Tiden etter bruddet går i sneglefart...

[Nuttery]

Jeg gjorde det slutt med min kjæreste igjennom flere år for snart en uke siden, og tiden står virkelig stille.

Hver eneste dag kjennes ut som den aldri skal bli ferdig - samme hvor sent jeg står opp, og tidlig jeg legger meg. Samme hvor mange gjøremål og aktiviteter jeg klarer å finne på holder det ikke. Jeg vasker, skrubber, støvsuger, trener, går på café, flyr på butikken, ordner ærender og holder det gående hele dagen, men det tar aldri nok tid. Jeg er effektiv av person, så det er ganske begrenset hvor mye tid jeg klarer å slå ihjel på trivielle gjøremål. 

I dag var han her og pakket første flyttelass sammen med en venn. Jeg valgte å dra ut, noe jeg tror var den beste avgjørelsen for oss begge. Begge er nok litt i limbo - vil ses, men det er for vondt.

Jeg føler spesielt mye på det at jeg ikke kan være lei meg fordi jeg var den som initierte til brudd. De få jeg har fortalt det til er optimistiske og sier at nå blir alt bedre - noe jeg forstår godt! Likevel kjennes ting ut som et mørkt hull, samtidig som jeg aldri kollapser. Det er som å stå balansere, og nesten falle hele tiden, men alltid klare å hente seg inn. Jeg har ikke hatt en skikkelig gråtekule siden jeg gjorde det slutt, selv om jeg gjerne hadde trengt det. Jeg gråter en 10-sekunder her og der, før det avtar og går over i apati. 

Det jeg reflekterer mest over er følelsen av fremtiden som går i grus. Alle tankene om min fremtidige ektemann, vårt liv sammen, om barn og bolig - som nå bare blir med tankene. Følelsen av å ha gått fra en mann jeg elsker er jeg virkelig ikke noen forunt. Jeg savner ham, leiligheten kjennes tom (spesielt nå uten sakene hans), savner livet vårt. Det er så vondt å vite at jeg må gå videre, selv om hele kroppen stritter mot.

Å gå på jobb er et slit, å stå opp er et slit, å huske å spise er et slit. Jeg skulle bare ønske jeg kunne spole tiden fremover et halvt år, for å komme over denne verste kneika....

Endret 9. mars 2020 av Nuttery

[Pixxie]

Det er dette vi er i ferd med å starte på. Kjente jeg fikk vondt av å lese dette. Hva er grunnen til at du går? Klem til deg❤️

[Nuttery]

17 minutter siden, Pixxie skrev:

Det er dette vi er i ferd med å starte på. Kjente jeg fikk vondt av å lese dette. Hva er grunnen til at du går? Klem til deg❤️

Jeg har lenge følt på en slags utrygghet i forholdet. I samtale mellom meg og han har vi vært enige i hvordan vi vil ha det, hvilke mål vi har og hva vi ønsker for fremtiden. Dessverre har han en svært impulsiv personlighet, og klarer sjeldent å holde seg til det om er avtalt. Etter hvert satt jeg med følelsen av at forholdet vårt ikke gikk i den retningen vi hadde "avtalt" - hus, barn og ekteskap. For meg er det svært viktig å føle at jeg har en partner, som er der med meg i gode og onde dager. Hans spontanitet og mangel på impulskontroll førte dessverre ofte til at jeg ikke følte det. Jeg var stadig bekymret for hva han kunne finne på så fort han gikk ut døra. Ikke komme hjem, ekstravagant pengebruk, for mye alkohol osv. I retrospekt har jeg ikke vært noen god kjæreste - i lengre tid har jeg vært både sur, såret og lei. Jeg har oppført meg svært avvisende, noe jeg relaterer til at jeg har følt meg så utrygg. Jeg har ligget våken mang en natt og lurt på hvor han er og hva våre avtaler egentlig betyr for ham. 

Til slutt orket jeg rett og slett ikke mer. Følelsen av at våre planer og avtaler ikke var av betydning for ham var alt for fremtredende. Det er nok ikke sant, for jeg vet at han bryr seg uendelig mye. Likevel er ikke det nok til å kompensere for den manglende gjennomføringsevnen. Det kommer et punkt hvor man må kunne stå for egne avgjørelser tenker jeg, om det så bare er å si nei til den ølen og gå hjem til kjæresten sin.

