Jump to content
Expandable86

Jeg prøver å fikse livet mitt!

Recommended Posts

Expandable86

Det er endelig litt stabilitet å spore. Det er andre uken med jobb på rad, og det er som natt og dag fra tidligere. Å være tilbake på jobb og i tillegg holdt meg unna alkohol har hjulpet en hel del. Det ble riktignok alkohol i helga som var, men hadde noen uker uten. Jeg skal bli enda flinkere til å kutte ned, og drikke sjeldnere enn tidligere. Helseeffektene av det skal man ikke kimse av.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Expandable86

Jeg begynner å føle at det å kutte ut alkohol helt er noe av det viktigste jeg kan gjøre for den psykiske helsen. Merker forskjellen SÅ godt fra noen uker uten alkohol, kontra det å ha drukket alkohol et par helger på rad som er tilfellet nå.

Angsten er mye mer tilstede, jeg har hjertebank og tenker fortere katastrofetanker. Problemet er at for meg har helgene sjeldent noe mer innhold enn tv/film-kvelder enten alene eller med familie. Det er lett å ty til alkoholen, og det gir meg en god følelse der og da. Jeg kan kose meg og slappe av, og jeg gleder meg som regel til å sprette den første kalde ølen.

Noen ganger går jeg bare i en modus hvor jeg er innstilt på å ikke drikke alkohol, som for noen uker siden. Nå er jeg ikke der, og føler at ølen er et must til helga.

Målet er å få til en ordning hvor jeg kanskje bare har alkohol en av dagene i helga, og kanskje annenhver helg. Iallefall ikke en sixpack øl begge dagene i helga, hver helg igjennom nesten hele året, som jeg har gjort tidligere. Det er rett og slett ikke aktuelt.

Jeg vet jeg ikke er noen stordrikker, men er likevel litt bekymret for skadevirkningene i det lange løp.

Share this post


Link to post
Share on other sites
HunSomSaDetRettUt
Posted (edited)
På 1.3.2020 den 18.40, Expandable86 skrev:

Jeg er en mann, som i skrivende stund er 33 år.

Jeg føler at jeg sliter veldig med livet, og har mange vanskelige følelser. Jeg har til nå tenkt mye negativt om egen fremtid, fordi jeg føler jeg har for store utfordringer til at det kan løses.

Det startet nok allerede i ungdomstiden, trolig på videregående. Her opplevde jeg en voksende angst i forhold til det sosiale, og følte jeg ikke passet inn. Mens det på ungdomsskolen var tøft å drite seg ut og være dårlig på skolen, ble det på videregående helt motsatt. Fra å være veldig skoleflink på barneskolen, gikk jeg til helt middels på ungdomsskolen og helt katastrofe på videregående. Til slutt fikk jeg et vitnemål, med under 3.0 i snitt, etter å ha tatt opp fag som jeg strøk i.

Etter videregående falt jeg helt sammen. Jeg isolerte meg, turte ikke begynne på skole eller få meg jobb. Selv om det høres helt uforståelig ut for mange, ble jeg gående hele tre sammenhengende år som arbeidsledig. Fra jeg var 21 til 24. Turte ikke melde meg til nav, fordi jeg taklet ikke tanken på å måtte være i jobb og ha ansvar.

Til slutt ble det å gå ledig helt uutholdelig, og jeg søkte skole høsten 2010. Nok en gang rammet angsten og mangelen på troa om at jeg kunne klare noe, og jeg sluttet etter ca tre måneder. Jeg meldte meg ledig, og det ble etterhvert jobbkurs og så praksisplass. Her var jeg i et drøyt år, uten at det ble noe fast jobb. Så ble det nytt kurs, men det førte ikke til noen jobb, og deretter to nye år som helt ledig. Så igjen, ny praksisplass som varte i tre måneder, med null muligheter for videre jobb.

Etter noen måneder ble det ny praksisplass, og det ble en arbeidsplass hvor jeg trivdes godt. Trivselen ble så stor at jeg håpte på fast jobb her fremfor å søke andre jobber. Dette førte til at jeg ble værende her til jeg tok fagbrevet mitt. Deretter fulgte et halvt års vikariat for en som var sykemeldt, og i dag er jeg fremdeles på samme arbeidsplass som ringevikar.

Det var litt om meg og historien min. I dag føler jeg fremdeles at jeg blir straffet hardt for alle feilvalgene jeg har tatt i livet. Jeg kommer liksom aldri i gang med noe, og kommer ikke videre. Til tider har det føles helt håpløst, og det har vært ekstremt vanskelig å se mine jevnaldrende bare få alt til. Jeg har ikke taklet dette bra, og det har føltes som om andres oppturer har blitt mine nedturer.

