Hvor mye hjelper du gamle foreldre?

[AnonymBruker]

Det er så mange tråder om at unge, friske, nyetablerte familer ønsker/trenger hjelp med barna sine. 

Nå lurer jeg på hvor mye dere på rundt 50 må hjelpe gamle og syke foreldre. 

Det dreier seg jo om tusen små ting. Har slagrammet hjemmeboende mor. Heldigvis i gangavstand fra meg. Kan f.eks ikke lage middag (annet enn å putte en ferdigrett i mikroen, og å smøre en brødskive). Kan ikke gjøre avtaler/timebestillinger osv på tlf, betale regninger og mye, mye mer. Dessuten trenger hun selvfølgelig selskap. 

Og hvordan i all verden føles det for dere som bor langt unna gamle foreldre? Om f.eks mor er enke, ensom og syk? Det må være vondt 😔. 

Dette er et tema som snakkes lite om. Mange av oss har mange timers "jobb" med dette ukentlig. Noen med glede, andre ser vel på det som en belastning. 

Hva tenker du? Er vi godt nok forberedt på at det kommer en dag da vi må stille opp? Mye! Det er ikke så mye hjelp å få fra det offentlige. Hvis den gamle klarer å kle på seg selv, og forflytte seg i huset, så er det ingen hjemmesykepleie som er innom. Da er det kun en hjemmehjelp som kommer for å vaske hus hver 14 dag. 

Dette med en verdig eldreomsorg er jo nesten en vits. Det meste hviler på voksne barn. Er f.eks ingen utkjøring av middag i min kommune. 

Hjelper du mye til? Er du forberedt på at det kommer en dag da du må? 

Anonymkode: 4f599...cf6

[AnonymBruker]

Har foreldre og svigerforeldre som trenger hjelp og det er faktisk bare en glede å hjelpe dem. De har selvfølgelig hjemmesykepleie, vaskehjelp osv, men jeg anser det som mitt ansvar å passe på mine foreldre. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg fysisk må gjøre alt, noe stiller kommunen opp med og noen tjenester kjøpes, men jeg har hovedansvaret for at alt fungerer. 

Anonymkode: 8ba01...cb4

[AnonymBruker]

Anstrenger meg og sliter meg selv ut for å gjøre det beste for dem. Mamma er på sykehjem og hun besøker jeg hver uke, pappa hjelper jeg med husvask og en prat i ny og ne. De har oppfostret meg og gitt meg et godt grunnlag i livet og da skulle det bare mangle at ikke jeg anstrengte meg for dem. 

Anonymkode: c59bc...ab2

[Aragorn ll Elessar]

Mamma hjelper jeg så lenge jeg ikke er opptatt med noe annet.

Min far har jeg kuttet all kontakt med, 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har foreldre og svigerforeldre som trenger hjelp og det er faktisk bare en glede å hjelpe dem. De har selvfølgelig hjemmesykepleie, vaskehjelp osv, men jeg anser det som mitt ansvar å passe på mine foreldre. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg fysisk må gjøre alt, noe stiller kommunen opp med og noen tjenester kjøpes, men jeg har hovedansvaret for at alt fungerer. 

Anonymkode: 8ba01...cb4

TS her. Da har vi det ganske likt 🙂. Vi kjøper også en del tjenester, men mye faller på meg. Men for meg var det sånn at jeg faktisk var ganske uforberedt på denne situasjonen, må jeg innrømme. Det er ganske mye organisering og tlf i tillegg til det praktiske. Har faktisk vært så heldig at hun har fått 4 timer støttekontakt fra kommunen hver uke, og det er gull verdt 🙂. Brukes til små handleturer, kafebesøk, frisørtur eller bare selskap. Det tilbudet skal finnes i alle kommuner. Ikke bare er det til hjelp for oss, det bidrar veldig fint at hun har sosial kontakt med andre enn bare oss i familien. 

Anonymkode: 4f599...cf6

[AnonymBruker]

Jeg og samboer, og hans to søsken med familier bor rett ved svigers slik at vi kan hjelpe dem mer etter hvert som de vil trenge det. Min mor er enda ung, men når hun blir gammel og skrøplig kan det bli værre da jeg bor 8 timers kjøring unna. Har to yngre søsken der, men spørs jo om de vil bo der resten av livet å. 

Anonymkode: 27857...358

[AnonymBruker]

Handler en gang i blant ellers så hjelper jeg ikke til med noe. Moren min har mer enn nok penger til å skaffe seg den hjelpen hun trenger privat eller kommunalt. 

Hun har vaskehjelp, handlehjelp, en som lager middagen hennes og hjelper til med privat stell hvis det trengs. Hun har selv sakt at vi barna ikke skal slite oss ut med å hjelpe henne fordi hun er gammel. Det er nettopp derfor kommunen er der for å bidra (da må så klart de eldre søke om sånn hjelp).  

Glad for at hun har den tankegangen, fordi jeg vil heller tilbringe tid med moren min og gjøre koselige ting sammen enn å slite meg ut med gjøremål. 

