Dere som har valgt å flytte fra Oslo. Og dere som har valgt å bli. Hvordan har dere det?

[AnonymBruker]

Hvordan er livet deres? Har dere jobb, familie, venner, et nettverk dere er tilfredse med, eller føler dere dere ensomme? Har dere flyttet tilbake til hjemplassen og følt at det var riktig for dere, nå er dere på riktig sted? Jeg vil gjerne høre refleksjoner om å bryte opp alt man har kjent, i over et tiår.

Jeg har tilbrakt størsteparten av mitt voksenliv i Oslo. Jeg merker at jeg blir mer og mer ulykkelig her. Vennene er i kjernefamilier og opptatt med sitt. Over tid har nettverket mitt skrumpet inn til bare 3-4 stykker jeg møter 3-4 ganger i måneden. Det er for lite for meg, jeg er så ensom at noen dager føles det som jeg spises opp innenfra.

Det er vanskelig å bli kjent med nye i Oslo- avstandene er store og man møtes ofte bare 1-2 ganger og aldri mer. Jeg tenkte før at det må være på grunn av meg. Jeg er en treig, traust, uinteressant person. Men nå tenker jeg at det er Oslo. Det er for stort og menneskene er for mange til at det fungerer å danne nye vennskap når man er over 40. Når jeg møter noen nå, har jeg en forventning om at det bare blir med den ene gangen. Så jeg har jo blitt preget til å bli en flyktig person selv.

Så jeg tenker at jeg må bare hoppe i det. Si opp jobben, selge boligen, og flytte hjem, til småbyen. Men tenk om nissen følger med på lasset. Tenk om det ikke er Oslo, men meg- og at ensomheten vil vedvare. 

Jeg føler at jeg har så lite her, at det ikke spiller noen rolle at jeg heller ikke har et særskilt stort nettverk av venner på hjemplassen. Men der er boligene billigere, naturen rett utenfor stuedøren, familien er der- og tross at vi ikke har noen fantastisk kjemi, så er det iallefall flere å spille på enn i Oslo.

Anonymkode: 46609...3ef

[AnonymBruker]

Jeg flyttet pågrunn av at de fleste jeg kjenner i Oslo ruser seg i større eller mindre grad. Stort sett fra utelivsbransjen. Det har vært veldig bra for meg, og jeg føler Oslo tok fra meg glød og gnist. Jeg vil alltid elske Oslo, og det vil alltid være mitt andre hjem. Men noen ganger trenger ting, folk og situasjoner tid for at en skal holde seg på toppen av det og være istand til å orientere. Såklart vil det alltid føles ensomt å være alene. Det er jo også ditt eget valg å være det. Men du kan gjøre noe annet ut av den ensomheten et annet sted, som bare er for deg. Begynn å mediter, hør på høy musikk med døren åpen, kom inn i nye treningsrutiner, lag deg selv god mat, og alltid husk å nyte det hva enn du gjør! Få deg en valp, plant blomster og dyrk litt grønnsaker i vinduskarmen. Strikk deg en genser. Begynn med positivitetsdagbok! Løp rett ut døra i en hullete singlet og den minst delikate treningstightsen din. Men ikke løp for langt, kanskje bor drømmepartneren din ikke langt ifra deg  like ensom som deg. Og også av eget valg

Anonymkode: fe725...a23

[AnonymBruker]

Flytta til en bygd på Vestlandet. Nå har jeg kone, barn og venner. Det er ikke uteplasser her, men vi går turer, har med barna på lekeplassen sammen og gjør dugnad sammen(for det er det mye av her!). I tillegg besøker vi hverandre flere ganger i måneden. 
Jeg er født og oppvokst i Oslo og har hele familien min der, så vi besøker dem i alle fall tre ganger årlig. 

Anonymkode: d1dd7...bbb

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er livet deres? Har dere jobb, familie, venner, et nettverk dere er tilfredse med, eller føler dere dere ensomme? Har dere flyttet tilbake til hjemplassen og følt at det var riktig for dere, nå er dere på riktig sted? Jeg vil gjerne høre refleksjoner om å bryte opp alt man har kjent, i over et tiår.

