Ingen er der når jeg trenger det

[Ane91]

Jeg har hatt/har det veldig tungt det siste halve året. Føles umenneskelig tungt og jeg har vært både deprimert og sliti med angst.  Snakket endel både med fastlege og tereapaut om dette. Jeg forsøker også, så godt jeg klarer, å snakke åpent med venner og familie. 

Men føler vel egentlig at ingen ser meg. 

Eller jo, samboeren min ser meg og holder ut med meg hver dag og trøster meg så godt kan klarer ( han er ikke så flink med ord). Men han er sliten, og det forstår jeg. 

Jeg åpner meg så godt jeg klarer til familie og venner, og mange vet jeg har hatt en tung periode. Men jeg føler meg ikke sett. Ingen som ringer meg, sender melding eller spør hvordan det går. Det er bare overfladisk prat når vi møtes, til tross for at flere (dog ikke alle) vet jeg har/har hatt det tungt. Også vil jeg ikke mase og vise behovet mitt for at noen skal se meg. 

Men det gjør at jeg føler meg ensom og alene. Og samboeren min er på smertegrensen av hva han orker, tror jeg. Så jeg hadde hatt godt av å prate med noen andre i tillegg til samboeren min. 

Forventer jeg mye av familie og venner? Det er ikke bare bare å vise at jeg trenger noen som ser meg, for jeg klarer ikke helt å se at noen vil bruke tid på meg og mine problemer. 

Jeg har egentlig en god familie og flere gode venner - så karnsje derfor er det ekstra skuffende.

 

[solmåneogstjerner]

Vanskelig å si om du forventer for mye. Kanskje de er usikre på hva de skal gjøre, tror at det er best om de gir deg fred og ro? 

Det går an å si til dem at det hjelper veldig godt om de tar kontakt. Men du bør også gjøre det! Og jeg tror det er litt viktig at du prøver så godt du kan å ikke la alt handle om hvordan du føler deg.

Vis interesse for dem også. Kanskje i morgen kan du ringe en av dem og spørre hvordan det går med dem, hvordan er det med jobben, barna, oppussingen eller hva som helst. 

♥️

Legger til: sunt og bra for både deg og dem (og relasjonen deres). 

Endret 28. februar 2020 av solmåneogstjerner

[Dillan]

Det kan være litt vanskelig for andre å spørre deg om du vil prate om dine problemer, kanskje de føler at de trenger seg litt på? Mulig du må være tydelig på at du vil prate med noen. Eller gi beskjed om at du har det tungt og ønsker at noen vil "distrahere" deg litt ved å finne på noe som kan flytte fokus vekk fra det som er vanskelig.

[AnonymBruker]

nordmenn er egoistiske.

Anonymkode: 6f9a2...f64

[AnonymBruker]

Har du stilt opp for andre når de har trengt noen? Er du av typen som har slitt mye opp gjennom og "brukt opp" folk? Ettersom samboeren din nå er lei, så aner det meg at du er over snittet krevende for vennene din, bare sånn basert på egne erfaring. Kan du heller snakke mer med de som er profesjonelle og belaste samboeren din mindre?

Anonymkode: 39d28...0f0

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du blir litt mye for omgivelsene dine. Hvordan sliter du ut samboeren? Blir det samme om og om igjen? Det beste i en depressiv fase er å snakke om andre ting og pause tankene litt. Du sier du åpner deg meg hvor mye involvering tenkte du å få? 

Anonymkode: b721e...6bc

[Ane91]

Jeg føler selv jeg har vært flink til å stille opp for andre. Men jeg har såpass god selvinnsikt at dersom noen av mine venner eller familie selv har slitt det siste halve året, så har jeg nok ikke vært der for de. Har såvidt klart å ta vare på meg selv. Man kan bli litt egoistisk når man er langt nede, det vet jeg. 

[AnonymBruker]

Alt kan ikke handle om deg og dine problemer. Pass på å dele samtalene 50/50 slik at du viser interesse for deres liv også. Selv om deres problemer virker små i forhold til dine så er små problemer også problemer, som er viktige for dem. Folk blir lei om alt omhandler ditt mørke indre. 

Anonymkode: b721e...6bc

[Ane91]

Jeg tar ikke opp problemene mine med faste mellomrom akuratt 😂 når jeg prater med folk er det 95% om løst og fast. Jeg kan svare ærlig når de spør hvordan jeg har det, men forventer selvfølgelig ikke at det er det eneste som blir snakka om. 

Handler vel litt mer om at ingen spør enkle oppfølgingsspørsmål om hvordan det går. Da føler man at ingen bryr seg. 

Og ja, går i det samme igjen og igjen med samboeren min. Han er der og lytter og tåler myr av meg. Så jeg har dårlig samvittighet over dette.  Samboeren min er min største motivasjon til å komme ut av dette. For vet ikke hvor mye mer han tåler av meg. 

Men som sagt så vet jeg at man lett kan bli egoistisk når man ikke har det så bra. 

[Reveenka]

Det er veldig bra at du har søkt profesjonell hjelp, det er der du virkelig kan få hjelp. Venner og familie er ikke kvalifisert til å lede deg ut av en depresjon, de kan bare lytte - men da må du også lytte til de.  Som andre her spør, har du stilt opp for dine venner og familie når de har hatt det vondt? Har dere en sånn relasjon til hverandre? Og gir du rom for at dine venner/familie har det vondt nå de også? Deres liv går også sin gang med opp og nedturer, er du lydhør for det?

 Kan du tøyle forventningene dine til dine nære og la de profesjonelle hjelpe deg? Har samboeren din noen å snakke med om å være pårørende? Som du sier så er han på smertegrensen. Hvem lytter til han?

Om du ikke føler du har fått utbytte av den profesjonelle hjelpen bør du søke etter mer hjelp, for det finnes medisiner, kognitiv terapi, behandlingsopphold ++. 

[AnonymBruker]

Du må søke hjelp fra andre enn dine venner/samboer. Det kan bli altfor belastende i lengden for de, å støtte er en ting. Men å være hobbypsykolog kan være slitsomt.

Er uansett du som må gjøre jobben for å komme videre i livet. For mye "synes-synd-på" funker ikke.

Anonymkode: afd5f...15f

[AnonymBruker]

Nei men hallo, hva gjør du når du holder på og sovne men MÅ være våken? Gir du opp og bare sovner?

Anonymkode: 98693...652