Hvorfor gir så mange småbarnsforeldre opp forholdet?

[AnonymBruker]

Hva er det som er så vanskelig/negativt?

Anonymkode: 378eb...2e6

[AnonymBruker]

Kanskje ting ikke ble som forventet 

kanskje forholdet ikke var sterkt nok i fra bunnen 

kanskje de fikk barn for tidlig inn i forholdet

småbarnsperioden har jeg hørt at er tøff, og de fleste sier at det er en unntaksperiode for forholdet. At det blir bedre etter ett par tre år når barnet er større. Ett sterkt og godt forhold klarer å overleve 

 

Anonymkode: f554d...87f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som er så vanskelig/negativt?

Anonymkode: 378eb...2e6

Det som ble vanskelig hos oss var at han meldte seg helt ut av familien. Han jobbet fra 6 på morgenen til 19/23 på kveldene. Han hadde alltid planer i helgene som gjorde at han ga f i meg. Jeg ba flere ganger om å få endringer, da lovet han at neste måned skulle bli bedre, men alt ble bare verre. Da barnet var 9 mnd gammel så sa jeg at jeg har mistet følelser for han fordi han hele veien har behandlet meg som luft. Jeg sa at sønnen din kjenner deg ikke for du er aldri her. Jeg sa at jeg er lei av å sette krav og ha forventninger, men jeg venter 1 måned på at han skal komme med noe som gir oss en bedring og endring. Måneden gikk og han behandlet meg fortsatt som luft. Så da sa jeg at jeg ikke orker mer, jeg flytter innen måneden er over og tar med meg ungen. 

Skal også sies at siden jeg ikke hadde jobb å komme tilbake til så jobbet han i sin pappaperm. Han fikk hjelp av sjefen angående lønninger slik at det ble betalt ut til han etter permen var over. 

Anonymkode: 2c956...857

[AnonymBruker]

Det er lett å holde sammen når livet er enkelt, og utfordrende når livet er vanskelig.

Å ha små barn er tøft, da blir det tøft for forholdet og. De som går fra hverandre pga små barn ville gått fra hverandre ved alvorlig sykdom etc. og. Noen mennesker fungerer kun i medgang.

Anonymkode: 05b1c...d4e

[Hellisinhello]

Det er stort sett fordi den ene parten ikke bidrar med det den skal når man har fått barn. Enkelt sagt. 

Hadde jeg vært mann, hadde det eneste jeg tenkte på vært mors tilheling og best mulig velvære etter fødsel, samt å avlaste der jeg kunne.

Mange fedre gjør ikke dette. Hvorfor vet jeg ikke. Det er helt uforståelig etter å vært vitne til hva din partner har gjennomgått og gjennomgår i og etter fødsel og i barseltiden. 

[AnonymBruker]

For min del prioriterte jeg kun barna, ikke mannen min. Jeg fokuserte ikke på kjæresteforholdet i det hele tatt, var kun opptatt av å gi kjærlighet og omsorg til barna. Så ikke før det var for sent at det er like viktig å gi kjærlighet til mannen og at et godt samliv mellom foreldrene er til fordel for barna (visste det jo, men skjønte ikke at egentid med mannen var til fordel for barna på sikt, tenkte mer at jeg ikke kunne dra fra de/ha barnevakt). Vi samarbeidet godt og hadde det ikke noe mer tøft enn andre, men det var dette med prioritering av kjærligheten.

Anonymkode: 47902...621

[Elizia]

Vi fikk barn alt for tidlig i forholdet. Han var ikke klar for å bli pappa selv om han ble glad da jeg ble gravid. Vi forsøkte å holde sammen, men det gikk ikke. Kjærligheten forsvant.  Vi har heldigvis beholdt vennskapet og 9 år senere feirer vi fremdeles ju, bursdager og 17 mai sammen. Han er en av mine beste venner.

[AnonymBruker]

Ts her, er menn hovedsynderen til at forholdene er dårlig?

