Ei jente og tre hunder

[MortenMinstelønn]

Norges hovedbidrag i Afghanistan består av soldater fra Forsvarets spesialstyrker som lærer opp det afghanske spesialpolitiet i Kabul og spesialstyrker i landet generelt. Slik er oppdraget. Historien bak er noe mer nyansert.

Jeg skal ikke kjede noen med lange historier. Det siste tiåret har vi sett at mange har tatt vekk sløret og skrevet bøker som har blitt filmer. Fra Afghanistan og Irak. Og fått gode terningkast. Hva annet kan kritikerne gjøre? Det har jo skjedd. Og som mange smarte folk har sagt eller skrevet, er virkeligheten alltid mer fascinerende enn romanen. Jeg vet ikke om det er sant.

Men jeg som sagt skal jeg ikke skrive mye. Jeg tok T-banen i dag. Det var fullt av folk. Noe trigget en situasjon. En hund som ikke ville gå inn pga overgangen fra plattformen til toget. Jeg prøvde å holde øynene tørre men klarte det ikke. Jeg hadde solbriller i jakken fordi solen er så klar i Oslo for tiden. Men det ville være dumt å ta de på der nede i undergrunnnen. Men jeg vurderte det. Så tårer rant nedover kinnene mine. Uten at jeg hadde hatt en følesesmessig vond opplevelse der og da. Det var bare spøkelser som kom og rotet i hjernen min. Og jeg klarte ikke å kontrollere det. Jeg nynnet. Latet som om jeg jobbet i en bank. Pulsen var lav. Men tårene kunne jeg ikke stoppe. Ei jente som hadde sett på meg da jeg inn på T-banen hadde fulgt med hele veien. Hun så så spørrende på meg. Jeg hadde ikke noe svar. Andre begynte også å legge merke til tårene. Jeg snufset for å late som jeg var forkjølet og fremsto ganske uberørt. Ingenting inne i meg var i høygir. Pulsen var ganske lav. Alt var normalt. Bortsett fra at øynene produserte tårer.

Jeg tilbrakte mye tid i dette landet. Og stort sett gikk det greit. For å være ærlig var det kjedelig. Det var mye venting. Men noen få ting vekket et følelsesregister. Ei jente jeg forelsket meg i og som døde da jeg var hjemme i Norge. Og jeg begravde tre hunder som hadde det veldig vondt. Jeg drepte de alle i fanget mitt når de lå i ro for å la de slippe. Jeg begravde dem med kors i muslimland for å vise at vi bryr oss om hunder. Jeg tror også muslimer gjør det til en viss grad. Men det er forskjellige kulturer. Og det viktigste er at disse hundene levde i et land som hadde nyttårsaften hver natt. Hunder hater høye lyder. Enten om det er harmløse raketter på nyttårsaften eller bomber, granater eller skudd. Jeg gjorde en innsats for å la en hund med mangler, som f.eks et ben for lite eller et manglende øre, få en tiltro til mennesker før de sovnet.   

Hun jeg forelsket meg i hadde følelser for meg også. Vi hadde lange samtaler om hvordan vi kunne finne en vei ut av alt. Og finne en fremtid i Norge. De samtalene var veldig seriøse. Men så glapp hun en dag jeg festet hjemme i Norge. Drept av Taliban sammen med halve familien hennes.

Og på T-banen kom alt tilbake. Og derfor skrev jeg nå. Jeg skal ikke lage noen bok om det eller andre hendelser derfra. Jeg trives å skrive på forumer. 

Uansett hvor trent og tøff du er så kan du ikke lure sjelen. Om du så veier 90 kg av muskler. Hjernen bestemmer.

 

 

Edit 

Jeg tar for gitt at T-banen går som normalt og at ingen forsinkelser vil følge i kjølvannet av hendelsene i Afghanistan

 

 

Endret 7. mars 2020 av MortenMinstelønn

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 35be0...7b6

[AnonymBruker]

Forstod ikke helt historien din? Hva var det som gjorde at du gråt?

Anonymkode: 09821...18c

[AnonymBruker]

For et forvirrende innlegg! Skjønner ikke hva det handler om......

Anonymkode: 8bbae...6d2