Anonymkode: 930c3...435

[AnonymBruker]

Jeg bor på andre siden av landet fra mine foreldre, og fikk dessverre ikke hjulpet min far noe særlig de siste årene han levde hvor han ble og mer pleietrengende. Det gjør forferdelig vondt å vite at jeg ikke kunne være der for han noe særlig annet enn ett par uker om sommeren og jula, men når jeg først var der prøvde jeg å gjøre så godt jeg kunne med matlaging, handling, se film sammen osv, men fy søren så vondt det gjorde å reise fra han . Han bodde alene og hadde ikke venner, og alt han så løpet av dagen var hjemmehjelpen som løp inn og ut iløpet av en ti minutters tid . Han døde ifjor kort tid etter ha fylte 73 år. Da var jeg 27 år.  Alt for tidlig å miste far, og alt for tidlig å skulle ha ansvar for syke og pleietrengende foreldre.

Anonymkode: a63d0...b41

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Handler en gang i blant ellers så hjelper jeg ikke til med noe. Moren min har mer enn nok penger til å skaffe seg den hjelpen hun trenger privat eller kommunalt. 

Hun har vaskehjelp, handlehjelp, en som lager middagen hennes og hjelper til med privat stell hvis det trengs. Hun har selv sakt at vi barna ikke skal slite oss ut med å hjelpe henne fordi hun er gammel. Det er nettopp derfor kommunen er der for å bidra (da må så klart de eldre søke om sånn hjelp).  

Glad for at hun har den tankegangen, fordi jeg vil heller tilbringe tid med moren min og gjøre koselige ting sammen enn å slite meg ut med gjøremål. 

Anonymkode: 930c3...435

Her hos meg får man ikke hjelp til å lage middag og å dra i butikker. Hun må bo i en fantastisk kommune. I min kommune er det kun kommunal hjelp med hjemmehjelp som vasker hus hver 14 dag og støttekontakt 4 timer pr uke (til sosial nytte, ikke husarbeid/matlaging). Hjemmesykepleie er jo kun til stell av kropp/sår/medisinering om nødvendig. Min mor har heldigvis også god økonomi, og kan leie inn folk til f.eks storopprydding i hage, rundvask, snørydding etc. 

TS

Anonymkode: 4f599...cf6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor på andre siden av landet fra mine foreldre, og fikk dessverre ikke hjulpet min far noe særlig de siste årene han levde hvor han ble og mer pleietrengende. Det gjør forferdelig vondt å vite at jeg ikke kunne være der for han noe særlig annet enn ett par uker om sommeren og jula, men når jeg først var der prøvde jeg å gjøre så godt jeg kunne med matlaging, handling, se film sammen osv, men fy søren så vondt det gjorde å reise fra han . Han bodde alene og hadde ikke venner, og alt han så løpet av dagen var hjemmehjelpen som løp inn og ut iløpet av en ti minutters tid . Han døde ifjor kort tid etter ha fylte 73 år. Da var jeg 27 år.  Alt for tidlig å miste far, og alt for tidlig å skulle ha ansvar for syke og pleietrengende foreldre.

Anonymkode: a63d0...b41

Det må ha vært vondt 💕. Føler med deg. Er glad jeg har min mor i nabohuset. 

TS

Anonymkode: 4f599...cf6

[AnonymBruker]

Foreldrene mine trenger ikke hjelp nå, men har sagt at jeg kommer ikke til å hjelpe dem dersom de fortsatt bor der de bor nå. De bor langt ute på landet, og har ingen problemer med å selge huset sitt og kjøpe fin leilighet rett me butikkene. De kommer til å klare seg mye bedre om ett par år om de flytter sentralt, og lettere for oss å hjelpe de.

Anonymkode: 6c389...ba5

[AnonymBruker]

Jeg er ung og min mor er ung, så temaet er ikke der enda. Men jeg er forberedt og klar over hva fremtiden innebærer da jeg selv jobber i hjemmesykepleien. 

Anonymkode: 90ee2...211

[AnonymBruker]

Jeg og min bror er begge rundt 50, og er i et stort krysspresss. Vi har begge både hjemmeboende ungdommer og litt eldre barn som selv har barn. Så vi kjeder oss ikke akkurat. Vi har funnet ut at delt omsorg for vår stemor er eneste løsning. Partallsuker har jeg ansvar for alt, det være seg handling, snømåking og legetimer. Oddetallsuker tar han. Han tar seg av dusjing, da han er hjelpepleier og er vant med slikt, jeg tar håret da jeg gikk frisørlære i min ungdom. Hjemmesykepleien og hjemmehjelp tar det de kan, men hun er veldig sjenert og ønsker ikke å bli dusjet av en ny person hver uke. Når jeg kan koble ut alt ansvar ene uka, orker jeg å stille opp den neste.