Anonymkode: 378eb...2e6

[AnonymBruker]

Lite søvn, masse stress og kaod pga barn får sjeldent frem det beste i noen! Har man ikke avlasting, mulighet til å prioritere forholdet ryker det kjapt. Holdt på å bli slutt flere ganger her også, men mannen tok seg sammen, behybte å bidra mer. Jeg tok meg sammen og bidro mer til kjærestegreier. Men det tok sin tid  og det var på hengende håret... Sikkert mange unntak, men menn generelt bruker litt vel lang tid på å bidra på hjemmefronten. Hvordan de kan forvente at kvinner skal være blide og medgjørlige når det er "på'n" hele tida i forhold til barn, døgnet rundt, i tillegg til å gjøre ALT det praktiske som må til for å drifte AD Familien, er meg en gåte. 

Anonymkode: 579a8...04e

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ts her, er menn hovedsynderen til at forholdene er dårlig?

Anonymkode: 378eb...2e6

Ifølge samlivsforskeren John Gottman er det det, ja. 

Anonymkode: 579a8...04e

[AnonymBruker]

Menn prioriterer ikke barna. 

Kvinner prioriterer ikke forholdet. 

Noen som lurte på hvorfor det ofte ryker? 

Anonymkode: 2c061...846

[AnonymBruker]

Vi har ikke gått fra hverandre, men det har vært tøft. Uansett hvor mye vi snakket om det på forhånd, og trodde vi hadde like tanker og forutsetninger for å få barn, så hadde vi ikke det. Jeg synes han bidrar for lite, han mener han bidrar nok. Jeg må faktisk prioritere baby foran mannen av og til, og han føler seg tilsidesatt. Og anklagene om lite prioritering av mannen gjør meg så trist, for jeg kan ikke bare sette fra meg ungen for å gi mannen tid når som helst, det må jo passe. Og det er ikke som om jeg savner kjærestetid heller, herregud hvor mye jeg savner å bare kose om morgenen og ha god tid til hverandre. Det er søvnmangel, lite/ingen egentid, mer stress enn før, uenighet om oppdragelse, økonomien blir dårligere, osv. Er bare å velge og vrake i grunner til at det går skeis. 

Anonymkode: 53b67...43b

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er lett å holde sammen når livet er enkelt, og utfordrende når livet er vanskelig.

Å ha små barn er tøft, da blir det tøft for forholdet og. De som går fra hverandre pga små barn ville gått fra hverandre ved alvorlig sykdom etc. og. Noen mennesker fungerer kun i medgang.

Anonymkode: 05b1c...d4e

Tull! Vi hadde vært sammen i mange år, vært gjennom to runder alvorlig sykdom og mye annet dritt. Holdt på å gå galt etter førstemann kom. Vi var slitne som aldri før, jeg hadde fødselsdepresjon og alt fokus gikk fra oss til barnet. Vi klarte å stable det på beina igjen med mye parterapi og fokus. Så kom nummer to. Alt lå til rette for at det skulle gå bra. Ingen fødselsdepresjon, vi brukte hjelpemidler vi hadde fått i parterapien, mye lettere baby enn førstemann osv. Nå sitter vi her tre år senere og er i ferd med å gå fra hverandre. Med to barn som har spesialbehov, ingen barnevaktmuligheter, flere dødsfall i når familie osv så er det ikke mer igjen av forholdet vårt. Vi har gått fra å elske og respektere hverandre til å hate hverandre fordi presset ble for stort. Vi er så slitne at vi er i ferd med å gå til grunne. 

Anonymkode: e5c9b...0a3

[AnonymBruker]

Det er så mange grunner. Men synes at mange her beskriver det bra. Ja, de første årene er unntakstilstand. Og det vet man jo, og det venter man over. Men så går disse årene over, og så finner man ut at man har sklidd så mye fra hverandre at det ikke er noe igjen da. Har man ikke hatt seksuell tenning på tre år, er det ikke lett å begynne på nytt.

Eller, Den ene parten, la oss si mannen, føler seg forbisett, og begynner å kjempe om konas oppmerksomhet, og bruker samme metoder som barna, og blir som tredje barn i huset, til fullstendig irritasjon. Også tenker kona, jeg har to barn, jeg trenger ikke tre barn, jeg kunne heller hatt to barn 50% av tida. 😳

eller kombinasjon av disse to.. 😑

Eller, rett og slett, man funnet sin make i ung alder, vært sammen lenge, og utviklet seg i forskjellige retninger. Der ene er aktiv person som ønsker å ha både aktivitet og rutiner, reiser og fint hus, familieliv og karriere.. Men den andre personen er blitt sofapotet som ikke bidrar til noen av drømmene, verken med inntekt eller selv. 

