Trist på vegne av barna...

[Thomasine]

Atter engang har Farmor vært hos mine gutters fetter uten å "melde" ifra til oss. Hun er hos oss kun på bursdager og andre "tilstelninger", mens hos fetteren er hun både titt og ofte. Mellom våre to hjem (fetterens og oss!) er det vel 10 min gange. Jeg skriver "melde" i anførselstegn fordi hun selvfølgelig ikke er pliktet å si når hun er der, men det hadde vært jæv... hyggelig om hun gjorde det... :evil: Ikke nødvendigvis for meg, jeg klarer meg, men hva med disse to barnebarna hun har her - 10 minutter unna...???!!!

Synes det er så urettferdig på vegne av barna mine... :-(

Hun var der i helgen og vi fikk vite det i dag... :o

Gubben har problemer med å si ifra til henne, men gjør han det ikke snart må jeg gjøre det. Vil ikke at barna mine skal føle seg tilsidesatt av farmoren sin... :-(

Jeg vet hvordan det er å føle at farmor foretrekker andre barnebarn... :-(

Ikke en fin følelse... :-?

[Gjest Violetta]

Kanskje hun rett og slett er den typen som må inviteres for å komme? En del mennesker i den generasjonen er slik, redd for å trenge seg på om de ikke blir invitert...

[Gjest Gulltopp]

Ja, slikt er vondt og trist, men jeg tror dessverre det er ganske vanlig. Jeg synes nok at enten mannen din eller du bør ta det opp med henne på en pen, men tydelig måte, det er ikke sikkert hun er oppmerksom på at oppførselen hennes er sårende. Og hvis hun gjør det med vilje, bør hun jo helst ha en god forklaring å hoste opp...

[Thomasine]

Kanskje hun rett og slett er den typen som må inviteres for å komme? En del mennesker i den generasjonen er slik, redd for å trenge seg på om de ikke blir invitert...

Men hun må ikke inviteres til fetteren...

Og, ja, om ikke gubben "finner motet" så må nok jeg gjøre det! Kanskje ( helt sikkert... ) blir hun fornærmet og grinete, men etterhvert får en håpe at hun tenker på de andre barnebarna og " biter i det sure eplet" og tar seg en tur...

[Gjest Porselen]

Ja, det er vondt for ungene å se at farmor besøker den ene familien og ikke den andre. Dette opplevde jeg selv som barn, min far har alltid brukt juling/ørefiker som et ledd i oppdragelsen og har aldri vært redd for å vise dette til andre. Tidene den gangen var slik at det ikke ble snakket om, familielivets fred osv. Men min onkel overvar en slik seanse og fortalte dette til min farmor. Dette resulterte i at hun sluttet å komme på besøk, men hun fortsatte å besøke min onkels familie som bodde rett over veien og hvor vi hadde klart innsyn til deres leilighet.

Jeg vet ikke hva som såret mest, den gangen var det vel at de kom på besøk til mine fettere og ikke besøkte meg og mine søsken. Jeg hadde alltid tilbrakt 2-3 uker alene hos farmor hver sommer, og nå ingenting. Som voksen såret tanken på at hennes løsning på mishandlingsproblemet var å holde seg unna, ikke å få stoppet problemet.

Nå er hun langt oppi åttiårene og jeg har valgt å tilgi, og ha et så godt forhold til henne som jeg kan. Men jeg husker hvor sårt det var å bli utelatt.

[Thomasine]

Ja, det er vondt for ungene å se at farmor besøker den ene familien og ikke den andre. Dette opplevde jeg selv som barn, min far har alltid brukt juling/ørefiker som et ledd i oppdragelsen og har aldri vært redd for å vise dette til andre. Tidene den gangen var slik at det ikke ble snakket om, familielivets fred osv. Men min onkel overvar en slik seanse og fortalte dette til min farmor. Dette resulterte i at hun sluttet å komme på besøk, men hun fortsatte å besøke min onkels familie som bodde rett over veien og hvor vi hadde klart innsyn til deres leilighet.