Vi har to stesøsken i området også, altså vår stemors barn. Til stor frustrasjon for oss er de "for opptatt". De er ikke for opptatt til søndagsmiddag som jeg eller min bror har laget, men de kan ikke finne tid til hagedugnaden i forkant av middag eller å hjelpe med oppvasken etterpå. De er ikke onde mennesker, de er hyggelige nok og jeg er glad for at de kommer. Det gjør mor godt. De er bare fryktelig bortskjemte og har glemt at mor fram til for få år siden jobbet full tid som barnevakt, vaskehjelp og sjåfør for dem. For oss også. Vi synes det er på sin plass å gjøre gjengjeld, de mener den offentlige eldreomsorgen må ta seg av henne. De innser ikke begrensningene i systemet, vi tar virkelig imot all den hjelp vi kan få. Det er bare ikke i nærheten av bra nok. 

Anonymkode: ef6a8...958

[AnonymBruker]

Helt ærlig, så driter jeg i dem! 
De har aldri løfta en finger for meg, verken emosjonelt eller annen måte. 
 

Min mor vil heller ikke få hjelp de andre barna hennes. Er hun heldig, lever mannen hennes lengre enn henne. 

Min far får vel kanskje hjelp av de barna som er vokst opp med han, han var kun innom hvert skuddår for min del. 
 

Dessverre var de unge da jeg ble til, så er lenge til de ryker med. Jeg bor også langt vekke fra de begge. 

Anonymkode: b9b2f...a87

[AnonymBruker]

Jeg hjelper masse generelt, alltid gjort.
Både foreldre og besteforeldre - og samme gjør mine barn (tenåringer) fordi de er oppdratt til å hjelpe innimellom.

Anonymkode: 6be65...5ac

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i at man får lite offentlig hjelp, vi har vært positivt overrasket over den delen.

Foreldrene mine er over 80, jeg er litt over 40 og har store, hjemmeboende barn. Den ene av foreldrene mine er dement men bor hjemme fordi den andre insisterer på det. Dette medfører at en av oss barna må komme og være hos den syke hver gang den friske skal ut av huset. Jeg ser på dette som en del av livet.

Samtidig hopper jeg i stolen når jeg leser om folk som utsetter barn så lenge som mulig selv om de har partner. Jeg unner ingen å sitte i situasjonen hvor hensyn til mindreårige barn må veies opp mot hensyn til eldre, pleietrengende foreldre.

Anonymkode: 294c3...e7e

[AnonymBruker]

Hjelper dem ikke, siden de aldri har hjulpet meg. Karma is a bitch.

Anonymkode: 93c51...18e

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er ikke så gamle, bare i 60 årene. Men mamma er lungesyk og pappa har nylig hatt hjerteinfarkt. Hjelper dem så mye jeg kan likevel. Det ser jeg på som en selvfølge. Vi er flere søsken som kan dele på det. 

Anonymkode: 67360...63d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke enig i at man får lite offentlig hjelp, vi har vært positivt overrasket over den delen.

Foreldrene mine er over 80, jeg er litt over 40 og har store, hjemmeboende barn. Den ene av foreldrene mine er dement men bor hjemme fordi den andre insisterer på det. Dette medfører at en av oss barna må komme og være hos den syke hver gang den friske skal ut av huset. Jeg ser på dette som en del av livet.

Samtidig hopper jeg i stolen når jeg leser om folk som utsetter barn så lenge som mulig selv om de har partner. Jeg unner ingen å sitte i situasjonen hvor hensyn til mindreårige barn må veies opp mot hensyn til eldre, pleietrengende foreldre.

Anonymkode: 294c3...e7e

Jeg er ikke uenig i at den offentlige hjelpen er god, min stemor får mye god hjelp. Jeg mener bare ganske enkelt at det ikke er nok til at vi barna kan melde oss ut. Ikke er det ønskelig å komme dit heller.

Anonymkode: ef6a8...958

[AnonymBruker]

Jeg er under 30 år, men har foreldre med store helseutfordringer. Jeg hjelper dem med alt utenom personlig stell, husvask eller middag. Stort sett går det greit for dem praktisk, men f.eks økonomi, alt som har med det offentlige å gjøre, kontakt med lege og sykehus, og en del praktiske ting som å sette opp møbler eller tilkalle elektriker må jeg hjelpe dem med. 

Vi har hatt flere familiemedlemmer som har bodd langt unna som har blitt syk med f.eks kreft. Der har ikke vi kunnet bidra og det offentlige er virkelig ikke nok, det har vi sett. Man er prisgitt familie som kan stille opp. Jeg vet jeg må stille opp enda mer i fremtiden, spesielt når en av dem faller fra før den andre, men det er bare sånn det er. Jeg skal levere middag eller invitere på mat, handle for dem og bestille vaskehjelp. De er de eneste besteforeldrene ungene mine har og pga helse vil de sannsynligvis ikke være her til barna er voksne. Dermed prøver vi å få til så mye tid sammen som mulig, selv om det betyr at jeg bruker mye tid og energi på det. Jeg må jo bare for hvem ellers skal stille opp? 

Anonymkode: 644aa...4fa