Føler moren min sykeliggjør meg.

[AnonymBruker]

Føler nå i en alder av 30 at jeg har fått nok. Føler moren min ikke er bra for psyken min rett og slett.

Moren min var ikke mye støttende eller særlig omsorgsfull i oppveksten. Først da jeg kom i voksen alder og søkte hjelp for alle mine psykiske problemer så støttet hun meg. Dette gjorde hun aldri i oppveksten, uansett hvor synlig problemene mine var. Misforstå meg rett, jeg setter pris på at hun har støttet meg i voksen alder, selv om jeg ofte har tenkt: hvorfor først nå?

Jeg sliter med angst, panikkanfall og ADD. Jeg fungerer mye bedre på medisiner og er i full jobb. Det har vært en lang vei å gå. Jeg har samboer og svigerfamilie jeg får mye skryt av. Av moren min derimot så virker det som hun dessverre har fått en avhengighet av å «sykeliggjøre» meg. Hun kan ringe og si: «nå burde du ta deg en tur til psykologen» selv om jeg har det kjempebra. Blant resten av familien får jeg også høre at hun snakker om meg som om jeg er en veldig sårbar og syk person. Da jeg nylig skulle ta med min ganske skrantne farmor ut på kafé så hadde moren min ringt rundt til familiemedlemmer og sagt at hun ikke visste om jeg var i stand til det! Jeg kjente at irritasjonen min økte voldsomt. 
 

Hun er også veldig kontrollerende. Før jeg fikk meg jobb så ringte hun meg hver ukedag klokken 08:00 for å sjekke om jeg var oppe. Tok jeg ikke tlf så fikk jeg kjeft når jeg først ringte opp igjen: «Ja, nå stod du opp ja! Nå går du rett ned i kjelleren, nå blir du deprimert!» 

Hun har også uttalt at hun er redd psyken min skal bli verre og at jeg kan ende opp som narkoman eller ta livet mitt.

Min samboer liker ikke moren min pga dette, han ser også denne konstante sykeliggjøringen hennes. Han sier det ser ut som hun er avhengig av å få meg til å føle meg liten, syk og trengende. Mens i oppveksten fikk hun meg til å føle meg dårlig med meg selv.

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg innser at jeg tror ikke jeg har godt av å ha kontakt med henne. Jeg føler ikke jeg kan få et godt liv når hun hele tiden er ute etter å få meg til å føle meg svak og syk. 
Dessverre ser ikke faren min hvordan moren min behandler meg på og sier bare at hun vil mitt beste. Dette er forferdelig frustrende. Det er nesten så jeg lurer på om hun ikke unner meg å ha det bra.

Anonymkode: 65a60...cea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler nå i en alder av 30 at jeg har fått nok. Føler moren min ikke er bra for psyken min rett og slett.

Moren min var ikke mye støttende eller særlig omsorgsfull i oppveksten. Først da jeg kom i voksen alder og søkte hjelp for alle mine psykiske problemer så støttet hun meg. Dette gjorde hun aldri i oppveksten, uansett hvor synlig problemene mine var. Misforstå meg rett, jeg setter pris på at hun har støttet meg i voksen alder, selv om jeg ofte har tenkt: hvorfor først nå?

Jeg sliter med angst, panikkanfall og ADD. Jeg fungerer mye bedre på medisiner og er i full jobb. Det har vært en lang vei å gå. Jeg har samboer og svigerfamilie jeg får mye skryt av. Av moren min derimot så virker det som hun dessverre har fått en avhengighet av å «sykeliggjøre» meg. Hun kan ringe og si: «nå burde du ta deg en tur til psykologen» selv om jeg har det kjempebra. Blant resten av familien får jeg også høre at hun snakker om meg som om jeg er en veldig sårbar og syk person. Da jeg nylig skulle ta med min ganske skrantne farmor ut på kafé så hadde moren min ringt rundt til familiemedlemmer og sagt at hun ikke visste om jeg var i stand til det! Jeg kjente at irritasjonen min økte voldsomt. 
 

Hun er også veldig kontrollerende. Før jeg fikk meg jobb så ringte hun meg hver ukedag klokken 08:00 for å sjekke om jeg var oppe. Tok jeg ikke tlf så fikk jeg kjeft når jeg først ringte opp igjen: «Ja, nå stod du opp ja! Nå går du rett ned i kjelleren, nå blir du deprimert!» 

Hun har også uttalt at hun er redd psyken min skal bli verre og at jeg kan ende opp som narkoman eller ta livet mitt.

