Barn av aleneforeldre= dårligere oppvekst?

[mockinbird]

I en tråd om fysisk avstraffelse som gikk for en stund siden, ble det av en bruker indikert at aleneforeldre kanskje var "mer utsatt" for å miste kontrollen og benytte fysisk avstraffelse en andre foreldre. Sitat: " (...)Jeg har ingen tall å referere til når det gjelder slike overgrep, men lurer litt på hvordan det er for en del aleneforeldre som alene må takle de daglige frustrasjonene med barn.

Når disse aleneforeldrene (kvinner og menn) kommer slitne hjem fra arbeid med 1-3 barn som krangler og slåss for den minste bagatell. Hvordan reagerer disse foreldrene. Hvilke signaler gir de barna mht akseptable reaksjonsmåter. (...) " Sitat slutt.

Som alenemamma, til et barn hvis far viser minimalt av interesse til å skape kontakt med barnet, har jeg møtt på mange holdninger, standpunkt og myter når det gjelder aleneforeldre. Men aldri før har det blitt indikert at jeg muligens kunne være mer disponert til å miste kontrollen over mitt barn og ty til vold. Men, inspirert av denne tankegangen starter jeg følgende tråd der jeg lurer på: Tror du at barn av aleneforeldre i stor grad har en dårligere opppvekst enn barn som vokser opp med begge foreldrene? Isåfall, hvorfor? Hvilken andre tanker gjør du deg om aleneforeldre/barn som vokser opp med bare en omsorgsperson?

[kkristin]

Jeg tror alenemødre kjempebra kan ta på seg hele oppgaven på egenhånd. Det er nok mer arbeid, kan være mer slitsomt, og antageligvis ting alenemødre bør være ekstra bevisste på.

[Polly Ester]

Jeg har vært alenemor - men jeg var ikke mer sint da enn nå... jeg kunne kjefte og smelle da og jeg gjør det nå hvis det er noe jeg blir sint på. Vold har jeg aldri tydd til - verken da eller nå.

Fordelen med å være samboende er økonomien - jeg mener at ungene mine får bedre oppvekst nå fordi jeg ikke trenger å alltid si; beklager, det har vi ikke råd til... vi kan unne oss mer nå...

[Gjest Violetta]

Dette blir jo ren synsing, jeg har ikke noen tall eller fakta å vise til.

Jeg tror ikke det. Jeg tror man like gjerne kan påstå at aleneforeldre er mer bevisst på å gjøre alt riktig, fordi de kompenserer for at de er alene om omsorgen.

Jeg tror også man like gjerne kan påstå at hjemmeværende mødre kan bli svært frustrerte, fordi de går hjemme med barna hele dagen, og dermed bygger opp frustrasjon.

Eller man kan komme med påstander om andre grupperinger.

Slike påstander er lett å slenge ut, og det er lett å bygge sine fordommer på slikt. Jeg tror ikke det blir riktig å stemple en hel gruppe på den måten.

[Gjest Embla s]

Det er jo mange faktorer som spiller inn, så det blir jo dumt å generalisere rundt en eneste faktor!

Men hvis jeg skal generalisere, tror jeg at aleneforeldre:

* Har dårligere råd

* Føler seg alene med ansvaret/frustrasjonene som kommer med barn

* Har en mer slitsom hverdag, med alt det fører med seg

* Har færre muligheter for frirom til trening, besøke venner, gjøre ting for seg selv.

Men det er jo ikke gitt at man ikke har det sånn selv om man bor sammen med noen, og det er ikke gitt at man ikke finner løsninger på dette selv om man er alene. Og det er ikke gitt at man ikke føler man får dekket sine behov selv om man er alene.

[Gjest Violetta]

Aleneforeldre er jo heller ikke en gruppe der alle er like, med lik inntekt og like ressurser ellers.

[Gjest gjest1]

Jeg vokste opp hos mamma, faren min dro da ho ble gravid.. Men jeg har hatt en flott oppvekst og aldri blitt slått, knipsa eller klappa til. Heldigvis. Vennina mi (som bodde med sine begge foreldre) fikk ofte juling. Så jeg tror det ikke har noe med sånne ting å gjøre, går vel mer på den enkelte person..