Jeg vet ikke hva som såret mest, den gangen var det vel at de kom på besøk til mine fettere og ikke besøkte meg og mine søsken. Jeg hadde alltid tilbrakt 2-3 uker alene hos farmor hver sommer, og nå ingenting. Som voksen såret tanken på at hennes løsning på mishandlingsproblemet var å holde seg unna, ikke å få stoppet problemet.

Nå er hun langt oppi åttiårene og jeg har valgt å tilgi, og ha et så godt forhold til henne som jeg kan. Men jeg husker hvor sårt det var å bli utelatt.

Uff... :-?

Det er akkurat dette jeg ikke ønsker mine barn skal måtte gå gjennom...

[Gjest en datter er en datter]

I hele ditt liv. En sønn er en sønn til han finner sin viv.

Er mor til fetteren dattera hennes? I så fall er det der det ligger. Og har ikke noe med at hun foretrekker de barna fremfor ditt.

Da får du selv ta kontakt med henne, og vise at du gjerne vil hun skal være en aktiv del av DITT og barnas liv også. Eventuellt så får du spørre rett ut da, når mannen din ikke greier det.

[Thomasine]

I hele ditt liv. En sønn er en sønn til han finner sin viv.

Er mor til fetteren dattera hennes? I så fall er det der det ligger. Og har ikke noe med at hun foretrekker de barna fremfor ditt.

Da får du selv ta kontakt med henne, og vise at du gjerne vil hun skal være en aktiv del av DITT og barnas liv også. Eventuellt så får du spørre rett ut da, når mannen din ikke greier det.

Ja, mor til fetteren er datteren, men bør det ha noe å si?! Joda, vet at det er slik, men min mor gjør INGEN forskjell på barnebarna!! Og om jeg hadde sett antydninger til forskjellsbehandling ville jeg sagt ifra!!

Skjønte ikke helt hva du mente med at hun ikke foretrekker de andre barna fremfor våre? Det må hun vel gjøre i og med at hun er der titt og ofte, men så og si aldri her...?! Synes hun viser det bra!

Og, nei jeg har ikke behov for at hun skal være en aktivt del av mitt liv... Derimot kan jeg ikke skjønne at hun ikke vil være tilstede i barnas liv?! Må skylle seg selv på sine eldre dager om hun ikke får like mye besøk/hjelp/kontakt som hun kanskje ønsker da!!

[Gjest df]

Hadde samme "opplegget" da jeg vokste opp - besteforeldre tok seg mer av de andre barnebarna enn av oss.

Ville tatt det opp med besteforeldrene og sagt barna syns dette er leit og urettferdig og spurt om de hadde tenkt å gjøre noe med det. Og om det ikke blir noen bedring så ville jeg forklart ungene at det ikke er dem det er noe "feil" med, men at mennesker er rare og gjør rare ting og at du ikke vet hvorfor det har blitt slik.

[Gjest en datter er en datter]

Da er svaret på problemet ditt, at hun går til sin datter, heller enn til deg. Med de konsekvenser det har for barna.

Det er naivt å tro noe annet. Hun har helt sikkert et nært fohold til datteren. De tenker ganske likt, kjenner hverandre ut og inn, vet om hverandres grenser, deler små hemmeligheter osv. I ditt hus føler hun seg som utenforstående, gjest. Hun tør ikke slappe av fordi hun er redd for at du skal reagere. Er redd for å støte deg. Kanskje hun føler at dere står langt fra hverandre med hensyn til både barneoppdragelse og holdninger. At DIN mor ikke er slik og ser mer på BARNA endrer ikke noen ting. De er to forskjellige personer. Og DIN oppfatning kan faktisk være rett og slett samme grunn!! Du har dert forholdet til DIN mor som hun har til SIN datter. Og følgelig oppfatter du det som om din mor ikke gjør forskjell på barna....

