Samboeren min er kompromissløs

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg har vært sammen i mange år og har to barn sammen. De siste årene har vi begynt å slite veldig med kommunikasjonen.

Jeg er veldig opptatt av å inkludere han i alle avgjørelser (av betydning) som jeg tar. Mindre også for den saks skyld, men poenget er at han er alltid inkludert. Det er ikke det at jeg må spørre han om lov eller ta hensyn til han, men jeg syns det bare er fint å snakke med han om ting før jeg bestemmer meg for noe.

Vi fungerer ekstremt bra i hverdagen og som småbarnsfamilie. Vi har samme verdier og syn på ting, vi avtaler og ordner alle gjøremål hver for oss eller sammen, og vi er generelt en aktiv familie som er flinke til å finne på ting med barna og hver for oss.

Vi er også flinke som par. Vi trener sammen de gangene vi kan det og vi drar på dater.

Fordi hverdagen er så enkel går livet sin vante gang. Vi krangler sjeldent (kan selvfølgelig ha enkelte dager der stemningen ikke er helt på topp), men jeg merker flere tendenser hos han som jeg ikke liker, og når jeg prøver å snakke med han om det så vrir han det slik at det nesten blir min skyld.

For eks har han lovt vår eldste en hund. Vi som lever et hektisk liv og allerede har katt bør virkelig prate alvorlig om hund, og slik jeg ser det er det bare stress å anskaffe oss hund nå. Vi er enige om hund i fremtiden når barna er eldre, men ikke nå midt i den mest hektiske tiden. Når jeg sier dette til han syns han at jeg er unødvendig negativ og lager en større sak av det enn jeg må.

Vi har alltid vært enige om 3 barn. Som enebarn ønsker jeg en større søskenflokk til mine barn, og dette har vi vært enige om hele tiden. Nå har han bestemt at det ikke blir og snakker om å selge alt babyutstyret vi har tatt vare på i 4 år nå etter at minsten fikk nytt soverom. Når jeg prøver å snakke med han om det kan han nesten ikke forstå hvorfor det betyr så mye for meg og hvorfor jeg ikke kan være glad for det vi har. Selvfølgelig er jeg glad for det vi har, men jeg syns da virkelig at han burde inkludert meg i denne "bestemmelsen". Om vi blir enige om å ikke få tre barn kan jeg leve med, men jeg vil være med på avgjørelsen - ikke adlyde ordre!

Jeg har mange lignende eksempler. Jeg savner den han var - den snille, forståelsesfulle og lyttende mannen min. Nå for tiden er disse kvalitetene hans kun tilstede ovenfor ungene og i hverdagen. Han lytter til meg når vi snakker om enkle ting, som hva vi skal ha til middag, hva vi kan finne på i helgen etc. Når det kommer til større ting har han bare tatt avgjørelser på forhånd, opplever jeg.

Han er ikke villig til samtaleterapi, og akkurat nå kommer jeg ingen vei med han... 

Tips?

Anonymkode: 5448f...b33

[AnonymBruker]

Han bryr seg ikke like mye om deg som du bryr deg om han. Han er ikke lengre like interessert, ikke like tålmodig. 

Hva som er grunnen, vet jeg ikke.

Det jeg vet er at det vil virke mot sin hensikt å stille krav (f.eks. samtaleterapi).

Tror heller du vil ha sjanse til å bli hørt hvis du presenterer det du skriver her, og ber han tenke gjennom sin egen adferd. Det er ikke sånn et ekteskap skal være. Så han må tenke gjennom det og ta et valg; Vil han avslutte familien eller vil han satse på familien?

I begge tilfeller er han nødt til å gjøre noe aktivt, ikke bare slenge rundt og la deg ta støyten. 

Anonymkode: a0b81...73e

[McMary]

Kjenner følelsen av å måtte godta. For min del ble jeg overtalt ikke bare fortalt. Men samme følelsen jeg satt igjen med. Eksen forsto det aldri.. endte i skilsmisse for min del. Jeg mista lysta på han dessverre. Han hadde dessuten alltid rett og jeg var for følsom. Dette tok liksom av de siste åra. Veldig synd for ellers var han min beste venn og jeg elsket han, men ble vanskelig å føle det samme når jeg ikke følte meg bra nok eller forstått. Si tydelig ifra hva du synes og hva det kan føre til! Gi han muligheten til å endre seg. Prøv ekstra for barnas skyld.