Jeg har også opplevd det!

[AnonymBruker]

Har dere en slik en i "venneflokken" deres?

Jeg har ei.

Hver gang vi snakker om livets utfordringer på ulike måter, svarer hun ALLTID "Jeg har også opplevd det...!" Så begynner vedkommende å legge ut om sin opplevelse. Så tar en annen over og forteller en historie og da er denne venninnen frempå igjen og sier "Det har jeg også opplevd...!" og så blabla. Så en annen som forteller om sykdom og en sykehusinnleggelse og da gjett hva! Den venninna igjen "Jeg har også vært så syk at jeg måtte legges inn på sykehus....!!!"

 

Argh 

 

Jeg innbiller meg at de fleste "venneflokker" eller familie har en slik en? 

Anonymkode: cd35d...2e3

[youcancallmejune]

Jeg er en sånn. Jeg pleier å gjøre det der når den jeg snakker med ikke kan stoppe å snakke og begynner å kjede meg. Da føler jeg trang til å kjede dem like mye som de kjeder meg, og for å vise dem at det de snakker om ikke er så unikt som de tror. Selv jeg har opplevd det, liksom. Det virker skikkelig bra. Jeg merker irritasjonen deres over å miste hovedrollen for et øyeblikk.

[AnonymBruker]

Slike kutter man ut, enkelt.

Anonymkode: efa6f...bf6

[AnonymBruker]

Jeg også er slik. Det er jo bare for å bygge videre på en samtale, jeg kjenner meg igjen i historien din, jeg har noe å komme med. Vi kan relatere til hverandre. Hvis jeg snakker om noe jeg har opplevd og de ikke bygger videre på det, så pleier jeg å spørre dem om de har opplevd noe. 
 

Anonymkode: 5b873...b22

[Krok1]

Alle er slik, det kalles assosiasjonsprat og vi er lagd med det for å kunne relatere til hverandre, føle fellesskap. Men så har vi så mye mindre tid til hverandre nå enn før, at alle veldig gjerne bare vil prate om seg selv når vi først møtes, og noen har ikke gode nok filter, eller har fått tilbakemelding om at det blir for mye. 

Og ja, man kan kutte ut slike folk, men det vil ikke hjelpe dem. Det er søren ikke lett å si fra heller. Så det blir en ganske vanskelig situasjon. 

Har øvd mye på å dempe assosiasjonspraten. Det gjør at jeg i noen tilfeller ikke får sagt et ord. Heldigvis får jeg sagt mange ord i andre sammenhenger 

[Ambador]

Morsomt at du har en så lett tone å si det i, TS. Jeg irriterer meg grønn over "sånne folk". Jeg er jo sånn selv, men jeg holder tilbake mange ganger fordi jeg vet at samtalene blir dårlige av å kjempe om ordet på den måten.

[AnonymBruker]

Du har også de som alltid har har opplevd noe enda verre enn det en person forteller.

Eksempel: En person forteller at han en gang brakk armen. Da bryter den andre inn: Med meg er det verre, jeg har brukket armen tre ganger. Osv.

Uansett hva du sier så har denne personen opplevd noe enda verre.

 

Anonymkode: bacc7...2b6

[AnonymBruker]

Svigersøster. Alltid. Herregud for en drama queen. 

Anonymkode: b3415...f4b

[AnonymBruker]

Moren min var sånn.

Anonymkode: b24c2...ec6

[AnonymBruker]

6 timer siden, Krok1 skrev:

Alle er slik, det kalles assosiasjonsprat og vi er lagd med det for å kunne relatere til hverandre, føle fellesskap. Men så har vi så mye mindre tid til hverandre nå enn før, at alle veldig gjerne bare vil prate om seg selv når vi først møtes, og noen har ikke gode nok filter, eller har fått tilbakemelding om at det blir for mye. 

Og ja, man kan kutte ut slike folk, men det vil ikke hjelpe dem. Det er søren ikke lett å si fra heller. Så det blir en ganske vanskelig situasjon. 

Har øvd mye på å dempe assosiasjonspraten. Det gjør at jeg i noen tilfeller ikke får sagt et ord. Heldigvis får jeg sagt mange ord i andre sammenhenger 

Ah! Der lærte jeg noe nytt (om assosiasjonsprat). Takk! Da forstår jeg mye bedre hvorfor enkelte samtaler tar den dynamikken den har av og til. Men noen ganger så får jeg litt på følelsen av at det ligger et slags konkurranseelement i dette, et slags forsøk på å overgå hverandre, det er den delen som jeg synes er slitsom. Ikke vanlig dynamikk, eller assosiasjonsprat. 

