22 år og uplanlagt gravid - føler meg dømt

[AnonymBruker]

Hei. Føler litt for en utblåsning eller hva jeg skal kalle det. Jeg ble gravid da jeg var 22 og har nå en 7 uker gammel baby. Alt dette skjedde midt opp i skolen, går vg2 (omskolering) og skulle egentlig gått ut i lære etter dette halvåret. Har permisjon fram til januar igjen så jeg tror alt ordner seg for dem som jobber for det. 

Greia er at de fleste er og var så negative til at jeg valgte å beholde, jeg har samboer (på tredje året) og alltid hatt et ønske om barn tidlig. Jeg har bare ikke prøvd å få barn for jeg er en kontrollfreak som vil helst ha alt på stell først, samme som alle andre rundt meg mener. Litt «trist» (jeg mener ikke det) å si, men barn er min drøm eller ambisjon. Familie. Jeg har liksom ikke noe annet jeg brenner for på den måten. Vet ikke om det er flere enn meg som føler slik, men når den testen ble positiv (noe jeg ikke trodde den kom til å bli i det hele tatt) så ble jeg glad og tenkte med en gang at jeg skulle bli mor. Trodde ikke jeg var en av de som kom til å bli gravid på prevensjon, men moren min ble og det så kanskje det ligger litt i det? Vet ikke. Uansett, det var ikke snakk om abort, samboer er kristen så for han var det heller ikke en mulighet, selv om han kanskje ikke helt følte seg klar der og da. Jeg visste at jeg kom til å klare et barn, uavhengig om jeg endte opp alene eller ei. Avgjørelsen var i hvert fall tatt opp i hodet mitt på sekundet. Satser jo på at forholdet ikke ryker senere for barnets skyld (var redd for at sambo ikke kom til å takle det), men vi har det nesten bedre nå enn tidligere så jeg tror vi kommer til å holde. Noe jeg synes er litt rart, er at vi ikke sliter som par da det er krevende med et så lite barn. Jeg angrer ikke et sekund og føler virkelig at dette er mitt type liv, jeg gleder meg allerede til lekser, foreldremøter og være en forelder (er jo det nå og, men akkurat nå er jeg en levende matflaske og kosemaskin) ❣️ 

Jeg vet jeg ikke burde bry meg, men er det så ekstremt krise at jeg ikke eier eget hus, har sikra fast jobb og utdanning enda? Jeg har da jo nok av penger til å leve fint, kjøpe nye ting og kan spare. Jeg har til og med egen sparekonto fylt opp til baby som bare fortsetter å øke. Samt egen. Jeg reagerer litt på det for det er som om folk venter på at ting skal falle i grus, at jeg finner det vanskeligere enn forventa, og at jeg føler jeg ødela friheten siden jeg er ung. Fikk til og med tilbud om en slags terapi time «familiemøte» eller noe slikt på HS for å håndtere den nye tilværelsen, og da nevnte hun at det var anbefalt siden jeg er veldig ung. Føler meg nesten som en 16 år gammel jente som hadde sex med en fyr jeg trodde likte meg, og ble gravid. Jeg forstår at hun mener godt, men jeg og vi trives og har det overraskende veldig fint. Jeg føler på ingenting av det jeg har blitt fortalt og hørt om å ha baby i hus. Og nei, jeg har ikke sovebaby, men jeg koser meg for det om selv om jeg ikke hopper av glede av søvnløse netter og magevondt hos lillegull.

Jeg får ikke muligheten til å brøle ut til dømmende kommentarer/spørsmål skjult i en setning eller misvisende ansiktsuttrykk, så ville dele det et sted. Så håper jeg det er noen andre som har følt/opplevd på lignende som kan fortelle meg det. Innlegget her et ikke et spm til hvordan jeg skal klare meg igjennom skole og læretid med baby for det klarer vi, lurer tross alt litt på om noen har vært i lignende situasjon og hvordan det gikk for dere 💖 Hvordan tålte dere dømmende kommentarer og et publikum som venter på at ting skulle gå galt?

Må si at 22/23 år er ikke veldig ungt synes jeg, føler selv jeg har de fleste byggeklossene jeg trenger på plass. Jeg hadde til info ikke hatt kapasitet til et barn til nå i nærmeste framtid sånn som det er, da tar jeg neste klump når jeg har fast jobb og ikke er under utdanning med lavere lønn. Er måte på hvor mye man kan greie på en gang for meg og 😆 

Anonymkode: 2fd79...bc2

[alabaster]

Jeg var 24, og student, da jeg ble gravid med første. Noen ble kanskje litt overrasket, men følte ingen dømte oss så veldig. Som deg har jeg alltid sett for meg å bli mor relativt ung. 

22/24 er heller ikke spesielt ungt i et større perspektiv (historisk eller globalt). Fysisk er det nå du har de beste forutsetningene for graviditet og oppfølging av småbarn - det fikk i hvert fall jeg høre på sykehuset. 

Prøv å ikke la andres bekymringer legge en demper på deres glede over familieforøkelsen. Det skal nok gå bra! 

