Bitterhet over å ha fått barn tidlig..

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så vanskelig og akseptere at vi fikk barn så tidlig i forholdet, pluss at vi kun var 24 og 25 år. Enda, etter over 10 år som foreldre så kjenner jeg veldig på det. 
Vi reiste ikke på ferie sammen før barn, ingen storbyturer. Vi skulle flyttet og prøvd en større plass sammen noen år. Vi skulle skapt noen minner.. 

Samtidig sitter vi fint i det nå, to barn pluss et til på vei, stort hus. Trygge og faste bra jobber. Det er ikke sikkert vi hadde gjort det om valgene var annerledes. 
Jeg får slike «støkk» i meg da når svigerinne fylte 30 nå. De har vært sammen i 7 år, bodd sammen lenge, og nå kommer barnet. Alle har ventet så lenge og gleder seg sånn. De har reist, rast fra seg og levd livet akkurat slik som jeg er så innmari bitter på at jeg ikke gjorde... 

Det jeg trenger hjelp til er hvordan jeg kan snu disse tankene? Jeg kan ikke gå og være bitter hele livet over at vi kun var sammen 1 år før jeg ble gravid... Men det er vonde tanker og få fra tid til annen.... 

Anonymkode: d2fa7...493

[AnonymBruker]

Neh, du er ung når ungene flytter ut og DA kan du rase og realisere deg sjøl. Det gjør jeg ; jeg var 21 og 23 da ungene kom. Nå er de flytta og jeg kan gjøre stort sett det jeg vil. Bitterhet ødelegger livet, så det må du slutte med. Ta en prat med en i psykisk helse så får du gode råd til å snu tankene. 

Anonymkode: 8d8aa...75c

[M4mmsen]

Tror ikke det kommer noe nyttig ut avgå dvele så mye med hvordan ting ble. Nå er det allerede sånn.. du får prøve å tenke at når dere får tidlig barn, er dere fortsatt unge når de vokser til. Da kan dere reise på ferier, turer og opplevelser alene

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det stemmer for deg, men jeg fant ut at jeg er litt sånn som har anlegg for å bli bitter. Hadde jeg fått barn tidlig hadde jeg blitt bitter for det. Nå som jeg fikk barn sent er jeg bitter for at jeg ikke rekker å få flere. Du fikk barn i 20-åra. Dvs at du er i 40-åra når du kan reise så mye du vil og leve livet slik du ønsker. Det er jo fortsatt ungt. Ellers er det ikke noe du kan endre på, situasjonen er som den er, så du må velge om du vil kaste bort tid og energi på å være bitter, eller gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: 0f3da...acf

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neh, du er ung når ungene flytter ut og DA kan du rase og realisere deg sjøl. Det gjør jeg ; jeg var 21 og 23 da ungene kom. Nå er de flytta og jeg kan gjøre stort sett det jeg vil. Bitterhet ødelegger livet, så det må du slutte med. Ta en prat med en i psykisk helse så får du gode råd til å snu tankene. 

Anonymkode: 8d8aa...75c

Enig! Vær takknemlig over det deilige privilegiet av å ha store nok barn når du er 40 til å reise og gjøre alt du vil, da har du også mye bedre økonomi til det enn når du var 20.

Du må snu tankene dine!

mye værre å feste bort 20-årene, få barn i 30-35 årene, være låst til dem til man er 50-60 og ha for dårlig helse da til å gjøre hva man vil etter det.

Anonymkode: a1dc5...bb3

[Felidays]

Helt enig...

 

... Og det er lov å reise uten barn ibland eller oppleve verden sammen med barna? 

Vi fikk barna også ganske ung og ganske snart inni forholdet, og noen ganger føler jeg som deg. Men jeg er takknemlig at jeg ikke festet bort 20 årene og jeg gleder meg med 50 og vaere frisk nok og rik nok til å nytte parforholdet våres med bare oss to - er som deg gravid igjen nå så det er noen år til med fokus på unger. Også har jeg som ung mor helt annen energi for barna. 

 

Men jeg anbefaler virkelig en helg med barnepass og bare dere to. Vi har mulighet til det alt for sjelden men det er verdt så mye. 

[AnonymBruker]

Haha, vi var 20 og 21 da vi fikk barn. Er like gammel som deg nå. Jeg tror at en stor del av nøkkelen, er å fortsette å leve "som vanlig" når du får barn. Med unntak av de første månedene, trenger en ikke å snu verden på hodet. Barna er en viktig del av familien, men familien skal ikke kretse rundt dem alene. Fortsett med dine interesser, møt venner, ha barnevakt innimellom. Ta barna med på reiser/turer/annet skøy. Det har vi gjort, og barna våre er vant til å være med på ulike settinger, også settinger som ikke er spesielt tilrettelagt for barn i utgangspunktet. Livet er ikke over når du får barn, med mindre du legger opp til det selv. 

