Hvordan er det EGENTLIG å ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at alle som får barn er så stolte, legger ut om hvor mye de elsker barna, de ga livet mening, de er hele livet deres osv - men på anonyme forum som KG kommer det frem at det er beintøft, at de angrer, barna har ødelagt friheten og livet deres og det er ikke måte på...

Så om man vurderer å få barn *kremt*, hvordan kan man vite om man kommer til å elske det over alt på jord eller angre på det og ende opp bitter?

Hilsen undrende kvinne 25👶

Anonymkode: c71f4...ad7

[Trolltunge]

Å få barn er det beste og verste man kan finne på å gjøre. Det er alt fra ren lykke og enorm takknemlighet til å være så utslitt og frustrert at man knapt vet opp og ned på seg selv. 

[AnonymBruker]

Slit, arbeid, tungt, utgift, aldri fred å få.

Anonymkode: e41f1...622

[AnonymBruker]

Jeg var veldig usikker på om jeg ville ha barn, men vi valgte å få det. Det har jeg aldri angret på! Barnet vårt beriker livet vårt. Det er til tider veldig slitsomt men også helt fantastisk. Kan ikke reise like mye som før, men jeg reiste masse før vi fikk barn og fikk rast litt av meg. Har et meget godt samarbeid med mannen min og vi har delt alt likt, bortsett fra amming så klart. Hvis han hadde vært en slabbedask så hadde jeg sikkert ikke likt denne nye tilværelsen så godt. Vi er i tenkeboksen om å gi barnet søsken.

Anonymkode: 925ff...747

[AnonymBruker]

Blir for en periode slutt på å sitte alene på dass.

Anonymkode: 0e31d...8b9

[AnonymBruker]

Du har aldri hatt mindre penger, mindre søvn, mindre overskudd, mer rotete hus eller mer å gjøre. Du har aldri vært så sliten før heller. 
 

men du har heller aldri opplevd en større kjærlighet eller stolthet. Den gleden når barnet knekker en ny kode og lærer nye ting. Eller når du sitter der og tenker at du orker ikke mer, og barnet kommer og legger armene rundt deg, gir deg en klem og sier han er glad i deg. Da forsvinner all slitenheten og orket i noen sekunder og man fortsetter med en ny giv. 
 

det er det beste og verste i livet på mange måter. Men det gode overveier det dårlige. Derfor man ofte velger å få flere. 

Anonymkode: aac7a...1d8

[AnonymBruker]

Har aldri angret på at jeg fikk barna mine, og joda til tider så er man utslitt, men folk overdriver som faen også. De som gjør det er vel de som forventet at alle rundt dem skulle hjelpe til konstant. 

Anonymkode: 8e5f2...a57

[Hr. Aktiv]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har inntrykk av at alle som får barn er så stolte, legger ut om hvor mye de elsker barna, de ga livet mening, de er hele livet deres osv - men på anonyme forum som KG kommer det frem at det er beintøft, at de angrer, barna har ødelagt friheten og livet deres og det er ikke måte på...

Så om man vurderer å få barn *kremt*, hvordan kan man vite om man kommer til å elske det over alt på jord eller angre på det og ende opp bitter?

Hilsen undrende kvinne 25👶

Anonymkode: c71f4...ad7

Til meg betyr de alt. Jeg kunne aldri fatte det jeg vet nå før jeg fikk selv. 

Jeg setter de høyest av alt. Hele livet mitt tilpasses dem og ikke motsatt. Men vi har begynt å gjøre noen unntak da nå som de er større. Jeg er med og følger opp heler veien og da må de også være med meg innimellom på noen av mine ting. Men mine ting samkjøres da med flere foreldre slik at det blir en del barn der. Barna er superhappy.

Problemet er at det er ei mor som ikke synes om at jeg er en tilstedeværende far. Så jeg er på rundreise rundt om i landet etter hvert som mor driver og flytter, driver med samværsnekt og sakstrenering. 

Bare du ikke bli ei sånn ei da vær så snill.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Til meg betyr de alt. Jeg kunne aldri fatte det jeg vet nå før jeg fikk selv. 

