Hvorfor jeg ikke orker å ha barn

[AnonymBruker]

og jeg tror ikke jeg er alene. Skulle gjerne hatt barn, men slik samfunnet er lagt opp i dag så orker jeg rett og slett ikke. Rett ut i jobb på mor ved 7 måneder, barnet i barnehage fra 1 år. Vi bor i Oslo og har jobber vi liker. Skulle vi fått barn ville vi maks sett de 3 ca. timer i hverdagen. Vi hadde ikke hatt råd til at noen av oss skulle jobbet redusert. Den lille tiden man får med barna må brukes på å kjøre de hit og dit, gjøre lekser med de, og generelt oppdra de. Hvor blir det av kosen og tiden? Min barndom var ikke slik (jeg er 34). Skjønner godt at fødselstallene er synkende, det er et enormt press på foreldre i dag. 

Anonymkode: 19d06...ac2

[AnonymBruker]

Det var faktisk mye kortere permisjon for 34 år siden. 
Skjønner poenget, men man får heller tenke at man må gjøre hverdagen til kos. Syng med barna i bilen, ha en rolig stund med lekser, snakk ved middagsbordet, utnytt helgene osv

Anonymkode: b420f...6ee

[AnonymBruker]

Drit i å få barn. Livet kan være rikere og bedre uten. Jeg er tobarnsmor og angrer på livsvalget selv om jeg elsker de. Min yngste har også spesielle behov 😢 Det livet kan være et helvete, beintøft, men også noe fint selvsagt.

Nei, kjære deg, jeg ville valgt karriere og frihet om jeg skulle valgt igjen. Og parforhold da. 

Anonymkode: 934a4...26a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Drit i å få barn. Livet kan være rikere og bedre uten. Jeg er tobarnsmor og angrer på livsvalget selv om jeg elsker de. Min yngste har også spesielle behov 😢 Det livet kan være et helvete, beintøft, men også noe fint selvsagt.

Nei, kjære deg, jeg ville valgt karriere og frihet om jeg skulle valgt igjen. Og parforhold da. 

Anonymkode: 934a4...26a

Er du ikke glad i dem da? Skjønner ikke helt hvordan man kan angre på noe men være glad i noen, det er jo derfor de eksisterer fordi du valgte å få dem.

 

Jeg tror det er veldig tilfeldig hvem som får det vanskelig med barn, dog. F.eks noen får jo barn med autism, og har hørt det kan være veldig tøft å leve med. Andre får veldig rolige barn.

Anonymkode: e26f7...bb1

[AnonymBruker]

Jeg er enig med at å gå ut i jobb for meg når barmet er 7 mnd, hadde vært helt uaktuelt! Er så glad jeg fikl barn før den regelen om tvunget permisjon og fordeling. Min mann har aldri hatt interesse av å gå hjemme på dagtid, og jeg er helt motsatt, vil helst være hjemme med barna til de er 2 år. Mannen min elsker ungene og har alltid gjort utrolig mye med dem, men han trivdes ikke de ukene han var i pappaperm med yngste, mens jeg mistrivdes på jobb. 

Når det gjelder å gå ned i stilling, så har de fleste råd til at ene parten reduserer stillingen sin med 10-20 % i en periode - hvis ikke har man i utgangspunktet et dårlig økonomisk grunnlag til å i det heletatt ha barn. 

Anonymkode: 731cd...71f

[AnonymBruker]

Okei da lar du være. 

Anonymkode: fa995...d8b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

og jeg tror ikke jeg er alene. Skulle gjerne hatt barn, men slik samfunnet er lagt opp i dag så orker jeg rett og slett ikke. Rett ut i jobb på mor ved 7 måneder, barnet i barnehage fra 1 år. Vi bor i Oslo og har jobber vi liker. Skulle vi fått barn ville vi maks sett de 3 ca. timer i hverdagen. Vi hadde ikke hatt råd til at noen av oss skulle jobbet redusert. Den lille tiden man får med barna må brukes på å kjøre de hit og dit, gjøre lekser med de, og generelt oppdra de. Hvor blir det av kosen og tiden? Min barndom var ikke slik (jeg er 34). Skjønner godt at fødselstallene er synkende, det er et enormt press på foreldre i dag. 

