Sint mann- gode råd søkes før jeg blir gal!!!

[novembertrist]

Jeg har vært gift med mannen min i 12 år. Hele tiden mens vi har vært sammen (bortsett fra under den første forelskelsen) har han stadige sinneutbrudd. Dette har bare blitt verre og verre etterhvert som barn krever mer og han også har en mer krevende jobb. Han tåler dårlig litt stress og uforutsette hendelser. Han banner da høyt, roper, etc. Merker at barna reagerer veldig på dette,  blir urlige.  Dette kan nå skje minst et par tre ganger i uken. Det er som regel rettet mot andre ting enn meg og barna, men hvis vi krangler blir han sånn mot meg også. Han roper, ber meg stikke, dra til helvete, at han ikke orker mer osv osv. Han kan også kjefte veldig på barna. Han har aldri vært fysisk, bare for å si det, eneste han har gjort er å kaste mindre ting etter meg (pute, blad osv).

jeg er utrolig lei av denne qtferden, har sagt det til han mange ganger. Han viser utrolig liten vilje til å endre seg, ser ikke at det er et problem, det er andres feil osv. 
 

hva kan jeg gjøre?? Har andre noen erfaring? Har ikke så lyst å gå ut av forholdet heller, men snart orker jeg ikke dette. Det er uforutsigbart, jeg blir urolig. 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, novembertrist skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 12 år. Hele tiden mens vi har vært sammen (bortsett fra under den første forelskelsen) har han stadige sinneutbrudd. Dette har bare blitt verre og verre etterhvert som barn krever mer og han også har en mer krevende jobb. Han tåler dårlig litt stress og uforutsette hendelser. Han banner da høyt, roper, etc. Merker at barna reagerer veldig på dette,  blir urlige.  Dette kan nå skje minst et par tre ganger i uken. Det er som regel rettet mot andre ting enn meg og barna, men hvis vi krangler blir han sånn mot meg også. Han roper, ber meg stikke, dra til helvete, at han ikke orker mer osv osv. Han kan også kjefte veldig på barna. Han har aldri vært fysisk, bare for å si det, eneste han har gjort er å kaste mindre ting etter meg (pute, blad osv).

jeg er utrolig lei av denne qtferden, har sagt det til han mange ganger. Han viser utrolig liten vilje til å endre seg, ser ikke at det er et problem, det er andres feil osv. 
 

hva kan jeg gjøre?? Har andre noen erfaring? Har ikke så lyst å gå ut av forholdet heller, men snart orker jeg ikke dette. Det er uforutsigbart, jeg blir urolig. 

 

Forstår jo at du synes det er vanskelig å gå fra han da dere barn og hus sammen. Men vær så snill, tenk på barna! 😟 du sier du blir urolig av denne uforutsigbare atferden, tenk hvor utrygge barna er.. Jeg vokste opp med en sint pappa. Ikke voldelig, men slik du beskriver; sinneutbrudd, slenging med dører, banning o.l. Jeg var veldig utrygg og usikker på meg selv hele oppveksten. I en alder av 35 preger det meg fortsatt. Har mye angst, dårlig selvfølelse. Fungerer relativt greit i det daglige, men den gnagende følelsen om at jeg ikke er bra nok for noen sitter i uansett. Barna deres fortjener ikke å bli utsatt for en eneste hendelse til. Ha nulltoleranse vær så snill!

Anonymkode: 20ca9...1f9

[AnonymBruker]

Du ble sammen med denne mannen fordi dere skulle ha et lykkelig liv sammen. Det ble det ikke. Og det virker ikke som begge har vilje til å gjøre noe med det. Du fortjener et lykkelig liv. Ungene fortjener det. Det dere lever oppi er skadelig, og skaden dere har fått kan ikke repareres så lenge du ikke fjerner deg fra han som skader deg. Kjempeflott om han er villig til å få hjelp. Men hvis ikke så må du avslutte dette giftige forholdet før du har ødelagt hele livet ditt. Du har fortsatt mange år igjen. Så ikke kast det bort med å bli kjeftet på!

Anonymkode: fce93...4f7

[AnonymBruker]

Jeg hadde skreket tilbake så kunne han fått sett hvor gøy det er.

Anonymkode: 46249...64b

[petterm]

Terapi? 

Evt gjør det slutt.

Dere kan ikke fortsette sånn! 

[AnonymBruker]

Prøv å filme ham med telefonen og vis ham når han har roet seg, mulig han skjønner hvor ille det er da?