Jeg følte at vi ikke spilte hverandre gode lenger. Han var nok lei av mitt mas, og jeg var lei av å mase. Han var lei av at jeg var sur, og jeg var lei av å være sur. Jeg har følt meg sur, lei og kjedelig over lengre tid. Jeg ønsker ikke å være med på aktiviteter jeg tidligere har likt og satt pris på, fordi jeg forbinder dem med hans uansvarlighet. Jeg savner å slippe å være den ansvarlige, som alltid må lose oss inn på rett kjøl. Det var vel ikke slik at vi var direkte ulykkelige sammen, men vi var ikke lykkelige heller. Vi elsker hverandre hemningsløst, men et forhold kan dessverre ikke bygges på luft og kjærlighet... For hadde det kunnet det så hadde jeg gjort det, tro du meg.

Det er ikke forresten snakk om utroskap eller noe i den duren fra hans side - heldigvis. Bare så det ikke blir en spekulasjon.

På hvilken måte er dere i ferd med å starte på dette?

Endret 9. mars 2020 av Nuttery

[Nuttery]

I kveld lagde jeg meg en bruker på Tinder i desperasjonen (les: kjedsomhetens) stund. Jeg kom i prat med en mann som i utgangspunktet virket hyggelig. Raskt fikk jeg spørsmålet om hva jeg var "ute etter" - og jeg forklarte enkelt som det var at jeg nylig hadde blitt singel, og bare skulle titte litt. Hans svarte lett som en plett at jeg måtte "si fra hvis han skulle få meg til å glemme eksen" etterfulgt av et sleskt blunkefjes... Og raskt som det var slettet jeg appen med skrekk og gru, og angret på at jeg i det hele tatt lastet den ned. 

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, for jeg er jo absolutt ikke interessert i noen andre. Foreløpig sitter savnet etter kjæresten dypt i enda, til det punktet hvor jeg ikke kan se for meg å i det hele tatt se på noen andre igjen. Denne lille Tinder-opplevelsen gjorde det ikke akkurat bedre. Jeg er jo ei jente som trives best i forhold, så noe slikt er nok ikke noe for meg. I tillegg har jeg skikkelig dårlig samvittighet - følte meg direkte utro.. Selv om jeg så klart ikke er det. I allefall var det alt for tidlig å begi meg ut på noe sånt. 

[Saafrina]

Det er ikke lett, det tomrommet, den sorgen. For min del økte den fra dag etter dag. Følte meg mer og mer rastløs. Men man må ta en dag om gangen, kjenne på de vonde følelsene, minne seg selv på hvorfor det er for det beste. Det er lett å glemme det vonde som du har gått gjennom i det forholdet, og tenke på det fine. Men du gjorde slutt av en grunn. Minn deg selv på det. Det vil gå over, du vil stå opp en dag og føle deg bedre. Du vil føle deg fri! Den dagen er verdt og vente på. Det kan jeg love deg! Bare hold ut! Gode klemmer🌹

[Nuttery]

Akkurat nå, Saafrina skrev:

Det er ikke lett, det tomrommet, den sorgen. For min del økte den fra dag etter dag. Følte meg mer og mer rastløs. Men man må ta en dag om gangen, kjenne på de vonde følelsene, minne seg selv på hvorfor det er for det beste. Det er lett å glemme det vonde som du har gått gjennom i det forholdet, og tenke på det fine. Men du gjorde slutt av en grunn. Minn deg selv på det. Det vil gå over, du vil stå opp en dag og føle deg bedre. Du vil føle deg fri! Den dagen er verdt og vente på. Det kan jeg love deg! Bare hold ut! Gode klemmer🌹

Tusen takk. Det er vel sånn jeg opplever det også: hver dag blir litt verre, vanskeligere å fylle. Jeg kjenner meg svært rastløs, og har lyst til å gjøre et eller annet tull - antageligvis for å føle noe som helst. Denne apatien er fryktelig ubehagelig og skummel, og på mange måter vil jeg heller ligge og hulke i et par uker.

