Problemløseren: Er det et problem?

[AnonymBruker]

I de siste årene har jeg i stedet for å dyrke mine egne problemer, prøvd å lære meg hvordan heller ta tak i problemene og løse dem. Jeg har gått mye til psykolog, som har hjulpet meg å analysere og ta tak i det jeg vil bli bedre på. 

Nå har det imidlertid oppstått et nytt problem: Jeg prøver å analysere og løse alt hele tiden. Oppstår et problem, brekker jeg det ned til hver minste detalj for å løse det fortest mulig.

Dere tenker kanskje at dette er noe positivt, men jeg skulle også ønske at jeg greide å tåle stå i det som er utfordringer og problemer også, særlig når det hjelper i møte med andre. Når noen kommer til meg ønsker jeg jo å være en lyttende venn som møter følelsene deres, men i stedet hopper jeg rett til: Dette må du gjøre-fasen.

Noen som kjenner seg igjen? Eller noen som har tanker om hvordan det er å møte mennesker som er slik?
Og eventuelt har noen erfaringer/løsninger på hvordan håndtere dette? 

Anonymkode: f626a...961

[løkkisalad]

Jeg var nok veldig lik deg her tidligere. Jeg har vært en del innlagt, og derfor vært mye sammen med mennesker som har delt sine ting, og da vil man jo automatisk gi råd og tips av typen "Har du prøvd å gjøre dette?". Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg begynte å innse at dette var egentlig en fryktelig irriterende side av meg, det kom nok litt gradvis. Jeg tror imidlertid det var nettopp der the turning point var, at jeg irriterte meg når andre gjorde det samme mot meg. Jeg kommer fra et møblert hjem, så jeg sa ikke annet enn "takk" og "joda det burde jeg prøve", men tenkte i mitt stille sinn "Hold kjeft, jeg er ikke dum".

Så etterhvert begynte jeg å bite det litt i meg når jeg pratet med folk, og hadde heller mer fokus på å anerkjenne problemene til folk. Altså; Lytte og bekrefte følelsene de eller den hadde. Fordelen med å være mye innlagt er jo at man får øvd kjempemye på dette. Men jeg tror det viktigste er å finne ut hvordan du selv ønsker å bli møtt. 

Sier forøvrig ikke at man skal være med på en dyrking av det negative, men tenker at venninner eller venner som forteller om noe vanskelig/vanskelige situasjoner ikke nødvendigvis ber om råd og tips, men at de bare trenger at noen hører på og forstår. Og da gjelder det vel å nettopp anerkjenne at man "forstår at dette er vanskelig", eller "Jeg kan bare forestille meg at dette er jævlih kjipt".

Men avslutningsvis: Du må øve, øve, øve.

[alterher_92]

Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, har det på nøyaktig samme måte selv, etter 7 år i terapi. Man blir liksom en ufrivillig ekspert på alt som oppleves vanskelig for folk mentalt når man har gått de rundene med seg selv og eget hode. Tror det ligger mye i det Løki skriver over her, med øving og sånt. Kanskje man til og med kan starte med å spørre den som kommer med problemet: 'vil du ha tips/råd eller vil du bare bli møtt/sett her nå?' - kommunikasjon er nøkkelen til alt godt. Og det kan være minst like fint/kanskje til og med litt morsomt/løsne på stemningen for den som kommer med problemet å få vite at du også har et lite problem bare henhold til hvordan du skal agere på problemet. 

[AnonymBruker]

Er det Linnéa? 😀

Anonymkode: 82ad7...86b

[AnonymBruker]

Litt usikker på om du graver deg ned i å løse dine egne problemer, eller er en som (i tillegg) skal løse andres problemer?

Jeg tror i alle fall første bud i møte med andre er å lytte. Hva vil de egentlig ha hjelp til? Vil de i de hele tatt ha hjelp?

For min egen del kan jeg si at jeg ikke klarer å høre på andres klaging. Derfor kan jeg bli litt pågående på "hvorfor gjør du ikke sånn istedet?" Eller spør om hvorfor det ikke blir gjort noe i det hele tatt. Det er det ikke alle klagere som liker å bli konfrontert med.

En annen ting når det kommer til problemløsning er at jeg alltid hjelper i beste mening. Jeg ønsker den andre godt. Og problemløsing er en av mine sterke sider, for de jeg evner å tenke nytt og se problemet fra flere perspektiver. Da er det lett å kaste seg på egne tanker. Men tilbake til start. Lytting. Jeg tror det er der det ligger.

Anonymkode: 74eda...9c7

[Gjest EmKay]

På 4.3.2020 den 23.41, AnonymBruker skrev:

Når noen kommer til meg ønsker jeg jo å være en lyttende venn som møter følelsene deres, men i stedet hopper jeg rett til: Dette må du gjøre-fasen.

Noen som kjenner seg igjen? Eller noen som har tanker om hvordan det er å møte mennesker som er slik?
Og eventuelt har noen erfaringer/løsninger på hvordan håndtere dette? 

Anonymkode: f626a...961

Det kan være slitsomt å snakke med problemløsere når man egentlig bare trenger noen å støtte seg til. 

En ting er å løse problemer for "klagerne", du vet de som klager og klager uten å ta tak i ting. De trenger ofte et spark i rævva for å få ting gjort, og der å måtte høre på gjentatt klaging over samme sak, tapper deg for energi. Så der kan jeg også få en tendens til å hoppe over lyttingen, og hoppe rett til problemløsingen. Men det er fordi jeg allerede har hørt hva de har å si, gjerne flere ganger. 

En annen ting er når man skal løse problemer for de som bare går gjennom en tøff tid, hvor det å ha en skulder å gråte på kanskje er nok til at de kommer seg ovenpå. Av og til ønsker man at noen skal lytte, andre ganger ønsker man råd. 
Når det gjelder den sistnevnte gruppen ville jeg hørt på det de har å si, og ventet med å komme med råd til de faktisk ber om det. 

Når det gjelder dine egne problemer har jeg ingen gode råd, annet enn å øve på å akseptere at det ikke er alle problemer som kan "løses", noen ganger må man bare akseptere at ting er som er, og gjøre det beste ut av det.