Jeg setter de høyest av alt. Hele livet mitt tilpasses dem og ikke motsatt. Men vi har begynt å gjøre noen unntak da nå som de er større. Jeg er med og følger opp heler veien og da må de også være med meg innimellom på noen av mine ting. Men mine ting samkjøres da med flere foreldre slik at det blir en del barn der. Barna er superhappy.

Problemet er at det er ei mor som ikke synes om at jeg er en tilstedeværende far. Så jeg er på rundreise rundt om i landet etter hvert som mor driver og flytter, driver med samværsnekt og sakstrenering. 

Bare du ikke bli ei sånn ei da vær så snill.

Jeg tenker å få barn alene via klinikk, så sånn ender jeg ikke opp uansett  

Anonymkode: c71f4...ad7

[AnonymBruker]

Det er begge deler. Friheten er ødelagt, livet er snudd på hodet, jeg har ikke tiden, kroppen, mannen eller huset for meg selv et eneste sekund i døgnet. Det er utmattende, søvnmangelen er enorm, tiden strekker ikke til noe og forholdet strever innimellom hardt for å holde ut. Ungen kan gå meg på nervene og innimellom ønsker jeg helst å kaste han i søpla 😛 

Likevel er det helt fantastisk. Ungen min er det beste, fineste og mest fantastiske vesenet som finnes i mine øyne. Jeg elsker han av hele mitt hjerte og hadde virkelig gjort absolutt alt for han. Tid sammen med han er magisk, og jeg elsker hvert eneste sekund. Jeg sliter innimellom nesten med å forstå at jeg syntes livet var bra før jeg fikk han, jeg ante virkelig ikke hvilken kjærlighet det faktisk gikk an å føle her i verden. 

Så svaret er jatakk, begge deler. Jeg har aldri angret på ungen, jeg tenker at de som gjør det enten er deprimerte eller ikke ønsket seg barn i utgangspunktet men ble presset. Jeg har dog tenkt (typisk kl. 04 om natten med en hylende unge) ting som ‘’hvorfor i svarte F trodde vi dette var en god idé? Var ikke livet finere tidligere?’’ - men så kommer vi ut på badet, legger ungen på stellebordet og han gliser fra øre til øre. Da er alt glemt og alt jeg kjenner er intens forelskelse blandet med en del trøtthet 😛 

Anonymkode: ccbc0...ed5

[AnonymBruker]

Folk oppretter jo gjerne ikke tråder om de er fornøyd med tilværelsen, men om det som er vanskelig, tøft, dritt osv. En ting er sikkert, det er ikke en 100 prosent dans på roser å ha barn, de som påstår det juger. Ingen liker våkenetter eller unger som spyr. Men det trenger ikke være jævlig, selv om noe er dritt av og til. Jeg har to barn og har med hånden på hjertet aldri angret på dem, selv om jeg har vært både utslitt og lei av og til. Jeg elsker elsker dem, de er to trollunger, men de er våre trollunger. Det er utrolig gøy å se dem vokse og gro, se personligheten, ta del i deres utforskelse av verden og alle samtalene vi etterhvert har med dem. 

Det er viktig å tenke seg godt om før man får barn, for det er tross alt en ganske viktig forpliktelse. Jeg synes det er nitrist at noen angrer på barna sine fordi de ikke har nok fritid lenger eller er lei mas og tjas med barn. Barn er prisgitt sine foreldre og de har heller ikke bedt om å bli født. 

 

Anonymkode: dae13...223

[AnonymBruker]

Det er fullstendig utmattende, men også veldig givende og lærerrikt. 

Anonymkode: 41482...f67

[AnonymBruker]

Å få barn er det beste jeg noengang har gjort, det kan være slitsomt og man er ofte veldig trøtt men man får så utrolig mye igjen for det. Jeg har blitt et bedre menneske etter jeg fikk barn, blitt mye mindre egoistisk, og fått noe i livet som gir meg mening. Jeg ville gjort absolutt alt for mitt barn.

Anonymkode: fd94a...07d

[sommermor]

Å ha barn er fantastisk og utmattende på samme tid.