[Dina]

Jeg tror alenemødre kjempebra kan ta på seg hele oppgaven på egenhånd. Det er nok mer arbeid, kan være mer slitsomt, og antageligvis ting alenemødre bør være ekstra bevisste på.  

Alenemødre? Hva med alenefedre da? Spørsmålet gjaldt vel aleneforeldre.....!!!!

[Gjest Turi]

Tror du at barn av aleneforeldre i stor grad har en dårligere opppvekst enn barn som vokser opp med begge foreldrene? Isåfall, hvorfor? Hvilken andre tanker gjør du deg om aleneforeldre/barn som vokser opp med bare en omsorgsperson?

Nei, jeg tror ikke det. Er selv vokst opp med aleneforelder, og følte ikke at jeg hadde en dårligere oppvekst. Men at vi hadde dårligere råd enn det toforeldrefamilier hadde - HELT KLART. Så man lærer at penger ikke egentlig er en relevant verdi for hvor godt man har det.

Om jeg tror aleneforeldre i større grad tyr til vold enn foreldre som holder sammen? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror menn oftere tyr til vold enn kvinner. Siden aleneforeldre oftest er kvinner, er det kanskje tvert om? (til de som ikke skjønte det, var dette et forsøk på å snu en dustete påstand til noe like dustete)

Jeg tror aleneforeldre har større utfordinger, mer jobb, mindre fritid og alenetid enn de som er to om jobben. Jeg tror også at enkelte foreldre i parforohold føler seg akkurat like alene om ansvaret og at det må være mye verre å være alene når man er to.

Jeg tror aleneforeldre kan gjøre en like god jobb som foreldre som holder sammen, men at det krever mye mer tid, energi og emosjonell ytelse.

Jeg tror det er tøft å være aleneforelder, men at barna ikke trenger lide/ha det dårligere enn andre barn.

Og så tror jeg barn har best med begge foreldrene tilstede og som venner uansett om de bor sammen eller ikke.

Og så vet jeg hvem som skrev det du siterer, og jeg vet hvorfor han skrev det - og det gjør nok du også Det var ikke ment som en generell oppfatning folk har, men et forsøk på å snu enda en diskusjon til det tema han elsker høyest og brenner for. Vi overser det, gjør vi ikke? :klem2: Jeg tror ingen tenker slik om aleneforeldre jeg.

[Gjest gotthard]

gjelder ikke denne diskusjonen alenefedre også?

dette er pisspreik, helt ærlig dere..

aleneforeldre vil jeg faktisk påstå gjør en dobbel så god jobb som samboende da de må gjøre alene det 2 vanligvis gjør....

akurat som de familiene hvor den ene jobber/reiser mye, betyr det da at barna får mer juling?

[aline]

jeg har ikke så mye å si etter Sissans svar, tenkte vel det samme som hun skrev.

er også oppvokst med aleneforelder, og har hatt en oppvekst uten vold og med en trygghet i den ene foreldren som mange av mine venner med foreldre som holdt sammen ikke hadde.

tøft? helt garantert!

mamma er en kvinne jeg beundrer stort, at hun klarte!

med så lite penger, og etterhvert to tenåringsjenter som krevde sitt.... både av det ene og det andre.

jeg tenker litt på det de gangene jeg synes litt synd på meg selv og synes jeg har så dårlig råd... så tenker jeg på hva mamma klarte, også innser jeg igjen at jeg har det godt!

[Gjest *Fiona*]

Som "alenemor" (jeg tror ikke det finnes et ord mer misbrukt eller som jeg hater mer) er det ymse mer og mindre festlige fordommer en blir utsatt for. Dette var en av de drøyere etter min mening, og hvis det er vår alles kjære som opprinnelig brakte temaet på bane vil jeg heller trekke pusten dypt og overse det, og velge å tro at det er et fåtall som tenker slik.

Men en forholder seg stadig til andre fordommer...

- jeg må åpenbart være på konstant utkikk etter en mann; uten en duger jeg ikke og jeg er lei av dårlig råd

- fester døgnet rundt når barnet er hos pappa

- grådig av natur

- bruker all ledig tid til å pønske ut mest mulig infame måter å plage eksens nye dame på. Kan jeg ødelegge det forholdet, gjør jeg det.

- alt jeg tenker på er penger - hver eneste ytring fra meg er en y måte å få medlidenhet på, slik at noen andre skal betale for klær til ungen så jeg kan bruke barnebidraget på en fyllefest til Syden med venninner.