Anonymkode: 95ede...cac

[AnonymBruker]

Så slitsomt og vondt det må være for barna, de går sikkert på nåler.. 😔 Hadde en far som aldri kjeftet høyt, han var snill, men kunne være stille-langsint på mamma. Synst dette var kjipt, og det er jo barnemat i forhold. Jeg unngikk han da, selv om han ikke var sint på meg, og turte nesten aldri fortelle han noe 🙄 

Anonymkode: 136ff...536

[AnonymBruker]

Så du valgte en partner med et helt åpenbart sinneproblem. Tenkte kanskje at »dette er det beste jeg finner, så jeg får ta til takke»? Og så bestemte du deg for å trosse all fornuft og formere deg med denne dårlige partneren. Nok et elendig livsvalg. Trolig igjen motivert av desperasjon - en vil tippe at du syntes ditt behov for å formere deg var vesentlig viktigere enn hensynet til at de nevnte barna hadde rett på en ok pappa? 
 

Og nå er dere faktisk stuck. Sannsynligheten for at barna har tatt skade av å vokse opp i miljøet du valgte er skyhøy. Sannsynligheten for at jentene velger en voldelig partner og at guttene blir en voldelig partner er overveldende. Likevel vil du ha forsikringer fra mennesker på nett om at dette går bra. Du ønsker til og med bekreftet at du ikke engang ta det helt åpenbare hensynet å fjerne barna fra den voldelige pappaen sin. 

Vel: det går jo ikke bra, Ts. denne historien har ingen lykkelig slutt. Du rota det til.  En viktig del av voksenlivet er å innse det. Og ta ansvar for det.

Anonymkode: ea1c5...e60

[Gjest Dævendøtte]

9 timer siden, novembertrist skrev:

Han roper, ber meg stikke, dra til helvete, at han ikke orker mer osv osv. Han kan også kjefte veldig på barna.

Hadde pakket kofferten og tatt med meg barna øyeblikkelig. Så hadde han fått en siste sjanse om han hadde bedt på sine knær, og en eneste runde til, så hadde det vært slutt.

Er barna gamle nok til at du kan snakke med de og forklare ting? At dere gir ham en sjanse og ser. Så kan han velge selv, fortsette å være sint alene, eller ta seg sammen og være sammen med dere. 

[novembertrist]

Hm, takk for råd. Jeg ville at vi skulle gå i terapi, men han vil ikke. Mente at problemene lå mest hos meg og at det derfor var riktig at jeg gikk i terapi (jeg er jo heller ikke perfekt, kan ofte bli lei meg, litt deprimert). Jeg gikk i terapi, det ledet ærlig talt til ingenting...

Det er ikke bare av hensyn til barna at jeg blir, jeg er også litt redd for å være alene, er 45 og regner det som lite sannsynlig å finne en ny partner. Har ikke vært singel siden jeg var 17, ble sammen med han jeg er gift med umiddelbart etter det ble slutt med barndomskjæresten.

 

Er det noe jeg virkelig angrer på i livet er at jeg ikke har vært mer kresen på valg av partnere. Dere som er unge her, bør huske å være det. 

[got2go]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde skreket tilbake så kunne han fått sett hvor gøy det er.

Anonymkode: 46249...64b

Ja, sånn stemning er jo kjempetrivelig for ungene å vokse opp i...

[AnonymBruker]

Sånn har min mann vært også!! Etter 19 års forhold klarte jeg endelig å sette ned foten og kreve at han går i sinnemestring. Vi går også i parterapi- jeg krevde d om jeg skulle orke mer..

har vært utrolig glad i ham men har mistet følelser pga dette, og terapeuten vår sa det også; sinne dreper kjærlighet... dette er verst for barna.. jeg klarte det imidlertid ikke før jeg hadde fått en liten avstand til ham etter en krise der han behandlet meg elendig, noe som nesten knakk meg...

jeg har etter hver undret på om mannen min kan ha ADD. Han har sinneproblemer, takler dårlig stress, er dårlig på planlegge og organisere ting, rotete og impulsiv i fx pengebruk (kan være på andre måter og), og litt impulsiv ift festing fx (klarer ikke avslutte etc). Har vært mye uforutsigbarhet og mye sinne som har gjort meg resignert i forholdet. Har vurdert seriøst å gå også, noe jeg aldri trodde ville skje. Vær så snill - vær sterk og forklar ham hva sinnet gjør med deg og barna. Krev hjelp og endring! 

