Dine/mine barn

[cesi]

Vil gjerne ha noen synspunkter på dette: Er ganske fortvila idag. Sitter her som en sliten 3-barnsmor etter enda en helg med mye krangling - mellom meg og min mann. Han har et barn fra tidligere ekteskap, og jeg ett på samme alder. 9 år+ett eldre og ett yngre. saken er at mine 3 barn ( den yngste er felles) bor hos oss hele tiden, mens hans barn er her kun annenhver helg.nå har mitt ene barn som er like gammelt som hans blitt et slags "masete uromoment" for han, og blir hele tiden sammenlignet med hans barn. Må sies at mitt barn er meget sosial,utadvent og åpen, noe ikke hans barn er.i alle situasjoner drar han fram alt negativt med min 9-åring, og sier at jeg er for ettergivende, og tålererer altfor mye mas.sånn er det ikke-, men jeg blir veldig sliten av å hele tiden være redd for at mitt barn skal si eller gjøre noe som kan irritere han. Men han forstår IKKE at barn er annerledes når de er sammen med sin mor, enn sammen med sin far som de bare ser av og til. Han har ingen dialog med sin x, og vet ikke hvordan hans barn fungerer i sin hverdag med mor. Nå er jeg drittlei og sliten av alle konfliktene her. Føler det er galt uansett hva jeg gjør og sier, og orker snart ikke stå mellom han og barna mine lenger. De andre barna ser han overhodet ingen feil ved. De gangene hans barn er høyrøstet eller gjør noe galt, bare overser han det, og drar fram alle gamle episoder med mine barn. Han sier at dersom vårt forhold ryker, er det mitt barns skyld. Er det rart jeg brer mine vinger over? Jeg kommer uansett til å velge barna framfor han om jeg må.

[Polly Ester]

Skjønner at du er sliten. Har ingen råd å komme med, bare en liten oppmuntringsklem

Føler det sånn innmellom jeg også - at jeg bruker endel energi på å "forsvare" mine to barn og hans barn er så "perfekt"...

Dårlig gjort å si at om forholdet deres ryker så er det ditt barns skyld - det er det absolutt ikke... Voksne har ansvar for familien - ikke barn.

[Gjest Embla s]

Uansett hvem av dere som har rett, så er det jo en rimelig sår ting å krangle om, og selv om han mener at virkeligheten er slik han ser den, burde han holde seg for god for dette. Ganske usympatisk trekk, spør du meg. :-?

[Gjest Iunderstand]

For det er kjempeslitsomt. Min samboer og jeg har 4 barn tilsammen. 2 hver. Jeg ser mine en dag alene i uka, ellers er det 4 eller ingen her.

Og som vi krangler til tider, vi er begge beskyttende ovenfor våre egne, og tar vårt barn sitt parti....ikke veldig voksent men....det som skjer. Og jeg er også møkklei dette, men hver gang vi har snakket om det at vi må skjærpe oss, så går det bra en stund også er det på'n igjen. Så forslag til hjelp har jeg ikke, men vil bare si at du er ikke alene og det er slitsomt for alle. Hjemme hos oss vet vi at det er pga uenigheter ang barna som kan ta knekken på forholdet, ikke barnas skyld direkte, men indirekte...

[Gjest bgf]

Kanskje ute p åminebelagt område nå i og med at jeg ikke har barn, men: Hva med å bytte barn - finn på noe alene sammen med partenerens barn? Kanskje det kan være med på å bygge opp et nytt forhold?