Anonymkode: 19d06...ac2

Så du ville egentlig vært hjemmeværende? For det var jo derfor vår barndom ikke var slik, fordi mødre ikke jobbet utenfor hjemmet. Og de som jobbet hadde mye mindre permisjon enn vi har i dag.

Det hele handler om materialisme og hva vi er villig til å fire på - materiell levestandard, tid til oss selv eller barn. Kravet til levestandard er høyere i dag, og folk ønsker å «keep up with the Joneses». Så du og de færreste ønsker å gå ned i inntekt for å få barn. Endel, inkludert deg, ønsker heller ikke å få mindre tid (og dermed mer stress). Så da blir det barn som prioriteres bort. Det er ille verre enn det.

Jeg for min del ønsket heller ikke å gå ned i samlet inntekt eller få mindre tid i mange år, men etterhvert som jeg hadde fått realisert mye, settley jeg for å få barn, beholde jobben og ha mindre tid. Ja, det er stress, men får også så enormt mye tilbake så for meg er det absolutt verdt det.

Anonymkode: bfeb9...c51

[AnonymBruker]

Svar til TS.

Man kan faktisk ordne det slik at man kan få litt både i pose og sekk.

Vel, dere velger å bo i Oslo... Ikke bare Norges dyreste by, men også en av de dyreste byene i VERDEN!

Da skjønner jeg at det må to stk ut i jobb for å få ting til å gå rundt.

Veeeel.. dere kan jo flytte til en mindre by eller mindre plass, og da klarer man seg fint om en stk jobber heltid og en annen er hjemme eller jobber deltid. Det er kun snakk om prioriteringer. Selvsagt får man mindre råd da, men det går.

Det er ikke barna i seg selv som er en stopper for deg, men livsstilen din...

Anonymkode: c151b...2a2

[AnonymBruker]

Vi bor i Oslo, og jeg startet ikke i jobb igjen før barnet startet i barnehagen når han er litt over året (vi har spart penger for å få det til). Oppdragelse er ikke kun irettesettelse, det er lek og læring også. Lekser trenger ikke være kjipt det heller. Tror du har feil bilde av hvordan det må være. 
 

Hvis karrieren er det viktigste for deg så er det nok en dårlig idé å få barn, men det er en annen sak. Det er masser av tid til kos i hverdagen, så fremt man prioriterer det, og ikke innbiller seg at oppdragelse kun innebærer negative følelser og opplevelser.

Anonymkode: 966eb...0c8

[AnonymBruker]

Har jobb jeg liker, jobber 100%, startet i jobb da mini var 8 mnd i barnehagen fra 1 år. Ja, det er stressende til tider, men det har gjort livet mitt så mye bedre at jeg nå er i permisjon med nr 2. Leser bok til frokost, snakker om ting han er opptatt av mens vi går til bhg, snakke lm dagen til middag, leke fra middag til legging, bok på sengen, familietid i helger og ferier: vi får masse kvalitetstid sammen 💕 Mannen og jeg flekser tidlig/sen, så jeg går hjemmefra tidlig når jeg skal hente og er i bhg senest 15.45. Det er du selv som legger begrensningene og velger det bort. 

Anonymkode: 0d7cc...cb5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

og jeg tror ikke jeg er alene. Skulle gjerne hatt barn, men slik samfunnet er lagt opp i dag så orker jeg rett og slett ikke. Rett ut i jobb på mor ved 7 måneder, barnet i barnehage fra 1 år. Vi bor i Oslo og har jobber vi liker. Skulle vi fått barn ville vi maks sett de 3 ca. timer i hverdagen. Vi hadde ikke hatt råd til at noen av oss skulle jobbet redusert. Den lille tiden man får med barna må brukes på å kjøre de hit og dit, gjøre lekser med de, og generelt oppdra de. Hvor blir det av kosen og tiden? Min barndom var ikke slik (jeg er 34). Skjønner godt at fødselstallene er synkende, det er et enormt press på foreldre i dag. 

Anonymkode: 19d06...ac2

Skjønner ikke dette her. Hvordan var det annerledes for 34 år siden? Da var det tre måneder fødselspermisjon, kun for mor, og man hadde dårligere arbeiderrettigheter enn man har i dag.