Anonymkode: 5c1e1...149

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde skreket tilbake så kunne han fått sett hvor gøy det er.

Anonymkode: 46249...64b

Veldig stabilt for barna tenker jeg  

Anonymkode: 5bb28...8ba

[AnonymBruker]

Det er stresset han må ta tak i, redusere arbeidspresset.

Anonymkode: c12b1...5f6

[FrøkenMånestråle]

Hvis han ikke har evne til å ta seg i sammen å søke hjelp så må du jo for barnas del flytte fra han. Utrolig utrygt for barn å vokse opp med slikt.

[AnonymBruker]

12 timer siden, novembertrist skrev:

Hm, takk for råd. Jeg ville at vi skulle gå i terapi, men han vil ikke. Mente at problemene lå mest hos meg og at det derfor var riktig at jeg gikk i terapi (jeg er jo heller ikke perfekt, kan ofte bli lei meg, litt deprimert). Jeg gikk i terapi, det ledet ærlig talt til ingenting...

Det er ikke bare av hensyn til barna at jeg blir, jeg er også litt redd for å være alene, er 45 og regner det som lite sannsynlig å finne en ny partner. Har ikke vært singel siden jeg var 17, ble sammen med han jeg er gift med umiddelbart etter det ble slutt med barndomskjæresten.

 

Er det noe jeg virkelig angrer på i livet er at jeg ikke har vært mer kresen på valg av partnere. Dere som er unge her, bør huske å være det. 

Har du fortalt han hvordan det er for deg og barna når han skriker? Forstår han ikke at det er skummelt for barna og svært utrivelig for deg?

Du kan ikke være egoistisk her og bli fordi du er redd for å bli alene. Her må du først og fremst tenke på barna. Du må være streng og fortelle han at enten så blir det samlivtserapi eller så går du.

Anonymkode: 57e48...ada

[Sagan]

Dette er veldig sent: Men dette hørtes ut som en reaksjon fra noen med dysplasi. Eller andre smerter som man er «vant» til.

Oppvokst med far med ADHD og hofteleddsdysplasi/ Med født hoftefeil. Selv har jeg arvet dette. Dette skal sjekkes og evt. rettes opp i etter at man blir født. Jeg ble ignorert og vet ca. Hvordan det føles, men jeg har fått behandling fra start. Anbefaler alle å teste. Føttene skal peke rettfrem, i skulderbredde, armene rett ned. Når dette er gjort, trenger man en annen til å plassere hendene på hoftene. Kjenne at man har de godt oppå hoftekammene. Herifra måle med hendene om de er i riktig høyde. Hjertesak, derfor jeg blander meg inn så sent. 

Håper alt ordner seg for deg og alle i lignendes situasjon. Det er vanskelig å bytte ut noen med såpass erfaring med en. Dette i seg selv er verdi, fortjent eller ei.. 

[AnonymBruker]

Sagan skrev (5 minutter siden):

Dette er veldig sent: Men dette hørtes ut som en reaksjon fra noen med dysplasi. Eller andre smerter som man er «vant» til.

Oppvokst med far med ADHD og hofteleddsdysplasi/ Med født hoftefeil. Selv har jeg arvet dette. Dette skal sjekkes og evt. rettes opp i etter at man blir født. Jeg ble ignorert og vet ca. Hvordan det føles, men jeg har fått behandling fra start. Anbefaler alle å teste. Føttene skal peke rettfrem, i skulderbredde, armene rett ned. Når dette er gjort, trenger man en annen til å plassere hendene på hoftene. Kjenne at man har de godt oppå hoftekammene. Herifra måle med hendene om de er i riktig høyde. Hjertesak, derfor jeg blander meg inn så sent. 

Håper alt ordner seg for deg og alle i lignendes situasjon. Det er vanskelig å bytte ut noen med såpass erfaring med en. Dette i seg selv er verdi, fortjent eller ei.. 

Spenstig løsning på sint mann 😂👍

Anonymkode: f19f3...681

[AnonymBruker]

Har dere sex?

Anonymkode: f3f02...13f

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en sånn man og jeg tenkte på barna og kom meg bort og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Uansett om det ikke skjedde ofte, er det skadelig for barn og jeg taklet det ikke. En voksen mann bør ta ansvar for sine handlinger og regulere følelsene sine!

Anonymkode: 2fb36...6f2