[addict]

Litt som å leve i en forelskelsesrus som aldri går over. Samtidig kan du ikke vente til de er i seng. Også savner du de med en gant de har sovnet. 

[AnonymBruker]

Noe av det beste jeg har gjort er å få barn. Ja det er slitsomt, det er søvnmangel, frustrasjon og mange bekymringer. Men det er mye glede, kjærlighet og det er noe som gir meg en mening i livet! Jeg er så ufattelig glad i den lille sjarmøren min! Og selvom jeg er trøtt etter søvnløse netter og alt det der, så er det verdt det når du ser på ungen og han gliser fra øre til øre når han ser deg.  

Anonymkode: 11c2d...2c3

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har inntrykk av at alle som får barn er så stolte, legger ut om hvor mye de elsker barna, de ga livet mening, de er hele livet deres osv - men på anonyme forum som KG kommer det frem at det er beintøft, at de angrer, barna har ødelagt friheten og livet deres og det er ikke måte på...

Så om man vurderer å få barn *kremt*, hvordan kan man vite om man kommer til å elske det over alt på jord eller angre på det og ende opp bitter?

Hilsen undrende kvinne 25👶

Anonymkode: c71f4...ad7

Kommer jo helt an på barnet. Det kan være fint og 💘, det kan også være et sant helvete.

Selv om det er et sant helvete er det naturlig at man prøver å lure seg selv og andre til at man syns dette er så fantastisk. Det er jo tross alt en situasjon man ikke kommer ut av, så det er en basic overlevelsesstrategi.  Du ser vel hvor mange som snakker og gleder seg til ting skal bli bedre " om 4 år, 14 år så blir ting bra". Da er de altså 50 år selv og har kastet bort alle sine gode år.

Lett å vurdere hva som er mest ærlig av anonymt på KG eller med fult navn og bilde på facebook.

Anonymkode: 1983c...9bd

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kommer jo helt an på barnet. Det kan være fint og 💘, det kan også være et sant helvete.

Selv om det er et sant helvete er det naturlig at man prøver å lure seg selv og andre til at man syns dette er så fantastisk. Det er jo tross alt en situasjon man ikke kommer ut av, så det er en basic overlevelsesstrategi.  Du ser vel hvor mange som snakker og gleder seg til ting skal bli bedre " om 4 år, 14 år så blir ting bra". Da er de altså 50 år selv og har

kastet bort alle sine gode år.

Lett å vurdere hva som er mest ærlig av anonymt på KG eller med fult navn og bilde på facebook.

Anonymkode: 1983c...9bd

Med mindre man blir fratatt barna av barnevernet  da. Noen har opplevd det også. 

Anonymkode: b8cdc...c53

[AnonymBruker]

Tror jeg lever på en annen planet enn de fleste her på KG, for jeg synes ikke det er spesielt slitsomt med barn. 

Anonymkode: c7a87...7b3

[Krok1]

1 hour ago, Trolltunge said:

Å få barn er det beste og verste man kan finne på å gjøre. Det er alt fra ren lykke og enorm takknemlighet til å være så utslitt og frustrert at man knapt vet opp og ned på seg selv. 

Jepp

Jeg fikk sjokk over hvor slitsom det var, var ikke forberedt på det. Emosjonelt, psykisk og fysisk. 

Jeg elsker barna mine overalt på jord og de kommer først av alt. 

Samtidig skjedde det masse i livet samtidig som jeg fikk nr 2, en prosess der jeg oppdaget mye mer om meg selv, og hvem jeg ønsker å være.

Og kan si at barna ikke var det som ga livet mitt mening, selv om de er noe jeg alltid har ønsket meg og absolutt er en del av det. Har alltid hatt som mål å bli mor, men etter at jeg ble mor ble det veldig viktig for meg å få være mer enn bare det. 

Barna mine lærer meg masse, og jeg lærer masse av å være mor. En ting jeg har oppdaget er at mange norske kvinner krever helt uoppnåelige ting av seg selv. 

Jeg er blitt kronisk syk og sliter masse med samvittigheten, men må minne meg selv på at man kommer langt med grenseløs kjærlighet, og at barn ikke dør av burger king av og til 😛