Forvirrende følelser

[AnonymBruker]

Hei! Jeg føler jeg må lufte hodet mitt litt her.. Jeg har en fantastisk samboer og to fantastiske barn. Guttene mine har kommet opp i skolealder og vi har følt oss veeeldig ferdige med småbarn. Vi var alltid vært enige om at to barn er nok for oss..

Forrige uke begynte jeg å lure på om noe hadde skjedd. Det var noe som føltes uvant. Jeg tok en graviditetstest for å utelukke det. Den viste svaakt positiv. Jeg kom egentlig frem til at her var det snakk om en skyggestrek. Det nærmet seg helg og følelsen bare forsterket seg! På søndag fortalte jeg dette til min samboer. Jeg fortalte at jeg hadde denne følelsen av å kanskje være gravid, selv om det mest sannsynlig ikke var sånn. Jeg skulle uansett på apoteket for å kjøpe en ny test. Han ble jo mildt sagt himmelfallen og svett, men tok det sånn nogenlunde med fatning. Han så frem til babykos og alt det, men vi hadde jo som sagt følt oss veldig ferdige med dette, begge to.

I motsetning til de to første graviditetene, så har vi nå begge veldig godt betalte arbeidsplasser, hus, bil og det meste på stell. Dette skulle ha gått fint selv om det hadde vært å begynne litt på nytt igjen. Dette tenkte vi mye på.

I natt fikk jeg mensen, og i dag kan jeg ikke gjøre noe annet enn å gråte over en baby som antagelig aldri har eksistert. Jeg er så trist. Samboeren min støtter meg, men er nok mest lettet tror jeg. Han takler det hvertfall mye bedre enn meg. Hvorfor har jeg denne reaksjonen på dette? Det var ikke et ønsket barn vi har prøvd lenge på? Det var bare en tanke jeg hadde hatt i noen dager, ikke mer enn det. Det føles som om jeg har gått glipp av noe jeg aldri får tilbake..

Anonymkode: 14f22...48f

[AnonymBruker]

Dette tror jeg er helt normale følelser! Man endrer jo ofte tankesettet litt med en gang en test lyser positiv. Selv ble jeg uplanlagt gravid når førstemann bare var 7 mnd. Jeg ble kjempestresset og tenkte at det ville bli ufattelig slitsomt med to så tette. Håpet litt på at det kun var skyggestrek eller kjemisk så jeg slapp å ta stilling til noe. Men etter at digitaltesten viste gravid ble jeg plutselig livredd for å miste. Fikk litt blod på papiret 2 dager over ikm og fikk panikk. Innså da at jeg jo innerst inne ønsket dette barnet så inderlig. 

Snakk med mannen din. Finn ut sammen hva dere egentlig ønsker. Det er jo fullt mulig disse følelsene er forbigående. Som sagt er det helt normale følelser!

Anonymkode: 4c846...cf7

[AnonymBruker]

Jeg synes det dette er så forvirrende og vanskelig.. Å gå fra å være fornøyd og ikke mangle noe den ene dagen, til å gråte og føle et hull i hjertet den andre.. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. 

Anonymkode: 14f22...48f

[AnonymBruker]

Jeg tror dette handler litt om den biologiske klokken. 🤔 den kan virkelig kødde med følelser og tanker. 

Anonymkode: 83e2c...b99

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvor gammel du er? 

Jeg og mannen planlegger barn nummer 5, men vårt første sammen. Alle barna er i skolealder og vi har gått frem og tilbake på om vi skal gjøre dette. Jeg forstår godt følelsene dine. Men er det aktuelt for dere å prøve å få et barn til da? 

Anonymkode: e0bfb...7fc

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig det er klokken min som begynte å tikke ja.. Jeg er 31 år så tiden skal ikke være løpt fra meg enda, men.. Jeg vet ikke helt om det er aktuelt med flere. Trodde det var helt uaktuelt, men det virker som om underbevisstheten min kanskje har andre planer? 

Anonymkode: 14f22...48f

[AnonymBruker]

Jeg er 36, så du har jo god tid enda   Men være du begynner å bli klar for det ja.. 

Anonymkode: e0bfb...7fc