[Gjest Dævendøtte]

Tror nok dette går fint og jeg tror du føler litt mer enn nødvendig

Selv var jeg såvidt fylt 20 da jeg ble gravid, og hadde ikke i nærheten din voksne modenhet i meg. Men det gikk bra det også.

Lykke til og ikke tenk så mye på hva du tror andre tror ❤️ 

[AnonymBruker]

Fikk første da jeg var 21, andre rett etter jeg var fylt 23, tresje da jeg var 28 og et stebarn, eier ikke hus, har enda ikke jobb, prøvde å utdanne meg men det gikk i vasken, livet skjer, noen barnefedre er håpløse og andre er gode. Man vet aldri hva eller hvor livet bringer en, og så lenge du står klar med armene bretta opp og hjertet på rett plass skal ingen si deg hva som er greit for deg. Man takler det man klarer å takle uansett, lykke til i livet videre ☺️

Anonymkode: 5342b...9a3

[AnonymBruker]

❤️❤️

Anonymkode: 2fd79...bc2

[AnonymBruker]

Var 26år når jeg fikk første, men var egentlig klar allerede som 20åring, valgte derimot å vente og glad for det. Jeg ser mye yngre ut enn det jeg er, og merket å få noen dømmende blikk/kommentarer innimellom. Det de fleste spurte var hvor gammel jeg er, og de ble positivt overrasket hver gang. Dette såret litt siden familie var også min største ambisjon, og jeg så ikke noe galt i det om jeg hadde valgt å få barn tidligere i livet. 

Mange mente at 26år var altfor ungt også... så jeg tror nesten man bare burde blåse i hva andre synes selv om jeg forstår at det kan være sårende. 

Anonymkode: dd87c...528

[AnonymBruker]

Dette kommer til å gå kjempe fint ❤ Selv var jeg bare 20 når jeg ble gravid  med første, 21 når han ble født, var også alene den gangen. Men jeg klarte å ta høyere utdanning og fikk kjøpt hus når jeg var 27. Har fått flere bare senere. 

Ikke bry deg om hva "alle" andre tenker eller sier, du kjenner deg selv best og hva du kan klare. Lykke til ❤

Anonymkode: eeedc...c55

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk første da jeg var 21, andre rett etter jeg var fylt 23, tresje da jeg var 28 og et stebarn, eier ikke hus, har enda ikke jobb, prøvde å utdanne meg men det gikk i vasken, livet skjer, noen barnefedre er håpløse og andre er gode. Man vet aldri hva eller hvor livet bringer en, og så lenge du står klar med armene bretta opp og hjertet på rett plass skal ingen si deg hva som er greit for deg. Man takler det man klarer å takle uansett, lykke til i livet videre ☺️

Anonymkode: 5342b...9a3

Dette er vell muligens litt grunnen til at folk er skeptiske 😅 

Anonymkode: aadb6...82c

[AnonymBruker]

Du er kjempeheldig som er gravid. Det er ikke alle som får denne muligheten!

Anonymkode: 14873...edc

[AnonymBruker]

Gratulerer! 
Høres ut som dette vil gå veldig fint. Det å bli mor når man er student/elev har sine fordeler og ulemper- akkurat som det å bli mor når man har jobb har både fordeler og ulemper. Det ene er ikke det bedre enn det andre tenker jeg.
Jeg fikk ikke barn før jeg var 28, men tenker ikke at 22 er veldig ungt. Jeg har tre barn og har møtt unge foreldre, og «gamle» foreldre, synes ikke alder er det som definerer om man er en god mor.

Kan det være du er litt for sensitiv og legger mer i reaksjonene enn det som er tilfellet? Jeg synes det er rart at du har fått så mange negative tilbakemeldinger!
 

Anonymkode: 7d993...362

[AnonymBruker]

Jeg var 19 år da jeg ble gravid. Var så dårlig at jeg hoppet av vgs. Mange var skeptiske og syntes nok fryktelig synd på meg. Jeg var litt negativ i starten av graviditeten, gråt en del og lurte på om dette kom til å gå bra. Men etter hvert begynte jeg å glede meg.

Etter permisjonen begynte jeg på ny linje, gikk ut i lære og fikk fagbrev. Mannen min hadde heldigvis leilighet og bil, så vi sto ikke uten noe som helst. Senere kjøpte vi hus, jeg tok lappen, vi giftet oss og fikk et par unger til. Vi har nå vært sammen i 11 år og gift i 6 år. 

Med dette ville jeg bare si at alt går så lenge du står på og har vilje til å gjennomføre det. Det er ikke alltid man får tatt ting i den rekkefølgen man ønsker, men så lenge man ikke gir opp bare fordi man får barn, så er det ingenting i veien med å starte tidlig. 

