig,veldig mange andre.

 

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som deg hele tiden, men vi har kontakt med famile en sjelden gang + jeg har flere barn. Jeg merker ikke så store forskjeller nå i disse corona tider annet enn at jeg ikke kan dra på treningsenteret, barselgrupper, kjøpesenter, kafe etc. Vit at du ikke er aleine, håper dere får det bedre i forholdet. Av erfaring er den tøffeste tiden det første året etter fødsel❤️

Anonymkode: 7b240...9de

[SoWhat?]

Det er egentlig leit å lese hvordan du unnskylder deg for å føle som du gjør. Du har lov til å føle sånn, og det sitter mange rundt om med de samme følelsene. Og så skal de være redde for å innrømme det fordi andre ikke forstår? Folk kan være så innmari dømmende og ekle mot hverandre. Alle skjønner at du og likesinnede vet at dere må leve ganske isolert nå. At dere skjønner alvoret og alt. Men å bli isolert, å ha følelsen av det er helt forferdelig for mennesker. Og det blir ikke lettere i krisetider hvor man føler ensomheten enda mer.

Håper flere skriver inn her, og at ingen føler på skam for å føle en helt normal følelse. 

[Hoppetaujenta]

Jeg tror at du trenger denne tråden her hvor du kan syte og klage alt du vil uten at noen kritiserer
eller gir deg dårlig samvittighet. Velkommen skal du være.   

 

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke benytte denne muligheten til å ta opp kontakten med gamle venner og slektninger? Send ut en e-post om barnet og hverdagen deres og barnets fremskritt og noen bilder? Send gjerne til svigerfamilien også, så får dere kanskje bedre kontakt. 

Anonymkode: 2465b...159

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten. Bor alene og er egentlig ikke noe sosial. Så det burde ikke gjøre noen forskjell i livet mitt det at jeg er alene. 

Kjenner allikevel at det tærer. Vet ikke når jeg skal få se sønnen min som bor i utlandet. Og vet heller ikke når jeg kan treffe kjæresten min. Vi treffes sjeldent nok fra før av (avstandsforhold). Og vi tørr naturlig nok ikke å kjøre tog lenger. 

Føler meg veldig alene. Ingen kan komme hvis jeg blir syk heller. Og jeg kan ikke være der for dem  😭

Anonymkode: c0d9a...3a0

[AnonymBruker]

6 timer siden, Rotemor skrev:

Varme tanker til deg.

Ensomhetsfølelse er vondt og kan bli veldig sterk dersom man ikke føler seg sosialt ivaretatt.

Dette tror jeg mange sliter med og det er fort gjort å se til andre som lykkeligere enn seg selv. Det er ikke nødvendigvis sannheten.

Du har en mann og et barn. Du har mer enn veldig,veldig mange andre.

 

Du har rett. Jeg er veldig heldig som har barn og en samboer❤️ 
 

Du har nok rett i at andre rundt meg har det sikkert på samme måte, men det virker bare ikke sånn. 
 

Ts

Anonymkode: 9c2b9...b84

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, TS (Men uten mann, barn, foreldre). Ble faktisk litt overrasket, for i hverdagen skjer det jo litt, man er stadig "på vei" et sted, og sitter ikke hjemme alene og kjenner på ensomheten. Før nå😅 

Jeg tenker at jeg skal bruke dette som en mulighet til å finne ut hva slags liv jeg ønsker. Når ting normaliseres skal jeg sette ønskene/planene ut i live. Kanskje du kan gjøre noe av det samme?

Anonymkode: fee82...9e2

[Rotemor]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett. Jeg er veldig heldig som har barn og en samboer❤️ 
 

Du har nok rett i at andre rundt meg har det sikkert på samme måte, men det virker bare ikke sånn. 
 

Ts

Anonymkode: 9c2b9...b84

Det er jo et typisk symptom på ensomhetsfølelsen i seg selv.

Men du føler det du føler uansett. Det er en sår følelse !!

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke benytte denne muligheten til å ta opp kontakten med gamle venner og slektninger? Send ut en e-post om barnet og hverdagen deres og barnets fremskritt og noen bilder? Send gjerne til svigerfamilien også, så får dere kanskje bedre kontakt. 

Anonymkode: 2465b...159

Takk for svar. 
 