Jeg har tilbrakt størsteparten av mitt voksenliv i Oslo. Jeg merker at jeg blir mer og mer ulykkelig her. Vennene er i kjernefamilier og opptatt med sitt. Over tid har nettverket mitt skrumpet inn til bare 3-4 stykker jeg møter 3-4 ganger i måneden. Det er for lite for meg, jeg er så ensom at noen dager føles det som jeg spises opp innenfra.

Det er vanskelig å bli kjent med nye i Oslo- avstandene er store og man møtes ofte bare 1-2 ganger og aldri mer. Jeg tenkte før at det må være på grunn av meg. Jeg er en treig, traust, uinteressant person. Men nå tenker jeg at det er Oslo. Det er for stort og menneskene er for mange til at det fungerer å danne nye vennskap når man er over 40. Når jeg møter noen nå, har jeg en forventning om at det bare blir med den ene gangen. Så jeg har jo blitt preget til å bli en flyktig person selv.

Så jeg tenker at jeg må bare hoppe i det. Si opp jobben, selge boligen, og flytte hjem, til småbyen. Men tenk om nissen følger med på lasset. Tenk om det ikke er Oslo, men meg- og at ensomheten vil vedvare. 

Jeg føler at jeg har så lite her, at det ikke spiller noen rolle at jeg heller ikke har et særskilt stort nettverk av venner på hjemplassen. Men der er boligene billigere, naturen rett utenfor stuedøren, familien er der- og tross at vi ikke har noen fantastisk kjemi, så er det iallefall flere å spille på enn i Oslo.

Anonymkode: 46609...3ef

Tenk deg godt om. Stor forskjell å flytte tilbake på et lite sted.

Du snakker deg veldig ned, så tenker at du heller bør prøve å få deg nye bekjentskap via ting du kan melde deg på. Sats på de uten barn om du også er uten. Når folk får barn/partner så vil de som regel henge med de som har det samme, dette er naturlig. Vi mennesker søker jo tilhørighet med likhet.

Synes uansett 3-4stk du møter hver mnd ikke er så ille, tenk på hvor mye mindre mennesker det er på småbyen? Som du kanskje aldri får blitt kjent med pga de har sine egne gjenger fra før. Vanskelig å komme inn på små steder også.

Jeg vokste opp på bygda, lite sted. Flytta som 18åring, tilbake i 30åra. Mye hadde forandret seg, var umulig å bli kjent med nye pga de holdt seg i sin flokk. Så etter 2år flytta jeg tilbake til Oslo, men nå bor jeg nære marka i stedet. Skogen rett ved boligen min, noe som gjør alt SÅ mye bedre! Så om du bor midt inni Oslo med en betongvegg som nabo kan det være et godt tips å komme seg nær marka et sted.

I det siste avsnittet ditt har du godt poeng med naturen og friheten, men så nevner du en familie med ikke så god kjemi. Er det verdt å forsøke mener du? Men hei, livet er en gang. Så du taper kanskje ikke så mye, du kan jo flytte igjen senere.

Bare tenk på en ting, har du kjøpt bolig for endel årsiden som har økt i verdi. Så må du ut med mye mer i dag om du skulle flytte tilbake til Oslo senere.

  

Anonymkode: 593e1...cf7

[AnonymBruker]

Jeg flyttet til Oslo som 22-åring, og elsket det. Angret aldri. Finnes ikke noe bedre sted i Norge å bo.

Da jeg var 28 flyttet jeg ut av Norge for å bo en en mye større by enn Oslo.

Om jeg noensinne returnerer, så er Oslo eneste alternativ. Er og blir et bymenneske, rett og slett. Alt annet er kjedelig.