Min samboer liker ikke moren min pga dette, han ser også denne konstante sykeliggjøringen hennes. Han sier det ser ut som hun er avhengig av å få meg til å føle meg liten, syk og trengende. Mens i oppveksten fikk hun meg til å føle meg dårlig med meg selv.

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg innser at jeg tror ikke jeg har godt av å ha kontakt med henne. Jeg føler ikke jeg kan få et godt liv når hun hele tiden er ute etter å få meg til å føle meg svak og syk. 
Dessverre ser ikke faren min hvordan moren min behandler meg på og sier bare at hun vil mitt beste. Dette er forferdelig frustrende. Det er nesten så jeg lurer på om hun ikke unner meg å ha det bra.

Anonymkode: 65a60...cea

Før du bestemmer deg for å kutte kontakten kan du ta en prat med henne og si nettopp det du skrev her. Viss hun er typen som ikke går an å snakke med, prøv å send en enkel melding om at dere må snakke sammen om noe seriøst. Spør om du bare kan snakke uten at hun avbryter, og etterpå kan hun si det hun vil.

Viss hun ikke tar det til seg så burde du bryte kontakten.

Hun høres veldig overbeskyttende ut, men på en måte som drar deg veldig ned. Forstår godt at du vurderer bryte kontakten, men som sagt ta en ordentlig samtale der du forteller alt du føler.

Anonymkode: 9d6f5...b40

[AnonymBruker]

Kan jo ta henne med på en psykologi time?

Bekymra mødre kan tippe over 😛

 

Anonymkode: 06c9b...638

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Jeg har allerede snakket med moren om dette og også tatt henne med til psykologen da jeg gikk der. Han sa i vår time etterpå at han reagerte på hvordan hun snakket meg ned og at noe med forholdet vårt virker usunt.

Jeg har tatt dette opp med henne før, men uten endring. Jeg tror dessverre hun føler en kontroll av å få meg til å føle meg liten og syk.

Ts

Anonymkode: 65a60...cea

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jo ta henne med på en psykologi time?

Bekymra mødre kan tippe over 😛

 

Anonymkode: 06c9b...638

Dette har jeg gjort og psykologen reagerte på henne.

Ts

Anonymkode: 65a60...cea

[AnonymBruker]

Ironisk nok er det moren din som er syk. Hun er ikke i god i hodet og hun kommer nok alltid til å være sånn. Kutt kontakt. 

Anonymkode: e745e...fd7

[AnonymBruker]

Det er slitsomt med folk som skal sykeliggjøre. Min mor var også slik bekymret, jeg har vært mye sint da hun på en side har vært opptatt av at jeg skal klare meg selv, men det var bare ord. Så fort jeg stod overfor større valg kom hun med meninger og blandet seg. Skjønner henne bedre etter jeg startet på medisiner og har blitt mer stabil og «normal». Hun var nok ekstra bekymret fordi jeg slet med impulsivitet, alltid spenningssøkende og alltid prøvde å komme over alvorlige store valg 😛 nå er hun mindre bekymret , hun er lettet men er nok litt redd for at jeg skal misbruke medisinen. Bekymrede mennesker finner alltid noe å bekymre seg over men hun er mer avslappet. Hun er lkevl ikke den verste.

Jeg hadde ei venninne en gang i tiden. Veldig snill. Og hadde aldri noen følelse av at hun ikke unner meg bra. Men hun oppsøker mennesker som har det vanskelig. Da jeg ble kjent med henne ble jeg invitert i selskaper hos henne og fest. De andre som var der hadde jo masse de slet med. Ei hadde depresjon, ei slet med alkohol. Jeg hadde depresjon og slet litt med alko selv, men holdt meg til fest/helger. Skole ble fullført og alt slik. Hun var liksom den ene som ikke hadde problemer og hadde peilingen. Jeg flyttet likevel vekk fra byen hennes. Har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke kontakter henne oftere for hun var en fin støtte på en måte. Men virket som hun kun var interessert i å møte meg for å være psykolog. Selv om jeg hadde en god dag skulle hun overbevise meg om at jeg var deprimert. Orket ikke til slutt. Alltid sliten etter hennes nærvær.

Anonymkode: e01d8...e1e

[AnonymBruker]

Nesten som en variant av Munchausen.

Jeg hadde kutta kontakten, det der blir ikke bedre av seg selv.

Anonymkode: 770ea...692

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nesten som en variant av Munchausen.

Jeg hadde kutta kontakten, det der blir ikke bedre av seg selv.

Anonymkode: 770ea...692

Jeg hadde også kuttet kontakten, enkelte ting trenger man ikke i livet sitt. 

Anonymkode: 0bb3b...0ea