For meg er det helt greit at folk prater om det de har opplevd og på den måten skape et felleskapsfølelse. Det er bare det med at det i noen tilfeller tar helt av, og det får et konkurransepreg/ å overgå hverandre at jeg synes det er slitsomt og det jeg reagerer på.

Trådstarter

Anonymkode: cd35d...2e3

[Lacy]

Hvis jeg får dra den ett hakk lengre? 

Kan man anta at mennesker som instinktivt legger opp til mer assosiasjonsprat er mer usikre/har større behov for tilhørighet? 

[AnonymBruker]

Svigermoren min er sånn. Hun kan avbryte midt i en setning og begynne å legge ut om den gangen hun opplevde det samme, og selvsagt var det myyyye verre for henne. Hun kom innom sist jeg var syk, og spurte hvordan det gikk med meg. Mens jeg var midt i svaret så avbrøt hun og skulle fortelle om hvor syk hun var selv, og selvsagt mye verre enn meg. Hun er overhodet ikke interessert i å høre på hva andre har å si. Slitsomt. 

Anonymkode: 313a7...19c

[AnonymBruker]

Det er vel bare positivt å dele sine egne erfaringer rundt emnet det snakkes om? For meg personlig virker det som det er personer som synes dette er et problem, som faktisk har et problem med seg selv. Kanskje tåler dere ikke at andre har oppmerksomhet? Føler dere at deres erfaring/historie blir mindre verdt hvis andre også har opplevd det?

For meg, og sikkert mange andre, er det jo bare positivt at andre kan relatere til det du sier. De bygger videre på samtalen, holder den gående, istedet for å bare svare med "åja ok". For når man holder en samtale gående er det bevis på at personen liker deg, og de samtalene de kan ha med deg. Det er et slags indirekte kompliment.

Nå skjønner jeg selvsagt at det finnes ekstreme saker der folk nesten hopper ut av sofaen for å snakke om sine erfaringer. Men de fleste som gjør dette gjør det jo bare for å være hyggelig, og bygge videre på samtalen som allerede er til stede. Spesielt hvis noen snakker om noe tøft og vanskelig, vil det ofte være fint å høre at andre også har opplevd lignende tøffe og vanskelige ting. Man føler seg mindre alene rett og slett.

Anonymkode: 5d98a...253

[AnonymBruker]

Mannen min er sånn. Er så irriterende. Uansett hva det er, når det gjelder symptomer på sykdom kan du banne på at det har han også. Uten unntak. Jeg snakker sjelden om det, ikke nor man skal få "ha i fred" 🙄😂😂😂 Neida han bare "been there - done that". 

Anonymkode: 4927b...b39

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel bare positivt å dele sine egne erfaringer rundt emnet det snakkes om? For meg personlig virker det som det er personer som synes dette er et problem, som faktisk har et problem med seg selv. Kanskje tåler dere ikke at andre har oppmerksomhet? Føler dere at deres erfaring/historie blir mindre verdt hvis andre også har opplevd det?

For meg, og sikkert mange andre, er det jo bare positivt at andre kan relatere til det du sier. De bygger videre på samtalen, holder den gående, istedet for å bare svare med "åja ok". For når man holder en samtale gående er det bevis på at personen liker deg, og de samtalene de kan ha med deg. Det er et slags indirekte kompliment.

Nå skjønner jeg selvsagt at det finnes ekstreme saker der folk nesten hopper ut av sofaen for å snakke om sine erfaringer. Men de fleste som gjør dette gjør det jo bare for å være hyggelig, og bygge videre på samtalen som allerede er til stede. Spesielt hvis noen snakker om noe tøft og vanskelig, vil det ofte være fint å høre at andre også har opplevd lignende tøffe og vanskelige ting. Man føler seg mindre alene rett og slett.

Anonymkode: 5d98a...253

Her går det en hårfin grense for når det er greit å gjøre dette, og en grense for hvordan det er greit å gjøre det, tenker iallfall jeg. Endel mennesker mangler antenner, eller har svake antenner, for sosialt samspill. Det er som du sier, noen ganger fint at man deler erfaringer og kan snakke rundt dette. Men hvis man alltid tar over samtaler ved å snakke om egne erfaringer, seg og sitt, da er det noe som skurrer litt. Det må være en balanse mellom å kunne lytte til andre og å snakke om egne erfaringer. 