Du var ung under svangerskapene, har sannsynligvis kommet deg raskt igjen etter hver fødsel. Du er en mamma med ekstra energi. Du har mulighet til å bli bestemor tidlig. Slutt å syt

Anonymkode: a0fca...b07

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er så vanskelig og akseptere at vi fikk barn så tidlig i forholdet, pluss at vi kun var 24 og 25 år. Enda, etter over 10 år som foreldre så kjenner jeg veldig på det. 
Vi reiste ikke på ferie sammen før barn, ingen storbyturer. Vi skulle flyttet og prøvd en større plass sammen noen år. Vi skulle skapt noen minner.. 

Samtidig sitter vi fint i det nå, to barn pluss et til på vei, stort hus. Trygge og faste bra jobber. Det er ikke sikkert vi hadde gjort det om valgene var annerledes. 
Jeg får slike «støkk» i meg da når svigerinne fylte 30 nå. De har vært sammen i 7 år, bodd sammen lenge, og nå kommer barnet. Alle har ventet så lenge og gleder seg sånn. De har reist, rast fra seg og levd livet akkurat slik som jeg er så innmari bitter på at jeg ikke gjorde... 

Det jeg trenger hjelp til er hvordan jeg kan snu disse tankene? Jeg kan ikke gå og være bitter hele livet over at vi kun var sammen 1 år før jeg ble gravid... Men det er vonde tanker og få fra tid til annen.... 

Anonymkode: d2fa7...493

Gjort er gjort og det får du ikke gjort noe med. Og 24 er ikke tidlig. Livet ditt er heller ikke over selv om du har fått barn. Du kan fremdeles reise og ha det moro. Litt mer planlegging bare. Dra på venninneturer. Du og mannen kan dra på storbyturer. Barna du fikk i 20årene kunne hatt barnevakt og dere kunne reist. Men heftig at du har valgt å få et siste barn nå. Men du har jo valgt det. Det er ikke å få barn når du var 24 som er bitterheten her men heller at du nå faktisk kunne puste ut men heller valgte enda et barn. 

 

Anonymkode: b4fba...ed9

[AnonymBruker]

Jeg var litt eldre enn deg når jeg fikk første barn(27)  har klart å gjort ting, jobbet frivillig i andre land og opplevd ting, men jeg ble gravid med min mann etter 4 mnd og jeg og kjenner på at jeg skulle ønske at jeg og han og hadde opplevelser sammen, vi er gift og har to barn, men føler at alt jeg er er kone og mor

Anonymkode: 3f3cd...889

[Gjest EmKay]

Jeg har venninner som fikk barn tidlig, mens jeg selv straks er 30 år, har vært i et forhold i 13 år og er ikke helt i gang med tanken på barn. 

Jeg føler det er fordeler og ulemper med begge deler. Jeg vet jeg sikkert blir en av de eldre mødrene i foreldremøter, osv. Jeg er mye eldre når ungene våre blir voksne og vi får "friheten" tilbake igjen. 
Samtidig så har vi fått muligheten til å fokusere på å skape verdier i form av å f.eks. kjøpe og pusse opp boliger. 

Men igjen så har jeg barnløse venner som prioriterte annerledes. De reiste, fjaste og koste seg. Skape mange minner for livet, men som gjerne først nå skal kjøpe seg bolig, og må skaffe egenkapital. 

Jeg kjenner litt på en bitterhet over at vi ikke hoppet i det og fikk barn før. Jeg er også litt bitter over at vi har vært så blodseriøs hele veien, og ikke ga litt mer faen. Reiste mer, kjøpte fete biler og andre ting vi ville ha. Vi sitter kanskje godt i det økonomisk i dag, men angrer litt på at vi ikke slo oss mer løs. Bodde i en by, bodde i utlandet. Vi hoppet rett i voksenlivet som 20-åringer, med enebolig, fornuftige biler, bikkje og hytte på fjellet. Ja, det er digg, men vi føler vi hoppet over det å være ung og fri. 

Det vil alltid være de som har løst gåten livet på en annen måte enn deg. De sitter med opplevelse og minner du skulle ønske du hadde, men jeg kan love deg at du også sitter på opplevelser og minner som de skulle ønske de hadde! Og du får muligheten til nye opplevelser på et tidspunkt der de ikke kan, og i en alder der man gjerne evner å sette litt mer pris på det.
Du må bare finne det positive i din situasjon. Barna dine er blitt store, de kan gjerne begynne å være litt alene hjemme, om dere har tilgang til barnepass kan dere jo begynne å reise litt sammen nå - uten barn. Det er ikke for sent! Dere er gjennom den "verste" småbarnstiden, vi andre har ikke begynt enda. Da kan du sitte der lykkelig og uthvilt, mens vi andre er sliten og søvndepriverte  

 

EDIT: Sorry, så ikke at dere ventet enda et barn. Men uansett, det er alltid noen som har gjort valg i livet man skulle ønske man hadde gjort selv, og det er garantert noen som skulle ønske de satt i deres sko også. On a positive note får dere jo flotte barnevakter hjemme til minsten, og får nok raskere litt mer frihet i hverdagen enn de som bare har toddlere!