Jeg er så lei av å føle det slik, og jeg er lei av å tenke at jeg aldri kan få noe til. At jeg ikke kan få fast jobb med min historikk, at jeg ikke kan endre ting jeg har angst for, at jeg ikke er god nok som partner, eller at jeg har sjans til å få en egen familie.

En enkelt hendelse førte til at jeg nå ønsket å ta tak i livet mitt. Gjøre handlinger som fører til endring. Derfor har jeg nå skrevet en haug med sider om hvordan jeg skal ta tak i ting fremover, både med det jobbmessige, økonomi, psykisk helse, sosial liv osv.

Her vil jeg oppdatere om hvordan prosessen går, om oppturer og om nedturer. Håper at noen vil følge dagboken min!

Du er 33. Du skal bli 85 minst. Livet har du kanskje bare begynt å kjenne på. Arbeidslivet er tøft. Alle må ta tøffe valg, ingen velger å bare seile sin egen sjø også går alt bra. Alt er kompromiss. Jobb med fagbrevet, ta mesterbrevet om det svennebrev du egentlig sikter til.

Svennebrev=rørlegger,snekker,tømrer osv

Fagbrev=frisør,blomsterdekoratør, barne og ungdomsarbeider.

Hvilken av de mente du egentlig :P

 

Ingen blir straffet, det var ingen som fortalte deg virkeligheten. Alle som ikke har supernettverk starter i vikariat etter vikariat etter vikariat. Du må bare stå i det, og bevis hvem du er. Hvis du gir opp, er det noen som står bak deg UTEN ringevikarmulighet og lett tar jobben din på dagen.

1. Søk relevante jobber

2. Søk jobber til der du kan tåle å flytte for en periode

3. Pøv å få jobb der du vil bo

4. Som alle andre i denne lange køen, kryss fingrene, møt opp med et smil, og håp på det beste.

 

Der er langt flere i denne båten enn du tror. Man bare snakker ikke om det. #FacebookFasade

Edited by HunSomSaDetRettUt

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Ting er dystert. Svart. Ser ingen fremtid for meg selv i en for vanskelig verden. Jeg passer ikke inn i den. Overalt ser jeg lykkelige mennesker med kjærester, venner, barn og familie. Det føles som om jeg bare lever for å bli pint av å se hvor bra alle andre har det, og alt jeg ikke selv kan få.

Uansett hva jeg gjør så henger spøkelset fra fortiden over meg. Alle valgene jeg tok i yngre dager virket å ha bestemt min uoverskuelige fremtid. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og heller snart ikke om jeg vil begynne. Jeg har alltid bare vært en person som ikke får ting til, så hvorfor skulle dette plutselig endre seg? Hver gang jeg går inn med positivt og friskt mot, så skjærer det seg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sohl

Hei, 

Har lest tråden din, og jeg synes du virker som en veldig sympatisk og reflektert person. Håper du ser lyset igjen snart og finner noe å gripe fatt i når det føles som om mørket sluker deg. 

Heier på deg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
jenta96

Hei på deg, TS 😊 jeg har også fulgt med på tråden din, og synes det er trist at du har det så vondt. Du ordlegger deg på en måte som gjør at du virker veldig empatisk og reflektert, og jeg er sikker på at alle som får deg som venn eller kjæreste er heldig! Som du sier er det jo ikke slik at man automatisk har det bra selv om man er i et forhold, men verdien av det å føle seg elsket og å ha et nettverk er enorm, så jeg forstår godt savnet. 

Er det ingen i din omgangskrets du kan prøve å bli bedre kjent med? Noen du kjenner litt fra jobb eller andre steder? Nå er det jo en del restriksjoner pga korona, men under normale omstendigheter er det en del barer osv som arrangerer Speed-friending for eksempel, kanskje det kunne vært noe for deg? Her på forumet er det også flere som leter etter en venn 😊 Håper du føler deg bedre til sinns snart. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Expandable86
1 time siden, Sohl skrev:

Hei, 

Har lest tråden din, og jeg synes du virker som en veldig sympatisk og reflektert person. Håper du ser lyset igjen snart og finner noe å gripe fatt i når det føles som om mørket sluker deg. 

Heier på deg!

Takk for det!

1 time siden, jenta96 skrev:

Hei på deg, TS 😊 jeg har også fulgt med på tråden din, og synes det er trist at du har det så vondt. Du ordlegger deg på en måte som gjør at du virker veldig empatisk og reflektert, og jeg er sikker på at alle som får deg som venn eller kjæreste er heldig! Som du sier er det jo ikke slik at man automatisk har det bra selv om man er i et forhold, men verdien av det å føle seg elsket og å ha et nettverk er enorm, så jeg forstår godt savnet. 

