Hvorfor gjør middelklassens barn det bedre på skolen enn barn av uutdannede?

[AnonymBruker]

https://www.dagbladet.no/kultur/dette-burde-bekymre-dagbladet/72224301?fbclid=IwAR03ht8N0bhmtEh0owMkbKQIOwHqKJz2gd5uja1Y_T9iA6NHxrBZGcJ-dg8

Jeg spør etter seriøse svar, og gjerne inkludert tips til hvordan vi uten høy utdannelse kan kompensere. Har selv en midt på treet bachelor, men tenker ikke på at det skulle gi ungen noen spesielle fortrinn. 

Anonymkode: e70d2...449

[AnonymBruker]

Studier viser at barn som vokser opp med foreldre med høyt utdannede foreldre gjerne har flere bøker hjemme. Dette betyr gjerne at familien prioriterer kunnskap og læring, noe som betyr at ungene har et bedre utgangspunkt for læring på skolen. 

Barn som blir lest for gjør det gjerne bedre på skolen fordi de lærer leseferdigheter tidlig, noe som er sentralt for læring i alle fag. Det du kan gjøre som forelder er å lese for barna, ha masse bøker i hus, og gjerne ha en positiv holdning til læring. 

Jeg jobber for øyeblikket på en bygdeskole der foreldrene gjerne har negative holdninger til skole og læring, dette smitter i mange tilfeller til barna. Barna sitter gjerne igjen og tenker at "det har ikke noe å si om jeg gjør det dårlig på skolen, jeg får jo jobb i firmaet til pappa/onkel/osv" uansett, men det er også fordi de er heldige nok til at dette er et alternativ. 

Anonymkode: c3d62...74f

[AnonymBruker]

Jeg for min del kjente meg veldig igjen i den beskrivelsen her: https://maddam.no/2013/02/klassereisen/

jeg har arbeiderklasse bakgrunn og fikk meg et skikkelig kultursjokk på universitetet. Mine foreldre hadde rett og slett ikke forberedt meg på å ta høyere utdannelse. Dette gjorde reisen min vanskeligere og mer kronglete. 

Anonymkode: 8d290...f02

[AnonymBruker]

Selv hadde jeg foreldre som kunne hjelpe meg med lekser også på videregående. Jeg fikk hjelp med matematikken, fikk hjelp med fysikken, fikk hjelp med nynorsken, osv. 

Ikke alle har foreldre som kan hjelpe med leksene også på videregående. Tenker det da er viktig å gjøre barna oppmerksom på at det finnes leksehjelp på biblioteker, osv Samt å passe på at barna faktisk jobber med leksene. 

Anonymkode: 3919d...170

[AnonymBruker]

Så er vel IQ også i noen grad arvelig - og det er jo veldig utslagsgivende på hvordan man klarer fag som matte, og dermed i stor grad om man liker faget eller ikke.

Og så er det noe med forventningene da. Når jeg gikk på ungdomsskolen var det ikke snakk om OM man skulle studere, men HVA man skulle studere, og de aller fleste gikk videre med ganske krevende studier. Av 18 elever har 5-6 stykker doktorgrad i dag. Vi hadde foreldre som stort sett alle hadde utdanning selv. Har i ettertid møtt på studiekamerater og kolleger som er fra helt andre typer steder med mange på nav og hly kriminalitet, der det er 5-6 som sitter i fengsel i stedet, så miljøet og forventninger fra omverdenen kan han mye å si tror jeg. Og ikke minst hva vennene gjør.

Anonymkode: b5258...fa3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så er vel IQ også i noen grad arvelig - og det er jo veldig utslagsgivende på hvordan man klarer fag som matte, og dermed i stor grad om man liker faget eller ikke.

Og så er det noe med forventningene da. Når jeg gikk på ungdomsskolen var det ikke snakk om OM man skulle studere, men HVA man skulle studere, og de aller fleste gikk videre med ganske krevende studier. Av 18 elever har 5-6 stykker doktorgrad i dag. Vi hadde foreldre som stort sett alle hadde utdanning selv. Har i ettertid møtt på studiekamerater og kolleger som er fra helt andre typer steder med mange på nav og hly kriminalitet, der det er 5-6 som sitter i fengsel i stedet, så miljøet og forventninger fra omverdenen kan han mye å si tror jeg. Og ikke minst hva vennene gjør.

Anonymkode: b5258...fa3

For at det skal gjøre seg gjeldende så må middelklassen og arbeiderklassen ikke blande seg i mange mange generasjoner. Selv om vi har et klasseskille i Norge er det neppe SÅ atskilt. 