Anonymkode: c520c...0c0

[Marye]

Flyttet til Oslo i 2011, kjøpte bolig i 2012, flyttet tilbake til Trondheim nylig og solgte boligen med gevinst på 2 mill

jeg tjente 2 mill på å bo i Oslo og kan nå nyte livet

[AnonymBruker]

Flyttet tilbake til hjemstedet mitt etter 11 år i Oslo. Trivdes godt der, men hadde fått et barn, ønsket enebolig osv. Så da bar det nordover 🙂. Var lett å få jobber også. Har ikke savnet storbyen. De fleste barndomsvennene flyttet også hjem etterhvert som de fikk barn 🙂

Anonymkode: 6cba9...490

[Krok1]

Beklager, mend et er nesten litt godt å lese at Oslo ikke er løsningen. 

Flyttet selv vekk fra Oslo til forstaden for 5 år siden, og er glad for livet jeg har nå, hatet Oslo, rotete, uoversiktlig, travelt. Men føler at jeg har falt utenfor sosialt, det er jo selvfølgelig nye lenger fra Oslo til Ås, enn fra Ås til Oslo :p  men kanskje det bare er sånn i denne fasen av livet. 

[AnonymBruker]

Har ikke flyttet ut av Oslo og det skal mye til å gjøre det. Kjenner flere som kjøpte seg bolig utenfor Oslo pga priser og drømmen om egen hage og den slags og de hater virkelig pendlingen. 

Anonymkode: 89c76...d76

[AnonymBruker]

Jeg bodde 19 år utenfor Oslo pga mannen ikke ville bo i selve Oslo, men da jeg skilte meg, var det naturlig for meg å vende tilbake. Og det er jeg glad for. Jeg stortrives med det, og det var også lettere for barnet mitt mht skole (mer å velge i osv).

Har nå bodd tilbake i Oslo i fire år, og kommer til å bli her. Jeg trives, det er her jeg vokste opp.

Anonymkode: 37555...255

[AnonymBruker]

Flytta ut av Oslo 2015. Vil nå flytte tilbake, savner byen så veldig!

Anbefaler å melde deg som frivillig for å utvide nettverk

Anonymkode: d4a5a...019

[AnonymBruker]

Jeg elsker Oslo, men bor nå på Sørlandet med mann og barn.  Flyttet fordi det er mer overkommelig å kjøpe hus, og fordi jeg trodde jeg måtte være nær familien min når jeg skulle få barn. 

For å si det sånn, så har jeg ikke mer kontakt med familien min nå, enn når jeg bodde i Oslo. Derimot er det veldig greit å ikke bo i storbyen når man har barn. Det jeg savner mest med Oslo er parkene og utelivet,  og jeg kan ikke gå ut og spise og drikke / sette meg ned med ei øl i parken nå som jeg har 3 barn, uansett. 

Jeg syns aldri det var store avstander i Oslo. Alt er en t-banetur og et trikkestopp unna. Evnt at man tar beina fatt og går i en times tid. Det er veldig fint å gå tur i Oslo så lenge man ikke går aleine på kveldstid. 

Derimot merker jeg at å kjøre en halvtime for å besøke oss så lenge man ikke skal noe annet i tillegg  på denne sida av byen, er veldig dyrt og vanskelig. Har heldigvis andre mennesker å spille på enn akkurat mine foreldre. 

Anonymkode: 36e7b...b28

[AnonymBruker]

Gjorde som så godt som alle andre i bygda, flyttet til Oslo for å studere, bodde der i nesten 10 år, da ble det et drømmehus ledig i nabobygda der jeg vokste opp og så måtte jeg ta valget om jeg ville fortsette å bo i liten leilighet, eller om jeg ville flytte tilbake til bygda og slå meg til ro. Valgte det siste, og drar heller på helgeturer til Oslo, er bare tre timer unna, så føler ikke jeg har valgt bort Oslo, har bare valgt bort å bo der. De fleste flytter tilbake til området. 

Anonymkode: 74f77...9ef

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i pendleravstand til Oslo, men jeg har ikke veldig stort nettverk der lenger siden nesten alle jeg hang med i skoleårene har flyttet. At en del av de man gikk i klasse med har flyttet tilbake stemmer nok, men det er blant dem jeg uansett hadde lite kontakt med i skoleårene, så det ville ikke hjulpet meg med tanke på nettverk. Jeg har bare to barndomsvenner som bor der jeg vokste opp, men de flytter derfra i løpet av året, så da blir det bra "tomt". Har også bare en slektning som fortsatt bor der. Så summa sumarum så ser jeg ikke hva det hadde vært å hente på å flytte til hjemstedet. Og jeg bor jo heller ikke så langt unna, så dersom jeg savner barndomsstedet fra tid til annen så er det enkelt å besøke. 

