Hvordan være stemor?

[AnonymBruker]

Har lest litt her inne i tråder som omhandler steforelder eller bonusbarn (har fått inntrykk av at forelder er ste, barn er bonus). Det som slår meg er at det virker nesten umulig å være ste-/bonusmor på en måte som blir riktig for barnet og barnets mor? 

På den ene side skal man elske barnet som sitt eget, dele generøst av tid, kjærlighet og materialistiske goder. Man skal stille opp, både praktisk og følelsesmessig, både med tid og penger. 

På den andre siden virker det ikke som man skal forvente å få noe tilbake. Ikke tro du er noe viktig for barnet, ikke tro det er en relasjon som betyr noe. 

Jeg får inntrykk av at det forventes man skal stille opp som en forelder, men ikke forvente noe mer enn en nabo. 

Det må være utrolig slitsomt å gi alt av seg selv, å elske noen som sitt eget barn, uten å bety noe særlig for det barnet man er så glad i? Det virker nesten selvutslettende å være så glad i noen som ikke trenger bry seg tilbake? 

Hva er egentlig den riktige balansen? Hvordan gjør man dette på en måte som blir riktig for alle involverte? 

Hvordan er du bonusmor? Eller hvordan ønsker du som mor at din eks sin nye kjæreste skal være? 

Anonymkode: c02ee...2ed

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og mor, aldersforskjellen mellom barna gjør det vanskelig at det er likt, men jeg behandler henne som jeg vil og behandle mine når de blir større, jeg hadde blitt like sur på mitt eget barn som stebarn når man tar en bit av alle eplene i Fruktskålen, jeg blir like sur når man tegner på møbler og vegger, men å gi beskjed til stebarn kjenner jeg at jeg får dårlig samvittighet, jeg skulle ønske jeg slapp å gi beskjed, skulle ønske faren så når dumme ting barn gjør blir gjort så jeg slapp å føle meg som den onde stemoren

anonym «streng» stemor

Anonymkode: 89900...d81

[AnonymBruker]

Jeg har vært stemor, og fikk det ikke til. Det er en umulig oppgave synes jeg, og TS beskriver det veldig godt. Jeg er full av beundring til de som klarer det! For min del så innså jeg til slutt at jeg var en dårlig voksen person i stebarnas liv, og valgte å gå. Det er nok det tøffeste valget jeg noensinne har tatt, da jeg virkelig elsket stebarnas far...

Anonymkode: f3249...223

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det hun over skriver. 
Er selv stemor og mamma. Jentene er jevngamle, noe som kan by på litt utfordringer til tider. Bonusgutt på snart 17 og jente snart 14. Mitt barn blir også snart 14. 
Far og mor har elendig samarbeid. Mammaen liker ikke at jeg et alene med barna. Har vel sagt at det ikke er jeg som har samvær. Ikke vært så positiv til meg egentlig. 
Det var hun som ville skilles, og samboer og jeg traff hverandre 3 år etterpå. Vi tar vært sammen i 7 år og samboere i 5 år. 
Samvær 50/50 hele tiden. 
 

Vet egentlig ikke helt hva de synes om meg. Kan være de synes jeg er streng vet ikke. Er nok veldig annerledes enn moren. Er nok strengere med mitt barn. Mitt barn har oppgaver hjemme f. Eks. 
 

 

Anonymkode: 651ae...95a

[AnonymBruker]

Har også fått inntrykk av at foreldre har lov å kalle barna sine drittunger, være forbanna på dem og selvsagt kan og bør irettesette barna. 

En steforelder har visst ikke lov å være forbanna. Men har de lov å irettesette? 

 

Ts

Anonymkode: c02ee...2ed

[Gjest WhisperingWind]

Her er det faren og stemoren som må sette grunnregler for hvordan det skal være når barnet er hos dere. Mor ha faktisk ikke så mye hun skulle sagt om hvordan ting gjøres hos dere så lenge barnet får omsorg og kjærlighet. Hadde aldri akseptert å være sammen med en mann som hadde barn der jeg og mitt hjem ikke ble respektert. 
 

Hadde ikke brydd meg om det var mitt barn eller et stebarn. 
 

Alle skal rydde etter seg, ta ansvar i hjemmet. Barna skal gjøre lekser og plikter før fritid og gøy. Man skal gjøre seg fortjent til goder med god atferd og jeg tror på frihet under ansvar. 
 

 

Endret 5. mars 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har også fått inntrykk av at foreldre har lov å kalle barna sine drittunger, være forbanna på dem og selvsagt kan og bør irettesette barna. 

En steforelder har visst ikke lov å være forbanna. Men har de lov å irettesette? 

