Når en nær slektning bryter deg ned psykisk..

[AnonymBruker]

For at ikke situasjonen som jeg beskriver skal bli gjenkjent, er jeg forsiktig med detaljer.

Jeg har en person som står meg nær, liksom nær i familie sammenheng - som er veldig vanskelig. Vedkommende må jo slite psykisk. Vi har til tider ikke hatt noe kontakt i det hele tatt.

Men siden vedkommende ikke har noen "andre" enn meg, føler jeg at jeg må prøve å ha kontakt. Det har vært mye vondt og jeg er langt forbi det stadiet med å tilgi. Har tilgitt så mye, så jeg bare er mer likegyldig.

Det kan være perioder, hvor vi har god kontakt. Men så når jeg enderlig begynner å "slappe av" kommer det ting fra den personen som bare er helt ødeleggende. Jeg forstår på alvor at dette er en person som overhode ikke ønsker meg eller mine noe som helst godt. Det er liksom ting vedkommende sier og gjør som er så sårende. Kanskje det er sårende fordi i vanlige familier så er de to familie medlemmene som det er snakk om veldig nære.

Hvordan skal jeg være? Jeg har forsøkt å kutte kontakten, men vedkommende bare "finner meg" og vil liksom være venner. Vil at alt er bra. Når jeg så gir det sjanse, går det bra helt til ett punkt hvor det kommer vonde stikk. Jeg blir helt sliten og såret av det hele. Eks på situasjonen: hvis jeg er åpen og deler noe som er vanskelig for tiden, nettopp fordi vedkommende er familie - så får jeg tilbake om hvor vrå vedkommende har det nå på dyrt hotell i nord Norge og overser totalt hva jeg har delt. Får liksom overfladisk melding tilbake.

Hvordan skal jeg være? Hva hadde dere gjort? 

Anonymkode: d1f5f...2bb

[AnonymBruker]

Hvor bra, skulle det stå 🙂

Anonymkode: d1f5f...2bb

[AnonymBruker]

Noen personer har dårlig kjemi, slik er det bare. Og slike bare tapper hverandre for energi og misforståelser oppstår stadig.  Men det kan og være at personen ikke ønsker å være hobbypsykolog. Jeg sliter med mitt og når folk kommer og klager og syter til meg så snakker jeg om noe annet. 

 

Anonymkode: f1cae...c3d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For at ikke situasjonen som jeg beskriver skal bli gjenkjent, er jeg forsiktig med detaljer.

Jeg har en person som står meg nær, liksom nær i familie sammenheng - som er veldig vanskelig. Vedkommende må jo slite psykisk. Vi har til tider ikke hatt noe kontakt i det hele tatt.

Men siden vedkommende ikke har noen "andre" enn meg, føler jeg at jeg må prøve å ha kontakt. Det har vært mye vondt og jeg er langt forbi det stadiet med å tilgi. Har tilgitt så mye, så jeg bare er mer likegyldig.

Det kan være perioder, hvor vi har god kontakt. Men så når jeg enderlig begynner å "slappe av" kommer det ting fra den personen som bare er helt ødeleggende. Jeg forstår på alvor at dette er en person som overhode ikke ønsker meg eller mine noe som helst godt. Det er liksom ting vedkommende sier og gjør som er så sårende. Kanskje det er sårende fordi i vanlige familier så er de to familie medlemmene som det er snakk om veldig nære.

Hvordan skal jeg være? Jeg har forsøkt å kutte kontakten, men vedkommende bare "finner meg" og vil liksom være venner. Vil at alt er bra. Når jeg så gir det sjanse, går det bra helt til ett punkt hvor det kommer vonde stikk. Jeg blir helt sliten og såret av det hele. Eks på situasjonen: hvis jeg er åpen og deler noe som er vanskelig for tiden, nettopp fordi vedkommende er familie - så får jeg tilbake om hvor vrå vedkommende har det nå på dyrt hotell i nord Norge og overser totalt hva jeg har delt. Får liksom overfladisk melding tilbake.

Hvordan skal jeg være? Hva hadde dere gjort? 