Anonymkode: 8d290...f02

[AnonymBruker]

Kommer fra arbeiderklassehjem, men med arbeiderklassefar som hadde høy kunnskap innen sitt felt og en mor som leste mye skjønnlitteratur. Vi fikk så godt som aldri hjelp med lekser, men vokste opp med et et "bibliotek" av bøker om fakta og fag, Illustrert vitenskap, og skjønnlitteratur. Karakterene ble så som så for min del, mitt andre søsken klarte seg veldig bra, men kunnskapsnivået likevel veldig høyt for oss begge -vi leste jo stoff som lå langt "over" det vi lærte på skolen. Det ble litt "bakvendt" på et vis fordi vi kunne så mye som andre barn ikke kunne, mens jeg samtidig alltid lå på etterskudd med leksene.

Anonymkode: 2843a...0c2

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.dagbladet.no/kultur/dette-burde-bekymre-dagbladet/72224301?fbclid=IwAR03ht8N0bhmtEh0owMkbKQIOwHqKJz2gd5uja1Y_T9iA6NHxrBZGcJ-dg8

Jeg spør etter seriøse svar, og gjerne inkludert tips til hvordan vi uten høy utdannelse kan kompensere. Har selv en midt på treet bachelor, men tenker ikke på at det skulle gi ungen noen spesielle fortrinn. 

Anonymkode: e70d2...449

Den gir nok barnet fortrinn, jo. Når en snakker om «lavt utdannede» i Norge så mener en veldig ofte det ekstremt sosialt uaksepterte «lavt dannede». Utdannelse er dannelse i system. Over år. Å være lavt (ut)dannet er et bedre begrep enn å være lavt utdannet. 

Personer uten utdannelse har lavere forståelse for samfunsstrukturer, mindre innsikt i forskning, statistikk, medisin og politikk. De er dermed mer i fare for å opptre på en måte som fører til at de får mindre enn de har krav på, fordi de rett og slett ikke forstår at de plikter vite om egne rettigheter (og plikter) og selv følge dem opp. De står i fare for å bli diskriminerte i møtet med offentlige instanser fordi de oppptrer støyende og støtende. De får mindre legehjelp fordi de ikke evner kommunisere egen sykdom. 
 

Og alt dette de (som generalisert gruppe) ikke kan, det kan de jo ikke lære barna sine, eller hjelpe dem med. Så barna arver manglende samfunnskompetanse. Og for å gjøre vondt verre forstår de fleste ikke at de mangler viktig kompetanse, og innhenter derfor ikke hjelp til å lære seg og barna denne.

Og så når vi til kjernen. Uten utdannelse og forståelse av egen manglende kunnskap, kompetanse og evne til kommunikasjon kan en ikke forvente at noen som ikke innehar utdannelse ser viktigheten av å ha den. Og de lærer dermed barna at «samfunnet ser ned på oss» (ikke at de selv har gitt blanke i å interagere tilstrekkelig med samfunnet) og at når barna underpresterer så «er ikke utdannelse så viktig». 

Det har å gjøre med at hjernen er opptrenbar. Folk i Norge har høy iq. Men iq er som å gå på ski: det hjelper ikke med gode ski i skapet om en ikke bruker dem. Og det hjelper ikke med potensiale til høy iq om foreldrene dine lærer deg at nyheter er falske, myndigheter ute etter å ta deg, og læreren udugelig og at du uansett bør satse på å bli minstelønna i en drittjobb og ta ut alle sykedagene dine hvert år, som far din.
 

Anonymkode: 416f5...c4f

[AnonymBruker]

I min familie er vi 4 søsken der alle har høyere utdannelse.
 

Ikke hadde vi noe særlig bøker hjemme, ikke fikk vi hjelp til lekser, ikke ble vi lest for i særlig grad og vi vokste opp på landet. 

Men mine foreldre hadde tydelige forventninger til oss. Det ble ikke snakket mye om, men det var alltid en selvfølge å ta utdannelse etter videregående. 
 

Jeg lærte meg å bli selvstendig. Og jeg lærte meg å ha forventninger til meg selv. 

Anonymkode: 8213e...d4d

[AnonymBruker]

Fordi når du studerer, vil du måtte ta stilling til ulike utfordringer i livet og verden. Mange etiske utfordringer. Du må ta stilling til sterke meninger i samfunnet, og du leser masse tekster for og i mot. Også leser du masse forskning, hvor ting blir bevist. Du lærer altså at du kan ikke bare gå rundt og påstå ting uten grunnlag. 
 