Anonymkode: 51fc5...4c6

[AnonymBruker]

Fikk barn i lik alder som deg, men var ferdig utdannet med bachelorgrad, da. Folk var bekymret for meg og jeg møtte en del fordommer, bl.a. fra folk som mente jeg kom til å henge etter i karrieren. I dag er jeg sjefen til noen av dem  

Merket mest til det du beskriver det første året, men når barnet ble gammelt nok til å leke med jevnaldrende var det ikke lenger noe tema hvor gamle foreldrene er. 

 

 

 

Anonymkode: 617d7...5d1

[Nåleputa]

Når du nermer deg 40 er du fri og frank igjen.
😁😁. 

[boblevann]

Jeg er 23 og har en (uplanlagt) baby på 3,5 mnd - og kjenner litt på det samme som deg. Jeg er ferdig med bachelorgrad, 100% fast jobb, eier rekkehus, har bil og er samboer på 4. Året, men det «teller» liksom ikke. Jeg fikk også beskjed av HS at jeg var satt opp til ekstra kontroller i starten fordi «vi passer ekstra på dere unge» 🤔 Jeg bare jattet med og gikk på kontrollene, fordommene hennes ble raskt parkert når hun fikk se meg sammen med baby litt og så at jeg håndterte babyen min like bra som en mor på 30 😅. Vi har en veldig god tone nå og jeg føler ikke hun dømmer meg mer enn andre  

Jeg vet jo at jeg er yngre enn gjennomsnittet, men føler meg ikke som en ung mor. Alle jeg er i barselgruppe med er 8-12 år eldre enn meg, men det merkes overhodet ikke i den sammenhengen. Vi er alle usikre, småredde nybakte mødre - både de på 35 og meg på 23. Det finnes modne og voksne 20-åringer og barnslige «drittunger» på 30. Og selvsagt motsatt, og alt i mellom. De eneste som sitter på fasiten for når man bør få barn, er foreldrene. 

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler! 💖

Jeg reagerer mer på det enn jeg burde ja, men det er jo familie og svigers si familie som driver og «hakker», og det kjenner jeg litt på selvfølelsen. Mine aller nærmeste har ikke oppført seg slik for dem kjenner meg jo og vet at jeg klarer det meste, det blir bare litt sårt når jeg får ufortjente stikk fra de som ikke kjenner meg så godt som nærmeste. Det burde jo bety at jeg i hvert fall ikke burde bry meg da, men det er så utrolig forhåndsdømmende. Jeg hadde aldri gjort det selv ikke sant. Noen folk! 

Den som har vært minst dømmende av de jeg ikke kjenner så godt er læreren min hah, hun reagerte ikke som andre på graviditeten og har ikke behandlet meg som en drittunge hele skoleåret. Ble positivt overraska, forventet nesten det samme som fra andre duster jeg har vært i kontakt med.  

Føler jeg er omringet av dårlig miljø, og det gjør meg litt negativ. Men men, det går seg nok til. Jeg tar meg sikkert bare nær fordi jeg har vært i en sårbar periode og er det litt nå og kanskje. Pleier vanligvis ikke bry meg så mye, men akkurat dette tok jeg meg veldig nær av. Merker allerede nå, etter å ha fått pratet litt om frustrasjonen min at det letter og gjør at jeg bruker mindre tid på det 😁🌸

ts

Anonymkode: 2fd79...bc2

[Eneri]

Syns det er utidig og stygt å foreslå abort. Du og samboer er voksne og det er ikke snakk om tenåringsgraviditet som krever at mor og baby bor hjemme på barnerommet og blir forsørget... 

Fint at du selv klarte å glede deg med en gang, selv om du er 'kontrollfreak' 😂 

Og 'uplanlagt' er jammen ikke det samme som 'uønsket'! 

Klart det ordner seg med å få fagbrevet i boks, blir jo bare noen måneder senere enn planlagt😊 

Gratulerer med babyen  💕

[AnonymBruker]

På 26.2.2020 den 23.12, AnonymBruker skrev:

Dette er vell muligens litt grunnen til at folk er skeptiske 😅 

Anonymkode: aadb6...82c

Nettopp! HEHE!

Anonymkode: e62e3...659

[AnonymBruker]

Hvor bor dere?🤔 Her jeg bor er du nærmest "gammel" mor om du bikker 25 med første barn!

Anonymkode: 93fc3...4c9

[AnonymBruker]

Jeg var 22 da jeg fikk min første, og har aldri følt at jeg var for ung. Dessverre litt uheldig med barnefaren, som fikk panikk når fødselen nærmet seg. Han stilte opp minimalt da vi bodde sammen, og enda mindre etter at vi flyttet fra hverandre. Men som ung mor har man utrolig mye energi, og nå husker jeg denne tiden som  veldig god. 

Noen år senere møtte jeg en ny mann, som også hadde barn. Og fikk etter hvert flere barn. Og mannen min stiller opp for alle 100%.  

Så ting blir ofte enklere etter hvert.

Anonymkode: 9ed60...634

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvorfor folk skal vise fordom eller skeptisisme i det hele tatt. Om du har en baby eller ei, hvorfor skal det bry de? 

Anonymkode: 4e8b4...f26