 

Ts

Anonymkode: c02ee...2ed

Steforeldre har ikke lov til å be barnet ta av tallerkenen etter seg. Egne barn kan man forvente at følger husregler, stebarna skal helst bli behandlet bedre enn egne barn. Det er urettferdig for stebarna hvis man forventer det samme av de som egne barn, feks se til småsøsken mens man lager middag, hente noe i huset når man er i hagen og som alle trenger (feks drikke til maten), dekke på/av bordet. 

Anonymkode: dc4bb...315

[AnonymBruker]

Jeg tror du hører noen skrekkhistorier her inne. Det er jo mye følelser i bildet etter et samlivsbrudd.

Jeg har blitt sammen med en mann med barn fra før og hadde selvsagt noen kvaler rundt det. Heldigvis har jeg både en venninne og en slektning som er bonus/stemamma til to barn. I begge tilfellene har de veldig gode relasjoner til sine stebarn. Barna til mannen deres er blitt veldig glad i dem, og det er gjensidig. 

Relasjonen til hans ex er selvsagt en annen sak. Det kan gjerne være mange følelser der, uavhengig av hvem som gikk. I mitt tilfelle er hans ex irrasjonelt sint på meg, og har vært det siden hun fant ut at han hadde truffet noen han likte (selv om det var hun som i siste kapittel forlot ham). De har kontakt utelukkende relatert til barna, og så lite som mulig. Forhåpentligvis bedrer det seg med tiden, men om det ikke gjør det lar vi det påvirke oss så lite som mulig. Hun er vanskelig å ha med å gjøre, og det er bare sånn det er. Jeg lar ikke det gå innpå meg. 

Slik jeg ser det er nøklene til at det skal fungere:

- Forventninger. Hvis du er nervøs, si det. Kanskje er barna allerede litt for store til at dere kan få den helt nære kontakten. Kanskje må dere gå varsomt frem om de fortsatt er lei seg etter bruddet. Kanskje skal dere passe på at han får alenetid med barna og dere ikke alle sammen trenger å være sammen, hele tiden. Det er ikke gitt at mine-dine-våre skal være en stor idyll, så noen ganger må man bare justere for at det skal fungere. Kanskje er særboere en fin ting en periode.

- Positiv innstilling til barna. Barn er ikke SÅ vanskelige, hvis du liker dem og viser at du liker dem, vil du som regel få god respons. Jeg hadde null og nada barneerfaring og har aldri ansett meg som en barneperson - likevel var det greit å komme overens med hans barn, i hvert fall yngste. Se dem og vær oppmerksom. 

- Velg rett mann. Kanskje det viktigste. Hvis kjæresten min ikke hadde vært streng med barna, ordentlig og redelig, så hadde nok ikke noe av dette fungert. Det er vanskelig for meg å blande meg som bonusmor, så det må han klare.

Anonymkode: d6519...53f

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på person til person.
Jeg fikk litt pepper innimellom fordi stebarna mine åpnet seg for meg i stedet for til mamma. (jeg er en av de som alle åpner seg for generelt) Likevel snakket vi bra sammen og jeg fikk aldri noe inntrykk av at hun hatet meg.

Jeg skulle ØNSKE at jeg hadde en snill stemor til mitt barn..! Hadde ikke gledet mitt hjerte mer enn om vi kan snakke sammen i store tilstelninger. Henne jeg sitter med har gjort så mye faenskap mot ungen og mot meg at jeg må klype meg i armen. Ingen på jobben hennes liker henne og hun har ingen venninner som orker henne, så hvorfor eksen min ville ha nettopp henne kan en lure på... Kanskje det er tryggheten på at hun aldri vil forlate han?🙄

I min familie tar vi vare på stemødre og ekser og de har en stemme som vi verdsetter. Det blir påpekt hver gang vi er samlet at vi har en rar men morsom og fargerik familie. For der sitter ALLE samlet uten kleinhet. Alle untatt min eks, for stemor ville ødelagt selskapet.

Anonymkode: 9878b...5ef

[AnonymBruker]

Takk for dere som kommer med litt positive innspill også 🤗

Anonymkode: c02ee...2ed

[AnonymBruker]

Jeg tror det er fars holdninger som er helt avgjørende for om det er mulig å få et godt familieliv sammen som stemor med bonusbarn. For min del prøver jeg å leve etter mantraet - hvis det var mitt barn, både når jeg skal sette grenser men også når jeg skal overse. I tillegg må du som stemor (kontra som mor) ha tålmod og respekt til å gi far og mor tid sammen til å diskutere de store avgjørelsene.