Det er jo lett og bli blind, noe jeg ser jeg lett blir. Likevel prøver jeg å huske på hvorfor jeg gjorde dette, og jeg er heldigvis lett å realitetsorientere.

En dag blir det bedre! Jeg ser frem til den dagen - for akkurat nå er det noe skikkelig kjedelig. Får huske å puste med magen..

[Nuttery]

Dagen snegler av gårde i dag også. Jeg var så heldig å ikke sovne før 01-02 i går natt, men våknet dessverre klokken 09 i dag tidlig. Det har øsregnet i hele dag, slik at jeg ikke har orket å gå ut slik som jeg har gjort de siste dagene. Jeg vurderte å dra på trening, men jeg er rett og slett så støl fra ukas tidligere treningsøkter at jeg ikke gadd det heller. Tror jeg har trent litt for lenge hver gang jeg har vært der for å slippe å dra hjem.

Det er fryktelig tomt her etter han flyttet ut sakene sine i går. Spesielt veggene bærer preg av at han er borte - det meste av bildene var hans. Klesskapet er også helt skrapet, og gjør vondt å se på hver gang jeg åpner døren.

I kveld skal jeg på nattevakt, og til tross for mine iherdige forsøk på å få meg litt søvn ila dagen har jeg ikke vært suksessfull. Vi er i en rolig periode på jobb, og jeg tror natten blir lang. Forhåpentligvis har jeg en god kollega å prate med slik at natten flyr unna og jeg kan gå hjem og legge meg i morgen tidlig. 

[Nuttery]

Nå har det gått ni dager, og det begynner å gå opp for meg at dette er ekte. Under vanlige omstendigheter hadde jeg forsøkt å gjenopprette kontanten med venner, dratt på en helgetur, dratt ut og drukket vin og shoppet. Distraksjon er jo den beste løsning i vanskelige tider syntes jeg. Dessverre, pga Corona og at jeg er helsepersonell, gjør dette ganske vanskelig. Jeg går på jobb, og hjem. Sitter her time inn og time ut, frem til det er på tide å legge seg. Ikke kan jeg reise, ikke kan jeg gå ut og drikke vin, ikke burde jeg oppholde meg i store folkemengder. Det eneste positive er at det åpner seg mange muligheter for å jobbe overtid, noe jeg benytter meg grovt av. Arbeidsgiver lurer nok på hvorfor jeg plutselig er så villig til det.. Det hjelper jo med noen ekstra tusenlapper nå som jeg må stå for utgiftene alene, men det er også for å slippe å sitte hjemme og se på TV time etter time.

I meg selv har jeg det sånn midt på treet. Den store reaksjonen kommer jo aldri. Etter et langt forhold med mye sorg og psykisk smerte forventet jeg en knekk etter det ble slutt. Jeg tenker mye på ham, lurer på hvordan det går, vil prate med ham, få en klem. Savner livet vi hadde sammen. Likevel er det ikke så mye tristhet over det, men heller et ønske om at "kanskje en dag" så går det. Men jeg har roen over at det ikke blir nå... Veldig komplekst.

Jeg vurderer å begynne å skrive dagbok for å få ut tankene om dette, men enn så lenge så skribler jeg litt i denne tråden når jeg føler for det. 

[AnonymBruker]

Dagbok er smart. Jeg skrev mye i en liten notatbok. Skrev til eksen, fikk blåst ut all drit, gråt, listet opp alt det positive med at det var slutt og alt det negative med forholdet. Det hjalp meg veldig. 
 

Hold ut. Det går bedre etterhvert. Har vært der selv, Jeg gråt hver eneste dag i 5 uker, men nå smiler verden til meg igjen. Har møtt en ny mann som jeg dater litt. Eksen fremstår som en dust, jeg blomstrer. 

Anonymkode: b62f6...3db

[Nuttery]

Så har det gått 1,5 måned, og endelig har det begynt å kjennes trist også. Trist er vel en underdrivelse: det kjennes helt overveldende tomt og vondt, og tårene triller. Jeg har tidligere vært flink til å tenke på det negative, men nå bare savner jeg ham så inderlig. Hadde det bare vært slik at han hadde vært direkte slem mot meg så hadde det vært en ting, men det har jo aldri vært tilfellet. Han har bare vært fryktelig egoistisk.