Anonymkode: d1f5f...2bb

Det er ikke lovpålagt å være venner med familie. Min far var en super-drittsekk. Har ikke hatt kontakt med han etter at jeg begynte på vgs. Er nå i 30-åra. Har aldri hatt det bedre. Deilig uten psykisk nedbryting😊

Anonymkode: ea1ad...24f

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Noen personer har dårlig kjemi, slik er det bare. Og slike bare tapper hverandre for energi og misforståelser oppstår stadig.  Men det kan og være at personen ikke ønsker å være hobbypsykolog. Jeg sliter med mitt og når folk kommer og klager og syter til meg så snakker jeg om noe annet. 

 

Anonymkode: f1cae...c3d

Takk, men her er det snakk om veldig nær familie. Nærmere enn dette kommer man ikke.

Anonymkode: d1f5f...2bb

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke lovpålagt å være venner med familie. Min far var en super-drittsekk. Har ikke hatt kontakt med han etter at jeg begynte på vgs. Er nå i 30-åra. Har aldri hatt det bedre. Deilig uten psykisk nedbryting😊

Anonymkode: ea1ad...24f

Takk for det som du deler 🙂

Anonymkode: d1f5f...2bb

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, men her er det snakk om veldig nær familie. Nærmere enn dette kommer man ikke.

Anonymkode: d1f5f...2bb

Ja, og mitt svar står fortsatt. Det gjelder nær familie og 

Anonymkode: f1cae...c3d

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som jeg ikke har kontakt med unntatt i familieselskap, og de er sjeldne.

Det står jeg for, jeg orker ikke mer. Andre blir sjokkerte og prøver å appellere til at "det er jo trist, dere er jo søstre", men de skjønner faktisk ikke hvor ille det er å ha en nærstående som er slik som henne. Det kan ikke forklares og de fleste andre opererer nok innenfor helt andre rammer for hva som er akseptabel oppførsel mot søsken enn søsteren min gjør.

Anonymkode: 53bfd...706

[AnonymBruker]

Jeg har også en storesøster som har vært meget dominerende hele livet, og tapper meg for mentale krefter. Nå etter at vi ble voksne er hun verre enn noensinne. Hun kritiserer meg og gir meg skylden for alt og kjefter og smeller. Hun er helt uskyldig mens alle andre har feil og mangler inkl meg. Jeg har flere ganger kuttet kontakt med henne,men  vi møtes alltid når jeg er på besøk hos våre foreldre, selv om jeg sier at jeg ikke ønsker at hun skal være der når jeg kommer. Hun bor i nærheten så hun ser våre foreldre hver helg, så da trenger hun ikke å være der de to ganger i året jeg er på ferie hjemme. Det er utrolig trist for jeg skulle gjerne hatt et godt forhold til min søster, men jeg ser på henne som en heks. 

Anonymkode: 0f66b...939

[NewStart87]

Har dessverre to i nær familie som er slik. Merker jeg blir dratt ned psykisk av å være rundt dem. De pleier å fyre oppunder hvor dårlig jeg fungerer og sårbar jeg er. Slik har det vært hele livet og jeg kjenner at jeg nå har fått nok.

Veldig trist når det er slik, spesielt i nær familie.

[NewStart87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også en storesøster som har vært meget dominerende hele livet, og tapper meg for mentale krefter. Nå etter at vi ble voksne er hun verre enn noensinne. Hun kritiserer meg og gir meg skylden for alt og kjefter og smeller. Hun er helt uskyldig mens alle andre har feil og mangler inkl meg. Jeg har flere ganger kuttet kontakt med henne,men  vi møtes alltid når jeg er på besøk hos våre foreldre, selv om jeg sier at jeg ikke ønsker at hun skal være der når jeg kommer. Hun bor i nærheten så hun ser våre foreldre hver helg, så da trenger hun ikke å være der de to ganger i året jeg er på ferie hjemme. Det er utrolig trist for jeg skulle gjerne hatt et godt forhold til min søster, men jeg ser på henne som en heks. 

Anonymkode: 0f66b...939

Da er vi to. Forferdelig trist. 