Er det ingen i din omgangskrets du kan prøve å bli bedre kjent med? Noen du kjenner litt fra jobb eller andre steder? Nå er det jo en del restriksjoner pga korona, men under normale omstendigheter er det en del barer osv som arrangerer Speed-friending for eksempel, kanskje det kunne vært noe for deg? Her på forumet er det også flere som leter etter en venn 😊 Håper du føler deg bedre til sinns snart. 

 

Hei!😊Takk, setter pris på å høre komplimenter. 

Jeg har prøvd å være litt med ut med kolleger, men omtrent hver gang sitter jeg igjen med følelsen av at jeg var femte hjulet på vogna. Ofte forsterker slike sammenkomster mine negative tanker om meg selv.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Jeg har begynt å ta tak i tannhelsen min, men frykter at det blir dyrere enn hva jeg har antatt. Jeg får ikke vite noe mer før i august. Det er mulig jeg må rotfylle 2 tenner, og jeg vet ikke da om jeg må ha krone eller det holder med fylling.

En annen ting er at jeg MÅ flytte herfra. Jeg føler meg fengslet mentalt, og forholdene rundt er aldri holdbare. Leier av et familiemedlem som stadig trenger leie på forskudd, selv om vedkommende har mye bedre jobb enn meg, og fast inntekt. Flere tilleggsfaktorer gjør at jeg har fått hele stedet helt opp til halsen og er ferdig med stedet.

Problemet er stresset ved flytting. Jeg må si opp 3 måneder før jeg flytter, og det gjør det vanskelig å planlegge. Finner jeg ny leilighet for fort må jeg plutselig betale på 2 leiligheter. I tillegg ønsker mange depositum på 3 måneders leie, og det er jeg ikke med på.

Så er det all flyttingen og med alle ting som skal ut og inn. Jeg har ikke bil og trenger hjelp til flytting. Men hvis jeg bor her særlig lengre, så gror jeg meg fast og kommer ikke videre. Jeg må bort fra dette familiemedlemmet som har en viss kontroll over meg, og som heller ikke har oppfylt sine plikter i forhold til det å være en ansvarlig utleier.

Vet heller ikke hvordan utleiere stiller seg til at jeg er ringevikar, og ikke har fast, stabil inntekt. Usikker på om det beste er å sjekke annonser og ringe, eller å rykke inn en annonse selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sliten&kjørt52

Gi noe som varer, -gi faen...

-I alle "vellykkede", -mønsterelevene, -"glansbildene... Og lignende..! De er ikke deg !

Mener det..!

Sikkert noe du er hypp på å drive med... -Gå "All inn" for det, er mitt råd.

a.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld

Har nettopp lest gjennom tråden. Hver gang du har en dårlig dag håper jeg du leser kommentarene her, om og om igjen. Du er helt tydelig reflektert, oppegående og jeg får en følelse av et godt menneske. Du har kommet så langt, jeg har tro på at du kommer mye lengre. Ting kommer kanskje ikke til å skje så fort som du ønsker og som du trenger, men når det butter imot prøv alt du klarer og litt til å fokusere på det du har fått til. Ikke nøl med å ta imot hjelp hvis den dukker opp! 

Jeg skal følge tråden, ønsker deg gode dager 🤗

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
9 minutter siden, Jegerikkeminskyld skrev:

Har nettopp lest gjennom tråden. Hver gang du har en dårlig dag håper jeg du leser kommentarene her, om og om igjen. Du er helt tydelig reflektert, oppegående og jeg får en følelse av et godt menneske. Du har kommet så langt, jeg har tro på at du kommer mye lengre. Ting kommer kanskje ikke til å skje så fort som du ønsker og som du trenger, men når det butter imot prøv alt du klarer og litt til å fokusere på det du har fått til. Ikke nøl med å ta imot hjelp hvis den dukker opp! 

Jeg skal følge tråden, ønsker deg gode dager 🤗

Takk skal du ha! 🤗

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bareine

Hei! Kjenner igjen noe av følelsen i det du skriver, selv om min historie er helt annerledes. Vit at alt kan skje! Du er en bra person, du fortjener et bra liv. Gi deg selv tid. Research kognitiv terapi. Finn noe du kan brenne for, som gjør deg oppglødd. Lykke til! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
52 minutter siden, Bareine skrev:

Hei! Kjenner igjen noe av følelsen i det du skriver, selv om min historie er helt annerledes. Vit at alt kan skje! Du er en bra person, du fortjener et bra liv. Gi deg selv tid. Research kognitiv terapi. Finn noe du kan brenne for, som gjør deg oppglødd. Lykke til! 