Dessuten ser jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått et bedre kontaktnettverk av å flytte til et mindre sted igjen. Er man singel (slik jeg tolker det som TS er) og ønsker mer nettverk, så kan det jo være ennå vanskeligere på et mindre sted. Nei, det er ikke så lett uansett, men Oslo har i det minste masse tilbud i form av foreninger, kurs, tilbud om ulike organiserte hobbyer osv. Jeg tror ikke du finner noe annet sted i Norge med så mange tilbud. Utfordringen består i å finne noe (og ikke minst noen) som passer godt med egen personlighet, og man må gjerne lete før man finner det, men muligheten er der. I motsetning til mange mindre steder som ofte har ganske få slike tilbud. For det andre, så er det langt fra sikkert at det å flytte løser noe som helst. Om man ellers har det ok på jobb og der man bor, så risikerer man bare å flytte med problemet et annet sted. 

 

Anonymkode: a4222...bb0

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp på bygda, og har bodd litt ulike steder før jeg havnet i Oslo for 10 år siden. Jeg rett og slett elsker Oslo nå :) Her er det så stor variasjon at man kan være seg selv, finne folk med samme interesser, et hav av valgmuligheter innen fritidsaktiviteter. Jeg synes oppriktig det er lett å bli kjent med folk her i Oslo sammenlignet med andre steder jeg har bodd. Kanskje fordi jeg bor i byen (innenfor ring 3)?

Har nå fått barn og elsker at alt vi trenger er i gåavstand, og at det er mange å besøke og treffe på i bakgården og i gata. Jeg skulle ønske jeg hadde vokst opp i slikt bygård-nabomiljø selv. Og å ta en busstur på 15 min for å komme opp i marka er ikke tungvindt. Kommer nok aldri til å flytte, selv om større plass i teorien frister. Mine foreldre bor dessverre veldig mange timer unna, men, det går greit. 

Angående ensomhet: nordmenn er generelt veldig dårlige til å møtes sosialt utenfor hjemmet. Man må helst bli invitert hjem, og da så klart allerede være en bekjent. Sjeldent slik som i sydeuropa at folk kan bli kjent med nye i byen og på torvet på dagtid, og henger en del der. Men jeg synes Oslo (sikkert deler av Oslo) er unntaket i Norge. Men, om du er en del av det spørs vel litt på din innstilling og? Trekker du deg tilbake eller skynder deg videre hvis noen begynner å slå av en prat eller smiler? Tar du selv initiativ til noe konkret i snakk med nye mennesker? 

Anonymkode: 464d2...0d9

[AnonymBruker]

Jeg er fra Oslo og valgte å flytte til en såkalt «pendleby» for noen få år siden pga jeg fikk barn. Var lett å få seg ny omgangskrets der og mye mer avslappet område. Tviler på at jeg flytter tilbake noengang.

Anonymkode: 44d11...9e9

[AnonymBruker]

Kjenner folk som har gjort som du av samme grunner, men de har endt opp med å få seg kjæreste i andre byer/storbyen  

Så da har plutselig drømmen på landet blitt litt endret. 

Jeg ville ikke flyttet helt enda med de premissene du legger frem. Jeg hadde gitt meg selv et par år kanskje på å prøve nye alternativer mtp sosial krets - jeg oppfatter sjeldent det som lettere på små plasser egentlig. Men jeg er fra Sørlandet hvor det er ekstra vanskelgi å komme innpå folk.

Jeg ønsker å flytte til hjembyen, men tror ikke det blir et voldsomt annerledes liv der. Jeg hr jo med meg «megselv» uansett situajon.