[AnonymBruker]

TS jeg tror ikke vedkommede har overskudd og mental kapasitet til å sette seg inn i ditt liv og dine følelser. Om de faktisk har en psykisk sykdom, er deprimerte, er veldig stresset og sliten, av feks å ha depresjon eller angst, så greier de ikke å bruke masse mental energi på å klekke ut et dypt svar til deg. Det synes jeg ikke du kan vente av dem når du har merket gang på gang før at dette er utenfor deres kapasitet. 

Et slikt dypt svar kan du vente av andre. feks nære venner eller psykolog. 

Anonymkode: 805ca...ed4

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg at du må selv velge om du vil være nær de. Men slike dype svar greier ikke alle.

Anonymkode: 805ca...ed4

[Nooni]

Vi velger ikke vår familie. Det var ikke ditt valg å få de foreldrene eller søsknene du fikk. 

Jeg tenker at hvis man har forsøkt, fortrinnsvis ved å være åpen og ærlig på hva man føler og hva den andres adferd gjør med en samtidig som man er åpen for at man selv kan ha en adferd som påvirker den andre negativt også, ute at det skjer noe positivt. Ting blir ikke bedre og kontakt gjør at man får/har det dårlig ... 

Så kutter man bånd og misforstått dårlig samvittighet - og går videre. 

Den største forpliktelsen du har er overfor deg selv. Du behandler deg selv og de rundt deg på en bra måte. Du skaper et godt liv blant annet gjennom å velge hvem og hva du omgir deg med. 

Endret 21. februar 2020 av Nooni

[NewStart87]

15 timer siden, Nooni skrev:

Vi velger ikke vår familie. Det var ikke ditt valg å få de foreldrene eller søsknene du fikk. 

Jeg tenker at hvis man har forsøkt, fortrinnsvis ved å være åpen og ærlig på hva man føler og hva den andres adferd gjør med en samtidig som man er åpen for at man selv kan ha en adferd som påvirker den andre negativt også, ute at det skjer noe positivt. Ting blir ikke bedre og kontakt gjør at man får/har det dårlig ... 

Så kutter man bånd og misforstått dårlig samvittighet - og går videre. 

Den største forpliktelsen du har er overfor deg selv. Du behandler deg selv og de rundt deg på en bra måte. Du skaper et godt liv blant annet gjennom å velge hvem og hva du omgir deg med. 

Dette burde du høre på TS.

Man velger dessverre ikke sin egen familie. Det sies at blod er tykkere enn vann, men betyr det at man skal finne seg i all slags mulig dritt de utsetter oss for? 

[AnonymBruker]

På 20.2.2020 den 17.16, AnonymBruker skrev:

Det er ikke lovpålagt å være venner med familie. Min far var en super-drittsekk. Har ikke hatt kontakt med han etter at jeg begynte på vgs. Er nå i 30-åra. Har aldri hatt det bedre. Deilig uten psykisk nedbryting😊

Anonymkode: ea1ad...24f

Helt enig, man er ikke pliktet til kontakt bare fordi man er blod! 

Anonymkode: 42ebd...7b1

[AnonymBruker]

Min lillesøster er frekk og nedlatende og tar alt for mye plass og manipulerer mine foreldre økonomisk h is jeg ikke får sånn og sånn  så bla bla osv. ....

Jeg begrenser nå kontakten til et minimum etter råd fra min psykolog. En sann lettelse.

Anonymkode: 65272...318

[Zouk]

Foreslår at du (TS) slutter å dele info om deg selv og livet ditt med vedkommende.  Ikke tro at personen har forandret seg til det bedre selv om han / hun er hyggelig av og til.  

Jeg har selv en lite hyggelig søster som er snyltende og generelt veldig negativ til alt ved meg og mitt liv.  Respektløs og nedlatende.  Hun kan riktignok være veldig hyggelig og overstrømmende mot "alle" andre.  Jeg har sluttet fullstendig å ta kontakt med henne, og deler ingenting privat med henne lenger.  

Nå ser jeg henne kun sammen med andre familiemedlemmer.  Og snakker kun om upersonlige hverdagsligheter (som været) med henne.