Hjemme hos oss fungerer vi begge i foreldrerolle ifht å bestemme og håndheve regler, irettesette oppførsel osv. Dette ønsker far at jeg skal bidra med, og barnet vet vi er enige - så det er ingen problemer der. Ellers ser nok barnet meg mer som en venn eller tante, morsom å være med, men det er far som er foretrukket til trøst etc. Dette har jeg forståelse for, selv om det er sårt innimellom. Sårt var det også i starten å venne seg til at man gir alt av seg selv for dette barnet, men blir «oversett» av skole etc. For der er det mor og far som skal få spille hovedrollen på møter osv.

Anonymkode: 662ff...bc9

[AnonymBruker]

Stemor til 13 åring. Har 14 åring selv. Jeg setter kun økonomiske begrensninger til stebarbet, da jeg ikke vil at barnet skal bruke våre penger. 14 åringen oppdrar jeg til å bli ansvarlig voksen på alle områder. 
så min 14 åring mener nok at jec eg urettferdig. Hun vet ikke at jeg rett og slett bare ikke bryr meg om mannens 13 åring. Annet enn at hun ikke skal bruke våre penger

Anonymkode: de063...028

[Gjest Vegansucks]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stemor til 13 åring. Har 14 åring selv. Jeg setter kun økonomiske begrensninger til stebarbet, da jeg ikke vil at barnet skal bruke våre penger. 14 åringen oppdrar jeg til å bli ansvarlig voksen på alle områder. 
så min 14 åring mener nok at jec eg urettferdig. Hun vet ikke at jeg rett og slett bare ikke bryr meg om mannens 13 åring. Annet enn at hun ikke skal bruke våre penger

Anonymkode: de063...028

Våre penger? Mener du dine og mannens felles penger, eller bare dine penger?

[Gjest Dævendøtte]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har også fått inntrykk av at foreldre har lov å kalle barna sine drittunger, være forbanna på dem og selvsagt kan og bør irettesette barna. 

En steforelder har visst ikke lov å være forbanna. Men har de lov å irettesette? 

 

Ts

Anonymkode: c02ee...2ed

Jeg behandler i hvert fall mine to bonuser på nøyaktig samme måte som om de var mine egne. Roser, riser, irettesetter, veileder, trøster og viser at jeg liker at de har det fint. 

Og hva vi gjør annenhver uke her i huset, har ikke moren deres noe med. Hun bryr seg heller ikke lengre, det som plager henne mest, er at faren fikk bra økonomi da han ble sammen med meg, og hun mener at vi skal kjøpe dyre mobiler og merkeklær til ungene. Det skjer ikke. Vi oppdrar ungene ganske forskjellig fra hva hun gjør, og ungene respekterer og forstår det. 

Ungene behandler også meg som om jeg var en tredje forelder. Bonusdatter på 17 og jeg har et utrolig fint forhold. 

Har vært i livene deres i ti år, fra de var ganske små. Vi har alltid vært en familie, de husker ikke engang at mamma og pappa bodde sammen. 

[AnonymBruker]

Du beskriver det godt, TS:) Jeg føler nok at det er litt slik du beskriver - mye ansvar og så kan man vente lite tilbake på kort sikt. På lang sikt får du noe tilbake, dersom du står i det og er tålmodig. Da vil du ofte få et godt forhold når barna er store/voksne. Jeg syns iallfall det går fint nå, og at det var verdt slitet. Det kan fremdeles være trøblete i forhold til å få til balansen med egne barn, selvsagt. Jeg føler det er noe man må leve med. Så er det jo store individuelle forskjeller, sikkert. 

Anonymkode: c8f06...b5c

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Vegansucks skrev:

Våre penger? Mener du dine og mannens felles penger, eller bare dine penger?

Mannen min og mine penger ja

Anonymkode: de063...028

[Gjest Vegansucks]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min og mine penger ja

Anonymkode: de063...028

Går du loppemarked og handler til stebarn og merkeklærbutikk til eget barn da?

[AnonymBruker]

Har en flott bonusdatter som er voksen forlengst. Fikk henne da hun var 10. Valgte å være en trygg voksenperson i livet hennes. Innbød til koselige pratestunder bare hun og jeg. God fortrolighet og kommunikasjon er viktig. Om det var konflikter, så overlot jeg stort sett det til far. Især om det var noe vedr hennes mor. Lot henne alltid være en naturlig del av familielivet (helger, ferier). Dvs, hun hjalp til med ting, var med på å bestemme hva vi skulle osv. Økonomisk skulle egentlig moren sørge for klær og slikt, da hun fikk et klekkelig barnebidrag (far tjener godt). Dette gjorde ikke mor. Jeg hadde da virkelig ikke noe problem med å kjøpe litt til henne. Bl.a klær og sko til turliv, ski osv. (moren var ikke sånn som tok henne med på turer i skog og mark. Syns faktisk det var koselig å kjøpe jenteting, da jeg har gutt selv. Nå er hun over 30, og snart mor selv. Familielivet vårt er veldig godt og nært. Jeg er selvføgelig ikke mammaen hennes, for hun har jo en. Men en fortrolig venn, og det setter jeg stor pris på. Er veldig glad i henne 💕