Takk for det, og for gode råd😊

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Expandable86

Hjelp, jeg må ut av nåværende leilighet. Jeg klarer ikke mer. Har grodd fast i rutiner som er svært skadelig for meg og utviklingen.

Jeg må belage meg på 3 måneders oppsigelsestid. Stresser veldig med tanken på logistikken; alt som må flyttes og uten egen bil. Mange krever også 3 måneders depositum, virker som om det kommer an på om leiligheten er møblert, delvis møblert eller umøblert.

Et lite usikkerhetsmoment er også ustabiliteten angående jobb. Jeg er ringevikar, men er ganske garantert at får mye jobb også fra høsten. Jeg har 150.000 på konto og i askjer, og er sånn sett en sikker betaler.

Skulle ønske jeg bare var tøff nok til å si at jeg flytter ut 3 måneder fra nå av. Men så er jeg usikker på om jeg faktisk vil finne noen leiligheter på denne tiden. Det vil jo sikkert være flere aktuelle kandidater til hver leilighet også.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
På 18.5.2020 den 18.21, Expandable86 skrev:

Ting er dystert. Svart. Ser ingen fremtid for meg selv i en for vanskelig verden. Jeg passer ikke inn i den. Overalt ser jeg lykkelige mennesker med kjærester, venner, barn og familie. Det føles som om jeg bare lever for å bli pint av å se hvor bra alle andre har det, og alt jeg ikke selv kan få.

Siterer meg selv.

Dette er høyaktuelt i dag. Har stresset på meg hodepine, fått utbrudd/sinneanfall og grått. Forventer faktisk ikke at en eneste en forstår meg på dette, men dagens mediebilde forsterket alt hva jeg tenker om samfunnet og min rolle i det.

Lengter så etter å forsvinne, ikke være noe mer. Jeg er ikke noe nå, og litt etter litt blir jeg fratatt alt håp. Syns samfunnet er så grusomt, så kynisk, så lite å se frem til. Hvis jeg gjør slutt på det hele, vil jeg i det minste få litt oppmerksomhet en liten stund. I livet er jeg omtrent ingenting, og samfunnet forvandler meg til verdien av en amøbe.

Jeg piner meg selv gjennom livet, og for hva? For hvilke fremtidsutsikter? Hvilke fine ting skal skje i fremtida som ikke er skjedd på 34 år?

Share this post


Link to post
Share on other sites
jenta96

Du er på et mørkt sted nå TS, og det synes jeg du bør ta på alvor. Jeg leste tidligere i tråden at du ikke hadde hatt så god erfaring med psykolog, men jeg håper likevel at du vil vurdere å søke hjelp. Du kan jo også bestille en time hos fastlegen din for en prat, eller ringe/chatte med Kirkens SOS? 

Det faktum at du i det hele tatt tør å åpne deg for oss her inne, og skrive om ting som er veldig vanskelig for deg, viser jo (i mine øyne) at du fremdeles har et håp om at folk kan interesse seg for det du har å si. Det viser at du ikke har mistet helt troa på at andre mennesker kan bry seg om deg, og kanskje til og med like deg. Den "gnisten" eller hva jeg skal kalle det, håper jeg du klarer å holde liv i, for du har fremdeles mange år igjen av livet ditt og det at du har hatt det tøft frem til nå trenger absolutt ikke bety at du aldri kan få det bra og oppnå de tingene du ønsker deg :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld

Jeg skulle ønske jeg eller noen andre kunne si noe som fikk deg opp og ut av det mørke stedet du er på nå. Det er så vanskelig å finne de riktige ordene. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Jeg sliter med hjertebank og litt hodepine i dag, likevel tyr jeg til alkoholen. Selv om at jeg vet at dagene i neste uke vil bli angstfylte som følge av det. Jeg er så følsom for hodepine, og skulle ønske jeg ikke hadde denne trangen til alkohol. Hadde livet mitt har mer innhold, kunne jeg lagt alkoholen på hylla. Hele alkoholforbruket mitt bunner i at jeg ikke har noen eller noe. Ikke noe som motiverer meg til å la være.

Egentlig burde jeg glede meg til juni, da jeg får over 50.000 i feriepenger + lønn. I et par korte øyeblikk tenker jeg at jeg er "rik". Men så tenker jeg over at jeg har ingen antatte inntekter hverken i juli eller august, i såfall bare smårusk.