For noen dager siden (jeg tror det var onsdag) så jeg ham for første gang etter bruddet. Jeg var ute med noen venner, og han kom syklende. Det tok noen sekunder før han enset at det var meg, og jeg så han fikk en slags indre panikk, før han raskt snudde snuta og dro igjen. Jeg gråt noen tårer da også (godt jeg hadde på meg solbriller), men i dag har det virkelig vellet opp alt sammen. Han var så fin, og så kjekk, og jeg så for meg hele livet vårt vi skulle hatt sammen som nå ikke blir noe av. 

Sånn har jeg det i dag også: jeg tenker på ham hele tiden. Vil ha en klem, vil tulle og tøyse, vil at alt dette skal være et mareritt som man kan våkne fra. Det er så lett å glemme, og innbille seg at forholdet gikk så mye bedre enn det gjorde... Men det gjorde jo ikke det. Det var jo en grunn til at jeg gjorde det slutt i utgangspunktet.

Sorgen skal jo komme i faser, og kanskje dette er min "anger" fase. Tårene virkelig bare triller og triller, og jeg kjenner meg helt håpløs og så alene. Alt går bare dritt om dagen kjennes det ut som, og jeg savner å ha noen å ligge i armkroken til. Egentlig savner jeg bare hans armkrok. Vi hadde det jo mye fint også. 

Skulle bare ønske det gikk an å spole tilbake og starte på nytt. At ikke alt skal kjennes så tomt og håpløst og vondt ut. 

Det er i grunn helt fryktelig å ha slått opp med noen man i utgangspunktet elsker så høyt og vil ha et liv med.

[Gjest Nala79]

En god klem til deg ❤️ 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Nuttery skrev:

Så har det gått 1,5 måned, og endelig har det begynt å kjennes trist også. Trist er vel en underdrivelse: det kjennes helt overveldende tomt og vondt, og tårene triller. Jeg har tidligere vært flink til å tenke på det negative, men nå bare savner jeg ham så inderlig. Hadde det bare vært slik at han hadde vært direkte slem mot meg så hadde det vært en ting, men det har jo aldri vært tilfellet. Han har bare vært fryktelig egoistisk.

For noen dager siden (jeg tror det var onsdag) så jeg ham for første gang etter bruddet. Jeg var ute med noen venner, og han kom syklende. Det tok noen sekunder før han enset at det var meg, og jeg så han fikk en slags indre panikk, før han raskt snudde snuta og dro igjen. Jeg gråt noen tårer da også (godt jeg hadde på meg solbriller), men i dag har det virkelig vellet opp alt sammen. Han var så fin, og så kjekk, og jeg så for meg hele livet vårt vi skulle hatt sammen som nå ikke blir noe av. 

Sånn har jeg det i dag også: jeg tenker på ham hele tiden. Vil ha en klem, vil tulle og tøyse, vil at alt dette skal være et mareritt som man kan våkne fra. Det er så lett å glemme, og innbille seg at forholdet gikk så mye bedre enn det gjorde... Men det gjorde jo ikke det. Det var jo en grunn til at jeg gjorde det slutt i utgangspunktet.

Sorgen skal jo komme i faser, og kanskje dette er min "anger" fase. Tårene virkelig bare triller og triller, og jeg kjenner meg helt håpløs og så alene. Alt går bare dritt om dagen kjennes det ut som, og jeg savner å ha noen å ligge i armkroken til. Egentlig savner jeg bare hans armkrok. Vi hadde det jo mye fint også. 

Skulle bare ønske det gikk an å spole tilbake og starte på nytt. At ikke alt skal kjennes så tomt og håpløst og vondt ut. 

Det er i grunn helt fryktelig å ha slått opp med noen man i utgangspunktet elsker så høyt og vil ha et liv med.

Skulle ønske jeg hadde vært like tøff som deg, det står det respekt av! 

