Sensitiv 2 åring

[Nerena]

Min datter på snart 2 år har alltid vært veldig sensitiv og er av den engstelige typen. Det ser ikke ut til at det blir bedre heller.

Hun er blant annet redd for støvsugeren så vi kan ikke støvsuge om en av oss er alene med henne. Eller plutselig høy lyd som hvis noen barn roper ved matbordet i barnehagen og hvis det blir mye lyd i stort rom som i gymsalen (ekko). Hun har også blitt redd for å ta heis, vi tar ikke heis så ofte og når hun var mindre så ble hun usikker i heisen, men det gikk greit. Men nå når vi tar heis så skriker hun og vil ikke inn i heisen. Det ble litt utfordrende når vi for noen dager siden måtte på sykehuset med hun (ikke noe alvorlig) og måtte frem og tilbake i sykehusbygninger, opp og ned etasjer. Og det ble gråting hver gang. Og hun snakket mye om heisen mens vi var der, at vi ikke skulle i heis mer og det gjentok hun mye! Hun snakket også mye om heisen i dagene etter sykehusbesøket, og vi greide å få tankene hennes innpå at heis er gøy som går opp og ned! så etterpå har hun gått å sagt at heis er moro😄🙈 men om hun er enig i det neste gang vi skal ta heis er usikkert.

Fra hun var veldig liten var hun veldig skeptisk til menn (men og i perioder redd for alle andre enn meg og samboer), og de stakkars to bestefedrene som prøvde alt for å vinne hennes tillit måtte jobbe hardt for at hun ble trygg på de. Det går veldig fint i dag, heldigvis! Så når vi skulle på sykehuset og innom flere leger som også var menn, så ble det nesten traumatisk for henne når de skulle ta på henne for å undersøke og ta prøver. Det var nok at de kom i mot henne, så skjønte hun at de skulle bortpå henne og da var hun i gang med å skrike og skulle dra meg med ut av rommet. Vi fikk etterhvert en kvinnelig lege og sykepleiere når vi kom på barneavdelingen, og da gikk det mye bedre. selv om hun ikke er så glad i at fremmede kommer innom hennes "personal space", så har hun mer tillit til kvinner enn menn, så det gikk mye bedre heldigvis.

Hun har alltid måtte ha en av oss foreldre i nærheten når hun leker her hjemme eller er hos andre også for den del, har aldri villet ligge/sitte alene på gulvet eller leke mye alene. Hun pleier å sitte å se på ipad på ettermiddagene i sofaen og tidligere så tillot hun ikke at vi ikke satt ved siden av henne, så det å lage middag var et mareritt da det bare ble gråting og det endte opp med at jeg bar henne på armen mens jeg lagde mat. Needless to say, at det ble enkel mat som oftest.

Og det er sikkert normalt, men veldig tungt når man er mye alene og har ting man må få gjort og hun ikke tillater at man går noen steg unna. Dette har også blitt bedre etter at hun begynte i barnehage, men må fortsatt sysselsettes en del for å komme i gang med lek og hun vil gjerne at vi er med henne "overalt" når hun går lengre unna enn leke/stue området.

Det jeg tenker mye på er at min mor kommenterte her om dagen at akkurat sånn var jeg også når jeg var liten, og jeg har siden barneår vært mye engstelig, overtenker mye og også slitt med angst og selvtillit når jeg ble litt eldre. Og jeg ønsker IKKE at min datter skal "bli som meg"! for å si det rett ut...hva kan jeg gjøre for at hun ikke skal være så engstelig og redd? jeg tenker at jo tidligere jeg er ute med å forebygge hennes engstelse jo stødigere og tøffere blir hun ettersom hun vokser til? eller?

Vi skal på 2 års kontroll etterhvert nå, og da skal jeg ta det opp med helsesøster. Men har noen erfart å ha engstelige barn? hva gjorde dere for å hjelpe barnet? og ble det bedre?

 

[AnonymBruker]

Mye av personligheten er medfødt, sies det. Min er motsatt, veldig frampå og overkjører andre om vi ikke følger med og korrigerer øyeblikkelig. Hun har bedret seg mye. Har ingen konkrete tips, annet enn å trygge ungen din mye. Jeg snakket og snakker ennå MYE med "trygghetsstemme" når ungen min virker utilpass og prøver fremstå avslappet og ubekymret selv. 

Anonymkode: 96710...623

[AnonymBruker]

Sånn var sønnen min også han var jo redd "alt". Vi fikk beskjed om at vi burde ikke unngå alt han er redd,å heller trygge barnet veldig på at dette går bra. Det var til ingen nytte her når han var på den alderen,men vi pushet han litt forsiktig til ting han var redd for. Ofte fant han jo ut at det var jo gøy etter å ha prøvd første gang. Sønnen min turde heller ikke gå alene i bursdag når han begynte på skolen,da fikk jeg beskjed om at jeg burde pushe han til det likevel. Han hadde absolutt ikke lyst men det gikk jo faktisk fint når han måtte. 

Nå er han 8 år å forsatt redd for mye så jevnaldre noen ganger bare himler med øynene. Men han har kommet seg veldig å er blitt mye tøffere enn før.

Anonymkode: c19ff...495

[AnonymBruker]

Jeg ville tenke at desto mer man utsetter barnet for, desto tryggere i lengden. Litt som med hundetrening egentlig.. Hunden kan bli redd for biler hvis den vokser opp på landet, hunden kan også bli veldig redd når du blir redd.

Du og andre vil sikkert bli furtne over at jeg sammenligner en unge med en hund, men når det kommer til den sensitive delen så tenker jeg at sammenligningen passer bra.
For hvis barnet ditt kjenner på deg at du er nervøs for å dra på sykehuset, da setter du humøret til ungen i forkant. Barnet vet ikke hva man skal være bekymret for, men du er det og da er det fare på ferde?

Sånn er det også med støvsugeren.. Hvis du er redd for at ungen skal reagere så vil ungen bli redd fordi ungen skjønner på deg at nå er det noe å være redd for.

Jeg hadde personlig dratt frem støvsugeren og sagt at nå skal vi støvsuge og forklart hvordan støvsugeren fungerer og inkl mest mulig. Altså eksponere litt og litt hele tiden og få barnet vant med ulydene og få deg og din partner roligere i situasjoner hvor dere vet ungen kan reagere.

Anonymkode: eef89...b6b