Med en høyere utdannelse er du altså bedre trent i etikk, og du vet hvor/ hvordan du skal finne gode kilder. 
 

Mine foreldre er begge høyt utdannet, og de utfordret meg med etiske problemstillinger fra jeg var barn. Og kom jeg med en påstand om noe jeg hadde hørt eller lest, så sjekket vi om det var riktig. 
Fokus på at utdanning er viktig, for det er gjennom det at du bedre klarer å reflektere over ting, vurdere kilder, ta gode etiske valg. De som har høyere utdanning vet dette, og vil derfor at deres barn også skal det. De lærer barna å ha fokus på skolen, være et godt menneske, og hva som er viktig å fokusere på. De er jo også faglig sterkere, og kan lære bort dette til sine barn. 
Selv lærte jeg masse naturfag som liten, med en far utdannet innen biologi. 
 

Klart, folk uten høyere utdannelse kan klare alt dette og, da. Ingen i familien til samboeren min har høyere utdannelse, men de er kjempesnille og fornuftige mennesker. 
 

Og folk med høyere utdannelse kan være idioter også, selvfølgelig. Men jeg regner nå med at de fleste med høyere utdannelse er greie folk, og som bryr seg om deres barns utdannelse.

Anonymkode: 6cd7b...d7f

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Studier viser at barn som vokser opp med foreldre med høyt utdannede foreldre gjerne har flere bøker hjemme. Dette betyr gjerne at familien prioriterer kunnskap og læring, noe som betyr at ungene har et bedre utgangspunkt for læring på skolen. 

Barn som blir lest for gjør det gjerne bedre på skolen fordi de lærer leseferdigheter tidlig, noe som er sentralt for læring i alle fag. Det du kan gjøre som forelder er å lese for barna, ha masse bøker i hus, og gjerne ha en positiv holdning til læring. 

Jeg jobber for øyeblikket på en bygdeskole der foreldrene gjerne har negative holdninger til skole og læring, dette smitter i mange tilfeller til barna. Barna sitter gjerne igjen og tenker at "det har ikke noe å si om jeg gjør det dårlig på skolen, jeg får jo jobb i firmaet til pappa/onkel/osv" uansett, men det er også fordi de er heldige nok til at dette er et alternativ. 

Anonymkode: c3d62...74f

Ok, da gjør vi ihvertfall noe riktig. Jeg har alltid lest mye, men slet mye da jeg gikk på skole pga hjemmeforholdene, så det kostet meg enormt bare det å klare en bachelor. Men bøker har vi masse av, og 1-2t høytlesing hver dag. Da gjør vi noe riktig, ihvertfall. 

Anonymkode: e70d2...449

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg for min del kjente meg veldig igjen i den beskrivelsen her: https://maddam.no/2013/02/klassereisen/

jeg har arbeiderklasse bakgrunn og fikk meg et skikkelig kultursjokk på universitetet. Mine foreldre hadde rett og slett ikke forberedt meg på å ta høyere utdannelse. Dette gjorde reisen min vanskeligere og mer kronglete. 

Anonymkode: 8d290...f02

Den kjenner jeg meg igjen i også. Og selvom jeg nå har litt utdannelse og middels inntekt, anser jeg meg selv som arbeiderklasse. Har lite felles referansepunkter med de fra "møblerte hjem". 

Anonymkode: e70d2...449

[Chiyo]

Jeg har foreldre med lav utdannelse. Jeg fikk aldri hjelp med lekser hjemme og det var lite oppfølging. Jeg syns alltid at venninnen min hadde en veldig irriterende mor fordi hun sjekket leksene hennes, men jeg skjønte ikke at det var en bra ting! Nå som jeg selv er lektor vet jeg at jeg gjorde det ganske bra, men jeg vet også at jeg kan takke meg selv og ingen andre.  Foreldrene mine er gode foreldre, men min utdannelse har jeg oppnådd alene. De ville ikke blande seg når jeg tenkte på høyere utdannelse. 

Endret 12. mars 2020 av Chiyo

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Så er vel IQ også i noen grad arvelig - og det er jo veldig utslagsgivende på hvordan man klarer fag som matte, og dermed i stor grad om man liker faget eller ikke.