Så hyggelig. Jeg har faktisk begynt å gjøre slik du beskriver. I dag sendte jeg melding til ei gammel barndomsvenninne å hun ble med æ gå tur sammen, så dette ble jeg veldig glad for😁 

Så sendte jeg en ærlig melding til ei venninna om at jeg følte meg ensom, jeg sendte med andre ord teksten jeg skrev her inne, og hun ble glad fordi hun følte det også slikt, så vi kommer litt tettere på denne måten❤️

Har ikke spesielt god kontakt med samboer sin familie, men sender litt bilder nå å da prøver jeg på. Skulle kanskje vært flinkere, men vi har ikke hatt den beste kontakten før. 
 

 

Anonymkode: 9c2b9...b84

[AnonymBruker]

11 timer siden, SoWhat? skrev:

Det er egentlig leit å lese hvordan du unnskylder deg for å føle som du gjør. Du har lov til å føle sånn, og det sitter mange rundt om med de samme følelsene. Og så skal de være redde for å innrømme det fordi andre ikke forstår? Folk kan være så innmari dømmende og ekle mot hverandre. Alle skjønner at du og likesinnede vet at dere må leve ganske isolert nå. At dere skjønner alvoret og alt. Men å bli isolert, å ha følelsen av det er helt forferdelig for mennesker. Og det blir ikke lettere i krisetider hvor man føler ensomheten enda mer.

Håper flere skriver inn her, og at ingen føler på skam for å føle en helt normal følelse. 

Takk❤️

Anonymkode: 9c2b9...b84

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ganske likt som deg hele tiden, men vi har kontakt med famile en sjelden gang + jeg har flere barn. Jeg merker ikke så store forskjeller nå i disse corona tider annet enn at jeg ikke kan dra på treningsenteret, barselgrupper, kjøpesenter, kafe etc. Vit at du ikke er aleine, håper dere får det bedre i forholdet. Av erfaring er den tøffeste tiden det første året etter fødsel❤️

Anonymkode: 7b240...9de

Hei❤️ Håper du har det bra og at du kan finne på noe med noen du også😊 Ja, det er spesielt vanskelig i disse tider, men vi er sammen om dette. 
 

Ja, den tøffeste perioden befinner jeg meg i akkurat nå! Det går bra, men det er veldig krevende og alt er så sårt. 
 

 

Anonymkode: 9c2b9...b84

[Gjest supernova_87]

Jeg synes absolutt ikke at du klager. Disse følelsene du sitter med nå er helt forståelige og legitime. Når andre kommer sammen og slår ring om hverandre, så forstår jeg godt at du føler deg ekstra alene. 

Har du noen som helst av familie/venner som du kan videochatte med? Jeg merket at det å se et ansikt på skjermen var noe helt annet enn å bare høre en stemme. 

Denne følelsen av å være mislykket, er det noe du har følt på mye tidligere? 
Jeg har pleid å tenke sånn at det at man ikke har særlig med venner trenger ikke å handle om at man er mislykket. Ofte er det ting i bakgrunnen som gjør at man ikke har hatt alle forutsetninger for å få seg venner på de riktige tidspunktene, noen ganger er det praktiske omstendigheter, andre ganger sykdom. Men det betyr ikke at man er mislykket som menneske. 

Hvem er du og hva liker du å gjøre på på fritiden?  

[AnonymBruker]

Å, dette var fint formulert, TS ❤️ Ikke noe "hva med oss som...!!!!"-aggresjon vi ellers ser her inne. Jeg er selv alene med et barn (barnefar ikke involvert), fikk permiteringsvarsel i dag, og er full av bekymringer for alt. Gutten er 6 så han er jo selskap og vi finner på mye gøy sammen ute. Følger han opp med skolen, noe som avleder tankene en del.

I dag gikk vi tur til blokken hvor besteforeldrene mine bor og de kom ut og vinket til oss på balkongen sin. 

Kanskje du kan ringe til vennene dine nå? Det er ikke flaut. Mulig de også føler seg ensomme nå selv om de ikke er det til vanlig. Det er en spesiell situasjon for alle, og de kjernefamiliene du snakker om - det er ikke sikkert at alt er så idyllisk for dem heller nå når hverdagen er snudd på hodet.

Godt du klarer å bevare en viss form for optimisme. Ikke alle som klarer det. 

Anonymkode: 5f98c...29d