Anonymkode: 2fd7b...6ed

[AnonymBruker]

På 9.3.2020 den 23.11, Nuttery skrev:

Jeg har lenge følt på en slags utrygghet i forholdet. I samtale mellom meg og han har vi vært enige i hvordan vi vil ha det, hvilke mål vi har og hva vi ønsker for fremtiden. Dessverre har han en svært impulsiv personlighet, og klarer sjeldent å holde seg til det om er avtalt. Etter hvert satt jeg med følelsen av at forholdet vårt ikke gikk i den retningen vi hadde "avtalt" - hus, barn og ekteskap. For meg er det svært viktig å føle at jeg har en partner, som er der med meg i gode og onde dager. Hans spontanitet og mangel på impulskontroll førte dessverre ofte til at jeg ikke følte det. Jeg var stadig bekymret for hva han kunne finne på så fort han gikk ut døra. Ikke komme hjem, ekstravagant pengebruk, for mye alkohol osv. I retrospekt har jeg ikke vært noen god kjæreste - i lengre tid har jeg vært både sur, såret og lei. Jeg har oppført meg svært avvisende, noe jeg relaterer til at jeg har følt meg så utrygg. Jeg har ligget våken mang en natt og lurt på hvor han er og hva våre avtaler egentlig betyr for ham. 

Til slutt orket jeg rett og slett ikke mer. Følelsen av at våre planer og avtaler ikke var av betydning for ham var alt for fremtredende. Det er nok ikke sant, for jeg vet at han bryr seg uendelig mye. Likevel er ikke det nok til å kompensere for den manglende gjennomføringsevnen. Det kommer et punkt hvor man må kunne stå for egne avgjørelser tenker jeg, om det så bare er å si nei til den ølen og gå hjem til kjæresten sin.

Jeg følte at vi ikke spilte hverandre gode lenger. Han var nok lei av mitt mas, og jeg var lei av å mase. Han var lei av at jeg var sur, og jeg var lei av å være sur. Jeg har følt meg sur, lei og kjedelig over lengre tid. Jeg ønsker ikke å være med på aktiviteter jeg tidligere har likt og satt pris på, fordi jeg forbinder dem med hans uansvarlighet. Jeg savner å slippe å være den ansvarlige, som alltid må lose oss inn på rett kjøl. Det var vel ikke slik at vi var direkte ulykkelige sammen, men vi var ikke lykkelige heller. Vi elsker hverandre hemningsløst, men et forhold kan dessverre ikke bygges på luft og kjærlighet... For hadde det kunnet det så hadde jeg gjort det, tro du meg.

Det er ikke forresten snakk om utroskap eller noe i den duren fra hans side - heldigvis. Bare så det ikke blir en spekulasjon.

På hvilken måte er dere i ferd med å starte på dette?

Hei! sender deg en god klem.. dette er trist og tungt å stå i.. Men det blir bedre med tiden, det er faktisk helt sant...

Men- en ting som slo meg da jeg leste om eksen din, er dette; har han ADD eller ADHD? veldig mye av det du skriver om ham stemmer med det; impulsivitet, at han virker uorganisert, sliter med grenser (overdreven pengebruk og drikking), manglende gjennomføringsevne... Dette er jo helt klassisk for noen med den problematikken.. Grunnen til at det slo meg er at mannen min gjennom mange år, har noe av det samme, og slik begynte jeg å komme over artikler om at dette passet på ham. men han har i tillegg et aggresjonsproblem, og sliter med å regulere følelser...blir voldsomt sint.

Uansett- dette hjelper jo lite siden det er slutt, du kan ikke lenger "fikse ham"- ved å f.eks initiere en utredning.. Og man kan ikke bare sette diagnoser uten videre.. Men jeg tenkte at det kanskje kunne være til litt hjelp for deg å tenke på at han kanskje hadde noen "gode grunner" til å handle slik han gjorde. Kanskje var det ikke med overlegg han ikke trygget deg.. men da kan det også være en trøst å vite at OM dette skulle stemme, så ville nok forholdet før eller siden møtt på store utfordringer pga dette...

Håper det er litt bedre i dag! Klem

Anonymkode: 98f8a...340

[Nuttery]

På 21.4.2020 den 9.53, AnonymBruker skrev:

Hei! sender deg en god klem.. dette er trist og tungt å stå i.. Men det blir bedre med tiden, det er faktisk helt sant...