Tenker du må 54 år tilbake før hjemmeværende husmødre var normen, men er det virkelig sånn du vil at samfunnet skal være lagt opp? Det går jo hardt utover levestandarden.

Anonymkode: 65128...348

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Drit i å få barn. Livet kan være rikere og bedre uten. Jeg er tobarnsmor og angrer på livsvalget selv om jeg elsker de. Min yngste har også spesielle behov 😢 Det livet kan være et helvete, beintøft, men også noe fint selvsagt.

Nei, kjære deg, jeg ville valgt karriere og frihet om jeg skulle valgt igjen. Og parforhold da. 

Anonymkode: 934a4...26a

Hva trodde du da? At det bare skulle bli fryd og gammen? Virker som at alt for mange som blir foreldre tror dette. Det er lov å tenke seg om både to, tre og fire ganger før man tar et valg som endrer livet totalt. 

Anonymkode: 62e5e...ed7

[AnonymBruker]

Vi bor i Oslo, har jobber vi liker, har relativ høyt forbruk/levestandard og kjenner meg ikke igjen i den svartmalingen din. Da jeg ble født (ti år før deg), var det adskillig vanskeligere for både min mor og far. Moren min jobbet fullt, og jeg måtte rett til dagmamma fra 3-måneders alder. Det var jubel da jeg kunne begynne i barnehage da jeg var 3. Levestandarden vår var langt under det vi har i dag, enda vi var en alminnelig familie med voksne i to alminnelige jobber, som alle andre. Vi hadde ikke råd til noe, og sparte på maten. Og klær. Og alt. Foreldrene mine sparte til ting som tv, fotoapparat, hårføner (  ), ny kjøkkenduk (lurt med en i voks for en barnefamilie), jeg husker godt hver gang det kom noe nytt i hus. Trengte man noe, måtte man vente måneder, kanskje år. Det var ikke ferie hver sommer, og det var ikke en tur til Ikea fordi det hadde vært fint med nye verandamøbler eller gardiner. 

Mine barn begynte i i barnehage før de var 2, det er fire rolige år hjemme tilsammen. Jeg har ikke mistet jobben av den grunn, har fått permisjon, gradert permisjon, kontantstøtte osv. Men du kan ikke ønske begge deler, jobbe fullt 100% begge to i alle år uten unntak, og gi barna mye tid hjemme. Men vi har fleksible jobber, vi kan ha hjemmekontor, vi har høy lønn og kan ta ut mye ferie, vi bor rett ved barnehage, jobb og skole, vi er mye sammen med barna våre. 

Samfunnet legger da til rette for at foreldre skal være mye sammen med barna sine, jeg får ikke helt tak i hva du mener. Hvis du ikke ønsker barn, er jo det helt ok. Hvis du ikke ønsker barn fordi permisjonsordningene og tilretteleggingen fra samfunnets side er dårlig (og dårligere enn før), tar du grundig feil. Jeg vil tro det er enklere for deg i dag å være hjemmeværende og mye sammen med barna, enn det var for din mor. 

Anonymkode: 44fa1...d31

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du ville egentlig vært hjemmeværende? For det var jo derfor vår barndom ikke var slik, fordi mødre ikke jobbet utenfor hjemmet. Og de som jobbet hadde mye mindre permisjon enn vi har i dag.

Det hele handler om materialisme og hva vi er villig til å fire på - materiell levestandard, tid til oss selv eller barn. Kravet til levestandard er høyere i dag, og folk ønsker å «keep up with the Joneses». Så du og de færreste ønsker å gå ned i inntekt for å få barn. Endel, inkludert deg, ønsker heller ikke å få mindre tid (og dermed mer stress). Så da blir det barn som prioriteres bort. Det er ille verre enn det.

Jeg for min del ønsket heller ikke å gå ned i samlet inntekt eller få mindre tid i mange år, men etterhvert som jeg hadde fått realisert mye, settley jeg for å få barn, beholde jobben og ha mindre tid. Ja, det er stress, men får også så enormt mye tilbake så for meg er det absolutt verdt det.

Anonymkode: bfeb9...c51

Nei, 6 timers dag for eksempel. 
 