Du må snakke med damen om dette. Og så får dere bli litt enige om at når hun kommer på besøk til datteren, så kan jo DIN sønn også få bli med dit da! Hvis hun føler på å omgåes deg.

[Thomasine]

Da er svaret på problemet ditt, at hun går til sin datter, heller enn til deg. Med de konsekvenser det har for barna.

Det er naivt å tro noe annet. Hun har helt sikkert et nært fohold til datteren. De tenker ganske likt, kjenner hverandre ut og inn, vet om hverandres grenser, deler små hemmeligheter osv. I ditt hus føler hun seg som utenforstående, gjest. Hun tør ikke slappe av fordi hun er redd for at du skal reagere. Er redd for å støte deg. Kanskje hun føler at dere står langt fra hverandre med hensyn til både barneoppdragelse og holdninger. At DIN mor ikke er slik og ser mer på BARNA endrer ikke noen ting. De er to forskjellige personer. Og DIN oppfatning kan faktisk være rett og slett samme grunn!! Du har dert forholdet til DIN mor som hun har til SIN datter. Og følgelig oppfatter du det som om din mor ikke gjør forskjell på barna....

Du må snakke med damen om dette. Og så får dere bli litt enige om at når hun kommer på besøk til datteren, så kan jo DIN sønn også få bli med dit da! Hvis hun føler på å omgåes deg.

Hmm.. Nei, denne beskrivelsen passer ikke for oss!

Vi har egentlig en grei tone og selvfølgelig skjønner jeg at det er noe spesielt mellom mor og datter, men akkurat i dette tilfelle er faktisk min mann hennes "gullunge" om man kan si det slik. Og det har ingenting å si om jeg er der eller ikke. Hun kommer ikke selvom jeg er borte!! Det er ikke meg hun kommer for å besøke, det er jo barnebarna!!

Og at jeg "oppfatter" at min mor er like oppmerksom på alle sine barnebarn er ikke bare noe jeg "oppfatter". Hun vet hvordan vi hadde det under oppveksten... :-? Og er veldig obs!

[Varja]

Først går det kanskje an å gjøre det litt mindre dramatisk enn å legge det fram for svigermor som et problem. Hva om dere rett og slett prøvde først å invitere henne oftere, eventuelt oppfordret henne til selv å ta initiativet til å komme på besøk. Typen: Hyggelig om du stikker innom av og til... osv.

Har selv svigerforeldre som aldri kommer på besøk med mindre det er jul, fødselsdag eller det er en annen stor anledning der vi inviterer dem. Mannen min har ikke lyst til at vi skal invitere dem oftere (min løsning på problemet), og siden det er hans foreldre så er det ikke mye jeg kan gjøre med det dessverre. I din situasjon tror jeg du har muligheter til å bedre kontakten.

[Litt Lost]

En datter er en datter sier noe interessant. Og jeg tror det stemmer. Hennes sønn er hennes gullunge? Spiller ingen rolle.

Far til min jente er gullungen til moren sin. Og den gang jenten vår ble født sa faktisk hans mor, vår datters farmor, at hun var redd mormor skulle ha mer kontakt med jenten enn hun selv. Hvorfor? Fordi mormor var mormor, mammaen til mammaen til barnet. Mor-datter forhold mye tettere enn mor-sønn forhold. Og dette sier hun selv om hennes sønn er hennes gullunge slik jeg ser det.

Derfor tenker jeg det er noe logikk i det som "en datter er en datter" på peker, selv om det virker ulogisk for oss.

Og så lenge du ikke sier til farmoren at du ønsker mer besøk fra henne kan jo ikke hun vite om deres savn...?