Anonymkode: 35f61...9b6

[AnonymBruker]

Når barnet blir født, blir også foreldrene født. Nye roller, nye utfordringer. Ikke alle kan forandre seg. Når en part forandrer ikke vaner, eller lever seg ikke inn i nye roller, blir det vanskelig å holde sammen. For mødre blir det lettere å leve seg inn i den nye mor rollen for hun har allerede gitt opp så mye gjennom graviditeten og fødselen. Også vanskeligere fordi så mye skjer med kroppen og det er hun som står for babyen dag og natt. Mannen får plutselig babyen i armen. Han har ikke ofret noen ting eller veldig lite gjennom graviditeten og fødselen og plutselig skal han gi alt for babyen. Nei, ikke alle går med på det og der oppstår problemer. 
vi fikk to tette barn og vi hadde våre kriser. Rett og slett plutselig fikk hvert vårt barn i armen. Vi måtte leve oss inn begge to. Begge to måtte være til stede. Ingen plass for egoisme. Det eneste egoistiske steget var å gå på do. Det knyttet oss.

Anonymkode: 071ea...cbd

[AnonymBruker]

Jeg syntes det ble et sjokk å bli mor. Denne overveldende følelsen av at babyen spiste meg med hud og hår. Jeg var alene hele dagene med dette vesenet som jeg ikke hadde noen håndbok i å håndtere. 

Når mannen kom hjem fra jobb bare lengtet jeg etter å være alene. 

Om natta krevde babyen meg med nærhet og amming. Og da mannen søkte nærhet, skrek kroppen min etter fred. Jeg hadde jo dekket mine nærhetsbehov og vel så det i løpet av dagen. 

Jeg som før omtrent lå oppå min mann i sofaen om kvelden ble brått mistenksom om han vasket gulvet - ville det bety at jeg måtte avvise ham i kveld også?

 

Jeg skjønner godt at førstegangsforeldre går fra hverandre. Eller at småbarnsfedre forelsker seg i noen som gir dem oppmerksomhet. Jeg ville helst bare ha min mann bort, slik at jeg kunne veksle mellom babyens tosomhet, og det å være helt alene. 

 

Men. Babyen vokste til, og fra 4-6mnd kjente jeg at ting endret seg, og jeg sluttet å være i bobla.  Mannen ble en jeg likte igjen, og vi kom oss tilbake til oss. Innen barnet var ett år var vi på plass igjen følte jeg. 

 

Da vi begynte å snakke om barn nr 2 klarte jeg endelig å snakke om hvor fælt jeg hadde syntes babytida med nr1 var. Og vi fikk snakket skikkelig sammen om vi virkelig klarte en runde til. 

Men nå var vi forberedt.  Og selv om vi nå fikk baby med kolikk, så var alt lettere.  Mannen flyttet ut av soverommet de første månedene, og jeg fikk dermed mer behov for hans nærhet i løpet av dagen. Og alt var helt annerledes. 

Da vi fikk nr 3 var babyen bare ei pølse i slaktetida, og ingenting endret seg. 

 

Men om folk fortsetter i den bobla jeg var i med nr 1 så har jeg full forståelse for at ting ryker. Det kunne lett gjort det hos oss om ikke min mann skjønte at her var det bare å holde ut litt til. 

Anonymkode: 4b7be...3db

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det som ble vanskelig hos oss var at han meldte seg helt ut av familien. Han jobbet fra 6 på morgenen til 19/23 på kveldene. Han hadde alltid planer i helgene som gjorde at han ga f i meg. Jeg ba flere ganger om å få endringer, da lovet han at neste måned skulle bli bedre, men alt ble bare verre. Da barnet var 9 mnd gammel så sa jeg at jeg har mistet følelser for han fordi han hele veien har behandlet meg som luft. Jeg sa at sønnen din kjenner deg ikke for du er aldri her. Jeg sa at jeg er lei av å sette krav og ha forventninger, men jeg venter 1 måned på at han skal komme med noe som gir oss en bedring og endring. Måneden gikk og han behandlet meg fortsatt som luft. Så da sa jeg at jeg ikke orker mer, jeg flytter innen måneden er over og tar med meg ungen. 