Og så er det noe med forventningene da. Når jeg gikk på ungdomsskolen var det ikke snakk om OM man skulle studere, men HVA man skulle studere, og de aller fleste gikk videre med ganske krevende studier. Av 18 elever har 5-6 stykker doktorgrad i dag. Vi hadde foreldre som stort sett alle hadde utdanning selv. Har i ettertid møtt på studiekamerater og kolleger som er fra helt andre typer steder med mange på nav og hly kriminalitet, der det er 5-6 som sitter i fengsel i stedet, så miljøet og forventninger fra omverdenen kan han mye å si tror jeg. Og ikke minst hva vennene gjør.

Anonymkode: b5258...fa3

Første avsnittet får meg til å se rødt! Jeg var et såkalt "velbegavet" barn, i følge diverse skolepapirer, men det hjalp lite når jeg hadde foreldre som hadde enorme vansker med å selv takle voksenlivet og foreldrerollen. Det finnes så mye forskning som viser at middelmådig begavede barn fra gode sosioøkonomiske kår gjør det bedre i livet enn lynskarpe barn fra dårlige sosioøkonomiske kår, at jeg skjønner ikke hvordan man kan tenke at IQ er det som skiller middelklassens barn og de andre.

Anonymkode: e70d2...449

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Kommer fra arbeiderklassehjem, men med arbeiderklassefar som hadde høy kunnskap innen sitt felt og en mor som leste mye skjønnlitteratur. Vi fikk så godt som aldri hjelp med lekser, men vokste opp med et et "bibliotek" av bøker om fakta og fag, Illustrert vitenskap, og skjønnlitteratur. Karakterene ble så som så for min del, mitt andre søsken klarte seg veldig bra, men kunnskapsnivået likevel veldig høyt for oss begge -vi leste jo stoff som lå langt "over" det vi lærte på skolen. Det ble litt "bakvendt" på et vis fordi vi kunne så mye som andre barn ikke kunne, mens jeg samtidig alltid lå på etterskudd med leksene.

Anonymkode: 2843a...0c2

Den her kjenner jeg meg igjen i, bortsett fra at det fantes ikke bøker i mitt hjem, derimot elsket jeg å være på biblioteket og å lese. Men jeg skjønte ikke helt hva meninga med skole var, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg skjønte ikke poenget med skole før jeg ble voksen. Som barn trodde jeg vi alle var dømt til å ende opp på en viss måte, uavhengig av skolegang og resultater. Så det ble ikke høyere utdanning på meg før meg ble voksen og skjønte at jeg kan påvirke mitt eget livsløp.

Anonymkode: e70d2...449

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Den gir nok barnet fortrinn, jo. Når en snakker om «lavt utdannede» i Norge så mener en veldig ofte det ekstremt sosialt uaksepterte «lavt dannede». Utdannelse er dannelse i system. Over år. Å være lavt (ut)dannet er et bedre begrep enn å være lavt utdannet. 

Personer uten utdannelse har lavere forståelse for samfunsstrukturer, mindre innsikt i forskning, statistikk, medisin og politikk. De er dermed mer i fare for å opptre på en måte som fører til at de får mindre enn de har krav på, fordi de rett og slett ikke forstår at de plikter vite om egne rettigheter (og plikter) og selv følge dem opp. De står i fare for å bli diskriminerte i møtet med offentlige instanser fordi de oppptrer støyende og støtende. De får mindre legehjelp fordi de ikke evner kommunisere egen sykdom. 
 

Og alt dette de (som generalisert gruppe) ikke kan, det kan de jo ikke lære barna sine, eller hjelpe dem med. Så barna arver manglende samfunnskompetanse. Og for å gjøre vondt verre forstår de fleste ikke at de mangler viktig kompetanse, og innhenter derfor ikke hjelp til å lære seg og barna denne.

Og så når vi til kjernen. Uten utdannelse og forståelse av egen manglende kunnskap, kompetanse og evne til kommunikasjon kan en ikke forvente at noen som ikke innehar utdannelse ser viktigheten av å ha den. Og de lærer dermed barna at «samfunnet ser ned på oss» (ikke at de selv har gitt blanke i å interagere tilstrekkelig med samfunnet) og at når barna underpresterer så «er ikke utdannelse så viktig». 

Det har å gjøre med at hjernen er opptrenbar. Folk i Norge har høy iq. Men iq er som å gå på ski: det hjelper ikke med gode ski i skapet om en ikke bruker dem. Og det hjelper ikke med potensiale til høy iq om foreldrene dine lærer deg at nyheter er falske, myndigheter ute etter å ta deg, og læreren udugelig og at du uansett bør satse på å bli minstelønna i en drittjobb og ta ut alle sykedagene dine hvert år, som far din.
 