- eksen min er helt syk, og jeg forteller om hvor psykopat han er til alle som gidder å høre på. Enhver ytring jeg måtte ha som ikke sies med blomster i stemmen, er sjalusi.

Og nå har jeg altså også mindre tålmodighet og større sannsynlighet for å slå ungen min.

Ja, her er det bare å legge seg flat; skyldig på alle punkter.

Altså... det er beintøft å være alene. Jeg har bare en, og han er en engel i to sko. De som har tre unger med mye lyd i må jeg bare ta av meg hatten for; og om det hadde kommet en ørefik der eller to skulle jeg vel i hvert fall ikke lekt Moralens Vokter.

Sånn generelt er det vel mer individuelt fra forelder til forelder og fra barn til barn hvordan grenser tøyes og tålmodighet strekkes, og hvilke verdier en har.

Når det er sagt; jeg tror sikkert det er lettere å føle avmakt og frustrasjon alene enn når man er to, men man tar det ikke nødvendigvis mest utover barna.

Det går vel heller på bekostning av ens eget liv ellers; man kutter ut alt mulig man ikke MÅ for man orker ikke.

[Gjest amarq, ikke innlogget]

Jeg beundrer de som klarer å oppdra barn alene.

Jeg kjenner på mine egne grenser iblandt, mister tålmodigheten og blir frustrert. Da er det godt å ha noen som tar over en time eller to så man får "lufta seg".

Det er sikkert verst å være aleneforelder hvis man ikke har så stort nettverk. Noen har jo mødre søsken, tanter, venner ol som stiller opp maksimalt. Det er nok sikkert veldig viktig å ha andre voksne å prate med.

Det å slå tror jeg må være mer personavhengig. For de fleste er det ikke noe alternativ å ty til fysisk avstraffelse. De som gjør det når de er alene, ville sikkert gjort det i et parforhold også?

Dessuten er det ikke alle parforhold som er like bra. Hvis man er i et parforhold der man kun krangler, kan det oppstå mange frustrasjoner som kan gå utover barnet/ barna. Hvis man er i et parforhold der far ikke stiller opp vil man jo uansett være alene om omsorgen.

[LilleBille]

Å være aleneforelder byr på mange utfordringer - akkurat som det å være to foreldre.. og vi er alle forskjellige - og løser hverdagen på forskjellige måter.

Jeg tror ikke min rolle som forelder er noe særlig anderledes nå - som "alenemor" enn den var tidligere - da vi var to.

Mitt ansvar hjemme og for familien er det samme - og jeg tror ikke jeg har endret meg som oppdrager - selv om jeg nå er alene med den daglige omsorgen. De grensene jeg hadde tidligere - de har jeg ennå - det jeg ble sint for tidligere blir jeg også sint for i dag - og det har alltid vært og vil alltid være uaktuelt for meg å legge hånd på barna (det har ikke noe med om jeg er alene med omsorgen eller ikke)

Jeg krever kanskje litt mer innsats av barna - at de må bidra mer - men så er de jo også blitt eldre .. så det ville jeg sikkert gjort likevel.

Det eneste som kanskje er forskjellig er at det blir en del mer organisering for å få hverdagen til å gå opp (men er man så heldig å ha et godt nettverk rundt seg - løser det seg..) og jeg tror nok det er andre barn rundt oss - med to foreldre - som har mye mindre oppfølging enn mine - så det har ikke nødvendigvis noe med antall omsorgspersoner å gjøre.

[Gjest Anonymous]

Jeg er barn av en alenemor, og tror jeg har kommet bedre ut av det enn om foreldrene mine ikke hadde blitt skilt. Har aldri blitt fysisk (eller psykisk for den del) avstraffet, på noen måte. Jeg tror jeg har lært en del som mange på min alder ikke har, og har kommet styrket ut av å vokse opp hos min mor. Jeg har vært heldig.

[Gjest gotthard]

ITALIAJ har du sakt det til din mor?

trur hun blir veldig glad for og få bekreftelse på at hun klarte det bra:-)

[Gjest Gjesta]

Å være aleneforelder har èn soleklar fordel:

Man slipper å stadig ta hensyn til en annen voksen. En kan selv bestemme leggetider, oppdragelsesmetoder, må-barnet-spise-opp-grønnsakene-sine-problematikken, tv`en er alltid ledig om det skulle være behov for avlastning, klokkeslett for absolutt alt mulig bestemmes selv, navn, dåp, barnehage, fritidsaktiviteter, middag, ut på tur, overnatting hos venner, skal barnet få mobil eller gameboy og så videre.

