få barn... når?

[Gjest barnløs]

NÅR?

Det er det store spørsmålet...

Jeg er 26 år og ca 10% av mine barndomsvenner og studievenner har fått barn.. Så jeg har begynt å tenke på det... Litt...

Akkurat nå bor vi i en bitteliten leid leilighet, jeg jobber i et usikkert og underbetalt vikariat og vi har ikke råd til å ta oss ferie i år.. Studielån, billån, mat, bensin og husleie. Dit går det alt vi tjener..

Hvordan får folk råd til å ha barn? Og når velger man å begynne med det?

Klarer vi å være klar før vi synes det begynner å haste?

Når er riktig? Om tre år? Om fem år?

Vanskelig!!

Hvordan kom dere forbi det vanskelige valget?

[Gjest mum to be]

NÅR?

- når du føler i hjertet ditt at det er riktig.

Jeg og samboern føler det er riktig nå, til tross for studielån, huslån på leilighet på 70 kvm, han er arbeidsledig mm.

Det føles for oss likevel riktig å få barn nå; vi er klar for endret livsstil, trangere økonomi og alt det drar med seg av sorger og gleder og det kommer ikke til å føles som noe "offer", men noe vi ønsker - økonomisk og praktisk så ordner det seg

[Dagoberta]

NÅR?

- når du føler i hjertet ditt at det er riktig.

Eller når du har vært svimete med prevensjonen, som i mitt tilfelle men jeg synes ikke det var feil tidspunkt, selv om jeg ikke var i gang med karriere og en del sånne praktiske ting ikke var på plass.

Er man forberedt på å takle de vanskelighetene som måtte dukke opp, klarer man det

[Gjest barnløs]

NÅR?

- når du føler i hjertet ditt at det er riktig.

Jeg er en tviler og grubler.. så det skjer garantert aldri at jeg føler meg trygg på en slik bestemmelse i hjertet..

Jeg og samboern føler det er riktig nå' date=' til tross for studielån, huslån på leilighet på 70 kvm, han er arbeidsledig mm. [/quote']

Gigantofil plass!! (dobbelt så stort som hos oss) Og huslån!!! Da har dere kommet langt!!

[Gjest mum to be]

Jeg er en tviler og grubler.. så det skjer garantert aldri at jeg føler meg trygg på en slik bestemmelse i hjertet..

Trodde ikke jeg heller da jeg var 26, men nå er jeg 33 og jeg har fått mer "fred i sjelen": Jeg er mer trygg på meg selv og at jeg kan greie å oppdra et barn sånn noenlunde bra og jeg er trygg på at jeg ikke kommer til å savne den barnløse tilværelsen.

Bedre å vente til du/dere føler dette er noe dere ønsker enn å gi etter for "gruppepress" når "alle" andre får unger rundt dere! Det er ikke noe hast på mange år enda! Kos dere og kos dere enda mer med en unge når dere er klar for det!

[Gjest barnløa]

Takk for oppløftende innspill "mum to be"

Noe gruppepress er det slett ikke snakk om.. Som sagt er det bare få av våre omgangsvenner som har fått barn..

Jeg bare lurer på om det noen gang kommer til å "klaffe".. En følelse av å være "klar" er så milevis unna i dag.. Og jeg bare føler at "alle andre" på min alder (selv om de også har planer om å vente en stund med å få barn) er så mye mer "klar" i magefølesen osv.

Og de praktiske problemene virker så uoverkommelige.. Klarer liksom ikke å forstå at folk klarer å væra sikre på at de klare å forsørge barnet.. Jeg har smulig panikk bare ved tanken..

Fint for deg at du har funnet "roen" forresten.. Håper du hygger deg

[Gjest gjest1]

Vi bestemte oss for å prøve å få barn når jeg var 27. Jeg var forferdelig usikker på om det var dette jeg ville, om jeg i det hele tatt ville ha barn. Når jeg sa det til min kjære, tror jeg han ble veldig overrasket (han er litt yngre enn meg, men var mye mer klar til å få en familie enn det jeg var).

Vi giftet oss den sommeren, og begynte å prøve omtrent samtidig. Når vi først hadde tatt en beslutning på at vi ville prøve å få barn, så tippet jeg nesten helt over andre veien. Ble kjempestresset fordi jeg ikke ble gravid, veldig hønemor og forsiktig når jeg først ble gravid (noe som tok myye lengre tid enn jeg hadde trodd (eller håpet).

Vi hadde nok et veldig greit utgangspunkt, begge var ferdigutdannet, hadde jobbet 2-3 år. Vi hadde kjøpt hus (selvsagt med et kjempelån), men følte at barn var neste steg på veien. Det var ikke noe press fra venner (men litt mer fra familien).

Uansett, dette er ikke noe vi angrer på i dag! Du er klar når det føles mer positivt enn negativt å få et barn i huset, tror jeg. Men det må være noe dere er enige om!

[Gjest barnløa]

Vi hadde nok et veldig greit utgangspunkt' date=' begge var ferdigutdannet, hadde jobbet 2-3 år. Vi hadde kjøpt hus (selvsagt med et kjempelån), men følte at barn var neste steg på veien. [/quote']

Hørest ut som en drøm å ha et slikt utgangspunkt!

(kjempemissunnelig!!)

[Varja]

Viktigste før man får barn er vel at man føler man har funnet den rette å få barn sammen med! Å være foreldre er en stor oppgave og det er fint å kunne ha støtte i hverandre. Jeg tror at hvis man har et godt forhold og begge ønsker barn så klarer man å finne en løsning på praktiske og materielle ting.

Vi var klare for barn da jeg var 27, men det tok noen år før vi endelig fikk vår nydelige lille datter. Viktig å huske på at det er ikke alltid man kan planlegge alt helt selv den veien heller. (Det ble nevnt her å glemme prevensjon).