Anonymkode: 313a7...19c

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her går det en hårfin grense for når det er greit å gjøre dette, og en grense for hvordan det er greit å gjøre det, tenker iallfall jeg. Endel mennesker mangler antenner, eller har svake antenner, for sosialt samspill. Det er som du sier, noen ganger fint at man deler erfaringer og kan snakke rundt dette. Men hvis man alltid tar over samtaler ved å snakke om egne erfaringer, seg og sitt, da er det noe som skurrer litt. Det må være en balanse mellom å kunne lytte til andre og å snakke om egne erfaringer. 

Anonymkode: 313a7...19c

Ja, jeg ble litt usikker på om jeg selv kanskje kan ha vært selvopptatt noen ganger. En venninne tabbet seg ut her om dagen, med å tape mye penger fordi hun glemte å avbestille time. Jeg sa jeg skjønte det var skikkelig kjipt. Og jeg fortalte om et par ganger tidligere i livet hvor jeg hadde glemt ting, og tapte en del penger. Jeg tenkte at det hjelper vel litt å høre om at andre også har tabbet seg ut. Men jeg vet nå ikke. Hun svarte ikke så mye. Så kjente meg kanskje litt dum da.

Anonymkode: 5e376...e9e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ble litt usikker på om jeg selv kanskje kan ha vært selvopptatt noen ganger. En venninne tabbet seg ut her om dagen, med å tape mye penger fordi hun glemte å avbestille time. Jeg sa jeg skjønte det var skikkelig kjipt. Og jeg fortalte om et par ganger tidligere i livet hvor jeg hadde glemt ting, og tapte en del penger. Jeg tenkte at det hjelper vel litt å høre om at andre også har tabbet seg ut. Men jeg vet nå ikke. Hun svarte ikke så mye. Så kjente meg kanskje litt dum da.

Anonymkode: 5e376...e9e

Akkurat det går fint. Jeg synes det hjelper veldig å høre om andres lignende erfaringer og opplevelser og da særlig av den typen du nevner her. Da føler man seg mindre alene. Noen ganger så gjør det godt å høre at man ikke er alene om å gjøre dumme tabber, ha en dårlig kollega, tabber med fyren eller jenta man er forelsket i og som man ikke tør å se i øynene igjen. Det synes jeg er helt OK.

Det er først når man begynner å konkurrere eller å skulle overgå hverandre, eller rett og slett, som en annen i tråden skriver, eller å ta over en samtale. Det er det sistnevnte jeg har litt problemer med. F.eks har jeg ei venninne som ble lagt inn på sykehus etter en rideulykke og pådro seg hjernerystelse og mens alle bekymret seg og lurte på om det gikk bra med jenta, så var det en som begynte å snakke om sin ulykke, som ikke var like alvorlig, midt oppe i dette og deretter dreide samtalen inn over på henne - hele tiden. Hun så ikke at vi andre følte oss litt utilpass da. 

 

TS

Anonymkode: cd35d...2e3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ble litt usikker på om jeg selv kanskje kan ha vært selvopptatt noen ganger. En venninne tabbet seg ut her om dagen, med å tape mye penger fordi hun glemte å avbestille time. Jeg sa jeg skjønte det var skikkelig kjipt. Og jeg fortalte om et par ganger tidligere i livet hvor jeg hadde glemt ting, og tapte en del penger. Jeg tenkte at det hjelper vel litt å høre om at andre også har tabbet seg ut. Men jeg vet nå ikke. Hun svarte ikke så mye. Så kjente meg kanskje litt dum da.

Anonymkode: 5e376...e9e

Tror ikke det der var så farlig altså.  Med mindre du alltid er på pletten med å dele dine egne erfaringer.. Det er vel det som diskuteres her, de som alltid overtar samtalen ved å dreie den over på seg selv. 

Anonymkode: 313a7...19c

[AnonymBruker]

Jeg kan være litt sånn med enkelte, fordi de aldri spør om mitt liv. De spør aldri hvordan det går med meg, de spør aldri oppfølgingsspørssmål, etc. Så jeg kommer i blant med litt slikt i håp om å få en frem og tilbake samtale. I stedet for den evige historien deres om det ene eller det andre. Mange forteller kun om sitt eget og spør aldri om andres. Da er det helt ok å kaste seg på med "jeg også." 

Anonymkode: bda41...6f6

[AnonymBruker]

Uff ja. Har en slik venninne. Uansett hva det var, så hadde hun opplevd det selv - bare verre. Skal sier at vi har lite kontakt nå.

Anonymkode: 03e44...975