Anonymkode: 416f5...c4f

Jeg er langt på vei enig i denne. Kjenner meg igjen i det å ha lite dannelse, samme hvor lite akseptert det er å si det. Men som en annen linket til https://maddam.no/2013/02/klassereisen/ - jeg er ikke nødvendigvis enig i at middelklassens dannelse er noe å strebe etter. De jeg kjenner som er fra dannede og møblerte hjem er uten unntak svært stive, formelle og kalde mennesker. Selvsagt finnes det unntak, men jeg har ikke opplevd de ennå. 

Anonymkode: e70d2...449

[AnonymBruker]

Barn fra familier med høyt utdannede foreldre har et fortrinn fordi samtalene hjemme handler om politikk, filosofi, kunst, litteratur, religion og naturvitenskap. De har foreldre som gjerne var skoleflinke og som alltid kan hjelpe barna med lekser, hvis de ikke forstår noe. I tillegg er det selvfølgelig alle bøkene i bokhyllen og interessen for tenkning, undring og læring.

Hvis man derimot kommer fra et hjem uten nysgjerrighet og sans for høyere kunnskap, så sier det seg selv at læringslysten og evnen kan bli deretter. Da får man gjerne høre at det meste man lærer på skolen bare er tull, man får ikke bruk for nesten noe av det i det virkelige livet etc. Matematikk er bare tull, all filosoferingen bare for å filosofere er enda teitere og Bibelen er bare en fantasibok med eventyr (den er altså vår kulturhistories viktigste dokument fra oldtiden). Jeg har hørt mange snakke sånn. 

Anonymkode: df8f5...123

[AnonymBruker]

Arv av personlighetstrekk, Intelligens osv. 
 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den her kjenner jeg meg igjen i, bortsett fra at det fantes ikke bøker i mitt hjem, derimot elsket jeg å være på biblioteket og å lese. Men jeg skjønte ikke helt hva meninga med skole var, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg skjønte ikke poenget med skole før jeg ble voksen. Som barn trodde jeg vi alle var dømt til å ende opp på en viss måte, uavhengig av skolegang og resultater. Så det ble ikke høyere utdanning på meg før meg ble voksen og skjønte at jeg kan påvirke mitt eget livsløp.

Anonymkode: e70d2...449

Er selv middelklassebarn og kan relatere til det du sier her. Foreldrene mine var lite interessert i mitt skolearbeid, jeg gjorde ikke lekser, jeg glemte stadig både penal og skrivebok, de glemte foreldremøter osv. Dvs. ikke en skoleflink elev og ikke foreldre som pushet meg. Jeg var bare på skolen helt til jeg nesten var ferdig med mastergraden, var heldig med evnene mine så det å halvsove gjennom dagen var nok til å få ok karakterer. Først når jeg fikk fag på masternivå skjønte jeg verdien av utdannelsen og gikk inn for å lære fremfor å være til stede og å gjennomføre. 

Tilhører nå selv øvre middelklasse (tror jeg)

Anonymkode: 80f54...658

[AnonymBruker]

Kommer fra et hjem hvor pappa åpenbart hadde høy iq, men minimalt med skolegang. Han vokste opp i en stor søskenflokk på bygda. Han måtte klare seg selv og gikk livets harde skole. Han jobbet med hender og hodet god kombinasjon og startet for seg selv. Det ble et solid selskap med mange ansatte. 

Selv studerte jeg til en master, men gjør ikke det jeg liker, og det blir jeg ikke rik av. Vi hadde naturligvis få bøker i bokhyllene hjemme. Å starte på et universitet med den bakgrunnen, var et kultursjokk og en lang motbakke. 

Moren min var heller ikke boksmart, men hadde sunn fornuft. 

Man må ikke studere for å lykkes. Så lenge man holder et våkekt øye til nyheter og følger med, burde man gjøre det man i lengden vil like. Om det er innen helsearbeid, frisør, tømring eller konulentvirksomhet, er lite viktig så lenge man har det bra. Få blir rike av å studere i dette landet, så penger burde være den minste motivasjon.

Anonymkode: e1896...98f

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i et hjem med høy utdannelse og fokus på jobb. Jeg fikk ikke hjelp med leksene, for de bare klikka på meg fordi jeg ikke forstod det. Jeg har en bachelor, men sliter så med å ta til meg kunnskap at jeg føler for å gi opp.. 

Anonymkode: 60d21...ada