[Thomasine]

Først går det kanskje an å gjøre det litt mindre dramatisk enn å legge det fram for svigermor som et problem. Hva om dere rett og slett prøvde først å invitere henne oftere, eventuelt oppfordret henne til selv å ta initiativet til å komme på besøk. Typen: Hyggelig om du stikker innom av og til... osv.

Har selv svigerforeldre som aldri kommer på besøk med mindre det er jul, fødselsdag eller det er en annen stor anledning der vi inviterer dem. Mannen min har ikke lyst til at vi skal invitere dem oftere (min løsning på problemet), og siden det er hans foreldre så er det ikke mye jeg kan gjøre med det dessverre. I din situasjon tror jeg du har muligheter til å bedre kontakten.

Hvis jeg hadde sagt; "Hyggelig om dere kom litt oftere..." ville svigers hevet med øyenbrynene og sikert tenkt at jeg var frekk...

Og jeg har også sagt at vi kanskje kan inviterer hans foreldre innimellom, men han gjør det aldri... Selvom han har et fint forhold til dem. Det har forreasten jeg også, men jeg føler det er viktigerer at forholdet mellom farmor og barnebarna pleies enn at vi alle sammen gjør det... Hvis det er så vanskelig å møtes hadde det vært fin om hun iallefall hadde prioritert barnebarna litt...

[Gjest Embla s]

Jeg tenkte også umiddelbart at hun sikkert er mormor til fetteren. Det er rart med det.. Det kan jo også være at hun av en eller annen grunn føler seg mer velkommen hos de en hos dere, at kjemien er bedre eller noe. Sånt er sårt.

[Fakse]

Og jeg har også sagt at vi kanskje kan inviterer hans foreldre innimellom, men han gjør det aldri...  

Så i stede for å invitere dem selv er du fornærmet over at de ikke kommer?

[anine]

Sånt er sårt, og bør ikke gå ut over barna. Prøv å snakk med henne du, og vinkle det fra barnas side.

Kan noe av årsaken være at datteren er flinkere til å besøke sin mor enn du er til å besøke din svigermor?

Sånn at svigermors besøk blir en slags gjenvisitt?

[Thomasine]

Så i stede for å invitere dem selv er du fornærmet over at de ikke kommer?

Finkjemmet du innlegget nå for å finne en mulig ytring du kunne bruke til å overføre "skyld" på meg...

Og jeg er ikke fornærmet, men skuffa på vegne av barna mine - som det til og med står i tittelen på innlegget!!

Det hjelper ikke at jeg inviterer, har prøvd - som regel en unnskyldning eller to på lur...

[Thomasine]

Sånt er sårt, og bør ikke gå ut over barna. Prøv å snakk med henne du, og vinkle det fra barnas side.

Kan noe av årsaken være at datteren er flinkere til å besøke sin mor enn du er til å besøke din svigermor?

Sånn at svigermors besøk blir en slags gjenvisitt?

Ja, hun er nok flinkere til å besøke sin mor enn jeg er, men igjen synes jeg det er trist og dumt at mengden besøk jeg foretar meg skal belaste barnebarna... :-?

Joda, jeg vet at mormødre (?!) normalt liker seg best hos egne døtre, men trengte å få beklage meg litt allikevel...

[Fakse]

Finkjemmet du innlegget nå for å finne en mulig ytring du kunne bruke til å overføre "skyld" på meg...

Og jeg er ikke fornærmet, men skuffa på vegne av barna mine - som det til og med står i tittelen på innlegget!!

Det hjelper ikke at jeg inviterer, har prøvd - som regel en unnskyldning eller to på lur...

Du må ikke tolke alt i værste mening, vet du

I situasjoner som den du beskriver synes jeg det er lite interessant hvem som har "skyld", men mer interessant hva man gjør for å rette på situasjonen. Barna dine vinner ingenting på at du er skuffet på vegne av dem, men dersom du gjør noe (selv om det ikke er din "skyld" eller ditt "ansvar") for at situasjonen skal bli bedre kan de vinne på det.