Dessuten slipper man å være nødt til å prioritere den andre voksne om kvelden. Man kan lese for barna så lenge man vil uten dårlig samvittighet for at partneren hgjerne skulle snakket om noe, eller ta ungene opp i voksensengen klokka elleve om kvelden eller sju lørdags morgen uten å plage noen.....

Men klart, det er fordeler og bakdeler både som aleneforelder og som parforelder.

Jeg har prøvd begge deler.

[Henna]

Litt for lett å generalisere over aleneforeldre.

Som alle andre er jo vi også individuelle mennesker som takler stress, ansvar og oppdragelse på hver vår måte. Hvordan vi oppdrar barna tror jeg er mer knyttet til vår egen oppvekst og hvordan vi selv ble oppdratt enn om man er singel eller i et forhold.

Økonomien har ikke endret seg siden jeg var med faren. Jeg har mer fritid nå enn før, da jeg har fri annenhver helg. Er det noe jeg vil gjøre planlegger jeg det til frihelgene mine. Livet er mer forutsigbart, men synes ikke det er en dårlig ting.

Eneste forskjellen jeg kan se fra min egen situasjon når jeg var sammen med faren var at jeg var ofte mer stresset fordi i tillegg til barnet skulle jeg rydde opp etter han også, vaske hans klær, ordne middag til han kom hjem, diskutere med han om ting vi var uenige om i oppdragelsen. Som kunne føre til at jeg ble lettere irritert over gutten hvis han gjorde noe galt fordi det allerede var frustrasjon i bildet. Men veien å gå til fysisk avstraffelse er uansett lang. Og en dårlig løsning på problemet. Så i det store og hele har jeg en mye letetre hverdag nå hvor jeg selv kan ta avgjørelsene.

Men singel eller ei, hvordan jeg takler stress og hvordan jeg oppdrar barnet mitt er relatert til hvem jeg er som person.

[Gjest Anonymous]

ITALIAJ har du sakt det til din mor?

trur hun blir veldig glad for og få bekreftelse på at hun klarte det bra:-)

Jeg tror jeg har sagt det, men skal si det en gang til for å være sikker på at hun vet det.

[mockinbird]

Men en forholder seg stadig til andre fordommer...

- jeg må åpenbart være på konstant utkikk etter en mann; uten en duger jeg ikke og jeg er lei av dårlig råd

- fester døgnet rundt når barnet er hos pappa

- grådig av natur

- bruker all ledig tid til å pønske ut mest mulig infame måter å plage eksens nye dame på. Kan jeg ødelegge det forholdet, gjør jeg det.

- alt jeg tenker på er penger - hver eneste ytring fra meg er en y måte å få medlidenhet på, slik at noen andre skal betale for klær til ungen så jeg kan bruke barnebidraget på en fyllefest til Syden med venninner.

Kjenner meg litt igjen her... Itillegg har du frasen: "Ja, det er jo ikke noen sak for deg å få barnehageplass, du går jo foran oss andre i køa" (gjerne etterfulgt av et surt blikk)

Mangler man noe kommer kommentarer som: "Jamen dere alenemødre får jo støtte til alt er det ikke bare å søke?" Har man kjøpt seg noe nytt, kommer samme leksa:"Ja, ingen sak å kjøpe seg nye klær når man blir sponset av staten"...

Og i begynnelsen kan man spøke det bort, men etter en million slike kommentarer blir man LEI...

Er forsåvidt enig i svarene som går på at hvordan man er som forelder går mer på indre egenskaper, og ikke om man er alene eller ikke om ansvaret. Men, iallefall her jeg bor er det ennå flust av fordommer som kan være slitsom å stå overfor. Men det innlegget jeg refererer til i starten på denne tråden, gav meg hakeslepp, for det var en "fordom" jeg ikke har fått slengt i trynet før.

Men det viktigste er vel uansett at man selv vet at man gjør sitt beste for å gi barnet en god oppvekst, så får "de andre" tro hva i f... de vil, ikke sant?