Hvordan være stemor?

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at det er ene og alene mannen som sitter på nøklene til hvordan det går og hvordan en stemor har det og "får det til". Og det er påfallende få tråder der fedre skriver om forskjellsbehandling, vanskeligheter i sin rolle som ny partner, far og eks, som stefar, som svigersønn. Han som virkelig burde ha både barnas, ny samboers og hele familiens beste i tankene hele veien, som burde bekymre seg over om han gjør alt rett, som må legge tilrette for at alt i nyfamilien fungerer, han er alltid "konfliktsky" og lar alt skure og gå og det er nydama som må tilpasse seg og ordne opp.

Og det er påfallende mange stemødre som mener at det er barna og moren som skaper alle vanskelighetene, når det åpenbart er faren og farens ansvarsfraskrivelse. Og alle disse sinte mødrene som saboterer og ødelegger og er helt gale, det er jo eksen sin de er sinte på, ikke nydama i utgangspunktet (som regel, med mindre det er stor sjalusi og utroskap i bildet), og jaggu skal ikke nydama ordne opp i det også.

Som stemor skal du ikke være på den ene eller andre måten slik at det fungerer for barnets mor. Hele familien samlet må jo være slik at det fungerer godt for barna. Det er faren som skal samarbeide med barnets mor og få det til å fungere.

Anonymkode: 9eb28...e8f

[AnonymBruker]

11 timer siden, regine skrev:

Jeg syns faktisk at mange problematiserer dette noe voldsomt. Det er FAR som har ansvaret for barna når de er hos far, ikke stemor. Mange hadde nok hatt det bedre i denne typen familier hvis også stemor hadde det som utgangspunkt. Da tror jeg man kunne sluppet "sårhet" eller hva det nå er, for at ungene ikke er "takknemlige" nok for alt stemor gjør for dem. La nå far ta ansvar for henting/bringing, matpakkesmøring og klesvask, ikke gå rett inn i rollen som husholderske og barnepike. Vær heller en morsom tante/veninne som er hyggelig, men uten å ta alt ansvaret. 

 

Jeg er helt enig i alt du skriver. Jeg tror mange kvinner sliter med å være bare "kjæresten til pappa" fordi det overalt er så mange forventninger til kvinners empatiske evner. Som kvinne skal man være en potensiell "mor" for alle, klar til å vise omsorg til den som måtte trenge det. Jeg leste nylig Sheila Hetis bok "Morskap" (veldig god) der hun beskriver hvordan hun aldri slipper unna morsrollen selv om hun har valgt bort barn. Avviser du den som ber om omsorg er du egoistisk, egen, overfladisk, grunn. Det er nettopp dette som gjør at mange står i spagaten som stemødre - viser de ikke nok hengivenhet, blir de stemplet som den nye dama som ville ha mannen, men ikke barna hans. Det gjelder spesielt i tilfeller der hun selv ikke har barn fra før, eller kanskje t.o.m. er yngre.

Jeg har selv omfavnet rollen som "kjæresten til pappa". Han er heldigvis en god far; streng, ansvarlig og omsorgsfull. Han kan komme til meg for råd, og de gir jeg gjerne. Han og hans ekskone har ulike syn på barneoppdragelse (en faktor i deres skilsmisse), og vi er nok langt likere hverandre, både i oppvekst, kultur og verdier. Hvordan han tar dialogen videre med sin ekskone er likevel fullt ut opp til ham. Jeg holder det helt på avstand. Hun er deres mor, uavhengig av hva jeg måtte mene om hennes beslutninger. 

Som i så mange situasjoner i en kvinnes liv handler dette egentlig om å ikke fokusere så mye på hva alle andre tenker til enhver tid, men på hva som fungerer best for deg og dine.

Anonymkode: d6519...53f

[AnonymBruker]

Takk for flotte svar alle sammen! 

Jeg spør fordi det virker som det er nesten damned if you do, damned if you don't. Det virker vanskelig å finne en balanse som er akseptert uten at stemor går på akkord med seg selv. 

Enig i at far har mye ansvar her. Det virker som alle går rett på å kalle stemor steheksa i ren disneystil uten å se fars ansvar. 

Det er en vanskelig rolle å fylle tror jeg. Noe som gjør at jeg vegrer meg veldig for forhold dersom mannen har barn. 

Men så falt jeg for en tobarnsfar... Jeg vil gjøre meg noen refleksjoner rundt hvordan takle dette best mulig på sikt! 

Ts

Anonymkode: c02ee...2ed

[AnonymBruker]

For meg var det viktig for at jeg skulle innlede forhold til en mann med barn, at jeg fikk en rolle ovenfor barnet. Han snakker med meg når det gjelder oppdragelse, og jeg er fri til å sette grenser som han støtter opp om. Siden mannen jobber en del kveld, er jeg dessuten en del alene med barnet, og vi er avhengige av at jeg er med på grensesetting for at det skal fungere. Samtidig er det i hovedsak han som har kommunikasjon med barnehage og følger opp andre ting praktisk, men det har også mye med at han har holdt kontrollen over dette i lang tid allerede.

På mange måter behandler jeg barnet som jeg ville behandlet mitt eget. Det tenker jeg også er viktig når søsken kommer inn i bildet, at det ikke oppleves som at jeg forskjellsbehandler. Barnet på sin side er veldig glad i og knyttet til meg, og teller meg som en av sine foreldre. Vi er også så heldige at barnets mor støtter opp om vår relasjon og min rolle.

Anonymkode: 59be4...bb5

[AnonymBruker]

Ts her. 

Jeg har brukt noen dager på å fordøye svarene deres. 

Har egentlig aldri tidligere tenkt over temaet før jeg i fjor sommer traff en trebarnsfar jeg etterhvert har falt for. Utover høsten tenkte jeg at min rolle for hans barn var noe han og jeg måtte sette oss ned og diskutere sammen. Samtidig begynte jeg å lese litt tråder om stemødre her, og ble mer og mer redd for å ikke strekke til i rollen. Det virker som om stemor forventes å være et perfekt oppofrende menneske hele tiden, og jeg er langt fra perfekt og ufeilbarlig. 

Er veldig glad at flere sier at far er nøkkelen. Jeg tror han er veldig rettferdig og ansvarlig. Heller ingen dramatikk med hans eks. 

Jeg er likevel redd for å trå feil her. Synes det er en stor og vanskelig rolle å gå inn i etter å ha tenkt på det og lest litt her inne. Derfor er jeg i tenkeboksen vedrørende dette forholdet. Vet også at jeg eventuelt må trekke meg ut før barna involveres. 

Takker for alle innspill! 

Anonymkode: c02ee...2ed