Jeg er 34, ringevikar og har stort sett under 20.000 i måneden utbetalt. Hvor nitrist er ikke det? Ser ikke hvordan en arbeidsgiver skal gi akkurat MEG fast jobb, og med skarve 150.000 i egenkapital til bolig ser jeg ikke for meg å noengang skulle få et stabilt liv. Ingen dame, får aldri barn.

Hele livet er bare usikkert, men samtidig forutsigbart på en negativ måte. Jeg "vet" liksom at ting skjærer seg uansett. Jeg er proppfull av nevroser som gjør den minste ting vanskelig; nok en grunn til at ingen noengang kan like meg. Jeg tør ikke si opp nåværende leilighet fordi jeg ikke føler meg sikker på at jeg vil få en ny.

 

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
På 27.5.2020 den 19.38, jenta96 skrev:

Du er på et mørkt sted nå TS, og det synes jeg du bør ta på alvor. Jeg leste tidligere i tråden at du ikke hadde hatt så god erfaring med psykolog, men jeg håper likevel at du vil vurdere å søke hjelp. Du kan jo også bestille en time hos fastlegen din for en prat, eller ringe/chatte med Kirkens SOS? 

Det faktum at du i det hele tatt tør å åpne deg for oss her inne, og skrive om ting som er veldig vanskelig for deg, viser jo (i mine øyne) at du fremdeles har et håp om at folk kan interesse seg for det du har å si. Det viser at du ikke har mistet helt troa på at andre mennesker kan bry seg om deg, og kanskje til og med like deg. Den "gnisten" eller hva jeg skal kalle det, håper jeg du klarer å holde liv i, for du har fremdeles mange år igjen av livet ditt og det at du har hatt det tøft frem til nå trenger absolutt ikke bety at du aldri kan få det bra og oppnå de tingene du ønsker deg :) 

På et veldig mørkt sted. Føler at hele denne tråden bare ble en vits, hvor jeg lurte meg selv. En krise oppstod som gjorde at jeg ble motivert der og da. Noe som varte i noen uker. Alltid faller problemene tilbake der de var; uløselige.

Jeg har en sperre for profesjonell hjelp. Ser ikke for meg at det er noe jeg gjør noengang. Chatte med Kirkens sos har jeg gjort noen ganger, men det er liten langvarig hjelp.

Om jeg har håp? Tja, vet ikke helt. Tror det handler mer om at jeg ikke tør såre mine nærmeste. Det er så mye dritt og jævelskap i familien min, at utrolig nok jeg er det beste håpet når det gjelder å stifte familie. Et søsken er langt mye sykere psykisk enn meg, og det tærer på.

At jeg jobber med barn er nesten sykt, når jeg sliter såpass med livet. Hvordan kan jeg være en god rollemodell?

Det er en veldig rar greie, for dere skulle bare visst hvor positiv jeg er i jobbsammenheng. Tror jeg er en av de beste til å skape gode og nære relasjoner til elevene. Jeg bruker masse humor, og får masse positiv energi tilbake når jeg får frem et smil hos ungene. Og det er ikke en maske jeg tar på meg når jeg er på jobb; jeg er genuint lykkelig og glad akkurat der og da. Men alt endrer seg når arbeidsdagen er over. Det betyr heller at HVER eneste dag er bekmørk, men jeg er i en vanskelig periode om dagen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
23 timer siden, Jegerikkeminskyld skrev:

Jeg skulle ønske jeg eller noen andre kunne si noe som fikk deg opp og ut av det mørke stedet du er på nå. Det er så vanskelig å finne de riktige ordene. 

Det er nok dessverre ingen ord som kan hjelpe🙁 Det er hyggelig og velmenende, og jeg setter pris på at folk bryr seg, men jeg trenger å se konkrete forandringer i livet mitt, og ikke bare høre at det er håp og at "jo, du er god nok som du er". 

Det som kan hjelpe er:

* Endelig få fast jobb, som jeg faktisk fortjener nå.

* Oppleve interesse fra det motsatte kjønn. Noen som kan se for seg en fremtid med meg, med alt det innebærer.

* Få økonomi nok til boligkjøp.

Vet dette høres rart ut, men jeg tror nesten alle kjipe tanker ville forsvunnet om jeg hadde oppnådd disse punktene. Det er egentlig alt jeg ønsker meg.

Ja, jeg ville fremdeles ha engstet meg for økonomi, og jeg vil fremdeles vært redd for ditt og datt, men de virkelig store og såre problemstillingene mine hadde vært løst.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...