Det er lett å si når hele samfunnet er lagt opp til to inntekter. Man kan ikke skylde på individet og si at du og du er materialistiske, når «alle» er det. Det er ikke bare å gå tilbake til en levestandard man hadde på 80 tallet, når det vil bety at ditt barn skiller seg ut.  

Anonymkode: 19d06...ac2

[Gjest Keikolina]

Bare å flytte ut av Oslo hølet det 🙂

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Svar til TS.

Man kan faktisk ordne det slik at man kan få litt både i pose og sekk.

Vel, dere velger å bo i Oslo... Ikke bare Norges dyreste by, men også en av de dyreste byene i VERDEN!

Da skjønner jeg at det må to stk ut i jobb for å få ting til å gå rundt.

Veeeel.. dere kan jo flytte til en mindre by eller mindre plass, og da klarer man seg fint om en stk jobber heltid og en annen er hjemme eller jobber deltid. Det er kun snakk om prioriteringer. Selvsagt får man mindre råd da, men det går.

Det er ikke barna i seg selv som er en stopper for deg, men livsstilen din...

Anonymkode: c151b...2a2

Med den utdannelsen vi har er jobbene i Oslo.  Så vi må bo et sted med pendleravstand. Da kunne vi bodd billigere i Viken et sted,  og jeg kunne jobbet 80%, men den tiden ville fort blitt spist opp av mer tid for å komme oss på jobb. 
 

ts

Anonymkode: 19d06...ac2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor i Oslo, og jeg startet ikke i jobb igjen før barnet startet i barnehagen når han er litt over året (vi har spart penger for å få det til). Oppdragelse er ikke kun irettesettelse, det er lek og læring også. Lekser trenger ikke være kjipt det heller. Tror du har feil bilde av hvordan det må være. 
 

Hvis karrieren er det viktigste for deg så er det nok en dårlig idé å få barn, men det er en annen sak. Det er masser av tid til kos i hverdagen, så fremt man prioriterer det, og ikke innbiller seg at oppdragelse kun innebærer negative følelser og opplevelser.

Anonymkode: 966eb...0c8

Og alt dette skal klemmes inn mellom kl 17 og 19-20😅

karrieren er ikke «DET viktigste», men ja jobben min er viktig, vil trives med det jeg gjør, og vil ikke bli minstepensjonist. 
 

ts

Anonymkode: 19d06...ac2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke dette her. Hvordan var det annerledes for 34 år siden? Da var det tre måneder fødselspermisjon, kun for mor, og man hadde dårligere arbeiderrettigheter enn man har i dag.

Tenker du må 54 år tilbake før hjemmeværende husmødre var normen, men er det virkelig sånn du vil at samfunnet skal være lagt opp? Det går jo hardt utover levestandarden.

Anonymkode: 65128...348

Da jobbet flere, som oftest mødre ( det er ikke en fanesak for meg), deltid. Vi syklet selv til fritidsaktiviteter, vi lekte uten oppsyn fra voksne ute i gata (og ja jeg er vokst opp i «farlige» Oslo») det var mindre press og stress. 
 

ts

Anonymkode: 19d06...ac2

[AnonymBruker]

Veldig spesielt å gå på et foreldre & barn-forum for å fortelle hvorfor man ikke vil ha barn. As if we care.

Anonymkode: cb901...3a7

[youcancallmejune]

Jeg synes jeg har ganske mye tid med barna selv om jeg jobber en del. Vi er tidlig oppe og har mer enn en time kvalitetstid om morgenen før alle må på jobb og skole, og så bytter jeg og mannen på å slutte "tidlig" på jobb for å få tid med dem på ettermiddagen og kvelden. De trener og har aktiviteter på forskjellige dager, og når den ene er på noe har vi masse tid med de andre. Vi gjør ting sammen, alt fra å lage middag til å spille spill, og jeg synes vi har et hav av tid til den gode samtalen og til kos. I tillegg har vi helger og ferier, og da er vi sammen det meste av tiden. Jeg synes du svartmaler fælt. Kanskje du bare ikke vil ha barn? Tidsklemma trenger i alle fall ikke å bli verre enn du vil at den skal.