Anonymkode: 0a181...806

[regine]

Jeg syns faktisk at mange problematiserer dette noe voldsomt. Det er FAR som har ansvaret for barna når de er hos far, ikke stemor. Mange hadde nok hatt det bedre i denne typen familier hvis også stemor hadde det som utgangspunkt. Da tror jeg man kunne sluppet "sårhet" eller hva det nå er, for at ungene ikke er "takknemlige" nok for alt stemor gjør for dem. La nå far ta ansvar for henting/bringing, matpakkesmøring og klesvask, ikke gå rett inn i rollen som husholderske og barnepike. Vær heller en morsom tante/veninne som er hyggelig, men uten å ta alt ansvaret. 

Kommer man inn når ungen er 2 er det også noe helt annet enn når den er 12 eller 14 eller noe sånt. Og ting utvikler seg naturligvis over tid, det er ikke naturlig å være "oppdrager" fra dag 1, det bør eventuelt komme på lang sikt. 

Jeg syns også at kravet om "elske som egne barn" er en urimelig forventning. Hvorfor skal man det? At man ikke gjør det betyr jo likevel ikke at man er slem mot barna eller behandler de dårlig. Man blir jo - som oftest - glad også i stebarna, men det er jo nok. Dessuten: man blir garantert mer glad i dem om man ikke tvinges inn i/påtar seg rollen som barnepike og oppdrager, den rollen er det fortsatt far som både skal ha og må ta. 

De store oppdragerspørsmålene er det fortsatt mor og far som har ansvaret for, og det er far som har ansvar for forholdet til mor. Som stemor bør man holde seg i bakgrunnen, være blid, men ikke "ta over". Det er også mor og far som har ansvar for oppfølging ifht skole, helsevesen etc. Det er ikke alltid "alle" kan være med, og da er det faktisk mor og far som har fortinnsrett, ikke stemor/stefar. Som steforelder burde man dermed ha en litt laidback rolle her, det er ikke nødvendig å lage drama rundt sånt. Hvis hvert barn skal ha med seg foreldre + to steforeldre + besteforeldre (og kanskje stebesteforeldre og) så blir det veldig fullt!

og selvsagt er det vanskeligere å etablere et godt forhold når den ene eller begge har barn fra før, fordi da er det ikke bare to stk som er forelsket som skal finne gode løsninger på et samliv, men også flere andre som ikke er forelsket som må forholde seg til nye voksne og evt nye barn. Det gjør at mange nok burde ta ting liutt mer piano enn man kan få inntrykk av at mange i forelskelsens rus er villige til å gjøre. Kanskje det er greit å ikke flytte sammen etter kort tid, som man ellers ville gjort, kanskje det også er greit å respektere at man er to familier med - naturligvis - litt forskjellige måter å gjøre ting på. 

 

Endret 6. mars 2020 av regine

[AnonymBruker]

Det viktigste er at forelderen til barnet er tydelig på at barnet kommer først, både overfor barnet og ny partner. Og såklart skal du elske barnet så mye du makter, men og forvente å få det samme tilbake! Gjensidig kjærlighet, tillit og respekt, akkurat som med egne barn. 

Jeg er ikke særlig fan av mitt barns stemor, mye fordi hun og far kritiserer min oppdragelse foran barnet, og fordi hun har skjelt meg ut i et anfall av uforståelig sjalusi - men jeg bryr meg ikke så lenge hun er glad i barnet mitt, og barnet mitt er glad i og liker henne, det er det viktigste for meg. Dette vil si at jeg ikke viser overfor barnet eller far og stemor at jeg ikke liker henne, fordi det er viktigst at barnet mitt har det bra. 

Det har vært mye problemer mellom far, samboer og barnet, men etter mange timer med veiledning via Familievernkontoret begynner endelig ting å bli stabilt godt i relasjonene deres. far og stemor har gått i parterapi også, via fvk, så jeg ser at de virkelig ønsker å satse på hverandre og få ting til å fungere både de i mellom og med barnet. Men jeg gruer meg til de får egne barn, da jeg frykter enorm forskjellsbehandling. Far også har innrømmet at han grugleder seg til de får egne barn av samme grunn, så han er i det minste bevisst på det. 

Det jeg ønsker for mitt barn er at fars samboer blir mer lik min samboer. Han er oppriktig glad i og liker barnet og de gjør gjerne ting på egenhånd. Han inkluderer barnet i våre planer helt naturlig, og har fra dag 1 forstått at barnet alltid vil komme først og han prioriterer deretter selv også ❤️ 

 

Anonymkode: 6e20a...f98