Anonymkode: 8148b...8f9

[AnonymBruker]

Bodde i Oslo en periode men ble nødt til å flytte pga økonomi. Bor nå i en annen by på østlandet. Trives greit her men savner oslo så vanvittig. Har aldri trivdes så godt noe sted. Der jeg bodde var det en perfekt kombinasjon av byliv og slike tilbud, god offentlig transport og kort vei til marka med tbanen. (Majorstuen). Sosialt med naboer. Lett å bli kjent, følte meg alltid trygg. 

Når barna blir voksne og jeg kan klare meg med en liten leilighet så flytter jeg tilbake. 

Anonymkode: 62ac7...7b9

[AnonymBruker]

Bodde i Oslo i 14 år ( med unntak av noen år i utlandet..) og trivdes veldig godt for det meste. Veldig mange steder som man har et hjerte for, og etter så mange år så har man så klart mange gode minner. Oslo i seg selv syns jeg ikke er så veldig sjarmerende. 
 

Har nå valgt å flytte tilbake til hjembyen Trondheim etter jeg fikk mann og barn. Så er ikke en liten bygd men en relativt stor by. Forskjellen fra Oslo merkes selvsagt. 
 

Det er absolutt ting ved Oslo som savnes. 
 

Hva vi la vekt på i prosessen var om vi kunne fortsette å bo i leilighet med barn ( og da barn i alle livsfaser; tenåring etc.) , samt en del andre aspekter med Oslo som by (mye kriminalitet blant ungdom, stor sosial ulikhet , forskjell på skoler og barnehager , ..). I tillegg følte vi begge på «rotteracet» ved å bo i Oslo. Prisene på bolig er syke og penger til aktiviteter er også betydelig. Lønningene i offentlig helsevesen (jeg er lege) er lavere enn andre steder i landet.. så jeg jobbet endel ekstra. Det føltes feil mtp barna. I tillegg føler jeg Oslo er en smeltegryte der det ikke er veldig mye «kultur» igjen. Det har faktisk vært hyggelig å komme tilbake til en mindre by-  at man føler det er en kultur her. Like den eller ikke:) Så alt dette i et langtidsperspektiv gjorde at vi flyttet - der hovedgrunn ble boligpris - ønsker man hus i Oslo må man minst ut med 8 mill som var for mye for oss. 

Sett tilbake så har jeg ikke veldig mange venner i Oslo, det var mye oppbrudd grunnet studier, at folk i Oslo ofte drar «videre». Sitter igjen med noen få gode venner , som jeg tenker at jeg fortsatt vil ha kontakt med - de vil besøke oss og motsatt. Her i Trondheim har vi nå bodd i et par mnd. Mannen min studerte her og har noen venner som han nok vil ta opp kontakten med. Jeg selv har to studievenner som jobber her , samt en barndomsvenninne , men må selvsagt satse på å få større nettverk. Satser på at det løser seg. Er ikke helle selv hypersosial så regnet aldri med at den sosiale situasjonen ville endre seg veldig mye. 
 

Hadde jeg vært singel ville jeg nok valgt Oslo grunnet større utvalg. Men det skal sies at det kun trengs å møte en riktig person slik at små steder også kan være riktig for dette. For mye utvalg kan faktisk også bli et problem og skape en «drifter»-mentalitet.

Den perioden jeg kanskje trivdes best i Oslo var da jeg og mannen min var bare oss - uten barn . Vi hadde mye tid - både til å jobbe fleksibelt og til aktiviteter og hverandre og det å bo i leilighet passet oss ypperlig. Hadde vi vært barnløse ville vi fortsatt bodd i Oslo. Hadde vi vært mangemillionærer kunne vi fortsatt å bo i Oslo i villa eller rekkehus, men samtidig er jeg usikker på dette da boligprisene på hus i oslo tvinger frem en homogenitet som jeg muligens ikke ville trives med.

 

Anonymkode: f801f...a5f

[AnonymBruker]

Har bodd i Oslo i 15 år før jeg flyttet. Det eneste jeg savner er været (stabilt) og trikk/T-banen. For meg var Oslo stress og mas. Folk over alt, selv når du vil være i fred i marka. Jeg kommer aldri til å flytte tilbake.

Anonymkode: b407f...137