Endret 4. mars 2020 av EmKay

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn som 19åring og det har ikke vært en propp i systemet. Jeg liker forutsigbarhet og rutiner så barn endret ikke så mye av livsstilen. Dessuten så reiste vi på mange fine turer sammen når hun ble større. 

Anonymkode: b4fba...ed9

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert dere hadde reist uansett. Det gjorde ikke vi. Og økonomien til å reise etter barna er blitt store er mye bedre. Dere har prioritert riktig tenker da jeg. Dere vil være unge når barna er store til å oppdage hverandre på nytt, og reisene dere får sammen da vil ha en helt annen betydning. Dere kan sitte sene kvelder og skåle over livet dere har skapt for deres barn, klappe hverandre på skulderen for jobben dere har gjort og bare nyte. Jeg tror andre skal være heller skal være bitter på dere  

Anonymkode: 5b2f9...4a5

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må

prøve å tenke på at det er fordeler og ulemper med alt. Vi fikk barn seint i livet og i forholdet. Jeg skulle gjerne hatt barna tidligere. Hovedfordelen med det i mine øyne er at jeg hadde fått flere år sammen med dem, og med eventuelle barnebarn. Vi reiste og utforsket verden før barna kom, dere kan som mange sier gjøre det etter at de har flyttet ut. Det er noe med at livet blir som det blir, og man får det bedre hvis man prøver å se det fine i det. 

Anonymkode: 9b4a3...32a

[AnonymBruker]

Dere som sier at TS og mannen kan reise og leve livet fra de er 40 kan umulig å lest hele innlegget. TS er nå omtrent midt i 30-årene og gravid. 

Anonymkode: 965b3...d99

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye bedre å få barn tidlig. Jeg ser på mange av de som har gjort det du misunner og tenker katastrofe i anmarsj. Hele livet på stell, alt gjort kontrollert og i riktig rekkefølge, her overlates ingenting til tilfeldighetene. Det perfekte bryllup, planlagt i to år. Moderne innredet bolig, god jobb, og så skal man få Barnet.

Som du som har barn sikkert vet, barn er vanskelige å styre til det perfekte. Sjokket blir stort, mye større enn når man ikke er vant til å planlegge alt til minste detalj. Og reise kan du gjøre senere, eller sammen med barna.

Anonymkode: 42f67...cde

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sier at TS og mannen kan reise og leve livet fra de er 40 kan umulig å lest hele innlegget. TS er nå omtrent midt i 30-årene og gravid. 

Anonymkode: 965b3...d99

Barnet er 10år når de er 40 og 18 når de er 48? Ser ikke problemet med å reise inni mellom i den tidsperioden der.

Anonymkode: 5b2f9...4a5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sier at TS og mannen kan reise og leve livet fra de er 40 kan umulig å lest hele innlegget. TS er nå omtrent midt i 30-årene og gravid. 

Anonymkode: 965b3...d99

Det er det jeg også tenker. Det er ikke de første barna som gjør dette vanskelig. Det er valget med det siste barnet som gjør at du har barn å passe hele ditt voksne liv. 

Men når det kommer til reising: tenker du store turer så er ofte ikke dette mulig som ung. Enten er man fattig student eller bindt av jobb og huslån. 

Storbyturer begynner vi å tenke på nå som alle barna begynner å bli større. 

Min mor sier forøvrig at de beste årene i livet var fra 40-60. Og det tror jeg nok kan stemme. 

Anonymkode: b4fba...ed9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er så vanskelig og akseptere at vi fikk barn så tidlig i forholdet, pluss at vi kun var 24 og 25 år. Enda, etter over 10 år som foreldre så kjenner jeg veldig på det. 

Samtidig sitter vi fint i det nå, to barn pluss et til på vei, stort hus. 

Anonymkode: d2fa7...493

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er 10år når de er 40 og 18 når de er 48? Ser ikke problemet med å reise inni mellom i den tidsperioden der.

Anonymkode: 5b2f9...4a5

De var 24 og 25 da de fikk første barn. Nå over 10 år etterpå venter de nummer tre. 

Anonymkode: 965b3...d99

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sier at TS og mannen kan reise og leve livet fra de er 40 kan umulig å lest hele innlegget. TS er nå omtrent midt i 30-årene og gravid. 

Anonymkode: 965b3...d99

Jojo, men man er ikke dau når man blir 50 heller. Vanligvis.

Anonymkode: 68b00...469

[Gjest Dævendøtte]

Blir litt matt over bitterheten blant folk, misunnelsen også, for den saks skyld.

Gjør det beste ut av ting, vær fornøyd med det man har. Når man er frisk og rask og alle rundt en har det fint, så må man for pokker være sin egen lykkes smed. Finn på noe sammen med ungene da, livet trenger ikke bli satt på vent fordi man får barn! 

Hilsen dame på femti år som synes det beste i livet har kommet etter fylte 45 år