Men- en ting som slo meg da jeg leste om eksen din, er dette; har han ADD eller ADHD? veldig mye av det du skriver om ham stemmer med det; impulsivitet, at han virker uorganisert, sliter med grenser (overdreven pengebruk og drikking), manglende gjennomføringsevne... Dette er jo helt klassisk for noen med den problematikken.. Grunnen til at det slo meg er at mannen min gjennom mange år, har noe av det samme, og slik begynte jeg å komme over artikler om at dette passet på ham. men han har i tillegg et aggresjonsproblem, og sliter med å regulere følelser...blir voldsomt sint.

Uansett- dette hjelper jo lite siden det er slutt, du kan ikke lenger "fikse ham"- ved å f.eks initiere en utredning.. Og man kan ikke bare sette diagnoser uten videre.. Men jeg tenkte at det kanskje kunne være til litt hjelp for deg å tenke på at han kanskje hadde noen "gode grunner" til å handle slik han gjorde. Kanskje var det ikke med overlegg han ikke trygget deg.. men da kan det også være en trøst å vite at OM dette skulle stemme, så ville nok forholdet før eller siden møtt på store utfordringer pga dette...

Håper det er litt bedre i dag! Klem

Anonymkode: 98f8a...340

Tilsynelatende er han utredet for det som barn - i følge både han og hans mor. Han møter ikke kriteriene for ADHD/ADD, men scorer veldig dårlig på impulskontroll. Men jeg har jo også tenkt at her er det noe som ikke stemmer helt, og som han må jobbe med. Det kan jo hende han har noen grunner til å gjøre som han gjorde, men samtidig tenker jeg at man er voksen og må ta ansvar for egen oppførsel..

Hvem vet hva fremtiden vil bringe. Igjen er dagene tunge, men jeg må bare ta det som det er. Jeg får jo ikke gjort noe med det akkurat nå: om vi noen gang blir sammen igjen, så blir det jo uansett ikke i dag. Eller i morgen, eller neste måned. Det viktigste er å få avstand tror jeg, selv om følelsene er veldig sterke og vonde akkurat nå. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Nuttery skrev:

Tilsynelatende er han utredet for det som barn - i følge både han og hans mor. Han møter ikke kriteriene for ADHD/ADD, men scorer veldig dårlig på impulskontroll. Men jeg har jo også tenkt at her er det noe som ikke stemmer helt, og som han må jobbe med. Det kan jo hende han har noen grunner til å gjøre som han gjorde, men samtidig tenker jeg at man er voksen og må ta ansvar for egen oppførsel..

Hvem vet hva fremtiden vil bringe. Igjen er dagene tunge, men jeg må bare ta det som det er. Jeg får jo ikke gjort noe med det akkurat nå: om vi noen gang blir sammen igjen, så blir det jo uansett ikke i dag. Eller i morgen, eller neste måned. Det viktigste er å få avstand tror jeg, selv om følelsene er veldig sterke og vonde akkurat nå. 

Hmmm, se der ja! da toucher han nok iaf innen spekteret- man utreder jo ikke uten mistanke.

Jeg har vært sammen med mannen min i 20 år, og det er først siste året at jeg har skjønt at noe må være feil. Han er veldig labil, sinneproblemer, rotete og uorganisert, glemmer tid. Men det verste er sinnet.. tok det opp med legen min som nevnte uoppdaget adhd, da falt noe på plass.

Men uansett.. jeg skjønner at tiden går sakte og det er tungt og kjipt. Men- du må prøve å huske de kjipe tingene, fokuser på dem, på irritasjonen han skapte, på problemene du opplevde pga ham.. og - selv om det er vanskelig i coronatiden; gjør noe hyggelig. piknik med venninner, gå turer sammen med noen, kanskje oppsøke en datingapp? Bare for å få hodet over på noe annet... begyn å male et rom?? hør podkaster. Anbefaler veldig kjærlighetspodden med sissel gran og catrin sagen- de snakker om alt ved parforhold, forelskelse, utroskap, brudd.-- veldig bra,  hva som helst som kan ta fokus bort fra savn,,

Anonymkode: 98f8a...340

[Nuttery]

Dagene rusler og går - nå har det gått over to måneder siden jeg gjorde det slutt. Det naturlige hadde vel vært at jeg følte på en bunnløs sorg i begynnelsen som etter hvert begynte å gå over i lettelse, men det har snarere vært motsatt. Selv om jeg føler det var riktig å gjøre det slutt på daværende tidspunkt kan jeg ikke noe for at tankene stadig kretser rundt oss og det som skulle bli.