Skal også sies at siden jeg ikke hadde jobb å komme tilbake til så jobbet han i sin pappaperm. Han fikk hjelp av sjefen angående lønninger slik at det ble betalt ut til han etter permen var over. 

Anonymkode: 2c956...857

Så han jobbet seg ihjæl fordi du hverken bidrar til familieøkonomien eller samfunnet forøvrig. Got It! 

Du var hjemme, så han kunne like gjerne ta foreldrepenger og jobbe i tillegg. Du hadde tross alt ingen jobb. Etter brudd ville ha barna mest mulig, slik at du får bidrag. Økonomien er betraktelig forbedret. Haha det er så jævlig gjennomsiktig. Han er sikkert en tosk for alt jeg vet, men under hvilke rammer har du valgt å få barn da? God utdannelse, CV og stabil jobb? Styreleder tenker jeg. Både likestillingsloven og arbeidsmiljøloven har regler som beskytter kvinner mot diskriminering og oppsigelse på grunn av graviditet.

Anonymkode: 7bb5f...898

[AnonymBruker]

Fordi man er så sliten at man knapt klarer å eksistere alene. Det er ikke lett å tro at det blir bedre når man står midt i det, og man tyr til en løsning som gjerne blir samlivsbrudd fordi man ikke orker å krangle døgnet rundt på toppen av det hele.

Vi holder sammen enda, fordi vi har erklært unntakstilstand. Men to små under 2 år, med lakenskrekk, er tidvis tortur. Jeg venter fortsatt på 2t sammenhengende søvn, kan ikke huske sist jeg hadde det. Da viser jeg meg neppe fra min beste side, og mannen likeså. 

Er også uenig med en del av det som blir sagt her. Vi hadde 10 fine år bak oss før førstemann ble født. På den tiden rakk vi også å gå gjennom noen krevende faser, med alvorlig kreftsykdom og dødsfall i nær familie. Alt tok vi på strak arm. Men to småtroll, trass og null søvn har ført til at vi oppfører oss som trassende småbarn vi også. Uten ork eller overskudd til å gjøre noe med det.

Anonymkode: bb0ff...b11

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

For min del prioriterte jeg kun barna, ikke mannen min. Jeg fokuserte ikke på kjæresteforholdet i det hele tatt, var kun opptatt av å gi kjærlighet og omsorg til barna. Så ikke før det var for sent at det er like viktig å gi kjærlighet til mannen og at et godt samliv mellom foreldrene er til fordel for barna (visste det jo, men skjønte ikke at egentid med mannen var til fordel for barna på sikt, tenkte mer at jeg ikke kunne dra fra de/ha barnevakt). Vi samarbeidet godt og hadde det ikke noe mer tøft enn andre, men det var dette med prioritering av kjærligheten.

Anonymkode: 47902...621

Altså DET er det ikke. En baby er helt hjelpeløs og dør uten din kjærlighet. Mannen din greier seg fint. Vi prioriterte heller ikke kjærligheten  det første året, men forholdet vårt var sterkt nok til å tåle det. Vi visste begge to at dette er en periode og vår kjærlighet er sterk nok til å tåle en liten pust i bakken. 

Anonymkode: 06f62...823

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, er menn hovedsynderen til at forholdene er dårlig?

Anonymkode: 378eb...2e6

Vi gav ikke opp - men hadde et dårlig forhold en lengre periode. Vi hadde vært sammen i 15 år før vi fikk barn, men ekstremt lite søvn og mange utfordringer med helse og økonomi over lang tid (utover de første månedene liksom) satte forholdet på en enorm prøve. Akkurat dette var også grunnen til at vi ikke takket for oss - så det handlet ikke bare om vilje og ønsker tror jeg.

Vi var og er helt likestilte, så det handlet ikke om manglende innsats fra mannen ovenfor barnet. Vi hadde eksempelvis ekstremt dårlig og til tider nesten giftig kommunikasjon. 

Anonymkode: 2e62b...321