Jeg gjorde feilen å sende han en melding på Facebook her for noen uker siden, omtrent en uke etter jeg så han i virkeligheten. Vi hadde en lang og trist samtale, hvor han ba meg ikke ta kontakt med ham igjen med mindre jeg ønsket å jobbe på forholdet. I tillegg spurte han om jeg ville treffes, noe jeg takket nei til da jeg føler det er for tidlig. Jeg godtok hans ønske om ingen kontakt, og beklaget for forstyrrelsen. I ettertid ser jeg jo at jeg burde ha latt ham være i fred, men jeg var rett og slett svak og grepet av savn. Egoistisk.

Grepet av savn er jeg for så vidt hele tiden - savnet blir bare sterkere, og jeg føler virkelig på at vi skal være sammen. Vi må da klare å være såpass voksne at vi jobber med oss selv og hverandre for å få det til - det har jo aldri vært mangel på kjærlighet mellom oss, sånn egentlig. Da jeg gjorde det slutt trodde jeg oppriktig jeg ikke likte ham, men litt avstand har gjort meg godt på det punktet. Jeg liker ham jo virkelig, jeg var bare så slått ut av den situasjonen vi sto i og så desperat på å komme ut av den. Dessverre og heldigvis.

Det som skremmer meg er at jeg kan jo aldri vite hvordan det eventuelt ville gått hvis jeg tok kontakt igjen, med formål om å ordne opp i ting. Den rasjonelle delen av meg sier "han er som han er", og at det er naivt av meg å tro noe annet - ting hadde sklidd tilbake i gamle spor. Den følelsesmessige delen av meg sier at han elsker meg så høyt at han hadde gjort en ordentlig innsats for at vi kunne møtes på midten og leve lykkelig. Dessverre vet jeg jo at verden i bunn og grunn er rasjonell, og mennesker endrer seg i liten grad. Jeg vet jo med meg selv hvor vanskelig det er å skulle gjøre endringer i seg selv. 

Det lureste må vel være å bare vente. Sitte stille i båten. Ikke gjøre noe forhastet. Når har man ventet lenge nok? Hva er forhastet? Når er det ikke det? Dette er vanskelig altså. Vil jeg i det hele tatt bli sammen igjen, eller er det bare sorgen som taler?

Jeg får forsøke å puste med magen. En dag, og en dag, og en dag, og plutselig har det gått en uke, så en måned, så mer. Kanskje det kjennes annerledes etter hvert. 

Endret 7. mai 2020 av Nuttery

[Jeg er mann]

Til TS og alle dere andre som har kommentert og er på vei ut av et forhold og føler stor sorg. Det er naturlig å føle stor sorg når man bryter med noen som man har vært sammen med i mange år. Det forstår jeg. Jeg forstår også at forhold går opp og ned og at det til tider er vonde dager, det er sånn livet er i et forhold. Det hender at kjemien er i ubalanse mellom to parter, og samlivet kan være hardt og vanskelig, man er ikke superlykkelig. MEN, er dere virkelig sikre på at det ikke går an å få bra sammen igjen. Dere har jo hatt det bra en gang, og det kan dere få til igjen. Jeg og kona har hatt våre vanskeligheter opp gjennom årene, men det sitter laaaangt inne å bryte opp selv om det er vanskelig i perioder. Jeg synes det virker som om hvis forholdet skranter, så er det for mange som vurderer å gå fra hverandre. Jeg har snakket med par som sier de har prøvd alt, og når jeg begynner å spørre, så er det ikke så mye de har prøvd allikevel. Husk at den perfekte partner finnes ikke, alle forhold må jobbes med, og vedlikeholdes. Mange forhold har vært dårlig vedlikeholdt, så det blir avstand, det skje ofte, men det er likevel muligheter å jobbe med det, og finne tilbake til hverandre. Jeg pleier å si at så lenge det ikke har gått over til forakt, så er det håp. Tenk litt over dette, dere som sliter eller står fast i forholdet.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Jeg er mann skrev:

Til TS og alle dere andre som har kommentert og er på vei ut av et forhold og føler stor sorg. Det er naturlig å føle stor sorg når man bryter med noen som man har vært sammen med i mange år. Det forstår jeg. Jeg forstår også at forhold går opp og ned og at det til tider er vonde dager, det er sånn livet er i et forhold. Det hender at kjemien er i ubalanse mellom to parter, og samlivet kan være hardt og vanskelig, man er ikke superlykkelig. MEN, er dere virkelig sikre på at det ikke går an å få bra sammen igjen. Dere har jo hatt det bra en gang, og det kan dere få til igjen. Jeg og kona har hatt våre vanskeligheter opp gjennom årene, men det sitter laaaangt inne å bryte opp selv om det er vanskelig i perioder. Jeg synes det virker som om hvis forholdet skranter, så er det for mange som vurderer å gå fra hverandre. Jeg har snakket med par som sier de har prøvd alt, og når jeg begynner å spørre, så er det ikke så mye de har prøvd allikevel. Husk at den perfekte partner finnes ikke, alle forhold må jobbes med, og vedlikeholdes. Mange forhold har vært dårlig vedlikeholdt, så det blir avstand, det skje ofte, men det er likevel muligheter å jobbe med det, og finne tilbake til hverandre. Jeg pleier å si at så lenge det ikke har gått over til forakt, så er det håp. Tenk litt over dette, dere som sliter eller står fast i forholdet.

Det er mye som går hvis begge er villige til å prøve. Men hvis én part ikke har gleder/motivasjon, eller er veldig sta og lite åpen for påvirkning, så går det jo ikke. 

Anonymkode: 151f4...5ae

[Jeg er mann]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye som går hvis begge er villige til å prøve. Men hvis én part ikke har gleder/motivasjon, eller er veldig sta og lite åpen for påvirkning, så går det jo ikke. 

Anonymkode: 151f4...5ae

Hvis den ene parten ikke har gleder/motivasjon som du skriver, så er det mye opp til den parten som har gleder/motivasjon til å støtte og motivere den parten. Er den ene veldig sta og lite åpen for påvirkning, så den parten lære seg å forstå at hvis man skal være to, så kan man ikke bare gjøre som man selv ønsker og tenker hele tiden. Det er ikke bare den ene som skal stå igjen, mens den andre gjør som man selv ønsker. Man må inkludere, vise hensyn, respekt og ikke minst omtanke for den andre parten. Man skal ha forventninger til partneren, men om ikke alle forventningene innfris, så kan man ikke ta det som en stor skuffelse. Det er ikke alt som går som planlagt, og det er ikke alt som er gjennomførbart. Det er ikke alt som kan kreves og forlanges, og det er ikke alt som er rosenrødt. Det viktigste er å ta en titt på seg selv, hvordan man selv er og hva man selv kan gjøre for at parforholdet skal bli bedre.

[Nuttery]

På 8.5.2020 den 10.16, Jeg er mann skrev:

Hvis den ene parten ikke har gleder/motivasjon som du skriver, så er det mye opp til den parten som har gleder/motivasjon til å støtte og motivere den parten. Er den ene veldig sta og lite åpen for påvirkning, så den parten lære seg å forstå at hvis man skal være to, så kan man ikke bare gjøre som man selv ønsker og tenker hele tiden. Det er ikke bare den ene som skal stå igjen, mens den andre gjør som man selv ønsker. Man må inkludere, vise hensyn, respekt og ikke minst omtanke for den andre parten. Man skal ha forventninger til partneren, men om ikke alle forventningene innfris, så kan man ikke ta det som en stor skuffelse. Det er ikke alt som går som planlagt, og det er ikke alt som er gjennomførbart. Det er ikke alt som kan kreves og forlanges, og det er ikke alt som er rosenrødt. Det viktigste er å ta en titt på seg selv, hvordan man selv er og hva man selv kan gjøre for at parforholdet skal bli bedre.

Det har du helt rett i - ikke alle forventninger kan innfris. Men man må jo være på en plass i parforholdet som begge kan leve med, og for oss på daværende tidspunkt kunne vel egentlig ingen av oss leve med det. Og sånn hadde det vært lenge.